Hva forventer dere etter mange års samliv?

[Gjest hva mener dere?]

Har vært sammen i 12 år, har tre barn sammen i småskolealder. Mange rundt oss skiller seg nå, og jeg hører de sier de bare er venner. Men er det noen som ikke er "bare venner" etter mange års samliv? Jeg og min mann har det bra, vi er enige om det meste, logistikken i hverdagen fungerer bra, vi ler en del sammen, men kranlger også en del. Et ganske vanlig forhold etter 12 år vil jeg tro. Jeg må jo innrømme at jeg ikke er så veldig glad i ham etter så lang tid, savner ham ikke når han ikke er hjemme, egentlig skulle jeg vel ønske han dro bort litt oftere.. Vi har sex et par ganger i uka, det fungerer veldig bra, så lenge han ikke blir for "intim", kyssing osv. Tror han er mer glad i meg enn jeg er i ham, han skal stadig bortpå og kose og klemme på meg, jeg vrir meg stort sett unna, eller står stille og venter på at han er ferdig med å holde rundt meg. Men mitt spørsmål er altså: Hva kan man forvente etter så mange år, er det ikke slik de fleste har det? Eller mener flertallet at man skal gå rundt og føle en hel masse etter 10-20-30 års ekteskap?

[Gjest ikkealltidsignatur]

Vi har vært i lag i 20 år.

Det er trygt og godt- og vi har det bra. Men jeg savner det å føle forelskelsen- og den brennende lysten...

Akkurat som hos dere, så er han mer pågående mot meg enn motsatt.

Spent å høre hva andre svar du får.

[Gjest gift enda]

Vi har vært gift i 6 år, men har det på samme viset. Har tre barn, en i bhg, en som skal på skole nå iår og en som går i 1.

Er også spent på hva du får høre fra andre her.

Vi hadde ikke den store lidenskapen i starten heller, og det er jo synd nå, for vi har ikke noe å finne tilbake til. På den annen side er det trygt og "godt" ingen voldsomme krangler(ei make up-sex heller da...)

[Gjest gud bedre]

Hjelpes! Om det er sånn det blir, skal jeg aldri gifte meg! Ha sex to ganger i uka av plikt... Om jeg ikke kan holde rundt kjæresten min (kose) hadde jeg blitt gal. Samme om han begynte å avvise meg. Om du ikke savner mannen din når han er borte tyder jo alt på at forholdet er dødt. Føler med deg...

[Gjest hva mener dere?]

Hjelpes! Om det er sånn det blir, skal jeg aldri gifte meg! Ha sex to ganger i uka av plikt... Om jeg ikke kan holde rundt kjæresten min (kose) hadde jeg blitt gal. Samme om han begynte å avvise meg. Om du ikke savner mannen din når han er borte tyder jo alt på at forholdet er dødt. Føler med deg...

Neida, ikke sex av plikt. Sex med mannen min er godt, og jeg har også lyst på sex. Men det må ikke bli for "kosete", da sliter jeg litt. Det må være litt sånn "rett på sak"

[Gjest ikkealltidsignatur]

Neida, ikke sex av plikt. Sex med mannen min er godt, og jeg har også lyst på sex. Men det må ikke bli for "kosete", da sliter jeg litt. Det må være litt sånn "rett på sak"

Der tenker jeg motsatt...

Savner kjælingen. All denne "rett på sak" er jeg lei av. Også kjedelig å vite så altfor godt hva som kommer- og rekkefølgen på det.

[Gjest abrahamsen]

Stakkars mannen din... ( Vi har det fint sammen etter14 års ekteskap. I perioder er vi som nyforelskede og andre perioder er vi mindre intime. Jeg er veldig glad i mannen min, og han i meg. Vi kan godt være fra hverandre i noen dager uten å savne hverandre.

Jeg refererer igjen til en eller annens kloke bestemor; Det er viljen det kommer an på.

[jubalong70]

Vi har vært sammen i snart 13 år og gift i snart 8. Vi har 3 barn i alderen 7,6 og 1,5.

Jeg er fremdeles glad i mannen min, og liker å være nær ham. Men samleiefrekvensen har gått drastisk ned fra slik det var før vi fikk barn - noe ingen av oss synes jeg så veldig leit. Det er jo travelt å være foreldre også

Når vi har sex er det stort sett godt og kjent.

Jeg i alle fall, og jeg regner med han også, kunne godt tenke oss litt spenning innimellom. Men det vil jo da komme på bekostning av det trygge og gode som vi er vant til. Og vi vil ikke bytte bort det.

Jeg tror det er ganske vanlig å ha mer vennskapelige følelser for hverandre når man har småbarn og hverdagen trekker en i alle mulige retninger.

Jeg tror også at hvis man holder ut så vil det gjøre at samlivet etter at barna har flyttet ut blir rikere. Man har mange minner sammen, og får igjen tid til både seg selv og hverandre. Dette forutsetter jo at begge ønsker det, da...

[Gjest ikke akkurat nå....]

kjenner meg veldig godt igjen...

synes ikke det er tilfredsstillende og leve sånn. Det kan godt være det er vanlig, men ikke spesielt bra, allikevel. Jeg håper og tror at kjærligheten og livet i seg selv har mer å by på enn som så, men det krever vel også at man tør: at man våger å vise sitt sanne jeg, våger å være åpen og ærlig, være sårbar. Jeg tror kjernen til et sant og godt forhold ligger her. Og man må være i kontakt med seg selv, og sine følelser, for virkelig å kunne komme i kontakt med den andre.

Føler selv at vi har havnet inn i et spor hvor det meste går på vanen, trygt og greit, men ikke levende eller spesielt utviklende.

...så får vi se hvor veien videre, går, da...

[Gjest En annen kvinne]

Jeg syns forholdet ditt høres ganske normalt ut, helt til du kommer til det punktet der du sier du ikker er så veldig glad i mannen din... Det skurrer for meg. At man kanskje ikke alltid er like fylt av begjær og lyst etter 12 år, KAN jeg kanskje skjønne, men man bør da være glad i den man bor sammen med?? Formulerer du deg bare litt galt her? At man ikke savner mannen sin når han er borte, betyr jo ikke at man ikke er GLAD i den personen. Tror man har godt av å være litt borte fra hverandre jeg, etter flere år sammen.

Jeg har vært sammen med min samboer i 12 år, og føler vel at vi aldri har hatt det bedre. Ungene begynner å bli større (7 og snart 4) og vi begynner å få mer tid til hverandre. Sexlivet er spontant og variert og jeg tenner lett og ofte på mannen min.

[Gjest i gode og onde dager]

Vi har vært sammen 12 år og har to barn på 4 og 6. Har skrevet innlegg nettopp under en annen tråd. Reagerte litt på dette med kyssing. Kyssing er jo det beste! Vi har opp- og nedturer vi også, men vi kan ennå være som nyforelskede! Jeg blir ennå ruset av kyssene hans...

[Gjest hva mener dere?]

Vi har vært sammen 12 år og har to barn på 4 og 6. Har skrevet innlegg nettopp under en annen tråd. Reagerte litt på dette med kyssing. Kyssing er jo det beste! Vi har opp- og nedturer vi også, men vi kan ennå være som nyforelskede! Jeg blir ennå ruset av kyssene hans...

Jeg liker ikke å kysse mannen min, sex er noe annet, det kan være ganske teknisk, hvis du skjønner hva jeg mener. Kyssing er mer følelser, og det føles altså feil. Sex derimot (når det ikke blir kyssing eller annen "personlig" kontakt) fungerer utmerket, jeg tenner på ham, og han er "god i senga". Men kosing, klemming osv føles ikke godt, og jeg vil helst droppe det. Ellers fungerer vi veldig bra i hverdagen, kjenner hverandre godt, er enige om det meste, og vi ler en del sammen.

[Gjest hva mener dere?]

Jeg syns forholdet ditt høres ganske normalt ut, helt til du kommer til det punktet der du sier du ikker er så veldig glad i mannen din... Det skurrer for meg. At man kanskje ikke alltid er like fylt av begjær og lyst etter 12 år, KAN jeg kanskje skjønne, men man bør da være glad i den man bor sammen med?? Formulerer du deg bare litt galt her? At man ikke savner mannen sin når han er borte, betyr jo ikke at man ikke er GLAD i den personen. Tror man har godt av å være litt borte fra hverandre jeg, etter flere år sammen.

Jeg har vært sammen med min samboer i 12 år, og føler vel at vi aldri har hatt det bedre. Ungene begynner å bli større (7 og snart 4) og vi begynner å få mer tid til hverandre. Sexlivet er spontant og variert og jeg tenner lett og ofte på mannen min.

Jeg har lyst på mannen min, så jeg er nok helt omvendt av det du mener jeg bør være :-) Vi har bra sex et par ganger i uka, og jeg tenner altså på ham. Men sexen er veldig teknisk, minst mulig kyssing og beføling. Da sliter jeg, og trekker meg unna. Men vi har det jo fint på de fleste områder, ler mye sammen og har altså bra sex, så hva mer kan jeg egentlig forvente etter så mange år?

[tzatziki1365380058]

Samleiefrekvensen hos oss går opp og ned i forhold til hvor slitne vi er osv. Men jeg er veldig glad i mannen min, og jeg savner ham utrolig hvis vi er borte fra hverandre noen dager.

Det å "få til" et parforhold etter mange år, har mest med innstilling å gjøre, etter min mening. Og det har i grunn forelskelsen også. Når jeg velger å se/lete etter det jeg forelsket meg i, finner jeg det alltid igjen, og kan bli periodevis ganske yr. Men det er fort gjort å miste nærheten - på alle vis - hvis vi ikke passer på.

[Gjest En annen kvinne]

Jeg har lyst på mannen min, så jeg er nok helt omvendt av det du mener jeg bør være :-) Vi har bra sex et par ganger i uka, og jeg tenner altså på ham. Men sexen er veldig teknisk, minst mulig kyssing og beføling. Da sliter jeg, og trekker meg unna. Men vi har det jo fint på de fleste områder, ler mye sammen og har altså bra sex, så hva mer kan jeg egentlig forvente etter så mange år?

Men hva er det som gjør at du føler at du ikke er glad i mannen din da? At du ikke savner ham når han er ute og reiser? At du ikke orker å være så veldig intim når dere har sex sammen? At du har behov for å litt alene tid uten mannen din?

Slik du beskriver forholdet, syns jeg det virker ganske normalt ut. Men jeg føler at innstillingen din kanskje er litt "feil". Nesten som du drømmer deg litt vekk, og tror at gresset kan være grønnere på den andre siden...

[Gjest hva mener dere?]

Men hva er det som gjør at du føler at du ikke er glad i mannen din da? At du ikke savner ham når han er ute og reiser? At du ikke orker å være så veldig intim når dere har sex sammen? At du har behov for å litt alene tid uten mannen din?

Slik du beskriver forholdet, syns jeg det virker ganske normalt ut. Men jeg føler at innstillingen din kanskje er litt "feil". Nesten som du drømmer deg litt vekk, og tror at gresset kan være grønnere på den andre siden...

Tror du har et poeng der kanskje, at jeg drømmer meg litt vekk. Han kan være litt dominerende, og jeg lengter ofte etter å få være i fred. Men jeg har valgt ham, så det må jeg leve med. Han har heldigvis mange gode sider også.

[Gjest ikke signatur]

Jeg og mannen min har vært sammen i 10 år og har et barn i barneskolen. Vi har stort sett hatt det veldig bra sammen, mye sex og spennende sex. Vi har utforsket mye sammen. Etter at vi fikk barn har det forandret seg, jeg har så sjeldent lyst og det er synd. Nå har vi kanskje sex en gang pr måned, det holder lenge for meg. Det holder ikke for han, men han sier ikke så mye om det. Men jeg vet at han kunne tenke seg mer sex. Når vi har sex er det som oftest veldig bra, men jeg liker heller ikke kyssing. Sånn har det vært i alle mine lanvarige forhold, etter noen år så har jeg ikke lyst til det lenger. Jeg vet ikke hva det kommer av. Det blir liksom så "nært". Jeg liker veldig godt at han holder rundt meg, koser meg osv. Sussing og kosing er helt greit, men ikke dype kyss.

Det som er positivt i vårt forhold er at vi kan snakke sammen, vi har ting å snakke om. Det blir ikke stille eller kjedelig om vi er alene sammen, ute og spiser bare vi to osv. I mitt forrige forhold opplevde jeg at vi hadde ikke noe å si til hverandre lenger, vi hadde liksom ikke noe å snakke om.

Forholdet går jo opp og ned og det hender jeg drømmer om spenning, bo alene osv. Men jeg tror ikke jeg hadde hatt det bedre etter 10 år med en annen mann.

Det går nok mye på vilje for å få et forhold til å vare - og jeg mener mitt forhold er verdt det...