Hva gjør dere som har bra forhold?

[Gjest selv etter mange år?]

Leser stadig innlegg på denne siden og på seksualitetsforumet om at både kjærlighetslivet og sexlivet halter for en del når en har vært sammen mange år og spesielt i forbindelse med småbarnsperioden osv.

Hva er det som gjør at noen par klarer å holde gløden oppe år etter år med den samme partneren? Hadde vært interessant å hørt litt fra de som føler de har eller har hatt gode forhold både seksuelt og i følelsesmessig over år og gjennom slitsomme perioder!

Ser at mange kjenner seg så godt igjen i disse historiene om manglende lyst og manglende spenning i samlivet. Det er ganske trist! Jeg er i midten av 20-årene og har samboer og vi venter barn.. Kan ikke si at jeg ønsker meg et slikt dødt samliv som det virker som vi nesten kan regne med at vil komme.

Det er naturlig at det er "gode og onde dager" og at ting kan være blast i perioder, men det hadde vært interessant og oppmuntrende å høre om noen som virkelig får det til å fungere over tid. Hva er hemmeligheten? Har dere noen triks å dele?

[Gjest i gode og onde dager]

Vi har vært sammen i 12 år og har 2 barn på 4 og 6 år. Vi har et godt forhold, men det har vært nedturer også. Det som har vært vanskeligst hos oss er forskjellen i personlighet, husarbeid og syn på barneoppdragelse. Og småbarnsperioden er ille når man ikke får nok søvn over måneder/år. Det går ikke an å forestille seg på forhånd.

Husarbeid er det viktig at dere deler på. (Hvis ikke den ene ofrer seg da og jobber deltid). Syn på barneoppdragelse hadde ihvertfall ikke vi tenkt på før vi fikk barn. Jeg er den som søker råd, leser bøker - bruker dette til å planlegge/legge strategier osv, mens han handler uten å tenke, uten plan og hva som blir konsekvensen.

Vi er forskjellige personligheter. Jeg ser min begrensning - passer på å få nok søvn, prøver å finne pusterom i den travle hverdagen til å roe meg ned - trenger litt tid for meg selv. Prøver å leve sunt og få nok trening og søvn. Hvis jeg vet det blir en travel uke med mye program så går jeg ikke ut på søndags kveld. Det gjør han, han tenker aldri på morgendagen. Han ligger alltid langt foran meg med masse prosjekter og planer og girer seg opp på ting. Jeg har liksom nok med å få hverdagen til å svive rundt.

(Nå har han fått påvist høyt blodtrykk - så nå må han faktisk roe seg ned litt - bare et sidespor).

Det som er viktig er å vite at småbarnsperioden er en fase som gradvis blir bedre. Nå som barna er blitt større så får vi nok søvn og er friere. Vi kan reise bort på helgetur en gang i året feks. Gå ut og spise og gjøre ting sammen. Da kan vi være som nyforelskede igjen faktisk. Så det har vi erfart - det er utrolig viktig å prioritere tid til forholdet.

Jeg har vært betatt av andre - det har kanskje han også. Men så lenge man ikke dyrker dette så mener jeg det gjør ingenting. Det går over.

Poenget mitt er: selv om vi har hatt våre problemer/nedturer så har vi alltid klart å komme over dem. Men det er sikkert mange som hadde skilt seg for mindre. Men jeg mener at det ER oss to - og vi har alle muligheter til å bli gamle sammen

[Gjest Mom33]

Vi har vært gift i 11 år, har 2 små under skolepliktig alder.

I et forhold vil det nødvendigvis være opp- og nedturer, men man kan "demme opp" for slike perioder også om man virkelig vil.

Det handler først og fremst om arbeidsfordeling i heimen. At begge tar sin andel av husarbeid er alfa og omega i mitt hode, men det handler selvfølgelig også litt om hvordan vi er "skrudd sammen". Jeg er ingen typisk "ofrer", jeg står ikke på med med husarbeid til jeg stuper fordi han vil ligge på sofan, liksom. Disse tingene er det kjempeviktig å ha på plass FØR ungene kommer, etterpå er det for sent.

Vi er veldig like hva rot-toleranse angår, det er en stoooor fordel! Ingen av oss tilter dersom det flyter litt, og vi er flinke begge to til å lukke øynene og bare rydde plass på sofan og slappe av om det er nødvendig.

Mitt aller beste tips for å beholde et nært forhold er allikevel sex. Veldig enkelt, og veldig vanskelig.... Helt personlige "forskningsresultater" viser at i de periodene vi ikke har sex så ofte, så er hele forholdet dårligere. Vi sliter mer på hverandre, det er lettere å la harde ord falle osv. Hva som kommer først - manglende sex eller krangel - har jeg ikke helt funnet ut, men det er kanskje ikke så viktig. Jeg vet at vi hvis vi har jevnlig sex - 2-3 ganger i uka - så har vi et mye triveligere liv sammen uansett.

Ikke forvent rosa skyer og bøttevis med overraskelses-romantikk - og husk: Ingen klarer å lese hva den andre personen tenker... Si hva som ligger på hjertet, og ta tak i ting som irriterer før det blir en eksplosjon.

Og ha masse sex, også selv om det kanskje ikke er direkte fristende i utgangspunktet.

Lykke til!

[Gjest lillee_my88]

Vi har vært sammen i 12 år og har 2 barn på 4 og 6 år. Vi har et godt forhold, men det har vært nedturer også. Det som har vært vanskeligst hos oss er forskjellen i personlighet, husarbeid og syn på barneoppdragelse. Og småbarnsperioden er ille når man ikke får nok søvn over måneder/år. Det går ikke an å forestille seg på forhånd.

Husarbeid er det viktig at dere deler på. (Hvis ikke den ene ofrer seg da og jobber deltid). Syn på barneoppdragelse hadde ihvertfall ikke vi tenkt på før vi fikk barn. Jeg er den som søker råd, leser bøker - bruker dette til å planlegge/legge strategier osv, mens han handler uten å tenke, uten plan og hva som blir konsekvensen.

Vi er forskjellige personligheter. Jeg ser min begrensning - passer på å få nok søvn, prøver å finne pusterom i den travle hverdagen til å roe meg ned - trenger litt tid for meg selv. Prøver å leve sunt og få nok trening og søvn. Hvis jeg vet det blir en travel uke med mye program så går jeg ikke ut på søndags kveld. Det gjør han, han tenker aldri på morgendagen. Han ligger alltid langt foran meg med masse prosjekter og planer og girer seg opp på ting. Jeg har liksom nok med å få hverdagen til å svive rundt.

(Nå har han fått påvist høyt blodtrykk - så nå må han faktisk roe seg ned litt - bare et sidespor).

Det som er viktig er å vite at småbarnsperioden er en fase som gradvis blir bedre. Nå som barna er blitt større så får vi nok søvn og er friere. Vi kan reise bort på helgetur en gang i året feks. Gå ut og spise og gjøre ting sammen. Da kan vi være som nyforelskede igjen faktisk. Så det har vi erfart - det er utrolig viktig å prioritere tid til forholdet.

Jeg har vært betatt av andre - det har kanskje han også. Men så lenge man ikke dyrker dette så mener jeg det gjør ingenting. Det går over.

Poenget mitt er: selv om vi har hatt våre problemer/nedturer så har vi alltid klart å komme over dem. Men det er sikkert mange som hadde skilt seg for mindre. Men jeg mener at det ER oss to - og vi har alle muligheter til å bli gamle sammen

håper ingen blir sur om jeg deler litt tanker her... har vokst opp i en kaotisk familie med mange skilsmisser og halvsøsken. Jeg tror det viktigeste man gjør er først ha tid til å bli kjent med hverandre, personlighet, hvordan takle ulike ting, lære seg å respektere forskjellene osv, FØR det i det hele tatt blir snakk om barn. Samtlige skilte i min familie fikk barn etter kun få år, etter min mening er det bare tull.

Selv vil jeg vente i minst (helst lengre) 5 år før vi snakker om det, og vil ikke han godta at jeg står på mitt der, vel , da får han bare gå! hvis han absolutt MÅ ha barn etter 3 år f eks, så vil jeg fortsatt stå på mitt, er ikke det jeg ikke stoler/er glad i ham, men jeg vil vente..klarer han ikke respektere meg for noe så viktig, vel da kan han ikke være mye å samle på ellers, hva andre viktige ting kan vi bli uenige om?

det gjelder å finne en som er lik, men ikke for lik, slik at det går an å leve sammen men ikke kjede hverandre. Viktige ting bør man være like på, f eks jeg er en liten rotekopp, legger ting der jeg ser det slik at jeg husker hvor det er. Typen min roter, men husker ikke hvor noe er ;-), men vi godtar ihvertfall at det ser ut som noen bor her.. f eks min far rydder bort alt vi ikke trenger der og da, skal ikke ligge i veien noe sted! (a4 ark på et stort stuebord f eks.. bort!) og jeg kunne aldri levd med en slik type, føler alt blir så.. kunstig, lever det folk her så blir også litt "rot".

vi er litt ulike i matveien, men ikke verre enn at det går an å samarbeide likevel. f eks er jeg veldig glad i salat, han eter kun salat om den er inni en burger... er jo ikke verre enn at jeg lager meg salat ved siden av maten, slik at ikke han MÅ ha.. at jeg lager nok til meg selv. og at vi er enige i at jeg kan prøve noe av maten han liker, og jeg kan lage noe ville spist tilbake, f eks ville jeg ha pasta med saus og kjøttdeig og masse ost på en dag, han hadde ikke spist det på ei god stund men gikk nå med på å spise det, og han spiste seg stappmett og vil helt klart ha det igjen!

Det tror jeg er viktig, at "jeg kan prøve det du liker heller enn å bare si "nei aldri om jeg gjør det!", både når det gjelder mat og sex. om man har en god grunn for å ikke prøve noe, vel si det da! i et forhold må man kommunisere! f eks liker ikke suge pga av... jeg hadde aldri sugd noen før men sa ja til å prøve, og jeg angrer ikke på det.. syns det er en bedre holdning å heller gjøre noe engang, ikke like og så aldir gjøre det igjen, enn å gå hele livet og tenke "nei det liker jeg nok ikke!" uten å ha prøvd..

[Gjest stikkord]

Tja,

ikke ha for store forventninger og krav til den andre, ikke irritere seg over bagateller, ikke terpe på ting som er "long gone", være åpne og ærlige med hverandre, dele og gi, ha de samme terskler på hva som er rot, gi hverandre rom, gi hverandre hyppige kjærtegn, snakke om vansklige ting før eller etter en utblåsing (ikke midt oppi), kjøper han ikke blomster - kjøp selv, ha noelunde like interesser, men sunt med egne.

Ikke tro at alt MÅÅÅ være perfekt! ALLE opplever små og store kriser. Det som teller er hvordan dere snakker sammen underveis. Empati.

[Gjest AveM]

Vi kranglet fra oss det første året. Vi måtte finne ut hvordan vi kunne løse problemene, så vi lærte oss diskusjonsteknikker som fungerer veldig bra. Det går mye på det å lytte til den andre og respektere ulike syn. Bagateller krangler vi ikke om, eller vi krangler omtrent aldri. Vi er også flinke til å be den andre om noe på en fin måte, ikke kommandering. Det samme gjelder kritikk, man trenger ikke spytte ut det man er misfornøyd med. Det har gubben lært meg Jeg glemmer aldri da han sa "Det er helt i orden at du sier det, men kan du ikke si det på en ordentlig måte!"

Vi er enige om arbeidsfordeling hjemme, så der har vi ingenting å krangle om. Vi tar ikke ting som en selvfølge, men viser den andre respekt ved å spørre. F eks hvis han vil bruke noen timer ute på noe. Når han spør så fint, får han fine svar. Vi prøver også å gi oppmerksomhet i hverdagen. Jeg vet hvordan jeg kan glede han, f eks ved å lage en kake, så det har jeg gjort i dag

[Gjest AveM]

Tja,

ikke ha for store forventninger og krav til den andre, ikke irritere seg over bagateller, ikke terpe på ting som er "long gone", være åpne og ærlige med hverandre, dele og gi, ha de samme terskler på hva som er rot, gi hverandre rom, gi hverandre hyppige kjærtegn, snakke om vansklige ting før eller etter en utblåsing (ikke midt oppi), kjøper han ikke blomster - kjøp selv, ha noelunde like interesser, men sunt med egne.

Ikke tro at alt MÅÅÅ være perfekt! ALLE opplever små og store kriser. Det som teller er hvordan dere snakker sammen underveis. Empati.

"ikke terpe på ting som er "long gone"."

He he, her kaller vi det for å rote i arkivet. "Er du og roter i arkivet nå da?". Så ler vi godt begge to

[Gjest Vi er ikke bare foreldre]

Vi har vært sammen i 12 år og har 2 barn på 4 og 6 år. Vi har et godt forhold, men det har vært nedturer også. Det som har vært vanskeligst hos oss er forskjellen i personlighet, husarbeid og syn på barneoppdragelse. Og småbarnsperioden er ille når man ikke får nok søvn over måneder/år. Det går ikke an å forestille seg på forhånd.

Husarbeid er det viktig at dere deler på. (Hvis ikke den ene ofrer seg da og jobber deltid). Syn på barneoppdragelse hadde ihvertfall ikke vi tenkt på før vi fikk barn. Jeg er den som søker råd, leser bøker - bruker dette til å planlegge/legge strategier osv, mens han handler uten å tenke, uten plan og hva som blir konsekvensen.

Vi er forskjellige personligheter. Jeg ser min begrensning - passer på å få nok søvn, prøver å finne pusterom i den travle hverdagen til å roe meg ned - trenger litt tid for meg selv. Prøver å leve sunt og få nok trening og søvn. Hvis jeg vet det blir en travel uke med mye program så går jeg ikke ut på søndags kveld. Det gjør han, han tenker aldri på morgendagen. Han ligger alltid langt foran meg med masse prosjekter og planer og girer seg opp på ting. Jeg har liksom nok med å få hverdagen til å svive rundt.

(Nå har han fått påvist høyt blodtrykk - så nå må han faktisk roe seg ned litt - bare et sidespor).

Det som er viktig er å vite at småbarnsperioden er en fase som gradvis blir bedre. Nå som barna er blitt større så får vi nok søvn og er friere. Vi kan reise bort på helgetur en gang i året feks. Gå ut og spise og gjøre ting sammen. Da kan vi være som nyforelskede igjen faktisk. Så det har vi erfart - det er utrolig viktig å prioritere tid til forholdet.

Jeg har vært betatt av andre - det har kanskje han også. Men så lenge man ikke dyrker dette så mener jeg det gjør ingenting. Det går over.

Poenget mitt er: selv om vi har hatt våre problemer/nedturer så har vi alltid klart å komme over dem. Men det er sikkert mange som hadde skilt seg for mindre. Men jeg mener at det ER oss to - og vi har alle muligheter til å bli gamle sammen

Helgetur en gang i året for å pleie forholdet? Det er altfor lite å leve på resten av året. Vi har minst en hel helg fri i måneden der vi slår ut håret og det fungerer veldig fint.

[Gjest Rusle]

I tillegg til det stikkord nevner, vil jeg nevne respekt for hverandres behov og ønsker. Har vært sammen med samme mann i 22 år ;-)

[Gjest i gode og onde dager]

Helgetur en gang i året for å pleie forholdet? Det er altfor lite å leve på resten av året. Vi har minst en hel helg fri i måneden der vi slår ut håret og det fungerer veldig fint.

Da er dere heldige som har mye barnevakt? Vi har selvfølgelig barnevakt oftere, men ikke en hel helg! Dessuten så må vi jo se barna litt selv også. Jobber tross alt fullt begge to.

[Gjest I gode og onde dager]

håper ingen blir sur om jeg deler litt tanker her... har vokst opp i en kaotisk familie med mange skilsmisser og halvsøsken. Jeg tror det viktigeste man gjør er først ha tid til å bli kjent med hverandre, personlighet, hvordan takle ulike ting, lære seg å respektere forskjellene osv, FØR det i det hele tatt blir snakk om barn. Samtlige skilte i min familie fikk barn etter kun få år, etter min mening er det bare tull.

Selv vil jeg vente i minst (helst lengre) 5 år før vi snakker om det, og vil ikke han godta at jeg står på mitt der, vel , da får han bare gå! hvis han absolutt MÅ ha barn etter 3 år f eks, så vil jeg fortsatt stå på mitt, er ikke det jeg ikke stoler/er glad i ham, men jeg vil vente..klarer han ikke respektere meg for noe så viktig, vel da kan han ikke være mye å samle på ellers, hva andre viktige ting kan vi bli uenige om?

det gjelder å finne en som er lik, men ikke for lik, slik at det går an å leve sammen men ikke kjede hverandre. Viktige ting bør man være like på, f eks jeg er en liten rotekopp, legger ting der jeg ser det slik at jeg husker hvor det er. Typen min roter, men husker ikke hvor noe er ;-), men vi godtar ihvertfall at det ser ut som noen bor her.. f eks min far rydder bort alt vi ikke trenger der og da, skal ikke ligge i veien noe sted! (a4 ark på et stort stuebord f eks.. bort!) og jeg kunne aldri levd med en slik type, føler alt blir så.. kunstig, lever det folk her så blir også litt "rot".

vi er litt ulike i matveien, men ikke verre enn at det går an å samarbeide likevel. f eks er jeg veldig glad i salat, han eter kun salat om den er inni en burger... er jo ikke verre enn at jeg lager meg salat ved siden av maten, slik at ikke han MÅ ha.. at jeg lager nok til meg selv. og at vi er enige i at jeg kan prøve noe av maten han liker, og jeg kan lage noe ville spist tilbake, f eks ville jeg ha pasta med saus og kjøttdeig og masse ost på en dag, han hadde ikke spist det på ei god stund men gikk nå med på å spise det, og han spiste seg stappmett og vil helt klart ha det igjen!

Det tror jeg er viktig, at "jeg kan prøve det du liker heller enn å bare si "nei aldri om jeg gjør det!", både når det gjelder mat og sex. om man har en god grunn for å ikke prøve noe, vel si det da! i et forhold må man kommunisere! f eks liker ikke suge pga av... jeg hadde aldri sugd noen før men sa ja til å prøve, og jeg angrer ikke på det.. syns det er en bedre holdning å heller gjøre noe engang, ikke like og så aldir gjøre det igjen, enn å gå hele livet og tenke "nei det liker jeg nok ikke!" uten å ha prøvd..

Vi ventet ganske mange år før vi fikk barn. Ihvertfall i forhold til mange av våre venner. Som sagt har vi vært sammen i 12 år og eldstejenta er 6.

Men jeg hadde ingen erfaring med barn fra før - hadde knapt holdt en baby. Så for oss var overgangen fra å være 2 til å få barn veldig stor. Men vi har aldri vært i tvil om at det er oss to liksom. Så jeg kunne aldri ha sagt at jeg bare kunne finne meg en ny mann... Det var jo han jeg elsket og ville ha barn med. Men ingen er feilfrie.

[alwaysme]

Helgetur en gang i året for å pleie forholdet? Det er altfor lite å leve på resten av året. Vi har minst en hel helg fri i måneden der vi slår ut håret og det fungerer veldig fint.

Hmm..

Du er raskt ute og refser nå.. Eller strø salt i "sårene".

Er helt enig med deg at en gang i året er lite! MEN vi har ingen naboer eller foreldre som stiller opp og vil passe våre unger, selv en gang i året!

Det er slitsomt, det er tungt (sårt) og ungene spør etter besteforeldrene..

Hadde vi hatt noen som vill stilt litt opp, så hadde vi sikkert spist ute av og til, og gått på kino, eller noe annet som jeg aldri har prøvd.. En natt hjemme hos meg selv alene eller sammen med bare min mann....

[pekkaline]

Man må gi og ta i et forhold. Holde på vennskapet er viktig. Ikke forvent noe mere av partneren enn du kan gi av deg selv. Beregn at dere forandrer dere med årene. Still opp for hverandre selv om barna tar kreftene,bli enige om barneoppdragelsen, unn dere frihelger slik at dere kan være bare "kjærester". Når det gjelder det seksuelle så er det like svingende som alt annet. Og det er vel en kjent sak at kvinner må ha det godt for å ha sex, og menn må ha sex for å ha det godt. Vrient, men sånn er det for mange. Dette er mitt syn sånn i farten.. Lykke til i samlivet!

[Åsemor]

Jeg tror noe av nøkkelen er:

-kommunikasjon

-tid sammen uten pc, tv og barn

-humor

-forståelse og aksept for at livsfasene endrer seg.

Det er ikke lenger sånn hos oss at vi kan bruke hele lørdags formiddag til soving og sex. Nå er det ut på tur, fullt kjør hele dagen, kanskje et kyss når barnet har sovnet men mest sannsynlig ikke.

[Moder'n-2]

Jeg ser at mange her snakker om viktigheten av sex. Selv vil jeg slå et slag for det å ha et fysisk forhold. Det betyr ikke bare sex, det betyr også andre ting. Å holde i hånden når man går tur, eller å kysse hverandre når man drar på jobb. Å kose litt før man skal sove. Å gi en klem når man ser at kjæresten har hatt en tøff dag. Rett og slett å fysisk sett bry seg om hverandre.

[Lillemus]

Jeg ser at mange her snakker om viktigheten av sex. Selv vil jeg slå et slag for det å ha et fysisk forhold. Det betyr ikke bare sex, det betyr også andre ting. Å holde i hånden når man går tur, eller å kysse hverandre når man drar på jobb. Å kose litt før man skal sove. Å gi en klem når man ser at kjæresten har hatt en tøff dag. Rett og slett å fysisk sett bry seg om hverandre.

*Nikker* Nærhet på den måten er veldig viktig for meg i alle fall, dessverre er ikke min kjære så enormt oppmerksom på den måten, men han har ikke noe imot at jeg tar meg til rette. ) Han begynner å komme seg da, han skjønner nå at jeg vil ha en klem når han går, det er ikke aktuelt bare å rope "hadet!" fra gangen og så forsvinne ut f.eks.

Ligger alltid inntil hverandre en stund før vi sovner og sånt ja.

[Gjest Elextra]

Helgetur en gang i året for å pleie forholdet? Det er altfor lite å leve på resten av året. Vi har minst en hel helg fri i måneden der vi slår ut håret og det fungerer veldig fint.

Det er vel de aller færreste foreldre som har anledning til en hel helg i måneden uten barn?

Vi har også én langhelg i året uten barn, og synes det er bra om vi får det til. I tillegg er barna borte på overnatting annenhver måned eller så, det kunne gjerne skjedd litt oftere.

[Gjest abrahamsen]

Vet ikke om jeg er av den sorten du ønsker svar fra, men jeg svarer likevel.

Jeg har vært sammen med min kjære i 16 år, gift i 14. Vi har hatt det fint og godt sammen, men har selvsagt hatt vanskelige perioder. I de vanskelige periodene er det viktig å snakke sammen og jobbe med å få det bedre. Jeg har alltid visst at det blir bedre, og det har det blitt. Nå føler jeg at vi har blitt voksnere og takler vanskelighetene på en helt annen måte enn før. Vi har lært å si ifra dersom noe plager oss og DET er utrolig viktig. Samtidig må man forstå at menn og kvinner er helt forskjellige og prøve å huske på det i det daglige.

Det tar tid å lære seg å leve sammen, og det kommer ikke av seg selv slik altfor mange tror. Når det kommer barn inn i bildet må man lære seg å leve med hverandre på en helt ny måte. Alt blir annerledes og det tar tid før man finner ut av hvordan man vil ha det. (Med tid mener jeg ikke en uke eller en mnd....)

Viljen til å lykkes er mye viktigere enn noe annet og den har nok hjulpet oss mange ganger.

Jeg elsker mannen min mer og mer for hver dag som går, men lever ikke på rosa skyer og "føler" masse hver dag. Inni mellom har vi dager og perioder hvor vi er oppover ørene forelsket også kommer det travle tider med mindre forelskelse. Sexen blir bare bedre og bedre for hver uke, så jeg gleder meg til jeg blir 50;o)

Lykke til, og husk; gresset er sjelden grønnere på den andre siden:o)

[Mrs. Wallace]

Tja...

Vi brukte en del tid på å perfeksjonere krangleteknikken vår, slik at vi klarer å diskutere og være grovt uenige uten at det blir munnhuggeri og blindt sinne. Målet for oss begge er at vi skal bli enige eller i det minste forstå den andres utgangspunkt.

Vi snakker mye sammen, både om hverdagsting og de litt større tingene.

Vi ler og leker mye.

Vi anerkjenner at det lidenskapelige forholdet ikke alltid kan være på topp når man har småbarn, men venter tålmodig til neste opptur - og i mellomtiden sørger vi for å klemme, holde hånd og gi hverandre komplimenter.

Vi koser oss med litt rødvin sammen på tomannshånd, med gode venner til middag, men gir hverandre også mye rom for å gjøre ting på egenhånd.

Jøss, dette høres prektig ut. Men det viktigste er kanskje at vi begge har samme innstilling: Vi har gått inn i dette ekteskapet med en klar målsetning om at det skal vare, og at man noen ganger må jobbe en del for at de gode tidene skal fortsette. Det kommer ikke alltid av seg selv, men jaggu er det fint når man får uttelling for arbeidet. )

[Gjest Vi er ikke bare foreldre]

Det er vel de aller færreste foreldre som har anledning til en hel helg i måneden uten barn?

Vi har også én langhelg i året uten barn, og synes det er bra om vi får det til. I tillegg er barna borte på overnatting annenhver måned eller så, det kunne gjerne skjedd litt oftere.

Vi har besteforeldre på begge sider som stiller opp og som bor i nærheten. Hm, skjønner at det ikke er en selvfølge at alle har den avlastningen.