IVF eller ikke IVF?

[Kamelia1970]

Hei jenter

Jeg var på dette forumet for 5-6 år sida også. Den gangen hadde jeg to mislykkede IVF-forsøk. Jeg har fortsatt ingen barn, men er lykkelig med ny mann - og nå vil vi så gjerne ha et barn.

Etter et drøyt års prøving med naturmetoden har vi begynt å tenke på assistert befruktning. Min mann har to barn fra før og fin sædkvalitet. Jeg er fullt utreda uten at de finner årsaken til barnløsheten. Vi lurer nå på om vi skal gå i gang med IVF eller ikke.

På den ene sida tenker vi at ønsket om barn er stort, jeg er 37 år, og det er ingen grunn til å vente på et mirakel pr naturmetode. Vi har de siste par månedene prøvd med Crinone (progesteron) men uten suksess. Det er mulig det er sånn at hvis vi vil ha barn bør vi sette i gang m IVF?

På den andre sida tenker vi at vi lever et godt liv. Vi er glade i hverandre og har hans strålende barn boende hos oss annenhver uke. En runde med inntil 3 prøverørsforsøk kan gjøre at nesten et helt år blir prega av hormoner og skuffelser - og i min alder er sjansen kanskje ikke så stor for at jeg blir gravid uansett. Da risikerer vi å ødelegge noe av den hverdagslykken vi har. (jeg har jo hatt to mislykkede forsøk og vet hvor belastende det kan være)

Jeg grubler og grubler og hører gjerne hva dere mener.

[jubalong70]

Vanskelig spørsmål. Jeg vil tro svaret ligger i hvor sterkt ønsket ditt er om å ha et eget barn. Hvis du føler at det er greit å være reservemor for din manns barn, så er jo det flott. Men tror du at det alltid kommer til å ligge et sterkt savn etter et eget barn, så hadde nok jeg prøvd aktivt en gang til.

Er det lenge siden mannen din fikk sjekket sæden? Selv om han har to barn, kan det skje mye med sæden, så kvaliteten behøver ikke å være god nå selv om den var det da. Greit å sjekke den i alle fall før dere setter i gang med hormoner osv.

Lykke til

[Kamelia1970]

Vanskelig spørsmål. Jeg vil tro svaret ligger i hvor sterkt ønsket ditt er om å ha et eget barn. Hvis du føler at det er greit å være reservemor for din manns barn, så er jo det flott. Men tror du at det alltid kommer til å ligge et sterkt savn etter et eget barn, så hadde nok jeg prøvd aktivt en gang til.

Er det lenge siden mannen din fikk sjekket sæden? Selv om han har to barn, kan det skje mye med sæden, så kvaliteten behøver ikke å være god nå selv om den var det da. Greit å sjekke den i alle fall før dere setter i gang med hormoner osv.

Lykke til

Takk for svar. Mannen min fikk sjekka sædkvaliteten for noen uker sia så den er nok fortsatt like fin selv. Skjønner at det er et vanskelig valg vi må ta selv. Det er jo det som er så vanskelig... Forsøker å tenke hvordan jeg vil se på dette om tre år når jeg bikker 40 - og jeg vet sannelig ikke... Blir jeg gravid på den ene eller den andre måten er jo alt strålende og jeg vil ikke angre noe - men har jeg ingen barn om tre år - vil jeg da angre mest på at jeg forsøkte eller at jeg ikke gjorde det?

[jubalong70]

Takk for svar. Mannen min fikk sjekka sædkvaliteten for noen uker sia så den er nok fortsatt like fin selv. Skjønner at det er et vanskelig valg vi må ta selv. Det er jo det som er så vanskelig... Forsøker å tenke hvordan jeg vil se på dette om tre år når jeg bikker 40 - og jeg vet sannelig ikke... Blir jeg gravid på den ene eller den andre måten er jo alt strålende og jeg vil ikke angre noe - men har jeg ingen barn om tre år - vil jeg da angre mest på at jeg forsøkte eller at jeg ikke gjorde det?

Sukk, ja det er ikke lett.

Jeg er like gammel som deg, men har fått 3 barn. Vi slet med å få til førstemann. Brukte 3 år på det før det ble klaff. De andre kom kjapt.

Mens vi slet med å få til førstemann følte jeg at det var utrolig viktig for meg å ha egne barn. Selv om tanken på adopsjon ikke var fremmed. Jeg vil tro det er forskjell på å være reservemor og mor til et adoptert barn også, uten at jeg vet.

Det er jo også store fordeler med å få en fiks ferdig familie også. Barna er litt større. Man slipper den utmattende nyfødtperioden (som jeg ikke unner noen...), og man har gjerne litt mer frihet fordi barna er større.

Men jeg misunner deg ikke det å måtte ta denne avgjørelsen

[Gjest sterkt prøvende]

Sukk, ja det er ikke lett.

Jeg er like gammel som deg, men har fått 3 barn. Vi slet med å få til førstemann. Brukte 3 år på det før det ble klaff. De andre kom kjapt.

Mens vi slet med å få til førstemann følte jeg at det var utrolig viktig for meg å ha egne barn. Selv om tanken på adopsjon ikke var fremmed. Jeg vil tro det er forskjell på å være reservemor og mor til et adoptert barn også, uten at jeg vet.

Det er jo også store fordeler med å få en fiks ferdig familie også. Barna er litt større. Man slipper den utmattende nyfødtperioden (som jeg ikke unner noen...), og man har gjerne litt mer frihet fordi barna er større.

Men jeg misunner deg ikke det å måtte ta denne avgjørelsen

Den utmattene nyfødt perioden som du ikke unner noen???

Jeg unner alle som har lyst på barn denne perioden. Er jo en kjempeviktig og kjempefin tid, synes jeg, selv om den er litt utmattende ja. Lengter etter den tiden jeg :-)

mvh

[jubalong70]

Den utmattene nyfødt perioden som du ikke unner noen???

Jeg unner alle som har lyst på barn denne perioden. Er jo en kjempeviktig og kjempefin tid, synes jeg, selv om den er litt utmattende ja. Lengter etter den tiden jeg :-)

mvh

Joda, det var kanskje litt slurvete sagt.

Jeg unner selvsagt alle å oppleve å få barn. Og med det følger nyfødttiden. Og den er både fantastisk og grusom på samme tid.

Jeg er fryktelig dårlig til å takle lite søvn, så jeg har slitt. Det har blitt mange tårer i den perioden.

Når barnet blir rundt 3 mnd letter det meste, og jeg blir mer meg selv igjen. Da har jeg blitt skikkelig kjent med barnet, og rutinene er på vei.

Men jeg beklager den sleivet uttalelsen.

[akicha]

Det er ingen som kan gi deg et svar på dette. Dette er noe som du bare må finne ut av på selv... Personlig så kjenner jeg ei som giftet seg med en som hadde to barn fra før og som etter en noen år fikk et barn og bestemte seg for ikke å få to. Hun angrer nå på at de ikke prøvde å få en til, men må bare innfinne seg med at det var det valget hun/de tok den gang.

Hvis du har lyst på egne barn, så syns jeg du skal prøve. Dere må investere i slike forsøk og som du sier, kanskje "taper" dere- men, hvis dere lykkes tror jeg dere vil syns at det var verdt å ta sjansen..

[stromme]

Det er bedre å angre på det man har gjort, enn det man aldri gjorde ;o)