Barn med en annen...

[Manue]

Håper virkelig det er noen der ute som kan komme med noen gode synspunkter på dette...

Jeg har en venninne som er gift med en utenlandsk mann. De har vært sammen lenge (mellom 5-10 år) og de giftet seg unge. De har ett felles barn på 3 år. De er, ut i fra det jeg kan se, fornøyde med livet. Det som er problemet er at mannen reiste til sitt hjemland for en tid tilbake, alene, og på denne reisen hadde han et forhold til en annen dame. Hun er muligens en tidligere "flamme". Dette forholdet resulterte i en graviditet og altså etter hvert et barn. Dette har jeg fått vite fra en av hennes manns beste venner. Jeg setter altså stor lit til innholdet, har ingen grunn til å tro at det ikke stemmer. Jeg har visst om dette en stund nå, for jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Mannen har litt kontakt med det nye barnets mor, men det begrenser seg naturlig nok pga avstanden. Han har sagt til sin venn at han ikke akter å fortelle det, han tror ikke kona trenger å finne ut av det.

Det jeg lurer på er om jeg skal fortelle henne det? Skal jeg la være? Hva ville dere ha ønsket om derre var henne? Hva ville dere ha gjort om dere var meg? Hva vil utfallet og resultatet bli om jeg forteller det? Skilsmisse og en splittet familie? Kanskje et styrket forhold? Er det verdt det? De har jo et lite barn sammen. Har ikke vi alle vår livsløgn? Kanskje trenger hun aldri å få greie på det? Tror en del mennesker i hjemlandet hans vet om dette, og de reiser jo vanligvis dit sammen - men det trenger jo ikke bety at noen forteller henne det der borte.

Jeg har kommet til at jeg ville ha ønsket å vite om det, men det er jo ikke noe grunnlag til å generalisere på. Jeg tenker meg at dersom det hadde vært meg og jeg hadde funnet det ut etter en stund ville jeg ha blitt både såret, sveket og bitter. Og jeg ville trolig blitt ganske skuffet hvis jeg hadde fått vite at en av mine venner visste om det, men ikke sa noe. Men kanskje hadde jeg foretrukket ikke å vite; (kjerne)familien står sterkt hos meg. Kanskje ville jeg ikke likevel klart å bryte, men hadde måttet gjennomleve i alle fall en veldig vanskelig periode. Det er kanskje bedre ikke å vite? De er jo som sagt tilfredse med livet. Det hører med til historien at de for noen år tilbake erfarte utroskap den andre veien, da et kortvarig forhold uten andre langvarige konsekvenser enn de følelsesmessige. Jeg tenker at han kanskje rettferdiggjør sitt sidesprang med dette.

Dette begynner å bli såpass vanskelig for meg at jeg vurderer langsomt å bryte kontakten. Jeg føler meg som en dårlig venninne. Jeg er så usikker på hva som er det mest riktige å gjøre. Jeg vil ikke si det utelukkende for å føle at jeg har ren samvittighet - da tenker jeg jo mest på meg selv, ikke sant? Samtidig er jeg redd for at hvis jeg sier det, vil hun bli sint på meg. Innbiller meg at en slik reaksjon ikke er så uvanlig. Kanskje vil et slikt sinne gå over, men kanskje vil det ikke det - og da har jeg uansett mistet hennes vennskap. Skulle nesten ønske at hun oppdaget det selv eller at jeg aldri hadde fått kjennskap til det.

Vær så snill... Jeg er veldig takknemlig for synspunkter!!

[Gjest AveM]

Jeg ville følt meg dobbelt sviktet om ikke engang min venninne fortalte det til meg. Jeg skjønner jo at det ikke er enkelt. Du kan med det lage et voldsomt babluba som ender med at du selv står igjen som syndebukk.

Jeg ville kanskje fortalt til mannen hennes at jeg vet, og da får han et press på seg til å fortelle det til kona. Du kan også si at du føler hun har rett til å vite det, men at du gir han sjansen til å fortelle det først. Siden vennen hans har fortalt det til deg er det sikkert flere som vet det.

[Icora Panter]

Hadde det vært en engangshendelse, så hadde jeg ikke sagt noe. Men nå som du vet at han har fått et barn utenom ekteskapet så syens jeg det blir litt annerledes. Skal han betale for dette barnet og holde det skjult? Han har jo også fortsatt kontakt med moren som du sier. Nå vet ikke jeg hvilket land han kommer fra, men hiv og aids er jo litt mer utbredt i andre land. Og hvis hun er gravid, så har han i vertfall ikke brukt kondom! Synes hun har rett til å vite i denne situasjonen. Hva om han ble smittet av noe og har smittet henne uten at hun vet det?

Og hva neste gang han reiser alene?

Jeg villle sagt det i denne situasjonen.

[Gjest antisladder]

Det er da fælt hvordan enkelte har behov for å blande seg inn i andres forhold.

Hold kjeft. Dette har du ikke noe med.

[Moder'n-2]

Du har havnet opp i en skrekkelig situasjon. Ut fra det du skriver virker det nesten som om det bare er et tidsspørsmål før din venninne får vite om dette. Da er det sannsynlig at hun vil føle seg dobbelt sveket av at du ikke har fortalt henne det du vet. (Følelsen av at "alle andre enn meg visste dette" er skrekkelig!)

Jeg ville rett og slett tatt kontakt med mannen hennes, og konfrontert ham med det du vet. (Det KAN jo være dette ikke er sant?) Sannsynligvis vil han ikke benekte dette, og da syns jeg rett og slett du skal gi ham et ultimatum. Enten forteller han det til, eller så forteller DU det. De fleste vil ønske å få fortelle dette selv.

Lykke til!

[bouenas]

Jeg ville følt meg dobbelt sviktet om ikke engang min venninne fortalte det til meg. Jeg skjønner jo at det ikke er enkelt. Du kan med det lage et voldsomt babluba som ender med at du selv står igjen som syndebukk.

Jeg ville kanskje fortalt til mannen hennes at jeg vet, og da får han et press på seg til å fortelle det til kona. Du kan også si at du føler hun har rett til å vite det, men at du gir han sjansen til å fortelle det først. Siden vennen hans har fortalt det til deg er det sikkert flere som vet det.

Ser liksom bare for meg at viss hun sier det til han først, kan jo han reagere med å bli sint på henne, og nærmest true henne til å holde kjeft? Det vil sikkert også "sverte" kompisen hans som fortalte det til henne.

Nei dette er en vanskelig sak. Selv følte jeg en enorm skuffelse over mine venner, da de visste - men ikke jeg, at min mann (nå eksmann) hadde et forhold til min "gode" venninne i 5 år.... Følte meg dobbelt - eller muligens trippelt, sviktet.

Om Manue er redd for konsekvensene ved å fortelle, men mener at hun bør vite det, er det jo mulig å skrive en anonym lapp/brev adressert til henne , fra en venn som vil henne vel. Nei, jeg vet ikke. En kjedelig sak, for å si det pent.

[Gjest AveM]

Ser liksom bare for meg at viss hun sier det til han først, kan jo han reagere med å bli sint på henne, og nærmest true henne til å holde kjeft? Det vil sikkert også "sverte" kompisen hans som fortalte det til henne.

Nei dette er en vanskelig sak. Selv følte jeg en enorm skuffelse over mine venner, da de visste - men ikke jeg, at min mann (nå eksmann) hadde et forhold til min "gode" venninne i 5 år.... Følte meg dobbelt - eller muligens trippelt, sviktet.

Om Manue er redd for konsekvensene ved å fortelle, men mener at hun bør vite det, er det jo mulig å skrive en anonym lapp/brev adressert til henne , fra en venn som vil henne vel. Nei, jeg vet ikke. En kjedelig sak, for å si det pent.

Ja, hva venninnen enn gjør blir det jo galt... Jeg er glad jeg ikke er henne, for jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ville gjort.

Du som har opplevd noe lignende kan kanskje sette deg litt mer inn i det. Det med anonym lapp var ikke så dumt, hvis hun greier å ta det seriøst.

[bouenas]

Ja, hva venninnen enn gjør blir det jo galt... Jeg er glad jeg ikke er henne, for jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ville gjort.

Du som har opplevd noe lignende kan kanskje sette deg litt mer inn i det. Det med anonym lapp var ikke så dumt, hvis hun greier å ta det seriøst.

Joda, jeg kan sette meg litt inn i hvordan den svik-følelsen er, men vi er alle så ulike på hvordan vi reagerer. En annen venninne av meg, f.eks, sier hun _ikke_ ville ha visst. Hun mener seriøst at det man ikke vet har man ikke vondt av. Akkurat den blir helt feil i mine ører..

Om hun ikke greier å ta det seriøst, vil nok tankene ihvertfall kverne litt rundt det, vil jeg tro. Og hun vil muligens utforske saken litt på egenhånd. Men sviket hans er så stort (og enda større pga hans taushet), at det vil nok ikke bli lett for henne å bli i forholdet. Synd når/viss hun lever i troen om at de har det godt sammen, og spesielt dumt pga barnet de har sammen.

Jeg er også glad for at jeg ikke har fått vite dette, fryktelig vanskelig. For jeg har nemlig stridet mot mine prinsipper selv.. En gang sa en venn av meg, som var sammen med en venninne av meg (et vennepar, altså), at han hadde hatt sex med moren hennes på sofaen, mens hun (min venninne) sov på soverommet sitt. Den var så kvalm, og jeg var rasende for at han fortalte meg det. Jeg grublet frem og tilbake over lang tid, men klatre aldri å si det. Det ville vært _for_ hardt å takle for henne. Hennes egen mor!! Egentlig hadde moren nesten fortjent at det ble kjent, og på en måte hadde selvfølgelig ,min venninne fortjent å vite hvilken mor hun hadde, men det ble for sterkt for meg - og jeg tror det ville ha vært alt for sterkt for henne, så jeg sa det aldri. Om det var rett eller galt av meg aner jeg ikke....

[Gjest barna er det viktigste]

Jeg ville helt klart sagt til mannen hennes at jeg visste det, og at såpass mange andre visste det, at hun snart ville få vite det uansett. Hadde gitt ham en (kort) frist til å fortelle det selv. Eller be mannen din / noen andre gi ham denne beskjeden, hvis du er redd for å bli truet til å holde kjeft.

Hadde det "bare" vært utroskap ville jeg kanskje ikke gått så hardt ut, men det er tross alt et barn, som har halvsøsken, og som skal vokse opp og være halvsøsken av deres barn, kanskje ha arverett (avhengig av lover i dette landet) osv.

Skal han stille opp på en fornuftig måte for dette barnet, må han informere hele sin familie om dette. Inkludert familien her i Norge.

Jeg hadde ikke tatt lett på det hvis jeg fikk vite at min far hadde sviktet oppfølgingen av min halvsøster eller halvbror (hvis jeg fikk vite om noe slik i voksen alder), så ogaå for barna her i Norge er det riktig å snakke åpent om det.

[Gjest AveM]

Joda, jeg kan sette meg litt inn i hvordan den svik-følelsen er, men vi er alle så ulike på hvordan vi reagerer. En annen venninne av meg, f.eks, sier hun _ikke_ ville ha visst. Hun mener seriøst at det man ikke vet har man ikke vondt av. Akkurat den blir helt feil i mine ører..

Om hun ikke greier å ta det seriøst, vil nok tankene ihvertfall kverne litt rundt det, vil jeg tro. Og hun vil muligens utforske saken litt på egenhånd. Men sviket hans er så stort (og enda større pga hans taushet), at det vil nok ikke bli lett for henne å bli i forholdet. Synd når/viss hun lever i troen om at de har det godt sammen, og spesielt dumt pga barnet de har sammen.

Jeg er også glad for at jeg ikke har fått vite dette, fryktelig vanskelig. For jeg har nemlig stridet mot mine prinsipper selv.. En gang sa en venn av meg, som var sammen med en venninne av meg (et vennepar, altså), at han hadde hatt sex med moren hennes på sofaen, mens hun (min venninne) sov på soverommet sitt. Den var så kvalm, og jeg var rasende for at han fortalte meg det. Jeg grublet frem og tilbake over lang tid, men klatre aldri å si det. Det ville vært _for_ hardt å takle for henne. Hennes egen mor!! Egentlig hadde moren nesten fortjent at det ble kjent, og på en måte hadde selvfølgelig ,min venninne fortjent å vite hvilken mor hun hadde, men det ble for sterkt for meg - og jeg tror det ville ha vært alt for sterkt for henne, så jeg sa det aldri. Om det var rett eller galt av meg aner jeg ikke....

Jeg ville garantert tiet om jeg hørte historien med mora til venninna di. Hvis jeg ble konfrontert senere med at jeg visste det ville jeg sagt at det var for vilt til at jeg trodde på det.

Jeg har en venninne som er gift. Før de giftet seg reiste han på forretningsreise. Sa han da. En kjenning av han traff han i syden. Jeg nevnte denne sydengreia for henne, men hun benektet at han hadde vært der. Jeg nevnte det ikke igjen. Noe senere ble han tatt i utroskap, men hun valgte å bli. Der kan en vel si at hun selv velger..

[Manue]

Jeg ville helt klart sagt til mannen hennes at jeg visste det, og at såpass mange andre visste det, at hun snart ville få vite det uansett. Hadde gitt ham en (kort) frist til å fortelle det selv. Eller be mannen din / noen andre gi ham denne beskjeden, hvis du er redd for å bli truet til å holde kjeft.

Hadde det "bare" vært utroskap ville jeg kanskje ikke gått så hardt ut, men det er tross alt et barn, som har halvsøsken, og som skal vokse opp og være halvsøsken av deres barn, kanskje ha arverett (avhengig av lover i dette landet) osv.

Skal han stille opp på en fornuftig måte for dette barnet, må han informere hele sin familie om dette. Inkludert familien her i Norge.

Jeg hadde ikke tatt lett på det hvis jeg fikk vite at min far hadde sviktet oppfølgingen av min halvsøster eller halvbror (hvis jeg fikk vite om noe slik i voksen alder), så ogaå for barna her i Norge er det riktig å snakke åpent om det.

Hei og takk for svar!

Jeg er enig med deg i ditt synspunkt på at for at han skal kunne ta sitt ansvar med barnet, er det viktig at hele familien vet om det. Jeg har forståelse for at barnet her også kanskje vil reagere med skuffelse eller sinne om de får vite om det i ettertid.

Barna er det viktigste. Og nettopp derfor er jeg vel litt engstelig for utfallet; jeg vil nødig forårsake et brudd med " å legge meg oppi andres liv" som antisladder her under påpeker.

Jeg setter stor pris på å høre andres mening. Da har jeg i alle fall litt større grunnlag til å generalisere på... Vurderer å konfrontere ham med det først.

Takk!

[Manue]

Du har havnet opp i en skrekkelig situasjon. Ut fra det du skriver virker det nesten som om det bare er et tidsspørsmål før din venninne får vite om dette. Da er det sannsynlig at hun vil føle seg dobbelt sveket av at du ikke har fortalt henne det du vet. (Følelsen av at "alle andre enn meg visste dette" er skrekkelig!)

Jeg ville rett og slett tatt kontakt med mannen hennes, og konfrontert ham med det du vet. (Det KAN jo være dette ikke er sant?) Sannsynligvis vil han ikke benekte dette, og da syns jeg rett og slett du skal gi ham et ultimatum. Enten forteller han det til, eller så forteller DU det. De fleste vil ønske å få fortelle dette selv.

Lykke til!

Takk for svar

Jeg vurderer som jeg skrev over her, å konfrontere mannen med det. Verken tror eller frykter at han kommer til å true meg på noe vis, men jeg er ikke helt fremmed for at han vil benekte det. Men da har jeg jo i alle fall forsøkt. Og benekter ham det, kan jeg velge tilsynelatende å tro ham og la det bli med det. Det er en viss - om enn mikroskopisk - sjanse for at det IKKE er sant. Uskyldig inntil det motsatte er bevist...

Takk igjen!

[Manue]

Det er da fælt hvordan enkelte har behov for å blande seg inn i andres forhold.

Hold kjeft. Dette har du ikke noe med.

Takk for svar!

Jeg har ikke behov for å blande meg inn. Jeg liker i alle fall å tro at årsaken til at jeg er i tvil om hva jeg skal gjøre, er fordi jeg kan se at begge deler (fortelle/ikke fortelle) har noe for seg. Jeg ønsker å være en god venninne. Jeg er også enig i det "barna er det viktigste" skriver om at han har et ansvar ovenfor barnet og for å kunne følge opp dette er det kanskje nødvendig å ha åpenhet omkring det. ER likevel usikker på om det veier opp for at et annet barn havner i en skilsmisse... Årsaken til å skulle fortelle om dette, mener jeg oppriktig ikke bunner i hang til å skape intriger. Men jeg forstår at både min venninne og andre kan komme til å tro det. Det at du reagerer slik beviser jo dette.

Det er ikke lett dette...

[Manue]

Hadde det vært en engangshendelse, så hadde jeg ikke sagt noe. Men nå som du vet at han har fått et barn utenom ekteskapet så syens jeg det blir litt annerledes. Skal han betale for dette barnet og holde det skjult? Han har jo også fortsatt kontakt med moren som du sier. Nå vet ikke jeg hvilket land han kommer fra, men hiv og aids er jo litt mer utbredt i andre land. Og hvis hun er gravid, så har han i vertfall ikke brukt kondom! Synes hun har rett til å vite i denne situasjonen. Hva om han ble smittet av noe og har smittet henne uten at hun vet det?

Og hva neste gang han reiser alene?

Jeg villle sagt det i denne situasjonen.

Takk:)

Ja, de helsemessige sidene ved det hele er jo ikke helt enkle de heller. Og jeg må innrømme at jeg tenker mitt vedrørende evt nye reiser, men ut i fra hva jeg har forstått har mannen visst fått en "lærepenge" nå. Det håper jeg, uansett hva jeg vil gjøre!

Jeg later som jeg ikke vet det nå. Fortsette med det? Neimen om jeg vet. Men heller mer og mer mot å konfrontere mannen.

Takk for svar!

[Manue]

Jeg ville følt meg dobbelt sviktet om ikke engang min venninne fortalte det til meg. Jeg skjønner jo at det ikke er enkelt. Du kan med det lage et voldsomt babluba som ender med at du selv står igjen som syndebukk.

Jeg ville kanskje fortalt til mannen hennes at jeg vet, og da får han et press på seg til å fortelle det til kona. Du kan også si at du føler hun har rett til å vite det, men at du gir han sjansen til å fortelle det først. Siden vennen hans har fortalt det til deg er det sikkert flere som vet det.

Syndebukk ja... Sitter med skyldfølelse allerede. Vil ikke framstå som en "intrigemaker" som "antisladder" antyder her oppe. Samtidig så tror jeg det blir vanskelig å fortsette vennskapet om jeg velger å tie. Jeg tror kanskje det beste er å gå veien om mannen og legge press på ham. Dette vil stille vennen hans i et dårlig lys. Sannsynligvis vil vennen hans også bli sint på meg. Men om det mot formodning ikke skulle stemme, eller han benekter det, kan jeg kanskje lettere slå meg til ro med det?

Jeg har grublerynker i panna nå, kjenner jeg...

Takk for svar

[Manue]

Ser liksom bare for meg at viss hun sier det til han først, kan jo han reagere med å bli sint på henne, og nærmest true henne til å holde kjeft? Det vil sikkert også "sverte" kompisen hans som fortalte det til henne.

Nei dette er en vanskelig sak. Selv følte jeg en enorm skuffelse over mine venner, da de visste - men ikke jeg, at min mann (nå eksmann) hadde et forhold til min "gode" venninne i 5 år.... Følte meg dobbelt - eller muligens trippelt, sviktet.

Om Manue er redd for konsekvensene ved å fortelle, men mener at hun bør vite det, er det jo mulig å skrive en anonym lapp/brev adressert til henne , fra en venn som vil henne vel. Nei, jeg vet ikke. En kjedelig sak, for å si det pent.

Jeg verken tror eller frykter at mannen vil true meg. Vedrørende å skrive et anonymt brev, er jeg mer usikker. Jeg tror for det første ikke at venninna mi ville greid å tro på noe som står i et anonymt brev. Kanskje aller mest for at en slik tanke antageligvis er noe av det siste som ville falt henne inn. Jeg tror aldri hun har vurdert muligheten for at han kunne ha vært utro. Dessuten er det vanskelig å være anonym når strukturene er såpass gjennomsiktige som de er her.

Jeg heller mer og mer mot å snakke med mannen direkte...

Takk for svar, bouenas :-)

[Manue]

Joda, jeg kan sette meg litt inn i hvordan den svik-følelsen er, men vi er alle så ulike på hvordan vi reagerer. En annen venninne av meg, f.eks, sier hun _ikke_ ville ha visst. Hun mener seriøst at det man ikke vet har man ikke vondt av. Akkurat den blir helt feil i mine ører..

Om hun ikke greier å ta det seriøst, vil nok tankene ihvertfall kverne litt rundt det, vil jeg tro. Og hun vil muligens utforske saken litt på egenhånd. Men sviket hans er så stort (og enda større pga hans taushet), at det vil nok ikke bli lett for henne å bli i forholdet. Synd når/viss hun lever i troen om at de har det godt sammen, og spesielt dumt pga barnet de har sammen.

Jeg er også glad for at jeg ikke har fått vite dette, fryktelig vanskelig. For jeg har nemlig stridet mot mine prinsipper selv.. En gang sa en venn av meg, som var sammen med en venninne av meg (et vennepar, altså), at han hadde hatt sex med moren hennes på sofaen, mens hun (min venninne) sov på soverommet sitt. Den var så kvalm, og jeg var rasende for at han fortalte meg det. Jeg grublet frem og tilbake over lang tid, men klatre aldri å si det. Det ville vært _for_ hardt å takle for henne. Hennes egen mor!! Egentlig hadde moren nesten fortjent at det ble kjent, og på en måte hadde selvfølgelig ,min venninne fortjent å vite hvilken mor hun hadde, men det ble for sterkt for meg - og jeg tror det ville ha vært alt for sterkt for henne, så jeg sa det aldri. Om det var rett eller galt av meg aner jeg ikke....

Jeg tror også at det man ikke vet har man ikke vondt av... Men det er snakk om et barn. Dette er ikke noe som vil "gå over". Jeg tenker at risikoen for at hun med tid og stunder vil få vite det (sannsynligvis ad omveier, for han har IKKE tenkt å fortelle henne det frivillig, i følge vennen hans) etter hvert vil bli ganske stor. Og da tror jeg nesten sikkert at det vil gjøre vondt... Eller?

Og så er det jo hensynet til barna, både det i Norge og det i utlandet som "barna er det viktigste" skriver. Og de helsemessige sidene.. Det har vel sannsynligvis gått bra denne gangen, men om det gjentar seg? Jeg tror som sagt ikke det. I følge mannens venn har han tatt lærdom av dette.

"Det man ikke vet har man ikke vondt av... så lenge man ikke vet det" synes jeg det burde hete

[bouenas]

Jeg ville garantert tiet om jeg hørte historien med mora til venninna di. Hvis jeg ble konfrontert senere med at jeg visste det ville jeg sagt at det var for vilt til at jeg trodde på det.

Jeg har en venninne som er gift. Før de giftet seg reiste han på forretningsreise. Sa han da. En kjenning av han traff han i syden. Jeg nevnte denne sydengreia for henne, men hun benektet at han hadde vært der. Jeg nevnte det ikke igjen. Noe senere ble han tatt i utroskap, men hun valgte å bli. Der kan en vel si at hun selv velger..

Godt å høre du ville ha tiet ang moren hennes. Det plaget meg virkelig, men prøvde etterhvert å fortrenge det. Nå er det lenge siden jeg har tenkt på det, så jeg klarte visst det

Synes du var tøff som sa det til din venninne. Hun fikk helt klart valget selv. Stakkar, er jo egentlig ikke rart at hun ikke trodde på det, for slikt _gjør_ man jo bare ikke. Reiser til syden når en sier en skal på forretningsreise. Huff..!! Ikke alltid lett å stole på partnere, nei.

[bouenas]

Jeg verken tror eller frykter at mannen vil true meg. Vedrørende å skrive et anonymt brev, er jeg mer usikker. Jeg tror for det første ikke at venninna mi ville greid å tro på noe som står i et anonymt brev. Kanskje aller mest for at en slik tanke antageligvis er noe av det siste som ville falt henne inn. Jeg tror aldri hun har vurdert muligheten for at han kunne ha vært utro. Dessuten er det vanskelig å være anonym når strukturene er såpass gjennomsiktige som de er her.

Jeg heller mer og mer mot å snakke med mannen direkte...

Takk for svar, bouenas :-)

Bare hyggelig! Eller.., hyggelig og hyggelig, men du skjønner hva jeg mener

Viss du ikke frykter at han blir hissig, ville jeg også ha hellt mer og mer til å snakke med ham for å gi ham en "sjanse" til å fortelle selv.

Det med det anonyme brevet vet jeg ikke om jeg ville ha gjort selv heller. Det var liksom et nød-tips, viss du ikke turde si det selv, men likevel følte at hun behøvde å vite. Jeg støtter deg ihvertfall i at dette trenger hun å få vite, og du er en god venn som bryr deg om henne/de.

[bouenas]

Jeg tror også at det man ikke vet har man ikke vondt av... Men det er snakk om et barn. Dette er ikke noe som vil "gå over". Jeg tenker at risikoen for at hun med tid og stunder vil få vite det (sannsynligvis ad omveier, for han har IKKE tenkt å fortelle henne det frivillig, i følge vennen hans) etter hvert vil bli ganske stor. Og da tror jeg nesten sikkert at det vil gjøre vondt... Eller?

Og så er det jo hensynet til barna, både det i Norge og det i utlandet som "barna er det viktigste" skriver. Og de helsemessige sidene.. Det har vel sannsynligvis gått bra denne gangen, men om det gjentar seg? Jeg tror som sagt ikke det. I følge mannens venn har han tatt lærdom av dette.

"Det man ikke vet har man ikke vondt av... så lenge man ikke vet det" synes jeg det burde hete

Ja, det er en belastning å _vite_ om andres "intriger", som kan ha grobunn for skikkelig ramaskrik om det kommer ut/om vedkommende får vite. Det er neimen ikke lett å vite hva som er rett og galt i slike saker. Ikke lett å vite hvor grensen for hva som er bra og hva som kan være ødleggende, en vanskelig balansegang der.

Ser lenger oppe i tråden at du allerede føler deg som en syndebukk. Er ikke det typisk? Kjenner meg veldig godt igjen i det. Men det er jo ikke du som er syndebukken her, så langt der i fra. Og da mener jeg _uansett_ hva du velger å gjøre! For uansett om du forteller eller ei, så gjør du det etter mye veiing frem og tilbake - opp og ned og hit og dit. Du har store kvaler med dette, og det lyser lang lang vei av innleggene dine at dine intensjoner er ubetinget gode.

Lykke til, hva du enn bestemmer deg for. Og ikke slit deg ut på dette!