Aldri flytte sammen?

[Gjest xyzz]

Har vært sammen med verdens skjønneste mann i snart ett og et halvt år. Vi er fortsatt kjempeforelsket. Begge har tenåringer, har barna våre annen hver uke og bor (i praksis) sammen annen hver uke. På et tidlig tidspunkt lekte vi litt med tanken om å kjøpe oss hus sammen, da det ble bygget noen hus som hadde passet (nesten) perfekt. Det ble med tanken, sommeren kom og vi hadde en ukes ferie sammen med barna. Etter dette, ved en anledning, kom det fram at han ikke så for seg at vi flyttet sammen på 5-10 år. Jeg har det ikke travelt med samboerskap, men synes dette er _for_ lang tid... vi har siden hatt dette temaet oppe til diskusjon innimellom. Det han sa, fikk meg til å føle meg usikker på han og forholdet vårt, og jeg har brukt mye tid og energi på å prøve å forstå dette - og skjønne hva han egentlig mener. Har lett med lys og lykte for å se om det har vært mulig å få han til å forandre mening - eller å forstå hvorfor han ikke vil det. Det som fortsatt kommer fram, er at han tror ikke han "fikser" å bo sammen med noen, og at han ikke kan love meg at dette noen gang vil skje. Nå tror han at han ikke noen gang kommer til å bli klar for samboerskap. Samtidig sier han at det er meg han vil ha, og at vi har det fint som vi har det. Så det som forespeiles meg, er da kanskje det vi kaller for særboerskap?!

Nå er saken den at det er ikke slik jeg ser - eller har sett - for meg at livet mitt skal bli. Jeg har bodd alene i 6 år, og er i grunnen klar for å finne den personen jeg skal dele resten av livet med. Sammen - på godt og vondt, en enhet, være der for hverandrere osv.. Det må ikke skje kjapt, men det må ikke være skjøvet ut i uendeligheten heller. Jeg kan være villig til å vente 4-5 år for at det skal bli oss - også i samboerskap - men antakeligvis ikke så mye lengre heller. Jeg er usikker på om jeg tør å ta sjansen på å vente så mange år, for så å få vite at det ikke kan bli aktuelt da heller.

Jeg trenger sårt innspill og tips - eller tanker om hva jeg kan gjøre med dette. Blir snart sprø av å tenke på dette - for det er den mannen jeg vil ha... Men jeg orker ikke å skulle bo alene resten av livet for å "få" han. Samtidig merker jeg at denne situasjonen har gjort at jeg begynner å få problemer med å gi meg helt følelselsmessig hen til han når vi er sammen. Hvorfor være intim og dele alle tanker osv. med noen, når man får følelsen av at de ikke vil noe mer enn dette?

Nå i påsken var det like før det skar seg, og jeg hadde for så vidt forberedt meg på det. Vi blir begge slitne av dette.. Han trakk seg unna, uten grunn, og lot meg være alene i de dagene det varr ment at vi skulle være sammen. Nå står sommerferieplanlegging for døren, og jeg er usikker på om jeg tør å tro at vi skal feriere sammen i år... Det er også konfirmasjon for mitt barn straks, og jeg vet ikke engang om jeg har lyst at han skal være der - fordi jeg ikke føler meg sikker på forholdet vårt. jeg tror - og vet - at det ikke er sånn jeg vil ha det. Men vi har det så fint ellers.... og dagene går; vi koser oss og gjør som vi "pleier". Allikevel ligger dette under hele tiden.

Uff, dette er vanskelig.

[Gjest Nonickk]

Det er ikke lurt å ta en slik avgjørelse når dere er kjempeforelsket. Han virker ikke motivert for å ha flere forpliktelser.