utroskap og tillit

[Gjest frustrine]

Hei! Vi har vært sammen i 20 år, er mellom 45 og 50 år gamle, og har 2 barn på 16 og 10 år. Vi har hatt et greit ekteskap, men de siste 10 årene har sexlivet vært dårlig. Det begynte med at jeg var langt nede etter siste fødsel, og så fikk vi 2 dødsfall i familien med korte mellomrom, der vi vi opplevd store forskjeller oss i mellom i evne til empati og evne til å stille opp som støtte for hverandre. Og omtrent på samme tid, da den minste var 1 år oppdaget jeg at mannen min var utro. Det hadde foregått over ca et halvt år med en kollega. Jeg var den gangen helt bestemt på at dette ikke skulle ramme ungene og familien, og vi valgte å fortsette samlivet, men jeg følte meg syk og kom aldri ovenpå igjen, og dette rammet selvfølgelig også sexlivet vårt. Det er meg som har tatt det meste av ansvaret på hjemmebane, mannen min reiser mye i jobben sin. Han er en snill mann og far, men han er ikke flink til å ta selvstendig intiativ til å gjøre så mye hjemme. For 2 år siden ble det oppdaget at jeg lider av en stoffskiftesykdom som jeg antagelig har hatt siden siste fødsel. Har nå gradvis begynt å komme meg igjen, etter mye justering av medisiner. I høst oppdaget jeg igjen at mannen min var utro. Denne gangen ba jeg ham om at vi måtte prøve familierådgivning. Vi hadde 4 samtaler med familierådgiver, men jeg føler ikke at vi fikk noe ut av det. Da jeg oppdaget utroskapen, spurte jeg mannen min hvem han hadde vært utro med, men da sa han at det ville han ikke si, for han hadde lovet vedkommende å ikke røpe navnet hennes. Jeg fikk bare vite at det var en kollega som jobber på en annen kant av landet. Mannen min har ikke gjort noen form for 'botsøvelser', og han er bare 'tilstede' hjemme, og gjør ikke noe forsøk på fysisk kontakt eller berøring. Dette at han ikke tar et oppgjør med seg selv, og det at han har lovet 'den andre' å ikke røpe hennes navn, gjør at jeg føler at jeg ikke er viktig for ham, og at han ikke stoler på meg. Jeg er en veldig lojal person, og har ikke nevnt utroskapen hans for noen, hverken sist gang eller nå. Forrige gang visste jeg navnet hennes, men jeg kjenner henne ikke. Den eneste personen som vet om utroskapen hans er familierådgiveren. Nå sliter jeg med hverdagen, og syns alt er bare grått, og at vi ikke kommer videre. Vil ikke fortsette i familierådgivning, og vi bor på en kant av landet som ikke har noen psykolog med tilbud om parterapi. Samlivsbrudd er fremdeles utenkelig for meg. Jeg ser alle problemene med venner som vil 'forsvinne', barn som vil lide under dårligere økonomi og flytting, og sosiale utfordringer i nærmiljø/familie/vennekrets. Jeg valgte å gi opp min karriere for 7 år siden, fordi det ble for slitsomt med at vi begge hadde ansvarsfulle lederstillinger, samtidig som han var mye på reise. Til fordel for familien, gikk jeg over i en noe redusert og selvfølgelig dårligere betalt stilling. Vi tjente på det tidspunktet noenlunde det samme. Men de siste 5-6 årene har karrieren hans skutt fart, og han tjener i dag mye mer enn meg, ca 3 ganger så mye. Dette gjør selvsagt at det også er et økonomisk aspekt for meg i å forsette samlivet, for det er ikke enkelt for meg å få noen ny jobb. Samtidig vil jeg ikke 'ofre' barna mine til fordel for en karriere. Hadde jeg hatt en mann som stilte opp og tok selvstendig ansvar på hjemmebane så hadde det jo vært noe annet. Om det blir samlivsbrudd, kan jeg forvente/kreve å få noe 'underholdningsbidrag' fra ham? Vi har ikke råd til å beholde huset noen av oss, om vi går fra hverandre, og i tillegg bor hans gamle far i generasjonsbolig sammen med oss. Vi har bare felles venner, og blant alle vennene til barna våre, så er det ingen skilte foreldre. Utrolig, men sant! Det er helt uforståelig for meg at han med sin oppførsel risikerer å sett alt over styr. Jeg er nok en veldig ansvarlig person, med høye moralske verdier, men det gjør det nok enda vanskeligere å forstå hans oppførsel. Er veldig glad for å få noen synspunkter og vurderinger av min historie. Hilsen en 'frustret frue'

[Lillemus]

Kanskje han vet at du tror du ikke har råd og ressurser til å gå fra ham og derfor tror han kan holde på som han vil? For ting går seg til, om du får alle tre ungene så har du rett på 4 barnetrygder, dekning av 64% av barnehage/sfo og barnebidrag fra ham + overgangsstønad (utfra hva du tjener) de tre første årene.

Jeg fatter ikke at du setter deg selv så lavt og gjør deg så liten at du kryper for denne drittsekken av en mann og nekter å gå fra ham av de grunnene du nevner. Vil du virkelig gjøre deg selv så vondt?!

[Gjest Conni35]

Leste innlegget ditt og leste om meg selv. Har hatt det akkurat slik som deg, med en mann som var lite nærværende i min og ungenes hverdag. Han var utro utallige ganger og lovet meg å skjerpe seg, men han klarte det ikke. Siste gangen hadde han forhold til to samtidig. Det var "damer" som angivelig ikke lot han være i fred på arbeidsplassen. Jeg fikk nok og gikk fra han. Etter det fikk han det for seg at det var min feil at han "måtte" være utro. Forstå det den som kan!!!? Jeg synes det er synd at alt dette skal gå utover ungene, men vi må jo ha et bra liv vi damer også....

[Gjest Conni35]

Kanskje han vet at du tror du ikke har råd og ressurser til å gå fra ham og derfor tror han kan holde på som han vil? For ting går seg til, om du får alle tre ungene så har du rett på 4 barnetrygder, dekning av 64% av barnehage/sfo og barnebidrag fra ham + overgangsstønad (utfra hva du tjener) de tre første årene.

Jeg fatter ikke at du setter deg selv så lavt og gjør deg så liten at du kryper for denne drittsekken av en mann og nekter å gå fra ham av de grunnene du nevner. Vil du virkelig gjøre deg selv så vondt?!

Er så enig, så enig med Lillemus.

Jeg fikk et mye bedre liv da jeg gikk, både økonomisk og ellers. Det er bare en del papirarbeid som må gjøres, så ordner det seg til det beste både for deg og ungene.

[Atene]

Kanskje han vet at du tror du ikke har råd og ressurser til å gå fra ham og derfor tror han kan holde på som han vil? For ting går seg til, om du får alle tre ungene så har du rett på 4 barnetrygder, dekning av 64% av barnehage/sfo og barnebidrag fra ham + overgangsstønad (utfra hva du tjener) de tre første årene.

Jeg fatter ikke at du setter deg selv så lavt og gjør deg så liten at du kryper for denne drittsekken av en mann og nekter å gå fra ham av de grunnene du nevner. Vil du virkelig gjøre deg selv så vondt?!

Leser vi samme innlegg?

Hun har to barn, de er 10 og 16. Det vil si ingen barnehage/sfo, og ingen overgangsstønad.

[Lillemus]

Leser vi samme innlegg?

Hun har to barn, de er 10 og 16. Det vil si ingen barnehage/sfo, og ingen overgangsstønad.

*Hehe* Sånn kan det går når man leser litt for fort. )

[Gjest Perfume]

Din manns lojalitet ligg er tydeligvis ikke hos deg når han velger å forsvare sin elskerinne. Jeg tror det viser hvor mye han vil investere i deg fremover i forhold til seg selv. Han får gjøre som han vil fordi du godtar oppførselen hans. Du har hatt en godt betalt jobb tidligere og har kanskje muligheten til å få tilsvarende stilling nå. Eldste barnet ditt er 16 år og snart voksen. Du vil klare deg fint alene.

[eymol]

ble litt lei meg da jeg leste dette.jeg Forstår ikke mannfolk.SÅ klart d kan hende det er noen der ute som er gode og faktsik ikke er utro..men tror nokk en god del utnytter tjansen om dem får den alså menn kansje kvinner også ikke vet jeg..jeg er ikke sån hvertfall..

Flytt fra han sier jeg.Du vil nok sansynligvis beholde venner også selv om dem er hans også.og penger ja ikke tenk så langt fremover det gjør bare at men vil legge seg og dø. Du får deg nokk en jobb.

minner meg om min mor faktiskt,pappa var utro mot henne men en veldig mye yngre dame.. Dem hadde heller ikke go rå eller noe sånn og barn hjemme 3 stk.Han har nå flyttet og de er skilt..jeg tror og håper at mamma her det mye bedre nå.d virker sånn for meg hvertfall..så har hun fått seg jobb nå. d var ca 20 år siden hun jobbet sist(hun har heller ingen høy utdanning) Men det går veldig bra

Jeg for min del er veldig forskitig med menn..dem får nokk ikke mange tjanser hos meg nei,ingen mann ska noen gang få gjøre som han villl og holde meg nede. Vet veldig godt hvordan det er og elske en.men jeg lar d ikke bli min Pine,om du forstår

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Her var det mange utfordringer på en gang. Når forholdene har blitt dårligere gjennom flere år, slik som du beskriver, da har nok mye låst seg i samspillet mellom dere. Og når to samlivspartnere begge sitter med hver sine udekte behov, og kanskje lengter etter mer kontakt, omsorg, nærhet og sex, på hver sin måte, skal det ikke mye omtanke til for å forstå at dere holder på å gli fra hverandre for hver dag som går. Slik oppfatter i alle jeg det du skriver.

Når sex og intimitet har vært dårlig, eller kanskje på 0 stadiet i hele 10 år, da er det mye galt i relasjonen.

Jeg forstår at du er ansvarlig og sikkert gjør alt du kan for å redde familien. Men antakelig er det likevel ikke nok. Der dere må ta et større tak er nok først og fremst i parforhold. Er det mulig å få mer liv i det igjen?

Det er synd å høre at dere ikke har fått noe ut av samtalene hos familieterapeuten. Når dere to ikke kommer videre og kalrer å løse opp i flokene, er det verdt et nytt forsøk tror jeg å oppsøke en utenforstående fagperson som kan sette dere på sporet.

Dere trenger å løfte forholdet opp, nesten som å pakke opp en pakke for å se hva som er inni. Så handler det om å sjekke om det er liv igjen i forholdet mellom dere, eller er det meste dødt?

Det er aldri for sent å reparere et samliv, men da må begge ville det, og engasjere seg aktivt.

Lykke til med avklaringen!

[Gjest Valnøtt]

Vet du hva? Jeg synes ikke du skal bli i et ekteskap fordi du er redd for konsekvensene av en skilsmisse. Det er ikke sikkert det blir så galt for deg som du tror. Du skal jo ha barnebidrag - det er faktisk ganske mye. I dagens arbeidsmarked er det ikke så umulig å få seg en grei jobb som du kanskje tror. Og helsa di høres ut som den ikke hadde hatt vondt av litt mindre konflikter. Kanskje blir du bedre hvis du slipper å leve i et forhold som ikke virker?

Jeg skal ikke på noen måte forherlige skilsmisse, men jeg er skilt selv. Og jeg er veldig glad for det i dag. Det var tøft som juling de første månedene, men ganske snart ble jeg kvitt angst, hodepinen jeg hadde kronisk var mye bedre og økonomien viste seg å bli helt grei - jeg klarte faktisk å beholde huset vi hadde slik at ungene ikke trengte å flytte. Ta deg en tur i banken og hør hvilke muligheter du har.

Kanskje finner du en kjæreste etterhvert også, og får deg en ny vår i livet :-)

Men bare så jeg har sagt det: Dersom du elsker mannen din og han elsker deg og dere BEGGE vil jobbe så mye med forholdet deres som det trengs, så la ikke noe være uprøvd før dere går hver deres vei. Og virker det ikke, så ikke vær så redd for å skilles. Det går så fint så :-)

Stor klem.