Hva kan jeg /vi gjøre?

[Pedersen80]

Vi fikk nå vårt barn nr 2. Den kom veldig fortidlig.. over 10 uker.. derfor førte dette til mange lange uker på sykehus (8uker). Min Mann hadde akkurat begynnt i ny jobb, og prioriterte den nye jobben fremfor å være på sykehuset sammen med oss. Han kunne få sykemeldig fra sykehuset til å være der! Han kom med vår første datter å besøkte oss etter jobb. men det var ikke hver dag.

Han hadde også ca 10 overnattninger( hadde familierom som jeg bodde på) men da kom han ikke før kl 22 på kvelden og dro ofte tidlig neste morgen på jobb.

Dette følte jeg veldig på meg. For denne tiden var veldig tung og vanskelig hele døgnet.

Så etter at vi kom hjem fra sykehuset har det liksom vært vanskelig for meg å ha det samme forholdet til min mann..akkurat som om jeg "sklei" fra han i løpet av de 8 ukene.. Men det er noe jeg ikke vil for jeg elsker mannen min, men hvordan skal jeg få "piffet" følelsene tilbake i forholdet vårt.. Han sier at han har de samme følelsene for meg, men det er meg det feiler noe med??!?!?

Hjelp... hva kan jeg/vi gjøre?

[goga]

Kjære deg!

Jeg føler sterkt med deg, og har opplevd den samme følelsen av å bli sviktet når jeg trengte det som mest. Da min svigermor ble alvorlig syk og døde, var det naturlig for meg, til tross for travel lederjobb, og sykmelde meg for å bidra til at hun fikk sitt ønske oppfylt om å få de siste ukene av livet sitt i hjemmet sitt.

Halvannet år senere ble min far avlvorlig syk, vi hadde da 2 barn, den ene halvannet år gammel. Min far ønsket også å tilbringe sine siste dager hjemme, og jeg flyttet dit med begge barna, fordi mannen min hadde det så travelt med reisevirksomhet i sin jobb, at han valgte å prioritere dette framfor å støtte meg. Dette ble så vanskelig for meg, at jeg ba ham om å ikke komme i begravelsen, noe han likevel gjorde.

I ettertid prøvde jeg å snakke med ham om dette, men han lukket seg bare inn i seg selv. Dette har lagt som en skygge over forholdet vårt i snart 10 år, og det førte med seg gjentatt utroskap og mangel på bidrag og tilstedeværelse fra hans side.

Jeg angrer på at vi ikke søkte råd hos psykolog eller annen fagperson den gangen.

Noen menn mangler evne til empati og innlevelse/forståelse av partnerens problemer.

Du sier du elsker mannen din, og jeg tror den eneste måten du kan nå fram til ham på, er å ta tak i dette nå, og få ham til å åpne seg og prøve å forstå din situasjon. Bruk en parterapeut som kan hjelpe dere! Du må få ham til å sette seg inn i din situasjon slik at han forstår dine følelser og forventningene du har til ham som partner og far.

Mitt råd til deg er derfor at dere må søke hjelp nå, slik at du/dere slipper å ha dette med dere i årene framover, som skal være gode, men travle med små barn, som krever mye av dere begge.

Lykke til, jeg håper dere klarer dette, for det fortjener dere og barna deres

Hilsen Frustrine

[morsan]

Uff, jeg skjønner virkelig at dette er leit og at du føler deg sviktet.

Men kanskje han tenkte at det var det beste han kunne gjøre for familien - hans bidrag til å få livet til å gå rundt, liksom? Kanskje fordi han fryktet at hvis han ikke gjorde slik&sånn i forhold til jobben, ville det kunne gå ut over hans 'forsørgerevne' for familien i fremtiden?

Det _kan_ jo ha vært gjort med de beste intensjoner, selv om resultatet ikke var det beste.

[dkaa]

Hei...kjenner følelsen ja..Det beste råd jeg kan gi deg er å få satt dere ned å bare pratet sammen om denne tiden.Ingen er tankelesere,så prat og få ting opp i dagen!

Kan hende dere rett og slett bare taklet dette med prematur tiden andreledes.Dette er en tøff tid og man trenger hverandre.Min mann jobbet også altfor mye etter min mening da vårt barn ble født og i tiden etterpå,han måtte mente han.jeg var ikke enig.Vi gled lengre og lengre vekk...Erfortsatt gift etter noen år som separerte,pause.Vel,prøv å vær ærlige med hverandre og tilgi det man kan.

Lykke til!

Klem dkaa