skal - skal ikke..

[Gjest lille store marlene]

Jeg elsker ikke kjæresten min. Er bare glad i ham. Jeg føler meg alene sammen med ham, samtidig som han gir meg trygghet og godhet.

Jeg kan velge å fortsette sammen. Eller ta sjansen på at det er bedre å være alene, for jeg vet ikke om jeg finner noen annen. Er såpass 'voksen', og synes mange menn på min alder er gamle. Jeg føler ikke jeg passer inn i de miljøene jeg kjenner. Det er så mye "A4".

Jeg har ingen jeg tør å dele disse tankene med akkurat nå. Anyone, vær snill å si noe fornuftig, og ikke si at jeg er dum. Jeg klarer ikke finne ut hva jeg vil.

[Gjest AveM]

Jeg hadde det sånn med eksen. Han var en utrolig fin venn, men som kjæreste var det ikke det helt store. Jeg følte meg ensom i og med at vi ikke snakket sammen slik som jeg forventer når jeg er i et forhold. Han er taus og lukket, liker ikke å snakke om følelser. Han er en super turkamerat, men ble mer venn enn kjæreste. Jeg flyttet mens vi fremdeles hadde en fin tone mellom oss, så vennskapet har vi bevart

Du bør ikke la tanken på trygghet avgjøre om du blir i forholdet eller ikke. Trivselen i hverdagen sammen med han skal avgjøre, om dere fungerer fint som kjærester. Du må finne ut hva som ikke fungerer, og da ser du om dere kan ordne opp i problemene. Da jeg bestemte meg for å flytte var jeg kommet til det punktet at jeg ikke ville at forholdet skulle bli bedre. Et sikkert tegn på at kjærestefølelsene var borte. Hvis du ønsker at det skal bli bedre kan du også se om dere kan gjøre noe med det. f eks samlivskurs.

Den verste tiden er før man har bestemt seg!

[Gjest lille store marlene]

Jeg hadde det sånn med eksen. Han var en utrolig fin venn, men som kjæreste var det ikke det helt store. Jeg følte meg ensom i og med at vi ikke snakket sammen slik som jeg forventer når jeg er i et forhold. Han er taus og lukket, liker ikke å snakke om følelser. Han er en super turkamerat, men ble mer venn enn kjæreste. Jeg flyttet mens vi fremdeles hadde en fin tone mellom oss, så vennskapet har vi bevart

Du bør ikke la tanken på trygghet avgjøre om du blir i forholdet eller ikke. Trivselen i hverdagen sammen med han skal avgjøre, om dere fungerer fint som kjærester. Du må finne ut hva som ikke fungerer, og da ser du om dere kan ordne opp i problemene. Da jeg bestemte meg for å flytte var jeg kommet til det punktet at jeg ikke ville at forholdet skulle bli bedre. Et sikkert tegn på at kjærestefølelsene var borte. Hvis du ønsker at det skal bli bedre kan du også se om dere kan gjøre noe med det. f eks samlivskurs.

Den verste tiden er før man har bestemt seg!

Takk for svar! Jeg er så redd for å fronte ham med tvilen min. For det første fordi jeg er livredd for å 'svikte' ham. For det andre, fordi jeg får skyldfølelse for dette, og jeg er redd at han skal bli sint. Han er aldri sint ellers, vil ikke diskutere (krangle?), men kan tenne etter lang tid. Jeg vil gjerne snakke med ham, men er usikker på hvor denne grensen går. Som du skjønner, kommunikasjonsproblem de luxe. Stønn...

[Gjest AveM]

Takk for svar! Jeg er så redd for å fronte ham med tvilen min. For det første fordi jeg er livredd for å 'svikte' ham. For det andre, fordi jeg får skyldfølelse for dette, og jeg er redd at han skal bli sint. Han er aldri sint ellers, vil ikke diskutere (krangle?), men kan tenne etter lang tid. Jeg vil gjerne snakke med ham, men er usikker på hvor denne grensen går. Som du skjønner, kommunikasjonsproblem de luxe. Stønn...

Hva mener du med at du er livredd for å svikte han? Du skal jo først og fremst ta ansvar for deg selv. Det virker som om du har for mye respekt for han. Det at du ikke tør å ta opp problemer sier jo sitt. Du bør ikke ha noe å frykte så lenge du tar det opp på en rolig og saklig måte. Den måten er det alltid mest tyngde over, framfor at du kjefter eller er ute av kontroll.

Takler han ikke at du på en grei måte vil gjøre forholdet bedre, så er han kanskje ikke mannen for deg? Underveis kan du spørre hva han mener. f eks "Har vi det bra, synes du vi kommuniserer bra, er det noe vi kan gjøre for å få det bedre, er du villig til å arbeide for forholdet" osv. Istedetfor å si at han er sånn og sånn kan du si at du føler det sånn og sånn.

Igjen vil jeg si at respekt ikke skal være frykt, det blir helt feil. Dere får det aldri bedre om dere ikke snakker sammen. For alt du vet kan han også gå for seg selv med slike tanker som du har.

[Gjest lillee_my88]

Hva mener du med at du er livredd for å svikte han? Du skal jo først og fremst ta ansvar for deg selv. Det virker som om du har for mye respekt for han. Det at du ikke tør å ta opp problemer sier jo sitt. Du bør ikke ha noe å frykte så lenge du tar det opp på en rolig og saklig måte. Den måten er det alltid mest tyngde over, framfor at du kjefter eller er ute av kontroll.

Takler han ikke at du på en grei måte vil gjøre forholdet bedre, så er han kanskje ikke mannen for deg? Underveis kan du spørre hva han mener. f eks "Har vi det bra, synes du vi kommuniserer bra, er det noe vi kan gjøre for å få det bedre, er du villig til å arbeide for forholdet" osv. Istedetfor å si at han er sånn og sånn kan du si at du føler det sånn og sånn.

Igjen vil jeg si at respekt ikke skal være frykt, det blir helt feil. Dere får det aldri bedre om dere ikke snakker sammen. For alt du vet kan han også gå for seg selv med slike tanker som du har.

du svikter ham mye mer om du er sammen med bare fordi du ikke vil svikte ham, uten å han noen grunn for å være sammen med ham ellers, syns nå jeg. Han har garantert like store muligheter for å finne seg ny dame etterpå som du har for å finne deg ny mann, så ingen av dere dør ensomme..

Er kanskje lurt å gjøre noe med dette nå, før det blir verre, ev han kanskje begynner å snakke om barn? Hva gjør du da?

[Bookworm]

du svikter ham mye mer om du er sammen med bare fordi du ikke vil svikte ham, uten å han noen grunn for å være sammen med ham ellers, syns nå jeg. Han har garantert like store muligheter for å finne seg ny dame etterpå som du har for å finne deg ny mann, så ingen av dere dør ensomme..

Er kanskje lurt å gjøre noe med dette nå, før det blir verre, ev han kanskje begynner å snakke om barn? Hva gjør du da?

Du svarer ofte til feil person... Du må skrive svaret ditt fra det innlegget du vil svare på, ikke det nederste - nå er det AveM som har fått svaret ditt.

Dette er ikke for å kritisere deg, men bare et tips. Det er den som har skrevet innlegget du har svart på som får opp svaret under "svar til meg"... Nå har ikke "lille store marlene" fått beskjed om at hun har et svar:-)

[Gjest ta vare på det du har]

Bare husk at i et samliv er det ikke bare soldager, og følelsene kan svinge fram og tilbake.

[Gjest abrahamsen]

Takk for svar! Jeg er så redd for å fronte ham med tvilen min. For det første fordi jeg er livredd for å 'svikte' ham. For det andre, fordi jeg får skyldfølelse for dette, og jeg er redd at han skal bli sint. Han er aldri sint ellers, vil ikke diskutere (krangle?), men kan tenne etter lang tid. Jeg vil gjerne snakke med ham, men er usikker på hvor denne grensen går. Som du skjønner, kommunikasjonsproblem de luxe. Stønn...

Sviket er større om du fortsettert å late som om du elsker ham.

[goga]

Hei på deg!

Jeg råder deg til å være åpen og ærlig med ham og fortelle hvordan du har det. La samtalene mellom dere 'modne' og bruk mye tid til å snakke sammen før du/dere tar noe skritt til samlivsbrudd. Kanskje er det noe der likevel som gir grunner for at dere skal fortsette sammen? Ved å være helt åpen og ærlige mot hverandre, så gir dere i hvertfall hverandre en mulighet, istedenfor at det kommer til et brudd som kommer som et 'sjokk' for den andre parten.

Lykke til!

hilsen Frustrine

[Gjest gomle]

Tror ikke det er så vanlig å "elske" kjæresten sin etter mange år, da er man vel mest "glad i". Men om du heller vil leve uten ham er det bare du som kan svare på.

[Gjest lille store marlene]

Sviket er større om du fortsettert å late som om du elsker ham.

Du har rett. Jeg skal kvinne meg opp, og snakke.

[Gjest lille store marlene]

Hva mener du med at du er livredd for å svikte han? Du skal jo først og fremst ta ansvar for deg selv. Det virker som om du har for mye respekt for han. Det at du ikke tør å ta opp problemer sier jo sitt. Du bør ikke ha noe å frykte så lenge du tar det opp på en rolig og saklig måte. Den måten er det alltid mest tyngde over, framfor at du kjefter eller er ute av kontroll.

Takler han ikke at du på en grei måte vil gjøre forholdet bedre, så er han kanskje ikke mannen for deg? Underveis kan du spørre hva han mener. f eks "Har vi det bra, synes du vi kommuniserer bra, er det noe vi kan gjøre for å få det bedre, er du villig til å arbeide for forholdet" osv. Istedetfor å si at han er sånn og sånn kan du si at du føler det sånn og sånn.

Igjen vil jeg si at respekt ikke skal være frykt, det blir helt feil. Dere får det aldri bedre om dere ikke snakker sammen. For alt du vet kan han også gå for seg selv med slike tanker som du har.

Tusen tusen takk for svar. Jeg fikk så mye å tenke på av svaret ditt. Foreløpig takk for hjelp

[Gjest lille store marlene]

du svikter ham mye mer om du er sammen med bare fordi du ikke vil svikte ham, uten å han noen grunn for å være sammen med ham ellers, syns nå jeg. Han har garantert like store muligheter for å finne seg ny dame etterpå som du har for å finne deg ny mann, så ingen av dere dør ensomme..

Er kanskje lurt å gjøre noe med dette nå, før det blir verre, ev han kanskje begynner å snakke om barn? Hva gjør du da?

Jada, jeg må gjøre noe.

Jeg er ikke sammen med ham uten grunn, jeg føler vi hører sammen, passer sammen, osv. På mange måter. Er veldig glad i ham. Men jeg må finne ut av ting&tang.

Barn er vi ferdige med å få, så det er ikke noe problem. Det er verre å finne en man liker så godt og funker sammen med, når man har nådd middagshøyden.

[Gjest lille store marlene]

Hei på deg!

Jeg råder deg til å være åpen og ærlig med ham og fortelle hvordan du har det. La samtalene mellom dere 'modne' og bruk mye tid til å snakke sammen før du/dere tar noe skritt til samlivsbrudd. Kanskje er det noe der likevel som gir grunner for at dere skal fortsette sammen? Ved å være helt åpen og ærlige mot hverandre, så gir dere i hvertfall hverandre en mulighet, istedenfor at det kommer til et brudd som kommer som et 'sjokk' for den andre parten.

Lykke til!

hilsen Frustrine

Hei, tusen takk for svar!

Problemet er (...." La samtalene mellom dere 'modne'....") - at vi ikke snakker, for jeg får ham ikke til å komme i en dialog, alt blir liksom parkert med en gang.

Jeg er redd for å ta dette opp veldig alvorlig, slik at han skal skjønne at det er presserende for meg å snakke om det, finne ut av hva vi kan gjøre, få det bedre. Jeg er redd at han blir så et-eller-annet, at han bare gjør det slutt. Jeg tror ikke han er i stand til å se på sider av forholdet som kan virke truende/skumle for forholdets berettigelse. Eller noe som kan ligne på at jeg er rimelig misfornøyd, frustrert og lei meg pga ham.

Tror nok derfor sjokket blir minst like stort for meg, som ønsker å jobbe med dette fremfor alt. Heller enn å kutte ut. Jeg har sagt alt før, men ikke slik at han tar det alvorlig. Jeg fatter ikke hva det er med denne mannen, snill og god, men akkurat som han mangler et kommunikasjonsgén. Og oppfattelse, virkelighetsforståelse.