Nå har jeg tatt skrittet...(langt innleg....)

[Gjest TogV]

For en og en halv uke siden fortalte jeg samboeren min, gjennom snart 20 år, at jeg har funnet ut at jeg vil flytte fra han.

Skal love jeg har gått igjennom en laang prosses. Har tenkt og tenkt så det har knaket i mange år. Vi har tross alt 2 unger sammen, tvillinger på 13 år.

Jeg har også en sønn fra før, han var 2 år når vi ble sammen.

Jeg skrev et innlegg her for ca.4 år siden, da var jeg rimelig frustrert! Jeg møtte virkelig veggen på den tiden...Slet med å stole på han etter et sidesprang. Har vært et par episoder før det. Han flyttet ut til en annen kvinne etter å ha hatt et forhold til henne bak ryggen min i et år. Jeg tok han tilbake, det var da vi flyttet sammen på nytt og fikk tvillingene. Når tvillingene var 3 mnd gml, fikk jeg greie på at han hadde vært hos henne han var sammen med bak min rygg, den natten han var ute å feiret tvillingene våre. Jeg lå på klinikken ennå...Han var heller ikke noe flink til å hjelpe til hverken med babyene eller ellers hjemme. Ungene har han heller ikke hatt noe særlig god kontakt med de senere åra, ikke mer enn ved middager (det er jo stort sett hver dag da....)og 2 uker på hytta i sommerferien...Han har aldri tatt noe intiativ til å finne på noe med barna, og da har det jo heller ikke blitt gjort.

Barna har alltid hvert sammen med meg, og i det siste har jeg bare gitt blaffen i at han ikke tar seg tid til dem.

Når den ene av tvillingene hadde store problemer med angst og tvangstanker, tok han det ikke noe særlig alvorlig. det er bare bortskjemthet at h n ikke tør å sove alene osv.

Det var da jeg på alvor begynte å tenke, så deilig det må være å slippe å ha deg i nærheten lenger...Hos han er det først jobben, så hobby/kamerater og til slutt kom vi.

Prøvde å ta det opp med han mange ganger, fikk til svar at han jobbet for å tjene penger til oss, og da måtte jeg bare godta hobbyen hans (båt og fiske) han trenger både den og kameratene for å holde ut en slitsom hverdag. Greit nok, det skjønner jeg...men hvorfor bruke mer tid på hobby og kamerater enn på familien sin?

Fikk til svar at ungene var så slitsomme, dem bare krangler og bråker og er i opposisjon hele tiden. (Javel, det er jo bare våre unger som er sånn når dem er i tenårene...Det tror jeg faktisk ikke han forstår.)

Når jeg fikk diagnosen fibromyalgi og ble sendt på rehabilitering etter mange år med smerte jeg ikke visste hva kom av, ble jeg kalt hore når jeg kom hjem på perm i helgene...."du knuller vel alle mannfolka der" osv...Jeg har ikke vært utro, sånn som han. Men jeg kan ærlig innrømme og si at jeg har vært skikkelig forelsket i en annen. Er vel kanskje det ennå, men prøver å ikke tenke på de følelsene som jeg har for han andre for mye. Dem kan jeg ordne opp i senere, når jeg har kommet på plass på et nytt sted for meg selv sammen med ungene mine.

Ungenen mine ja...stakkar! Dem ble helt knust da vi fortalte dem at jeg skal skaffe meg et sted å bo, sammen med dem selvfølgelig. Tanken er at vi skal ha dem 50/50 hvis de vil. Jeg lar dem få gjøre som dem vil, jeg skal ikke oppfordre dem til noe dem ikke vil.

Jeg har så vondt av barna mine, dem er så lei seg...men hva kan jeg gjøre. Jeg har prøvd og prøvd i flere år, mine følelser for faren demmes har bare blitt mindre og mindre. Han sa bare at jeg kan gjøre som jeg vil, bare flytt hvis du føler for det. Det var ikke noe "jeg elsker deg, vær så snill ikke reis fra meg jeg skal virkelig bedre..."

Det var bare, jeg skal ha bilen og ungene skal være halve tiden her...Ok svarte jeg, hvis dem vil det selv så...

Stakkar, dem må velge selv om dem vil det. Tenk så vanskelig situasjon jeg har satt dem i...Må bare si at det svei skikkelig i hjertet mitt når den ene sa til meg, mamma hvis vi er til dere 50/50 har vi i løpet av 6 år bare hvert hos deg i 3....Uff, skulle ønske jeg kunne ha gjort noe for å få ting til å fungere bedre hos oss. Men det er jo umulig når man føler seg alene i et samboerskap, når den andre ikke ser seg selv. Jeg mener ikke at jeg er perfekt, langt i fra. Men jeg har da i alle fall tatt meg av barna, husarbeid, jobb og har også gått igjennom omskolering som forøvrig gikk utmerket. Har også hatt ansvar for å betale regninger i alle år. Noe jeg også har fått kjeft for....jeg bruker jo opp alle pengene våre...Han har slengt så mye dritt til meg i fylla, (han er ingen alkoholiker) men når han drikker kommer det noen ganger jævla mye dritt ut. som feks at han var dritt flau over meg når jeg bare lå på sofaen når vi skulle beise huset utvendig. "han hadde samlet alle kameraten sine og der lå jeg å dro meg!!" Jeg hadde vært på sykehuset dagen før og utført laserkirurgi på livmorhalsen pga hissig celleforandringer...masse sånne ting har det vært oppgjennom årene. Jeg har nok vært deprimert og langt nede i flere år. Men i fjor tok jeg tak i det og begynte hos psykolog, gikk der en dag i uken i 6mnd. nå et år etter på har tingene fått sunket inn

Nei, tross alt...selv om jeg har veltet livet til barna min nå, så vet jeg at jeg har gjort det riktige for meg selv. Vi skal få det godt barna og jeg, dem skal få en mamma som blir mer fornøyd med livet og tilværelsen! Så får tiden vise (og dem bestemme) hvor mye dem vil være hos faren sin.

Godt å få ut disse tankene...Det var det jeg trengte nå.

[forsytia]

Høres ut som et fornuftig løsning. Selv om det er vanskelig vil du nok få det bedre.

Lykke til.

[Gjest lillee_my88]

du har jo faktisk gjort rett for barna og, de merker at noe er galt! Tro meg! de har nok lurt på seg hvor pappa "er hen" og hvorfor dere ikke er så kosete med hverandre slik som foreldrene på film kanskje er osv.. de skjønner sikkert at noe er galt. Og en ting jeg lurer veldig på.. hvorfor "krever" han at barna er der 50 %? Han ser dem jo ikke når de bor der så hvorfor skulle det endre seg nå? Eller kanskje han "ser" dem når han har dem alene?

Likevel er det forseint når de er i tenårene, de husker jo at pappa ikke var der før, hvorfor skulle han plutselig endre seg? I verste fall blir han en av de skilsmisseforeldrene som kjøper alt barna vil ha.. men når de blir voksne/han blakk, så har de ikke noe forhold til ham utenom.. og da kommer han til å angre ræva av seg når barna ikke gidder å besøke ham..

Dette burde du si til ham alene, at ja så klart barna kan komme til deg om de vil, men om de ikke vil å kan du ikke klandre dem for det... ta litt igjen

[goga]

Kjære deg!

Jeg forstår hvordan du har det, og du kan ikke fortsette å ta på deg hans omsorgsansvar i tillegg til ditt eget, men tenk nøye over om det er riktig overfor barna at dere avtaler delt omsorg. Tror du han vil ta mer ansvar da? Det er så viktig at barna ikke opplever at de blir 'straffet' med dårligere livskvalitet i et samlivsbrudd, for de er en uskyldig part som fortjener det beste.

Det er lett å tenke at ved delt omsorg så må han ta sitt ansvar, men slik du beskriver ham, tror du ikke barna kan tenke på og oppleve delt omsorg som en 'straff'?

Lykke til

Hilsen Frustrine

[Gjest abrahamsen]

Milde moses for et langt innlegg. Husk avsnitt neste gang;o)

Jeg las ikke hele innlegget, men nok til å skjønne hvorfor du går fra ham. En idiot av dette kaliberet har ikke fortjent å ha en kone og barn.

Utro når du ligger på føden!!??!!! I tillegg virker det ikke som han har evne til å bry seg/ være glad i andre enn seg selv..

Vil bare ønske deg lykke til i ditt nye liv!

[Gjest rosa.b]

Jeg ble så trist da jeg så at mannen din reagerer med slik likegyldighet, på at du vil flytte fra ham. Når jeg leser innlegget ditt, tenker jeg at han aldri har brydd seg om hverken deg eller barna. Det eneste han sier, er at han vil ha barna 50% av tiden. Hvorfor vil han det? Som om barna dere har, er "ting" han har rett til, i stedet for å tenke på hva barna har rett til, og hva som er best for dem!. Alltid når man må skille lag og har barn, er barna de mest sårbare. De velger ikke dette... De vet ikke hva framtiden vil bringe...

Når voksne skifter jobb, bolig, livssituasjon, velger vi det oftest selv, vi har i alle fall langt større kontroll over situasjonen, og vet mer konkret om hva endringene vil innebære. Barn er prisgitt de voksne, på den måten at de voksne ser deres behov, og skaper rammer som blir gode for barna å leve med. Når faren har hatt så liten kontakt med dem, er det ikke bedre for barna, at de bor hos deg, og besøker ham i fast i helger, og ellers står fri til å besøke ham oftere etter egne ønsker/når faren har tid?

Jeg har en samboer som hadde en sønn fra før jeg møtte ham. Sammen har vi to, men jeg pleier å si at vi har tre. Gutten var to år da han begynte å overnatte hos oss, en natt hver 14.dag. Moren var mye på besøk ho oss med gutten, før han overnattet første gang, og da var han innstilt på det selv. (Samboeren min og moren har aldri bodd sammen). Da gutten ble større, begynte han å være hos oss annenhver helg, og det fungerte godt til han ble ca. 10 år. Da oppstod en situasjon som ble svært følelsesmessig vanskelig for barnet til samboeren min. Sannheten var, at han ikke lenger ønsket å være hos oss 2.hver helg lenger. I følge moren, hadde han slitt med dette i over ett år, før hun motet ham opp til at det kunne "presenteres" overfor oss.

Det hadde med kamerater og venner å gjøre. Han gikk glipp av så mye, når han var borte hjemmefra. Når de møttes på mandag på skolen, hadde de andre kameratene vært sammen, spilt fotball etc. hatt mange felles opplevelser. Men han var så redd for å såre oss(?), at han ikke hadde turt å ta det opp, og ikke tillatt sin mor å ta det opp. Og jeg må si jeg opplever denne gutten som nokså åpen og spontan, både på hva han liker og ikke liker. Hos oss var han ikke den som ikke sa fra. Men, altså, det ble for sårbart.

I stedet for å lage mye ut av det, sa vi at vi forstod dette godt, at venner ble viktigere og viktigere jo større en er, og at vi var leie oss for at han ikke hadde turt å si det før, men var glade for å høre det nå. Etter det avtalte vi når det passet for han. Det ble en omlegging i kontakten, hvor jeg og søsknene hans så mindre til han, han overnattet når han ville, oftest bare sene kvelden til midt på dagen neste dag. Mens faren begynte å gå på kino sammen med han og kamerater (og fotballkamper, skøyter m.m.) Det ble slik, at faren måtte ta mer del i det livet sønnen hadde hos moren, i sitt kameratmiljø og sitt eget nærmiljø.

Barna dine er 13 år. Jeg er ikke noen barnepsykolog. Men hvordan vil fremtiden for barna dine bli? Selv om du og barna har blitt neglisert gjennom alle år, og dere har levd med det, håper jeg du greier å mobilisere alt du har av morskjærlighet, til å tenke ut hva du tror er best for ungene dine. Å bestemme selv? Det setter dem i konflikt. Å ikke høre på hva to trettenåringer selv ønsker, går heller ikke an. En kinkig situasjon du er i som mor. Det beste er alltid at foreldrene blir enige, men ærlig talt: Hvorfor skulle mannen din endre seg til det bedre nå? Kanskje vil de fortelle deg sine innerste ønsker, uten å føle seg i konflikt, eller at de må løse en konflikt dere voksne har. Og blir det en konflikt mellom deg og faren, om hvor og hvor lenge barna skal bo hvor, da er tiden inne til å ikke finne seg i mere fra eks-mannen din.

Jeg har så mange venninner som har vært igjennom lignende, og ble derfor sterkt berørt. Noen orker ikke ta opp kampen, har 50% omsorg mens det verker i hjertet fordi de føler det beste hadde vært å ha et fast bosted. Håper dette går bra for deg. En kan ikke spare barna for all slags sorg gjennom oppveksten, men en kan gi ekstra mye kjærlighet og det høres det ut til at du greier. Snakk med venninner eller psykologen din, om hvordan du best kan støtte barna dine gjennom dette. Rett ut sagt, det høres ikke ut som om faren kan være særlig støtte for dem. Som du sier selv, han har aldri vært der for dem. Du trenger også noen som er der for deg.

Vennlig hilsen mamma.

P.S. Så at det om min samboer, sønnen mm så litt "rosenrødt" ut. Vil bare tilføye at det altså ikke vare bare-bare oppigjennom årene....

[Gjest TogV]

Jeg ble så trist da jeg så at mannen din reagerer med slik likegyldighet, på at du vil flytte fra ham. Når jeg leser innlegget ditt, tenker jeg at han aldri har brydd seg om hverken deg eller barna. Det eneste han sier, er at han vil ha barna 50% av tiden. Hvorfor vil han det? Som om barna dere har, er "ting" han har rett til, i stedet for å tenke på hva barna har rett til, og hva som er best for dem!. Alltid når man må skille lag og har barn, er barna de mest sårbare. De velger ikke dette... De vet ikke hva framtiden vil bringe...

Når voksne skifter jobb, bolig, livssituasjon, velger vi det oftest selv, vi har i alle fall langt større kontroll over situasjonen, og vet mer konkret om hva endringene vil innebære. Barn er prisgitt de voksne, på den måten at de voksne ser deres behov, og skaper rammer som blir gode for barna å leve med. Når faren har hatt så liten kontakt med dem, er det ikke bedre for barna, at de bor hos deg, og besøker ham i fast i helger, og ellers står fri til å besøke ham oftere etter egne ønsker/når faren har tid?

Jeg har en samboer som hadde en sønn fra før jeg møtte ham. Sammen har vi to, men jeg pleier å si at vi har tre. Gutten var to år da han begynte å overnatte hos oss, en natt hver 14.dag. Moren var mye på besøk ho oss med gutten, før han overnattet første gang, og da var han innstilt på det selv. (Samboeren min og moren har aldri bodd sammen). Da gutten ble større, begynte han å være hos oss annenhver helg, og det fungerte godt til han ble ca. 10 år. Da oppstod en situasjon som ble svært følelsesmessig vanskelig for barnet til samboeren min. Sannheten var, at han ikke lenger ønsket å være hos oss 2.hver helg lenger. I følge moren, hadde han slitt med dette i over ett år, før hun motet ham opp til at det kunne "presenteres" overfor oss.

Det hadde med kamerater og venner å gjøre. Han gikk glipp av så mye, når han var borte hjemmefra. Når de møttes på mandag på skolen, hadde de andre kameratene vært sammen, spilt fotball etc. hatt mange felles opplevelser. Men han var så redd for å såre oss(?), at han ikke hadde turt å ta det opp, og ikke tillatt sin mor å ta det opp. Og jeg må si jeg opplever denne gutten som nokså åpen og spontan, både på hva han liker og ikke liker. Hos oss var han ikke den som ikke sa fra. Men, altså, det ble for sårbart.

I stedet for å lage mye ut av det, sa vi at vi forstod dette godt, at venner ble viktigere og viktigere jo større en er, og at vi var leie oss for at han ikke hadde turt å si det før, men var glade for å høre det nå. Etter det avtalte vi når det passet for han. Det ble en omlegging i kontakten, hvor jeg og søsknene hans så mindre til han, han overnattet når han ville, oftest bare sene kvelden til midt på dagen neste dag. Mens faren begynte å gå på kino sammen med han og kamerater (og fotballkamper, skøyter m.m.) Det ble slik, at faren måtte ta mer del i det livet sønnen hadde hos moren, i sitt kameratmiljø og sitt eget nærmiljø.

Barna dine er 13 år. Jeg er ikke noen barnepsykolog. Men hvordan vil fremtiden for barna dine bli? Selv om du og barna har blitt neglisert gjennom alle år, og dere har levd med det, håper jeg du greier å mobilisere alt du har av morskjærlighet, til å tenke ut hva du tror er best for ungene dine. Å bestemme selv? Det setter dem i konflikt. Å ikke høre på hva to trettenåringer selv ønsker, går heller ikke an. En kinkig situasjon du er i som mor. Det beste er alltid at foreldrene blir enige, men ærlig talt: Hvorfor skulle mannen din endre seg til det bedre nå? Kanskje vil de fortelle deg sine innerste ønsker, uten å føle seg i konflikt, eller at de må løse en konflikt dere voksne har. Og blir det en konflikt mellom deg og faren, om hvor og hvor lenge barna skal bo hvor, da er tiden inne til å ikke finne seg i mere fra eks-mannen din.

Jeg har så mange venninner som har vært igjennom lignende, og ble derfor sterkt berørt. Noen orker ikke ta opp kampen, har 50% omsorg mens det verker i hjertet fordi de føler det beste hadde vært å ha et fast bosted. Håper dette går bra for deg. En kan ikke spare barna for all slags sorg gjennom oppveksten, men en kan gi ekstra mye kjærlighet og det høres det ut til at du greier. Snakk med venninner eller psykologen din, om hvordan du best kan støtte barna dine gjennom dette. Rett ut sagt, det høres ikke ut som om faren kan være særlig støtte for dem. Som du sier selv, han har aldri vært der for dem. Du trenger også noen som er der for deg.

Vennlig hilsen mamma.

P.S. Så at det om min samboer, sønnen mm så litt "rosenrødt" ut. Vil bare tilføye at det altså ikke vare bare-bare oppigjennom årene....

Hei!

Tusen takk for svar. Jeg må jo fortelle at et av barna har sagt klart og tydelig i fra at h n vil være hos meg fast og hos faren annenhver helg eg en natt i uka. Tror nok h n andre er redd for å såre faren sin med å si det samme. Alt er så nytt og skremmende for dem nå, men jeg er sikker på at det går seg til. Jeg vil ikke presse på noen av dem, men sier at dem skal gjøre det dem føler er greiest for dem nå. Jeg tenker det er best å ikke skrive noen fast avtale riktig ennå.

Har tilbudt dem å bli med på en av meglingene, da kan dem si hva dem føler for selv. Det ville dem faktisk, men helst uten faren tilstede...

Synes dere gikk fint frem med gutten, det er jo sånn det må gjøres. Mine er heller ikke vant til å være så mye med faren. Skjønner at det ikke har vært lett for dere heller.... )

Jeg har det bedre med meg selv enn på lenge, og vet at jeg har gjort det riktige valget. Min ex samboer(snart) derimot sliter... Alt dette har visst kommet som en bombe på han. Han har jo bare vært borte for å tjene penger til familien osv...bla bla.. bla...Gidder ikke ta opp noen flere diskusjoner nå, det går jo ikke inn det jeg sier allikevel.

Blir utrolig godt å få komme for seg selv og kose meg med barna mine. Slippe å få kjeft for å ha brukt opp alle pengene hans osv når jeg har betalt regninger som noen ganger hoper seg opp....

Dette skal gå bra, jeg vet det. Det går seg til for barna også. Jeg har daglige samtaler med dem om dette her. Jeg merker at dem tar det bedre og bedre for hver dag. blir nok en nedtur igjen når vi kommer inn i ny bolig, men jeg skal pusse opp og gjøre det kjempe koselig for oss.

Lykke til videre til dere! )