kommunikasjonsproblemer...

[Gjest vijuha]

Hei! Må bare skrive dette av meg, sånn at jeg kanskje får et annet syn på problemene våre. Skal prøve å oppsummere litt grovt først. Vært gift i 6 år snart, vært sammen i over 10 år, har 3 barn på 2, 6 og 7. Har en mann som når jeg traff han, ga inntrykk av at han hadde litt kontroll på tilværelsen (økonomi osv.), og sånne ting er viktige for meg. Problemet startet når jeg ble gravid med nr.1 egentlig, for jeg syntes han var så lite opptatt av barnet i magen, og å prate om d. Så gikk det veldig greit etter fødselen og en stund framover. Så flyttet vi, og når vi skulle flytte derfra igjen til en 3.plass, og mens jeg var gravid med unge nr. 3, fikk faren min seg en trøkk på jobb som gikk innpå meg. Han ble deprimert, og det ble også jeg. Delvis på grunn av at jeg allerede da hadde begynt å skjønne at mannen min eier ikke tiltaksevne i det hele tatt!! Han synes tydeligvis det er helt greit så lenge alt skurer og går. Like før nr. 3 ble født f.eks., hadde vi ennå ikke fått kjøpt vogn og ordnet alt som skulle ordnes, og da hadde jeg faren min, meg selv, 2 unger i tillegg å tenke på. Hadde da spurt utallige ganger om når vi skulle kjøpe vogn, men det ble utsatt gang på gang. Da var jeg veldig sliten, så alt gikk veldig inn på meg. Når jeg var deprimert så var det så tydelig at han ikke taklet det, han klarte ikke å snakke med meg, og det kan jo selvfølgelig være forståelig...det er tungt å være vitne til. MEN, jeg synes likevel han skulle ha tatt litt hensyn til meg, og for eksempel avlastet meg med alt det praktiske. Så, når vi så skulle selge leiligheten, ble det et overskudd på 110 000,- som vi hadde store planer for skulle gå til møbler osv. i det nye huset. Disse pengene ble satt inn på en av kontoene til mannen min, og jeg trodde de var trygge der. Så når vi omsider flyttet, og det hadde gått noen måneder, skulle jeg ta av de pengene og kjøpe utstyr....da var kontoen så godt som skrapet, og jeg fikk sjokk!! Spurte selvfølgelig hva som hadde skjedd, og da fant han jo ut at husleie hadde blitt trukket av den kontoen, og ikke fra lønnskontoen, og det hadde han liksom ikke oppdaget før den var skrapet??! Da var det som om noe falt i grus for meg, han var ikke lenger den mannen jeg hadde falt for, han dalte dramatisk i respekt hos meg...og respekt er veldig viktig. Bare det at han kunne være så til de grader uinteressert at han ikke oppdaget hva som skjedde, skremte meg. Så gled også den episoden litt vekk ( har den i bakhodet hele tiden for det), og så har det bare ballet på seg. Det som går igjen hele tiden, er at han ser ut til ikke å bry seg nok til å gjøre noe. Har sagt til han hele tiden at jeg ikke er er flink økonomisk, men han har aldri sagt at han også er slik. Flere ganger har det kommet inkassovarsel i posten, og det er nesten alltid jeg som åpner regninger, og da må jeg ta meg av det så godt jeg kan. Nytter ikke å mase på ham, det har nesten motsatt effekt. Har skrevet langt brev til ham, og forklart at jeg nesten ikke orker mer, og da skjønner han en dag eller to, før han er tilbake i samme sporet igjen. Har flere ganger prøvd å få i gang en samtale uten kjefting, men kommer ingen vei. Han skylder faktisk på familien sin, at de alltid har vært slik, og ikke pratet om noe!! Den er for lettkjøpt! Har nå tatt lån to ganger for å livberge oss, og jeg har spurt atter en gang hvorfor han aldri åpner regninger, aldri ser hva som behøves. Han sier han har gitt opp, og det synes jeg er alt for dårlig gjort både mot meg og barna våre. Klart de merker at vi stadig går å hugger på hverandre, ser aldri at vi klemmer hverandre, og nå er det faktisk nesten et år siden vi hadde sex! Og det er ene og alene at jeg har ikke lyst på ham når jeg ikke har noen likeverdig partner, respekten ikke er der, jeg får nesten gåsehud med tanke på at han skal ta på meg nå for tiden. Og det er forferdelig trasig! Noe håp tror jeg det er, for det skal så lite til av initiativ fra hans side før jeg liker ham straks bedre. Det har jeg også sagt til ham, men det trenger heller ikke inn. Nå er jeg helt opprådd, trodde vi skulle klare dette alene, men nå aner jeg rett og slett ikke hva vi skal gjøre! Jeg har tenkt tanken på å flytte ut, men da kommer bilde av barna mine opp, og det hadde jo heller ikke forbedret den økonomiske situasjonen. Nå har han venner, og egen familie som sier at han er den snilleste som finnes, og derfor er det ekstra vanskelig å ha sånne problemer når vi samles alle sammen. Det er fysisk vondt å se på at de andre parene koser og er opptatte av hverandre, mens jeg ikke vil at han skal ta i meg engang! Å sitte der å late som om alt er i orden, er dobbel belastning. Vet som sagt ikke hva jeg skal gjøre nå, men er så UFATTELIG lei av at det er jeg som ALLTID må ta initiativet til ting. Når vi har penger, skjer det aldri at han spør om vi skal ut å spise, kino, helgetur osv., noe jeg også synes er veldig viktig for et forhold. Vi oppfører oss som platoniske "venner" hjemme nå, og jeg savner virkelig en mann som kan ta seg litt av meg, som er en ryggrad i et forhold. Hva gjør jeg....? Er desperat!

[Gjest Perfume]

Først: bruk avsnitt i innleggene dine så blir de lettere å lese.

Du bør nok bare innse at mannen din ikke kommer til å forandre seg på dette punktet. Om det skal skje en forandring så må han stå for den selv, og siden han i utgangspunktet er tiltaksløs så ser du hvor det bærer. Du må velge om du fortsatt vil ha det sånn eller evt flytte for deg selv. Når dere begge er litt rotete med økonomien kan det bære riktig galt avsted når dere ender opp med å skylde på hverandre.