Deppa og sinna

[midtimellom]

Sitter her å depper og er sinna, på dagen fem uker før termin. Skikkelig kjedelig har jeg det også. Nok en fredag ekskludert fra verden.

Jeg har vært sykemeldt i 6 mnd allerede hvorav 4 av de har jeg fått beskjed om å holde meg helt i ro pga kraftige kynnere og små-rier. Og er nå på bristepunktet av hva jeg orker å la være å gjøre.. Og har tydeligvis nådd sitt ultimate lavmål i dag;

Som følge av disse småriene etc har jeg blitt fulgt opp ekstra på sykehuset og sist jeg var der (for en uke siden), fikk jeg beskjed om at beibin hadde slanket seg drastisk. Dette var naturlig nok ikke hyggelig nytt og har gått med dette surrende i bakhodet en uke nå, frem til i dag hvor vi skulle på ny kontroll. Jeg har nok underbevisst stresset mye med tanken og tenkt på hva det kunne komme av.

Til min skuffelse fikk jeg ikke den samme legen i dag som jeg har hatt de siste gangene, som er så nøye, flink og hyggelig! Istedenfor møter jeg ei annen som var skikkelig stressa og kjapp. Hun kunne fort konstantere at alt var bra og at beibin igjen har økt i vekt å blitt nesten litt lubben...

Dette er selvsagt gode nyheter, men jeg må jo si at jeg synes det var litt rart at det var så stor forskjell på en uke. I tillegg prøvde jeg å si at jeg tror slimproppen har gått noe hun bare avfeide med at det sikkert bare var en liten blødning.

Enden på visa var i alle-fall at jeg gikk derifra å følte meg som en overhysterisk dame som unødvendig har oppholdt helsevesenet.

Så da jeg kom ut til kjæresten min, lirte jeg av meg hva jeg synes om dama, hvorpå han synes jeg oppførte meg veldig negativt og hatsk... hvilket han synes jeg hadde gjort endel i det siste. Dette gjorde meg kjempe lei meg, og sikkert mega hormonell. Og nå har jeg bare sittet som en apatisk og gråtkvalt ape resten av dagen å deppa. Jeg skjønner ikke helt greia, men føler at det kanskje er et resultat av å ha kjedet meg litt for lenge, det å føle meg til bry for andre og en merklig form for lettelse eller muligens å ikke bli tatt på alvor?

Jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet for å ha dratt med meg kjæresten på ekstrakontroll også. Føler at jeg ikke helt duger og at det ikke kan være spesiellt mye å digge ved denna dama om dagen.

Jeg ser virkelig frem til å føde og få tilbake kroppen min slik at jeg kan gjøre noe igjen. Jeg blir gal av å ikke få lov til å røre på meg... er så vanvittig lei av sofaen og tvn! Kjenner at allt terger meg også, allt fra en dårlig låt på radion til tanken på naboen... noe som er uvanlig altså, det skal stort sett MYE til for å gjøre meg forbanna, noe som har vært tilfelle stort sett hele svangerskapet også... helt til nå..

Har bare lyst til å hyle masse stygge ord å denge løs på ettelllerannet, for å ikke snakke om hvor lyst jeg har til å klippe av meg den lite kledelige dobbelthaka som har lagt seg de siste ukene! aarrgg og møkk

Må legge til at jeg er veldig glad for at beibien har det bra, men føler meg noget alene med ansvaret som medfølger å se til at "en slankende beibi sparker ofte nok.." Jeg blir jo litt stressa av å på en måte ha ansvaret for om beibin har det bra ettersom jeg ikke vet hva som hadde "skjedd" sist gang, da den hadde slanket seg sån.

Uff... måtte få ut litt. Noen som har noen kloke ord?

[Åsemor]

Huff... Skjønner godt at du er sur og lei etter en sånn dag. Kan dere ikke kjøre på en koselig tur i morgen sammen og spise soft-ice eller noe sånt? Ville kanskje ringt den legen du var hos forrige gang og spurt om å få komme til han/henne igjen til uka. Stressa leger som gir en en sånn følelse er ikke noe særlig.

Håper det hjalp å få skrive av seg litt, og at du får en bedre dag i morgen.

[dolores83]

Jeg skjønner forferdelig godt at du er deppa og lei etter så lang tid uten å kunne gjøre det du vil. Klart det blir kjedelig og ensomt. Jeg hadde blitt sprø, og helt sikkert også mer irritabel enn ellers. Ikke noe rart med det.

Men du, prøv å ikke tenke på det som at du er "unyttig", for du har jo tross alt den viktigste jobben i hele verden (jada, det er en klisjé, men). Snart er det over, og da venter nye utfordringer!

Håper du føler deg litt bedre etter å ha skrevet ned tankene dine:)

[midtimellom]

Huff... Skjønner godt at du er sur og lei etter en sånn dag. Kan dere ikke kjøre på en koselig tur i morgen sammen og spise soft-ice eller noe sånt? Ville kanskje ringt den legen du var hos forrige gang og spurt om å få komme til han/henne igjen til uka. Stressa leger som gir en en sånn følelse er ikke noe særlig.

Håper det hjalp å få skrive av seg litt, og at du får en bedre dag i morgen.

Det synes jeg var kloke ord

*snufs*

[midtimellom]

Jeg skjønner forferdelig godt at du er deppa og lei etter så lang tid uten å kunne gjøre det du vil. Klart det blir kjedelig og ensomt. Jeg hadde blitt sprø, og helt sikkert også mer irritabel enn ellers. Ikke noe rart med det.

Men du, prøv å ikke tenke på det som at du er "unyttig", for du har jo tross alt den viktigste jobben i hele verden (jada, det er en klisjé, men). Snart er det over, og da venter nye utfordringer!

Håper du føler deg litt bedre etter å ha skrevet ned tankene dine:)

Ja du sier noe... klisje eller ei, det er vel dette med å ha mål i synet som gjør at man endelig tør å kjenne på alt som har mått vente i disse månedene..

- Men det blir stort å bli kjent med den lille årsaken he he...

Jeg føler meg bedre nå, etter å ha skrevet det av meg, men også av trøstende og oppmuntrende ord

[jubalong70]

Stakkars deg. Det er ikke lett å være deg nå. Ikke nok med at du kjeder deg, bekymrer deg og ikke kan gjøre noe av det du har lyst til omtrent, men du har ikke noe sted å få det ut heller.

Ikke bry deg om legen. Det var hun som var teit. Hun skulle vite at høygravide som har måttet ta det med ro lenge, og som bekymrer seg for babyen sin trenger omtanke og trøst.

For pappa'n sin del så er det ikke så greit å være han heller. Den søte snille kjæresten hans er veldig forandret både fysisk og psykisk. I tillegg er han sikkert bekymret han også. Men menn viser jo ting på helt andre måter enn det vi gjør.

Fortell ham hvordan du har det uten å være sint eller sur. Prøv å sette ord på hva du føler og hva du trenger. Kanskje han kan få litt større forståelse av hvordan det er å være deg.

Og til slutt vil jeg si at det er helt normalt å bli lei, skikkelig lei, mot slutten av svangerskapet.

Jeg har vært "heldig" og aldri gått til termin. Min første kom i uke 36, den andre i uke 35. Alle var sikker på at tredjemann skulle komme prematurt også. Målet var å holde babyen inne i magen til vi var over uke 35. Så når jeg kom så langt følte jeg at jeg var ved termin. Så gikk jeg 2,5 uke over den "terminen". Kan tro det var laaaaaange uker.

Og jeg fikk med alle beskjed om å ligge mye og ta det helt med ro pga kraftige kynnere og små-rier. (Veldig lett når man har 2 barn fra før og en mann som er ukependler...)

Så jeg vet hvor usigelig kjedelig det er å ligge der, og hvor man bekymrer seg for om alt blir bra.

Prøv å tenke på at du nærmer deg. Det er helt sant! Når babyen er ute og du ser tilbake på denne tiden, så synes du at det ikke varte så lenge.

I mellomtiden så kan du slå løs på madrassen og puta di, og du kan lufte alle fæle og ekle tanker til oss her på dol!

Trøsteklem fra

[dolores83]

Ja du sier noe... klisje eller ei, det er vel dette med å ha mål i synet som gjør at man endelig tør å kjenne på alt som har mått vente i disse månedene..

- Men det blir stort å bli kjent med den lille årsaken he he...

Jeg føler meg bedre nå, etter å ha skrevet det av meg, men også av trøstende og oppmuntrende ord

Godt å høre at du har det bedre:)

[Gjest mij]

Hei du - OI som jeg kjenner meg igjen!! :-)

Jeg har hatt det nøyaktig som deg. Spesielt det med å mene at man har krav på ditt og datt, og bli kjempelei seg dersom dette ikke imøtekommes. Sier jeg fra, har jeg fått elendig samvittighet og sittet hjemme og grått resten av dagen.

Dette skjedde to ganger mot slutten av svangerskapet. Den ene episoden var hos frisøren. Jeg forklarte hva jeg ønsket, men syntes ikke resultatet var bra. Slikt pleier jeg ikke å tørre å si fra om, men denne gangen tenkte jeg - pokker heller, og ga beskjed. Frisøren ble litt mutt, og dermed smalt den dårlige samvittigheten i meg. Hjemme igjen følte jeg meg som et elendig menneske, og hadde mest lyst å slenge meg på senga og grine!

Andre episode var hos jordmor rett før fødsel. Hun mente jeg skulle ha ekstra UL for å sjekke hvordan babyen lå. Jeg spurte da hvorfor de ønsket å sjekke dette, og hva de evt var "redde for". Hun svarte bare at det var rutine. Jeg spurte igjen, hva er det de vil sjekke, spurte 3-4 ganger. Fikk ikke mer svar. Og hun var vanligvis utrolig hyggelig og nøye, så jeg ble jo engstelig - og sint for at hun ikke ville informere meg skikkelig. Hadde gått til henne i begge mine svangerskap, og følte nå at hun skuffet meg så inderlig at jeg ikke ville se henne mer! (skikkelig dramatisk :-) "Heldigvis" fødte jeg før neste kontroll hos henne, så jeg slapp å forholde meg mer til problemet.

Som du ser så er vi fler som overreagerer, men det er ikke mulig å innse dette når man er midt oppi det. Da er jo hele situasjonen så reell for en!

Når det er sagt så hadde kanskje legen en travel dag, og selv om alle pasienter burde bli tatt vare på så blir det litt lettvint iblant - særlig når alt står bra til :-)

Håper du føler deg litt bedre i dag - men vær forberedt på å være ekstra følsom en god stund etter fødsel også. Min yngste er 12 uker nå, og jeg er vel ikke helt "på plass" igjen ennå, emosjonelt. Synes du det blir ekstra tungt for deg må du være obs på fødselsdepresjon, det er ikke uvanlig. Jeg hadde det etter første fødsel, men forsto det ikke før lenge etterpå!

[midtimellom]

Hei du - OI som jeg kjenner meg igjen!! :-)

Jeg har hatt det nøyaktig som deg. Spesielt det med å mene at man har krav på ditt og datt, og bli kjempelei seg dersom dette ikke imøtekommes. Sier jeg fra, har jeg fått elendig samvittighet og sittet hjemme og grått resten av dagen.

Dette skjedde to ganger mot slutten av svangerskapet. Den ene episoden var hos frisøren. Jeg forklarte hva jeg ønsket, men syntes ikke resultatet var bra. Slikt pleier jeg ikke å tørre å si fra om, men denne gangen tenkte jeg - pokker heller, og ga beskjed. Frisøren ble litt mutt, og dermed smalt den dårlige samvittigheten i meg. Hjemme igjen følte jeg meg som et elendig menneske, og hadde mest lyst å slenge meg på senga og grine!

Andre episode var hos jordmor rett før fødsel. Hun mente jeg skulle ha ekstra UL for å sjekke hvordan babyen lå. Jeg spurte da hvorfor de ønsket å sjekke dette, og hva de evt var "redde for". Hun svarte bare at det var rutine. Jeg spurte igjen, hva er det de vil sjekke, spurte 3-4 ganger. Fikk ikke mer svar. Og hun var vanligvis utrolig hyggelig og nøye, så jeg ble jo engstelig - og sint for at hun ikke ville informere meg skikkelig. Hadde gått til henne i begge mine svangerskap, og følte nå at hun skuffet meg så inderlig at jeg ikke ville se henne mer! (skikkelig dramatisk :-) "Heldigvis" fødte jeg før neste kontroll hos henne, så jeg slapp å forholde meg mer til problemet.

Som du ser så er vi fler som overreagerer, men det er ikke mulig å innse dette når man er midt oppi det. Da er jo hele situasjonen så reell for en!

Når det er sagt så hadde kanskje legen en travel dag, og selv om alle pasienter burde bli tatt vare på så blir det litt lettvint iblant - særlig når alt står bra til :-)

Håper du føler deg litt bedre i dag - men vær forberedt på å være ekstra følsom en god stund etter fødsel også. Min yngste er 12 uker nå, og jeg er vel ikke helt "på plass" igjen ennå, emosjonelt. Synes du det blir ekstra tungt for deg må du være obs på fødselsdepresjon, det er ikke uvanlig. Jeg hadde det etter første fødsel, men forsto det ikke før lenge etterpå!

Tusen takk for kjempefint svar! det er så godt å høre at dette er noe folk kjenner seg igjen i

Jeg hadde en nydelig helg fra og med lørdag og kjæresten min vartet meg skikkelig opp å søtet seg allt han kunne Dette hjalp skikkelig!

Kjeder meg endel igjen nå, men prøver å fokusere på at det ikke er lenge igjen som å planlegge hva slags klær jeg skal ha på når jeg blir tynn igjen hi hi ...

Dere er gode å ha her på DOL! klem )

[midtimellom]

Stakkars deg. Det er ikke lett å være deg nå. Ikke nok med at du kjeder deg, bekymrer deg og ikke kan gjøre noe av det du har lyst til omtrent, men du har ikke noe sted å få det ut heller.

Ikke bry deg om legen. Det var hun som var teit. Hun skulle vite at høygravide som har måttet ta det med ro lenge, og som bekymrer seg for babyen sin trenger omtanke og trøst.

For pappa'n sin del så er det ikke så greit å være han heller. Den søte snille kjæresten hans er veldig forandret både fysisk og psykisk. I tillegg er han sikkert bekymret han også. Men menn viser jo ting på helt andre måter enn det vi gjør.

Fortell ham hvordan du har det uten å være sint eller sur. Prøv å sette ord på hva du føler og hva du trenger. Kanskje han kan få litt større forståelse av hvordan det er å være deg.

Og til slutt vil jeg si at det er helt normalt å bli lei, skikkelig lei, mot slutten av svangerskapet.

Jeg har vært "heldig" og aldri gått til termin. Min første kom i uke 36, den andre i uke 35. Alle var sikker på at tredjemann skulle komme prematurt også. Målet var å holde babyen inne i magen til vi var over uke 35. Så når jeg kom så langt følte jeg at jeg var ved termin. Så gikk jeg 2,5 uke over den "terminen". Kan tro det var laaaaaange uker.

Og jeg fikk med alle beskjed om å ligge mye og ta det helt med ro pga kraftige kynnere og små-rier. (Veldig lett når man har 2 barn fra før og en mann som er ukependler...)

Så jeg vet hvor usigelig kjedelig det er å ligge der, og hvor man bekymrer seg for om alt blir bra.

Prøv å tenke på at du nærmer deg. Det er helt sant! Når babyen er ute og du ser tilbake på denne tiden, så synes du at det ikke varte så lenge.

I mellomtiden så kan du slå løs på madrassen og puta di, og du kan lufte alle fæle og ekle tanker til oss her på dol!

Trøsteklem fra

Takk for trøsteklem Den hjalp masse!

Heldigvis for at det finnes så mange søte mennesker som vil dele sine erfaringer sier jeg altså! Det hjelper så vanvittig bare å lese om hvordan andre har hatt det

Jeg er i mye bedre form, men kjeder meg fortsatt... Prøver å ikke bli superfrustrert selvom jeg må holde tempo nede, det positive er jo imidlertid at jeg begynner å glede meg til å føde he he

Skulle ønske min kunne komme som din er nå i uke 36, det hadde passet fin-fint spør du meg ...men det er jo typisk da at de barna som lager masse føde-trussler kommer på overtid, som din siste he he... det er vel det som skjer her og tenker jeg...

Stor klem!

[jubalong70]

Takk for trøsteklem Den hjalp masse!

Heldigvis for at det finnes så mange søte mennesker som vil dele sine erfaringer sier jeg altså! Det hjelper så vanvittig bare å lese om hvordan andre har hatt det

Jeg er i mye bedre form, men kjeder meg fortsatt... Prøver å ikke bli superfrustrert selvom jeg må holde tempo nede, det positive er jo imidlertid at jeg begynner å glede meg til å føde he he

Skulle ønske min kunne komme som din er nå i uke 36, det hadde passet fin-fint spør du meg ...men det er jo typisk da at de barna som lager masse føde-trussler kommer på overtid, som din siste he he... det er vel det som skjer her og tenker jeg...

Stor klem!

Så flott at du føler deg litt bedre DOL er et flott sted å lufte frustrasjoner.

Får håpe ting begynner å skje snart nå da. Jeg skal tenke "åpnende" tanker for deg

[Gjest mij]

Tusen takk for kjempefint svar! det er så godt å høre at dette er noe folk kjenner seg igjen i

Jeg hadde en nydelig helg fra og med lørdag og kjæresten min vartet meg skikkelig opp å søtet seg allt han kunne Dette hjalp skikkelig!

Kjeder meg endel igjen nå, men prøver å fokusere på at det ikke er lenge igjen som å planlegge hva slags klær jeg skal ha på når jeg blir tynn igjen hi hi ...

Dere er gode å ha her på DOL! klem )

Så fint at det går bedre nå! )