skilsmisse eller ikke skilsmisse?

[Gjest Fanfan]

Hei! Jeg er en fortvillet fransk kvinne som er gift med en nordmann og har tre barn sammen med ham. Jeg kom til Norge i mai 2000 for å bli sammen med min da kjæreste med tanke om å bofaste meg her. Vi giftet oss i 2001, fikk vårt første barn året etter, i 2002, vårt andre i 2004 og det dredje i september 2006... ganske tett. Vi ville ha tre barn, og vi ble enige om mellomrommet. Problemet kommer ikke derfra, men av slittet og forandringene det påførte kanskje. Min mann setter stor pris på sin jobb som forsker, og vi vet ikke hva vi skal leve av når hans stilling går ut om ett år. Jeg har hatt jobber mellom mine fødselspermisjoner, men ikke fulltids jobber og jeg har ingen utdannelse i den sektor jeg har lyst å jobbe i nå. Jeg har studert 4 år på universitetet i Frankrike for å undervisse fransk i utlandet, men fikk jobb som personlig assistent samtidig som jeg lærte meg norsk og fant ut at jeg ville helst jobbe i helse og sosialsektoren enn å undervisse. Jeg er ennå ufaglært i denne sektoren og kan ikke få fulltidsjobb. Mitt ektekap går dårlig siden 3 eller 4 år. Min mann jobber for mye, ville ikke høre på mine behov for å bruke mer tid sammen med meg eller med barna. Jeg følte meg mer og mer ensom i vårt forhold og ble mer og mer sur. I desember i fjor fortalte min mann jeg at han hadde vært utro i 2 måneder med en student på institut og at han angret og ville gjøre det slutt med henne og ha det bra med meg igjen. Jeg er så forbanna! Jeg har valgt å gi ham en nye sjanse fordi jeg elsker ham ennå,og for barna våres også. Men han er ikke denne mannen jeg var forelsket i lenger. Han visser ingen forståelse for min sorg og mine angst. Jeg strev med min selvtillit før jeg traff ham. Han fikk meg til å like meg igjen, men etter hans utroskap føler jeg meg elendig. Han sier at jeg må ta meg sammen, men jeg klarer ikke det. Han visser ingen omsorg, kjefter på meg istedenfor med tro at jeg skal reagere kanskje. Det skjer bare det motsatte. Vi går hos en familierågiver og jeg har tatt dette opp, men ingenting hjelper. I kveld føler jeg meg veldig dårlig. Vi skulle være på en fest. Jeg ser at han prater lett med folk, mens jeg ikke vet hva jeg skal si. Han virker så sosial og snill...mens jeg ikke forstår så godt hva de fylle nordmennene forteller meg med denne høye musikken... jeg gikk hjem. Min mann og jeg har ingenting å prate om lenger, han ser ut til å være mer interessert i å være med andre enn med meg... han har til og med sagt før at jeg var for lite interessert og angasjert som regel og at han syntes det var litt dumt. Jeg lurte på om han mente at han var flau av å være sammen med meg. Hvorfor vil han ikke miste meg som han sa, det vet jeg ikke. Jeg lurer på om min plass er sammen med ham eller ikke. For barna er det best at vi blir sammen, men jeg lider av mangel av kjærlighet og forståelse og omsorg. Jeg lurer på om jeg ville ha det bedre uten ham... men hvordan? Som sagt har jeg ingen fulltidsjobb, ingen familie enn hans (og de vil støtte meg, det vet jeg), jeg har lyst til å flytte til Haugesund fordi jeg har aldri trives i Bergen, jeg vil ha et bedre livskvalitet med tanke på at min mann bare jobber, jeg vil kunne ha det som jeg vil i mitt hjem og kjøpe det jeg har lyst på uten at min mann skal klage over alt som kommer inni huset (han er antimaterialistisk og vil ikke rydde fordi han sier vi har for mange ting...men vi har det akkurat som vanlige folk har det), jeg tror at hvis vi hadde vært skilt ville jeg gjøre det jeg vil med livet mitt. Endelig få sove lenge i helgene når han ville ha barna, og kunne studere i fred den uken barna ville være med ham... men jeg kan ikke leve uten barna mine, jeg kan ikke leve med ideen at min mann vil kanskje få seg en ny kjæreste, at barna mine ville bli glad i henne, jeg er redd for ensomheten. Jeg er redd for å ikke klare meg økonomisk og jeg er velig redd for å såre barna våres... så jeg tenker at det er best å vente til barna har vokst, og å stille meg igjen spørmållet om 10 år.... men kan jeg leve på denne måten så lenge? Selvfølgelig ville jeg da gjøre noe for å klare meg selv i fremtiden, og utdanne meg så jeg kan finne en jobb for å forsørge min familie hvis jeg vil be om skilsmisse. Men vil jeg klare det når jeg alltid vil savne nærhet av en god venn og kjærlighet? Unnskyld for at det ble så langt og for alle feilene! Jeg venter på noen gode råd.

[Gjest silje sara]

Mange spørsmål og få svar har du. Skal prøve å hjelpe deg med noen. Første tanken jeg hadde da du nevnte om å fortsette forholdet pga barna. IKKE GJØR DET! Barna dine vil ikke lære hva kjærlighet er, ikke vite hva en god kjernefamilie er, og ikke lære hvordan foreldre samarbeider. For dette problemet dere har vil ikke gli over av seg selv. Dere må jobbe gjennom det om dere skal fortsette. Og jeg er for at ekteskap skal holde samme, spesielt når det er barn med i bildet. Men ikke la det skure å gå bare fordi du ikke vil la barna dine bli skilsmissebarn.

Neste tema som slår meg. Hvorfor skulle din selvtillitt kun baseres på hva din mann mener og tenker om deg? Du er en flott person, og det er du helt av deg selv. Den selvtillitten mannen din hjalp deg å få har du ennå. For han så deg, forelska seg i deg og gifta seg med deg. Det at han ikke ser deg nå er det mange parforhold går i fella med. Tar hverandre for gitt. Ikke dermed sakt at du er blitt en verre person. Skjønner? Og siste ord. Skjønner godt du ikke trives i Bergen. Har bodd der selv, og selv om Bergenserne er veldig trivelige er det vanskelig å bli ordentlig kjent med dem.

Dette leder meg inn på det tredje og siste jeg vil si til deg. Du må skaffe deg DITT liv. Du må ut å finne venner, bli kjent med mennesker som blir DIN omgangkrets. Skulle det bli skilsmisse vil du da ikke stå alene. Du vil ha venner å snakke med. Det å skaffe deg dine egne venner, vil også hjelpe på selvfølelsen. Dette er viktig, og du må heller få mannen din til å ha barna etpar ganger i uka slik at du får tid til deg selv.