angrer å ha vært utro men klarer ikke å trøste meg

[Gjest Fanfan]

Hei! Min mann har vært utro i to måneder, bare ble sjarmert at noen viste interess i ham igjen. Vi har vært gift i 6 år og har 3 små barn, han jobber mye og er lite flink til å handere familie livet. Han syntes nok det var lettere for ham å følge strømmen, enn å kjempe mot følelsene. Han sa han ble forelsket. Jeg tror han ville bare oppleve noe vilt igjen, slippe hverdagen og dens forpliktelse. Være en guttunge i andre ord. Han angrer veldig, og for å bevisse det sa han sannheten til meg og ville gjøre det slutt med hun andre. 6 måneder etterpå er jeg ennå veldig såret og selv om jeg sa jeg ville gi ham en nye sjanse og tilgi ham klarer jeg ikke det på grunn av mange ting som har skjedd etter hans tilståelse. For det første har han ikke sluttet alt kontakt med henne med det samme han hadde sagt at det var slutt. Han har i en hel måned etter det tatt hensyn til hennes sorg og ville alltid ha en "siste" samtale. Jeg fant en email som viste at de hadde kontakt og hvor han lovet henne hans støtte. Jeg ble luvet 2 ganger og var så sint at jeg slo ham. Jeg er rasende, skuffet, veldig lei meg og føler meg så ensom... Det andre problemet som kommer i veien av tilgivelse er at han ikke klarer å antere min sorg. Han sier at så lenge jeg viser hat og sinhet kan han ikke trøste meg fordi han er redd. Nå er jeg ikke så sint lenger. Jeg er ikke ferdig med min sorg, men uttryker det mildere enn før syns jeg, men allikevel er han ikke her for meg. Han kan ikke gi uten at jeg gir først! Men hvordan kan jeg gi når jeg er lei meg? Jeg føler meg helt uforstått og ensom. Han sier han ikke har noe energi igjen, ikke noe mer å gi... betyr det at han ikke elsker meg mer? Han vil ikke si det sånn, men for meg er det ganske klar at hans følelser for meg har bleknet, kanskje lenger før hans utroskap og det er det som gjør at han ikke kan trøste meg: han elsker meg ikke lenger. Så hvorfor fortsetter han å si at han vil ikke skilles og ikke miste meg? Han kan ikke svare på hvorfor han vil fortsatt være sammen med meg? Sier at det er unaturlig å spørre om sånnt en gang. Han har gjort sitt valg sier han, men samtidig gjør ingenting for å redde vårt forhold. Han tåler ikke å se meg grine og velger i steden for å avvise meg. Jeg blir mer og mer såret av hans oppførsel. Han sier at jeg må tilgi ham for å få trøst, mens jeg sier at han må gjøre seg fortjent min tilgivelse med å være her for meg og trøste meg når jeg trenger det. Vi er fullstendig uenige om det. Dessuten sier han at jeg har ikke rett å ønske (eller ha forventninger) at han skal være sånn med meg, fordi han kan bare være seg selv! Det er rett og slett å bli gal av å høre på ham. Hvem er urimelig der? Er det meg eller ham?

[Lillemus]

Jeg tror dere ville hatt meget godt av samtaler hos en familieterapeut. Kontakt familievernkontoret i kommunen din om det finnes et sånt og be om en samtale. Det er gratis og uforpliktende.

[Gjest dfgg]

Hei, ut ifra det du forteller er det helt klart at det er han som er urimelig, ikke du. Han bør ikke stille et eneste krav i denne sammenheng det har han overhodet ingen grunn til.

Han må legge seg langflat. Det er han som har gjort noe alvorlig galt, ikke du. Du må stille noen krav, som f.eks at dere oppsøker fagfolk som dere kan prate med. De vurderer situasjonen og gir dere tilbakemelding på hva som er rett og galt og hvordan dere skal kunne greie å komme gjennom dette. Lykke til!