Svigers- Hjep!!!!!

[jaw]

Jeg er gift med verden's snilleste man, og sammen har vi et barn. Vi trives bra med god jobb og ökonomi og mange gode venner.

Det eneste som holder på å rive oss fra hverandre er hans familie. Fra förste stund ville svigerfamilien ikke ha meg i sönnens liv fordi jeg har et annet hudfarget, til min familie's fortvilelse. Det förte til at forhold mellom de to familiene ble dårlig fra dag 1. Etterhvert fikk jeg et bedre forhold med dem, men det er ren overfladisk. Svigermor vil vaere i kontroll av det meste inkludert hvilke gardiner vi har oppe, mens svigerfar vil har total innsyn in alt vi gjör. Ting ble så komplisert at vi flyttet til utlandet for å unngå konflikter. De få gangene vi har vaert på besök har jeg angret det til de grader. Hans bror har ved en annledning kaldt meg alt mulig fra verdens dårligste mor til en hurpe foran mannen min og hans söster, dette fordi jeg hadde bedt hun, da 14 år om å sitte barnevakt i 2 timer. Senest til jul ble jeg skjelt ut fordi jeg reagerte dårlig da svigermor la sine tabletter på kjökkenbordet og min sönn spiste en. At disse tabletter( til höyblodtrykk, muskelverk og allergi) kunne vaere farlig for ett barn tenkte visst han ikke på da han, som barnelege unnlot å ta en titt på ungen min. Jeg valgte å snakke minst mulig for å unngå konfrontasjon, men resultatet var at han skjelte meg ut fordi jeg var kjölig mot dem.

Lille söster klarte (med hjelp fra bror og far) å starte en helvetes krangel på vårt bryllup, slik at halve bryllupsreisen gikk på problemlösning.

Mannen min vil nå ikke ha så mye å gjöre med dem, men jeg mener at familien er viktig og at man skal pröve så godt som mulig, men hver eneste gang angrer jeg bittert. Jeg trot ikke svigermor er slem, men hun ser hvordan de påvirker oss uten å gjöre noen ting. Svigerfar ta aldri hinter og presser mannen min hardt. At de såre sönnen hans, ser han ikke. Det har hendt at mannen min har tatt av telefon kontakten fordi han ville ikke snakke med faren. Han pröver bare å hjelpe oss kan man si, men han kvele oss istedet.

Jeg er redd for å ha noen forhold til lille söster, hun er meget bortkjempt, og jeg vil ikke si/gjöre noe hun ikke like for å da skape et helvete for megselv. Jeg er fortsatt meget såret over hennes role i öddelegelsen av de som skulle vaere det lykkeligste dagen i mitt liv.

Nylig kjöpte vi et hus, men de ble ingen lykkelig affare. Svigerfar ville vaere den som godkjente huset for oss, tross at vi hadde hatt huset besiktet. Livet vårt har hele tiden dreid seg om kompromisser mellom min familie (de er´ikke helt enkle de heller) og svigerfamilien slik at hus kjöpet skulle vaere ingen kompromis. Mildt sagt så reagerte han veldig negative og presset mannen min til de grader. Han ble så depremert at dagene rundt huskjöpet spistet han nesten ingenting, han kröp inni seg selv og virket utslitt. Jeg tok til hans forsvar og hadde et alvorsprat med svigerfar, men da ble jeg den stygge ulven. Etter alt som har skjedd så er jeg ikke så villig til å vaere med på familiesamlinger, og vil helst at de besökte oss ikke med det förste. Jeg er redd for å bli såret igjen. Jeg oppfatter situasjonen som en skyttegravs krig, og tör ikke reise meg opp. De vil gjerne besöke oss og se det nye huset, men verken jeg eller mannen min er klar for det.

Jeg kan ikke si at svigermor og svigerfar er dårlige menneske fordi de er ikke det, men vi passer ikke sammen. Svigerbror derimot ville jeg plassert i en annen mindre korrekt kategori, og han vil jeg definitivt ikke ha i mitt hjem. Jeg aksepterer å bli tråkket på,for dårlige menneske finns overalt, men ikke i mitt hus, og ikke foran andre menneske.

Mannen min er av den fredelige sorten og vil unngå konfrontasjoner, men han er splittet. Hva skal han si til familien når de ikke ta noe hinter?

Hva skal jeg gjöre for å legge gamle saker i tilgivelseskurven som er egentlig ganske ful for tiden?

Vi har vudert familierådgivning, men det er vanskelig å få tid til det med jobb og barn.

Hjelp meg folkens, jeg vil bare det beste for min lille familie

en trist og fortvilet

Jaw

[Sør]

Hei Jaw,

Det du beskriver her er jo "den vanlige" svigerforeldre-problematikken, med en stor dose ekstra fremmedfrykt fra deres side. Kanskje situasjonen er mer prekær for deg fordi din egen familie er ikke med i dette bildet (formodentlig bor de i utlandet, eller langt vekke?)

Jeg vil anta at det første og beste du kan gjøre er å snakke ut med din mann om dette. Bli enige dere imellom hva dere vil, og hold dere til det.

Kanskje det er en idé å flytte lengre vekk? (Om ikke til utlandet, så ihvertfall et stykke..)

===

Du skriver at du mener at familien er viktig, og det er sant, men den er ikke verd det hvis prisen er din egen lykke og din families funksjon.

Man må bare akseptere at *noen* familier er "sånn", og at fremmedfrykt/rasehat kan sitte utrolig dypt hos mange. Kanskje ligger det litt religion bak det hele også?

Det kan ikke være din jobb å oppdra din svigerfamilie mer enn det du tilsynelatende har gjort. Jeg foreslår dere kanskje konsentrere dere om venner istedet.

Hvis ikke samværet med familien kan være en positiv erfaring for dere og barnet, så er det vel bedre at man beskytter seg selv.

Ønsker dere alt godt, og en god 17. mai!

Med vennlig hilsen

[jaw]

Hei Jaw,

Det du beskriver her er jo "den vanlige" svigerforeldre-problematikken, med en stor dose ekstra fremmedfrykt fra deres side. Kanskje situasjonen er mer prekær for deg fordi din egen familie er ikke med i dette bildet (formodentlig bor de i utlandet, eller langt vekke?)

Jeg vil anta at det første og beste du kan gjøre er å snakke ut med din mann om dette. Bli enige dere imellom hva dere vil, og hold dere til det.

Kanskje det er en idé å flytte lengre vekk? (Om ikke til utlandet, så ihvertfall et stykke..)

===

Du skriver at du mener at familien er viktig, og det er sant, men den er ikke verd det hvis prisen er din egen lykke og din families funksjon.

Man må bare akseptere at *noen* familier er "sånn", og at fremmedfrykt/rasehat kan sitte utrolig dypt hos mange. Kanskje ligger det litt religion bak det hele også?

Det kan ikke være din jobb å oppdra din svigerfamilie mer enn det du tilsynelatende har gjort. Jeg foreslår dere kanskje konsentrere dere om venner istedet.

Hvis ikke samværet med familien kan være en positiv erfaring for dere og barnet, så er det vel bedre at man beskytter seg selv.

Ønsker dere alt godt, og en god 17. mai!

Med vennlig hilsen

Hei Sör,

Takk for svaret. Familien min bor ikke så langt unna, og jeg er kristen. Mannen min og jeg har snakket sammen om dette og artiklen skrev vi sammen.

Det er ikke så lett å vaere han, klemt mellom partene, og det er ikke så lett for meg heller. Svigerbro er arrogant til de grader, og skjelte faktisk min mor på bryllupet. En del ting skyldes total mangel på repekt for andre. Jeg pröver alltid å få ett bedre forhold, men jeg blir bare brent hele tiden. Mannen min trives faktisk bedre med familien min enn hans egen familie.

Svigerfar har faktisk inrömmet fremmedfrykt til mora mi, men det har vi kommet over. Det er hans önske å dominere som såre oss.

Takk for tipset

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg har lest brevet ditt og forstår at dere sliter med et betydelig problem, særlig til din manns familie.

Jeg har to råd til deg:

1. Du kan lese en artikkel om tema: forhold til svigerforeldre. Se under FAKTA, Sex og Samliv.

2. Bruk en terapeut og familierådgivning for å sortere problemene og komme videre. Dere kan trenge hjelp til å finne løsninger som gjør det mer levelig for dere.