barn fra østeuropa

[Gjest engstelige]

Vi har nå ventet svært lenge på å få tildelt et barn fra et land i østeuropa. Vi har helt fra vi valgte land vært bekvemme med valget. Vi har ventet i håp og spenning.

Da vi var på påskeferie traff vi et ektepar med et aldeles nydelig barn.De bodde på samme fjellstue som oss. Vi så ikke så mye til dem på dagtid, men etterhvert kom vi i prat når vi satt i peisestua etter barnets leggetid. Vi ble begeistret da de fortalte at deres barn var adoptert fra samme land vi venter fra.

Som kommende adoptivforeldre spurte og grov vi. Ville vite alt om deres erfaringer med adopsjonen og landet. De var litt reserverte mht det. Mannen min og jeg snakket sammen om at det virket som om det var noe de ikke ville ut med. Men vi slo oss til ro med at noen er mer reserverte enn andre. Veldig hyggelige var de i alle fall.

En dag ble vi vitne til en voldsom episode med barnet da familien skulle inn på ettermiddagen. Barnet var fullstendig hysterisk - skrek, beit, sparka, slo rundt seg. Jeg jobber i barnehage og er forholdsvis vant til at barn kan få raserianfall, men noe lignende dette hadde jeg aldri sett makan til.

Da vi kom sammen om kvelden nevnte de episoden, og fortalte oss at dette ikke var noen uvanlig reaksjon fra barnets side. Dette var noe de opplevde titt og ofte, særlig ved avbrudd av aktiviteter, og det selvom de alltid forberedte barnet godt før avslutningen. De fortalte at hxn hadde skreket mye fra dag 1, og det var aldri blitt bedre. Tvert i mot syntes de det ble verre og verre. Nå hadde hxn for kort tid siden begynt med sovemedisin, sånn at de slitne foreldrene i hvertfall kunne slappe av om natten.

De begynte med utredning bare et halvt år etter at barnet kom hjem, men de har aldri fått noen diagnose. Ikke annet enn at den vanskelige adferden sannsynligvis skyldes relasjonsskader.

Barnet er også voldsomt og kommanderende ovenfor andre barn, og ingen vil leke med det. Dette synes selvsagt foreldrene er veldig vondt. Ingen tør heller passe det, så de får aldri noe avlastning. Å ta med barnet bort på besøk var helt utelukket. Denne ferien var den første på flere år. De håpet det ville gå bra når de kunne være utendørs med ulike aktiviteter hele dagen og bruke sovemedisin om natten. Og de syntes også ferien gikk rimelig greit.Det var som et nytt liv for dem at barnet sov og var rolig om natten.

Etterhvert som vi ble bedre kjent fortalte de at de hadde kjente med barn fra samme land, som hadde lignende problemer. De selv hadde bestemt seg for å søke om å adoptere fra Kina hvis de skulle ha flere barn. I utgangspunktet ønsket de flere barn, men visste ikke om de syntes det var forsvarlig med flere barn sammen med det de allerede hadde. Hxn tok all deres energi, og de var ikke en gang sikker på om de kunne klare å beskytte et nytt barn mot hxn.

Vi ble litt skremt etterhvert.

Er det vanlig at det er så store problemer med adoptivbarn over lang tid? De hadde hatt barnet hjemme i snart 4 år. Er det større sjanse for å få et barn med alvorlige problemer fra et østeuropeisk land, enn fra andre land, f.eks Kina? Bør vi bytte land mens vi enda har tid?

Vi tror vi vil elske barnet vi får uansett hvordan det er. Men i utgangspunktet ønsker vi oss ikke et så krevende barn, det må vi bare innrømme.

Tør noen å dele sine erfaringer, og gi oss råd?

[rerun]

Relasjonsskader kan arte seg sånn som det du beskriver. Typisk hvis barnet ikke har fått en stabil voksenkontakt i den aller første tiden av livet. Hvis barnet stort sett har ligget for seg selv i en seng på et barnehjem, eller det har vært mange, vekslende voksne som ikke har "snakket med " og kjelt med barnet.

Se artikler på http://www.haarklou.no/ f eks om Emma Tvertimot. Sikkert en gjenganger her inne på dette forumet - jeg har ikke vært her før, og bare tittet innom!

[Gjest krsci]

Tror faktisk dette er ganske vanlig (uten at jeg er 100 % sikker) med barn adoptert fra Øst-Europa. Jeg hadde aldri adoptert fra hverken Norge eller Øst-Europa, men det er min mening. Men det er sikkert noen som også har fått friske barn fra Øst-Europa, men jeg hadde ikke tatt sjansen når man har mulighet til å velge andre land.

Da vi startet vår første adopsjonsprosess, hadde vi bestemt oss for at vi ikke ønsket å adoptere fra Øst-Europa. Dette pga at barna derfra ofte har problemer som det du beskriver. Vi har adoptert 2 barn fra Sør-Korea, og det er et helt utrolig land å adoptere fra. Veldig trygt, og barna har det veldig bra i fosterhjem. Der blir de sjekket hos lege minst en gang i mnd, og vi får vite hele barnets historie unntatt navnene på de biologiske foreldrene. Man får vite høyde, vekt på bio-foreldre, hvordan de traff hverandre, hvorfor..... litt om barnets besteforeldre etc. etc. Dette synes vi er viktig.

Hadde jeg vært dere, så hadde jeg byttet land hvis det var mulig dersom dere ikke ønsker å risikere å få et barn med slike problemer. Det er jo veldig mange andre land som jeg mener er "tryggere" enn Øst-Europa.

Ønsker dere lykke til.

[Gjest anonym i kveld]

Skulle nesten tro det var oss du hadde møtt, men vi holdt oss hjemme i påsken!

Ja, vi har adoptert i øst-europa og ja, vi har ett alkoholskadet barn derfra.

Vi har daglige raserianfall, både på skolen og hjemme, og det utvikler seg (helt "etter boka") til det verre. Det er en enorm belastning, for, som du sier, raserianfallene er bare toppen av isfjellet. Det er sviktende korttidshukommelse, dårlig språkforståelse og dårlig tale, vansker med å forstå årsak/virkning eller konsekvenser, vansker med å generalisere, vansker med å tenke abstrakt, tunge mattevansker, søvnproblemer, sosiale vansker (har ingen venner, blir aldri bedt i bursdager) og altså tunge atferdsvansker...... Etter noen år i systemet fikk barnet endelig diagnose (FAS) og det var en lettelse endelig å kunne sette navn på hva det var, kunne lese om det og kunne forklare besteforeldre og andre hva som forklarer de massive problemene. Vårt eldste, biologisk fødte barn, som hadde gledet seg til å få et søsken, har dessverre opplevd det som et mareritt. H*n ser bare fram til de gangene lille* skal på avlastningsopphold, som heldigvis nå er to helger pr. mnd og 4 ukedager pr. mnd.

Risikoen for å få et barn som er alkoholskadet i fosterlivet er mye større i østeuropa og i Sør-Afrika enn i de fleste andre land, så dette burde adopsjonsforeningene være flinkere til å informere om! Det er ikke alle adoptivforeldre som verken ønsker eller kan være spes.pedarbeidere på heltid!

[Gjest asiaadoptant]

Nei, jeg tør nok ikke gi dere råd. Ikke har jeg personlige erfaringer med egne adoptivbarn fra Øst Europa heller, vi har to herlige og friske barn fra Asia.Men gjennom adopsjonsmiljøet har vi blitt ganske godt kjent med 3 familier med tilsammen 5 barn fra Øst Europa.

Familie A har ett barn. Barnet har en svært vanskelig atferd i tillegg til en lett psykisk utviklingshemming, og fikk diagnosen alkoholskade forholdsvis tidlig. Det er en diagnose som sitter langt inne her i Norge har jeg forstått. Foreldrene har et svært krevende barn, men har en konkret diagnose å forholde seg til. De er svært slitne og har slått fra seg å adoptere flere barn. Opprinnelig hadde de planlagt en liten flokk på minst 3 barn. De er svært glade for at dette barnet er deres første da de mener det ville være håpløst å ha flere barn i huset. Nå kan de bruke all sin tid og energi på dette ene barnet.

Familie B har to barn, begge fra Øst Europa. Det eldste barnet er sunt og friskt og hadde ingen problemer utover det vanlige før barn nr 2 gjorde sitt inntog i familien.Jeg skal ikke gå i detaljer om hvilke problemer dette barnet har, det er helt ubeskrivelig. Resten av familien, inklusive det eldste barnet er "vrak". Barnet er svært voldelig og trakasserende både mot andre barn, og voksne.i tillegg ødelegger det materielle ting. Det er ingenting som tyder på at barnet er mindre begavet.Barnet har ikke fått noen diagnose etter tre år i Norge.

Familie C har to barn, begge fra Øst Europa.Det eldste barnet har skader, men ikke i betydelig grad.Det yngste barnet har en adferd som minner om den dere har beskrevet, og barnet jeg har beskrevet ovenfor. Det er i tillegg psykisk utviklingshemmet i vesentlig grad. Barnet har etter lang tid i Norge fått diagnosen alkoholskade. Hele familien er preget av at de har en svært krevende hverdag. Etter at de fikk diagnosen får de mer hjelp, bl.a. avlastning og støttekontakt.

Ingen av disse familiene var klar over at de adopterte barn med skader eller funksjonshemminger. Det var ingenting i papirene som tydet på at noe var galt fatt. Dette til tross for at barna viste en svært vanskelig atferd fra første dag i sin nye familie. Ingen av familiene trodde det var noe alvorlig av den grunn, trodde bare det var overgangsvansker som med tålmodighet og kjærlighet ville bedre seg etter en tid. Men det er påfallende at de ikke har fått noen mistanker på barnehjemmene. To av barna var over 2 år da de ble adoptert.

[stromme]

Skulle nesten tro det var oss du hadde møtt, men vi holdt oss hjemme i påsken!

Ja, vi har adoptert i øst-europa og ja, vi har ett alkoholskadet barn derfra.

Vi har daglige raserianfall, både på skolen og hjemme, og det utvikler seg (helt "etter boka") til det verre. Det er en enorm belastning, for, som du sier, raserianfallene er bare toppen av isfjellet. Det er sviktende korttidshukommelse, dårlig språkforståelse og dårlig tale, vansker med å forstå årsak/virkning eller konsekvenser, vansker med å generalisere, vansker med å tenke abstrakt, tunge mattevansker, søvnproblemer, sosiale vansker (har ingen venner, blir aldri bedt i bursdager) og altså tunge atferdsvansker...... Etter noen år i systemet fikk barnet endelig diagnose (FAS) og det var en lettelse endelig å kunne sette navn på hva det var, kunne lese om det og kunne forklare besteforeldre og andre hva som forklarer de massive problemene. Vårt eldste, biologisk fødte barn, som hadde gledet seg til å få et søsken, har dessverre opplevd det som et mareritt. H*n ser bare fram til de gangene lille* skal på avlastningsopphold, som heldigvis nå er to helger pr. mnd og 4 ukedager pr. mnd.

Risikoen for å få et barn som er alkoholskadet i fosterlivet er mye større i østeuropa og i Sør-Afrika enn i de fleste andre land, så dette burde adopsjonsforeningene være flinkere til å informere om! Det er ikke alle adoptivforeldre som verken ønsker eller kan være spes.pedarbeidere på heltid!

Sør-Afrika???

[Gjest må tenke oss om]

Takk for svar, selvom det ikke akkurat var oppmuntrende svar. Men tankevekkende er de! Og det er bedre å bli forberedt nå, enn evt å få et sjokk når vi får barnet.

Nå må vi gå i tenkeboksen. Kanskje lurt å bytte land. Det virker som risikoen er ganske stor i landet vi har valgt.

Hvorfor i all verden gir ikke adopsjonsforeningen informasjon om hvordan situasjonen er. Det er som en annen innsender skriver, ikke alle kan eller vil jobbe som spesialpedagoger på fritiden.

[jonia]

Jeg må si det er ganske dårlig informasjon fra foreningen deres hvis det er en overraskelse at barn fra enkelte land i øst-europa har stor risiko for alkoholskader.

Jo nærmere et land ligger vårt eget land, jo mer likner problemstillingene på våre egne. I Norge er nok rusproblemer den hyppigste årsaken til at barn ikke bor med sine biologiske foreldre.

Da vi forhørte oss hos de ulike adopsjonsforeningene ble vi opplyst muntlig om faren for at barnet kunne være alkoholskadet. Dermed ikke sagt at alle er det.

Vi hadde i utgangspunktet forestilt oss å adoptere fra et øst-europeisk land, men slo det fra oss nettopp på grunn av denne problemstillingen.

Kanskje ta en telefon til foreningen deres og diskutere med dem?

[Gjest ikke i kveld]

Sør-Afrika???

I flg statistikkene er Sør-Afrika det landet i verden med høyest frekvens av alkoholskadde barn (skadet i fosterlivet).

[Gjest van Zyl]

Sør-Afrika???

Det finnes mye dokumentasjon på dette. Her er bare et lite klipp fra den første artikkelen jeg fant på første søk:

South Africa's cape region has the highest recorded levels of fetal alcohol syndrome (FAS) in the world.

The habit of binge drinking is now ingrained in South African culture at all social levels, researchers say. In the Northern Cape town of De Aar, the rate of FAS babies is 122 per 1,000 live births, according to recent research by the Medical Research Council in Cape Town. By contrast, FAS levels in the US are between 0.1 per 1,000 and 0.67 per 1,000.

"There's a tolerance of drinking in South Africa, not only among the uneducated; it's right through our culture," says Ms. Olivier. Unfortunately, she says, there is little recognition that alcohol can be damaging to a woman's fetus.

[Gjest skadede barn...]

I flg statistikkene er Sør-Afrika det landet i verden med høyest frekvens av alkoholskadde barn (skadet i fosterlivet).

Jeg kjenner en del som har adoptert fra SørAfrika, og de jeg kjenner, kjenner igjen andre. Og jeg har faktisk aldri hørt om noen som har fått alkoholskadede barn fra SørAfrika!

Men jeg har hørt om mange forskjellige skadede barn fra Øst Europa og enkelte andre land.

Så jeg syns det er litt feil å dra fram kun SørAfrika i dette innlegget.

Jeg vil jo også si at folk må tenke litt før de velger land. Velger folk et land fra Europa, så må de også velge høy alder på barnet, fordi de fleste som adopteres bort er fra 3-4 år og oppover. Og jeg må si at adopterer man større barn, så har de med seg ganske mye mer "bagasje", enn det yngre barn har.

Barn som har fått lite stimulering eller opplevd mye vondt i sine første leveår, krever klart mye mer for å komme på rettkjør igjen. Det kan være vanskelig å rette opp skader som er skjedd på et barnesinn i tidlig alder, og jo eldre barnet er, større sjans er det for at barnet har opplevd vonde ting.

Det er synd på disse barna, og de trenger så klart gode foreldre og et hjem de også, men ikke alle makter å være freldre til slike barn. Slik som de tråstarter skrev om. Det er frykrelig synd på både foreldre og barn i slike tilfeller syns jeg.

Men jeg tror det er viktig at de som velger adopsjon, setter seg godt inn i de forskjellige landa.

Og enkelte land er det større sjans å få bl.a alkoholskadede barn enn fra andre land. Og enkelte land kommer det bare større barn fra. Vi skal adoptere ut fra et egoistisk grunnlag, ikke for å hjelpe et barn -og da er det lov å tenke litt egoistisk når man velger land også...

[Gjest Østeuropa-barn]

Hei, vi har barn fra østeuropa - og det er forsåvidt veldig få av dem, de er synlig selv om de ikke er mørkhudede e.l, har spesielle ansiktstrekk osv - og de etterhvert store barna blir berørt av stigmatiseringen som foregår her. Jeg bare minner dere om det - de er også på nett, og berøres.

Vi har et av disse barna som stigmatiseres her inne. Barnet var flere år da vi fikk det, hadde bodd på barnehjem som de fleste andre adoptivbarn, hadde en historie som de fleste adopterte barn har (det ligger aldri en solskinnshistorie som bakgrunn for at barna adopteres til oss - uansett land), men historiene kan være forskjellig fra individ til individ, takles ulikt fra barn til barn. Et barn med en svært vond bakgrunn kan takle sitt liv bedre enn et annet barn med mindre vond bakgrunn. Mennesker er ulike, også adoptivbarn er det.

Vår erfaring har vært at vi fikk veldig god informasjon om barnet, om barnets helse (det var leger, pedagogder, logopeder, spes.peder etc ansatt på barnehjemmet), om barnets utvikling, hvor barnet lå utviklingsmessig ifht jevnaldrende (motorikk, språk, sosial utvikling, emosjonell utvikling, osv). Vi fikk vært sammen med barnet så lenge vi ønsket (det ble 14 dager for oss) første gang vi møttes. Da fikk vi bli kjent med barnet, og god mulighet til å observere, spørre ytterligere om barnet om det var noe spesielt. Så fikk vi også god tid til å bestemme oss for om vi ønsket og om vi mente å være i stand til å gi akkurat dette barnet kjærlighet, et godt hjem, og den stimulering som barnet trengte nå og i fremtiden. Det var ingen lett avgjørelse må du vite. Vi søkte og ble godkjent i første instans - og da var vi overlykkelig for at nettopp dette barnet skulle bli vårt. Men, vi måtte vente flere måneder for å få hente barnet (flere rettsrunder). Vi var forberedt på en tøff overgang for barnet, men det gikk utrolig bra. Overgangen var størst for barnet, men også for oss foreldre. Alle må omstille seg og tilpasse seg ny familiesituasjon.

Men, det første året var en stor omstilling for barnet. Vi måtte prioritere å bli kjent med barnets behov, bygge opp tillitsforholdet, trygge barnet på vår omsorg, på rutiner, få bukt med en hel del barnehjemsrutiner, få bukt med en hel del ansvarsmønstre som ikke tilhører et barn osv, fremfor å "oppdra" strengt. Etterhvert måtte også vi ta tak i oppdragelsen, og det har stort sett gått greit. Selvfølglig er barnet vårt "gull gull" - men det har vært tøft til tider. I perioder har vi lurt på om vi har et barn som trenger spesiell bistand fra andre (på bakgrunn av historien, eller på bakgrunn av barnehjemsoppholdet), men det har hitil ikke vært nødvendig. Vi utelukker imidlertid ikke at det kan bli behov for det senere - men vi tror at dette evt vil være mer i sammenheng med bakgrunnshistorien enn at barnet har trådt sine barnesko i et barnehjem i nærmere 3 år. Fysisk skade som er vanskelig å takle for et oppegående barn med evner og vilje til å mestre, men som mestrer noe mindre fysisk enn andre jevnaldrende barn. Slike ting er frustrende og vanskelig å forstå for et barn som ennå ikke har fått hele sin livshistorie fortalt. Disse dilemmaene må foreldre være bevist på og tenkte seg nøye over hvordan de vil legge tilrette, motivere og skape forståelse, samtidig som barnet til daglig blir møtt av sine jevnaldrende som vil utfordre (spesielt på ting barnet ikke mestrer - føler vi da). Barnet skal få gleden av å mestre (selv om det ikke mestrer det samme som andre).

Vi har ikke erfaring med alkoholskadde barn, men det er ikke bare alkoholskadde barn som er utfordrende å oppdra. Jeg har dyp respekt for de foreldre som vet at barnet er alkoholskadet når det takker ja til adopsjonen, men jeg ville nok tenkt meg om og vurdert om jeg ville være i stand til å takle det.

Vi har som sagt bare erfaring med en vanlig adopsjon, der barnet trenger noe mer oppfølging i det daglige enn en som går i "grå-massen". Men, jaggu ser jeg mye rart på skolen her barnet vårt går - mange utfordringer foreldre har med barna sine, og de er hverken alkoholskadde eller har fyskisk skade å vise til. Sure, vrange, negative barn som ser ut til å ha det ugreit. Sjelden et smil, eller positive tilbakemeldinger.

Vi har det høyt under taket, her er det lov å uttrykke gleder og sorger, og dermed får vi både engasjement, utviklingslyst, mestringslyst og glede i retur. Og mange flotte stunder med kos og klem.

Alt er ikke bare roserødt, men ser man på helheten er vi nok bare en vanlig familie med vanlige utfordringer, men vi er foreldre som gleder oss med barnet vårt når det har nådd nye mål som vi ikke viste om barnet noen gang ville klare - feks da barnet begynte å løpe, da barnet kunne gå normalt i en trapp, når barnet kunne hoppe og sprette, når barnet kunne sykle, når barnet kunne svømme osv.

Til slutt: Jeg synes det er trist at barna født i østeuropa stigmatiseres her. Også de andre av landene som trekkes frem. Jeg kunne tenkt med å sett/lest den forskningsrapporten som bekrefter påstandene, så de som påpeker dette bør også henvise til disse synes jeg - ikke bare til en eller annen artikkel skrevet av en journalist.

Lykke til med ditt nåværende valg eller et nytt valg. Stol på deg selv, gjør dine egne valg, kjenn etter hva du makter og ikke makter. En adopsjon er krevende uansett hvilket land du velger, du vil alltid måte utfordringer som andre (meg egenfødte) ikke møter eller klarer å sette seg inn i.

Lykke til.

[Gjest Lotus78]

Hei, vi har barn fra østeuropa - og det er forsåvidt veldig få av dem, de er synlig selv om de ikke er mørkhudede e.l, har spesielle ansiktstrekk osv - og de etterhvert store barna blir berørt av stigmatiseringen som foregår her. Jeg bare minner dere om det - de er også på nett, og berøres.

Vi har et av disse barna som stigmatiseres her inne. Barnet var flere år da vi fikk det, hadde bodd på barnehjem som de fleste andre adoptivbarn, hadde en historie som de fleste adopterte barn har (det ligger aldri en solskinnshistorie som bakgrunn for at barna adopteres til oss - uansett land), men historiene kan være forskjellig fra individ til individ, takles ulikt fra barn til barn. Et barn med en svært vond bakgrunn kan takle sitt liv bedre enn et annet barn med mindre vond bakgrunn. Mennesker er ulike, også adoptivbarn er det.

Vår erfaring har vært at vi fikk veldig god informasjon om barnet, om barnets helse (det var leger, pedagogder, logopeder, spes.peder etc ansatt på barnehjemmet), om barnets utvikling, hvor barnet lå utviklingsmessig ifht jevnaldrende (motorikk, språk, sosial utvikling, emosjonell utvikling, osv). Vi fikk vært sammen med barnet så lenge vi ønsket (det ble 14 dager for oss) første gang vi møttes. Da fikk vi bli kjent med barnet, og god mulighet til å observere, spørre ytterligere om barnet om det var noe spesielt. Så fikk vi også god tid til å bestemme oss for om vi ønsket og om vi mente å være i stand til å gi akkurat dette barnet kjærlighet, et godt hjem, og den stimulering som barnet trengte nå og i fremtiden. Det var ingen lett avgjørelse må du vite. Vi søkte og ble godkjent i første instans - og da var vi overlykkelig for at nettopp dette barnet skulle bli vårt. Men, vi måtte vente flere måneder for å få hente barnet (flere rettsrunder). Vi var forberedt på en tøff overgang for barnet, men det gikk utrolig bra. Overgangen var størst for barnet, men også for oss foreldre. Alle må omstille seg og tilpasse seg ny familiesituasjon.

Men, det første året var en stor omstilling for barnet. Vi måtte prioritere å bli kjent med barnets behov, bygge opp tillitsforholdet, trygge barnet på vår omsorg, på rutiner, få bukt med en hel del barnehjemsrutiner, få bukt med en hel del ansvarsmønstre som ikke tilhører et barn osv, fremfor å "oppdra" strengt. Etterhvert måtte også vi ta tak i oppdragelsen, og det har stort sett gått greit. Selvfølglig er barnet vårt "gull gull" - men det har vært tøft til tider. I perioder har vi lurt på om vi har et barn som trenger spesiell bistand fra andre (på bakgrunn av historien, eller på bakgrunn av barnehjemsoppholdet), men det har hitil ikke vært nødvendig. Vi utelukker imidlertid ikke at det kan bli behov for det senere - men vi tror at dette evt vil være mer i sammenheng med bakgrunnshistorien enn at barnet har trådt sine barnesko i et barnehjem i nærmere 3 år. Fysisk skade som er vanskelig å takle for et oppegående barn med evner og vilje til å mestre, men som mestrer noe mindre fysisk enn andre jevnaldrende barn. Slike ting er frustrende og vanskelig å forstå for et barn som ennå ikke har fått hele sin livshistorie fortalt. Disse dilemmaene må foreldre være bevist på og tenkte seg nøye over hvordan de vil legge tilrette, motivere og skape forståelse, samtidig som barnet til daglig blir møtt av sine jevnaldrende som vil utfordre (spesielt på ting barnet ikke mestrer - føler vi da). Barnet skal få gleden av å mestre (selv om det ikke mestrer det samme som andre).

Vi har ikke erfaring med alkoholskadde barn, men det er ikke bare alkoholskadde barn som er utfordrende å oppdra. Jeg har dyp respekt for de foreldre som vet at barnet er alkoholskadet når det takker ja til adopsjonen, men jeg ville nok tenkt meg om og vurdert om jeg ville være i stand til å takle det.

Vi har som sagt bare erfaring med en vanlig adopsjon, der barnet trenger noe mer oppfølging i det daglige enn en som går i "grå-massen". Men, jaggu ser jeg mye rart på skolen her barnet vårt går - mange utfordringer foreldre har med barna sine, og de er hverken alkoholskadde eller har fyskisk skade å vise til. Sure, vrange, negative barn som ser ut til å ha det ugreit. Sjelden et smil, eller positive tilbakemeldinger.

Vi har det høyt under taket, her er det lov å uttrykke gleder og sorger, og dermed får vi både engasjement, utviklingslyst, mestringslyst og glede i retur. Og mange flotte stunder med kos og klem.

Alt er ikke bare roserødt, men ser man på helheten er vi nok bare en vanlig familie med vanlige utfordringer, men vi er foreldre som gleder oss med barnet vårt når det har nådd nye mål som vi ikke viste om barnet noen gang ville klare - feks da barnet begynte å løpe, da barnet kunne gå normalt i en trapp, når barnet kunne hoppe og sprette, når barnet kunne sykle, når barnet kunne svømme osv.

Til slutt: Jeg synes det er trist at barna født i østeuropa stigmatiseres her. Også de andre av landene som trekkes frem. Jeg kunne tenkt med å sett/lest den forskningsrapporten som bekrefter påstandene, så de som påpeker dette bør også henvise til disse synes jeg - ikke bare til en eller annen artikkel skrevet av en journalist.

Lykke til med ditt nåværende valg eller et nytt valg. Stol på deg selv, gjør dine egne valg, kjenn etter hva du makter og ikke makter. En adopsjon er krevende uansett hvilket land du velger, du vil alltid måte utfordringer som andre (meg egenfødte) ikke møter eller klarer å sette seg inn i.

Lykke til.

Kjempefint innlegg! Flere av de som skriver under her, skriver jo om egne erfaringer og andre med lignende erfaringer rundt det å adoptere barn fra Østeuropa. Ut fra det jeg leser, hadde jeg aldri turt å adoptere et barn fra Østeuropa. Disse landene graver sin egen grav ved å ikke gi ordentlig opplysninger om barnet som adopteres bort, slik at folk kan få vurdere om de har kapasitet til å gi den omsorgen et barn med spesielle behov har.