Å gå fra en uføretrygdet

[Gjest ex tiltaksløs mamma]

Etter nesten 20 år har jeg nå levert søknad om meklig/separasjon. Det har vært en lang vei å gå.Mannen min har i alle år, i perioder, hatt store problemer. Han har ikke kunnet fungere skikkelig i en eneste jobb. Det har vært attføring, kurs, sykemeldinger, legebesøk, medisiner og problemer med å forholde med til hans oppførsel overfor andre.Og hva sier man til barn som spør hvorfor pappa ikke jobber ? Hva sier de til sine venner når de spør om hva pappa gjør? - Jeg har brukt lang tid på å klare å formulere at jeg ønsker et brudd uten at det blir en anklage.Han er syk og kan ikke gjøre så mye med det. Da han ble uføretrygdet sto det som årsak i papirene at han har en borderline personlighetsforstyrrelse.Han er ikke sint, men usosial og veldig opp og ned i humøret. Han har selv ingen interesse av å sette seg inn i hva denne diagnosen innebærer. Å leve sammen med ham har nå blitt for mye. I løpet av 2006 brøt jeg sammen tre ganger ! Jeg har gått til psykolog og familiekontor. Det har hjulpet meg.Prosessen er likevel ikke over på lenge. Alt det tekniske er ikke klart, men nå føler jeg meg bedre i alle fall - selv om jeg er sykemeldt pga stress denne uka..Senest mandag glemte han å hente dattera vår på sfo.. Vil gjerne ha svar fra andre som har vært/går igjennom noen liknenede.

[Gjest]

Hei, jeg er ikke i samme situsjon, men er må Du tak i din egen situasjon og tenke på barna. Du har gitt han for mye, nå må han klare dette selv.

[Gjest selv i systemet]

Jeg kan skjønne det er slitsomt å forholde seg til, særlig når han ikke viser vilje til å ta tak i problemene sine. Jeg er selv i hans situasjon og er nå i gang med attføring. MEN jeg prøver så godt jeg kan å hanskes med sykdommen min. Jeg vet at mange som først har kommet inn i systemet ikke kommer seg ut igjen. Der har mannen din havnet nå og det ser ikke ut til at situasjonen endrer seg. Du må rett og slett tenke på deg selv. Mannen din viser ikke vilje til å hjelpe deg og deres forhold til noe bedre.