utroskap

[Gjest gerda_K]

jeg har for 3 gang funnet ut om min fars utroskap. første gangen var for 3 år siden, og da lovte han at det ikke skulle skje igjen,han har nok holdt på lenge før det, 3 år etter har jeg tatt han to ganger. Han innrømmer ingenting, han bare snakker seg bort og gjør meg til idioten og at det er jeg som har gjort noe dumt. Jeg har lenge hatt en følelse av at noe har det vært, første gangen hadde han glemt tlf hjemme,så jeg tenkte nå eller aldri. der fant jeg masse informasjon. andre gangen fant jeg en tlfregning som det var ukjente nr og der samtalene hadde vart lenge, tredje gangen hørte jeg han i tlf midt på natta om når han skulle komme på besøk....da var moren min borte.han reiser mye med jobben og er sjelden hjemme. jeg har en bror som også vet om dette og vi har funnet ut at vi kan ikke fortelle vår mor det, for hun er ikke så sterk psykisk. Jeg har kommet til det stadiet at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre og jeg sliter med dette selv. jeg er yngst og er den som har fått vite dette først alle gangene. Jeg tenker ofte på det,og har vanskelig for å stole på min egen samboer. Jeg kommer aldri til å stole på faren min og tror nok aldri han kommer til å slutte med dette. Han viser ingen teng på anger eller setter seg ned og sier unnskyld. Han forsvarer seg bare og oppfører seg som en idiot. jeg har sagt nå siste gangen at han kommer ikke til å få se sine barnebarn på lenge,men samtidig så må moren vår se de. broren min og jeg har tilgitt han to ganger, men det overrasket oss ikke at han fortsatt holder på. Så nå er jeg mer forbannet enn lei meg!! Har du noen tips om hva vi kan gjøre? Tenker på moren vår som sitter hjemme og tror han er verdens snilleste også går han rundt og er utro mot henne. Det er ikke bare en person han har hatt et forhold til, det er ganske mange. hva får folk til å holde på slik og hva skal man si til dem for å stoppe? Hvilket behov har de??Han får på en måte ikke noe straff, han kan fortsette uten at vi får gjort noe!!

[trissie]

Er du sint på din far pga. noe galt i forholdet til deg?

Eller er du sint på vegne av din mor?

Har du noen gang forsøkt å spørre han hvordan han har det som ”kjæreste” med din mor?

Når du forteller at din mor er svak psykisk, er det fordi hun ikke stoler på faren din for eksempel?

Det er mange spørsmål jeg ville stillet meg selv også, og ikke bare til faren min. For han kan opplevelsen av dette være et stort problem han ikke kan eller tørr sette dere inn i. Og kanskje spørsmål i stedet for anklager kan løse mye mer også.

Jeg tror innstillingen til et slikt problem kan ødelegge mye for deg med hensyn til tillit, spesielt som du sier til samboeren din.

[sessC]

Som 18-åring opplevde jeg at min far var utro og med flere forskjellige kvinner. Akkurat som deg valgte jeg å beskytte mamma for det jeg trodde hun ikke visste. Til slutt sa jeg likevel ifra og det viste seg at min mor var klar over alt, men at hun hadde valgt å skyve det fra seg. Da jeg fortalte om det jeg visste, førte det til at de tok ut separasjon og flyttet fra hverandre.

Man mister noen illusjoner når man opplever at ens egne foreldre er vanlige mennesker på godt og vondt. Jeg tror din mor vet utmerket godt at ting ikke er som de skal, og du kan gjøre kort prosess og gi din far et ultimatum; enten sier han ifra eller så gjør du og broren din det. Det er pinlig på hans vegne at han fortsetter utroskapen når han vet at hans egne barn er klar over hva som foregår. Det er ikke din oppgave å skjerme moren din for det som din far utsetter henne og dere for, men du kan være der for henne når idyllen slår sprekker og sannheten kommer for en dag. For det skjer, før eller siden. Lykke til!

[trissie]

Som 18-åring opplevde jeg at min far var utro og med flere forskjellige kvinner. Akkurat som deg valgte jeg å beskytte mamma for det jeg trodde hun ikke visste. Til slutt sa jeg likevel ifra og det viste seg at min mor var klar over alt, men at hun hadde valgt å skyve det fra seg. Da jeg fortalte om det jeg visste, førte det til at de tok ut separasjon og flyttet fra hverandre.

Man mister noen illusjoner når man opplever at ens egne foreldre er vanlige mennesker på godt og vondt. Jeg tror din mor vet utmerket godt at ting ikke er som de skal, og du kan gjøre kort prosess og gi din far et ultimatum; enten sier han ifra eller så gjør du og broren din det. Det er pinlig på hans vegne at han fortsetter utroskapen når han vet at hans egne barn er klar over hva som foregår. Det er ikke din oppgave å skjerme moren din for det som din far utsetter henne og dere for, men du kan være der for henne når idyllen slår sprekker og sannheten kommer for en dag. For det skjer, før eller siden. Lykke til!

Det er det samme jeg tenker også.

Det er nok bedre å vekke han litt enn å fordømme han. For i stedet for å fordømme kan det være nyttig å få frem hva som er galt i forholdet mellom foreldrene. Kanskje begge kan våkne opp litt?

Uansett er han hennes far, og trenger mer å få anledning til å løse ting enn å forsvare seg hvis noe er galt.

Og det er det jo.

[Gjest Silver Fairy]

Jeg syns ikke du skal straffe barna (barnebarna til faren din) for din fars feil. De skjønner jo ikke hvorfor de ikke få ha kontakt med ham, og det er ikke noe de trenger å vite heller.

[Gjest inkvisitor]

Skulle tro han var utro mot deg.

Kanskje din mor er såpass dårlig at han ikke tør å forlate henne. Samtidig forbruker han livet på å være der for henne. Hva har hun å tilby som kone?

Du kan be han velge. Vil du heller at han skal forlate din mor? Vi du da overta som hennes nye omsorgsperson?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Utroskap er råttent, og de som er utro sviker andre. Jeg skjønner godt at når det er din egen forelder som er utro så er det ille for deg. Samtidig viser du mye empati og respekt, når du sier at du ikke vil fortelle din mor om dette, for hun er ikke sterk psykisk.

Jeg tror at du din mor for lengst kjenner til at din far er utro bak hennes rygg. Hadde det vært en gang, men når du sier at din far har holdt på med andre bak din mors rygg lenge, vil ofte ektefellen fatte mistanke, men mange orker ikke å ta tak i det.

På den ene side vil jeg si til deg at parforholdet til dine foreldre ikke er ditt ansvar, det må de to ordne opp med selv. Men på den annen side er det nesten umulig å ikke bry seg når du er voksen og forstår hva som foregår.

Det høres ikke ut til å være noen lett sak å snakke din far til rette. Spørsmålet er om du heller skal fortelle det direkte til din mor? Da vil i så fall du ha gjort din jobb, med å informere. Så får hun gjøre hva hun vil med det du forteller.

Men hva om din mor ikke klarer å gjøre noe fra eller til med sin mann, selv om hun blir informert? Får hun ikke da bare enda en bekymring, og kanskje i tillegg bekymringer for at du er bekymret?

Jeg er usikker på verdien av å informere din mor. Men da sitter du igjen tilbake med belastningen selv, at du vet om at din far sviker din mor. Den belastningen er vanskelig å gå med lenge.

Det beste hadde vært om du klarte å legge dette vekk, men jeg vet at det er lettere sagt enn gjort. Kanskje du kan ta kontakt med en fagperson for å gjennomsnakke saken mer enn vi får til her på nettet. Familiekontoret er gratis.