Ketoacidose

[Gjest Diabetikeren]

Er det noen her som har hatt ketoacidose og som vil dele sin opplevelse og erfaringer?

[Gjest Hoggormen]

Jeg var i livstruende ketoacidose da jeg fikk diagnosen og havnet på sykehuset.

Først trodde jeg at jeg hadde mageinfluensa pga kvalme og etter hvert oppkast. Dette pågikk et par dager før jeg ble veldig dårlig. Først var det kvalme med mye oppkast kombinert med den klassiske tørsten man får ved ubehandlet diabetes. Alt jeg drakk kom opp igjen. Etter hvert fikk jeg ukontrollert hyperventilering pga for lav karbondioksid i blodet. Jeg fikk etter hvert hallusinasjoner, og var ikke i stand til å gå. Jeg måtte delvis bæres av min far da han skulle ha meg inn i bilen for å kjøre meg til legevakta. Der holdt det for legen å kaste et blikk på meg samt noen småopplysninger får han ga ordre om blodsukkermåling; hvilket lå rundt 20. Jeg hadde nok ligget en del høyere men jeg hadde ikke fått i meg mat på mange dager.

Villmannskjøring med blålys og sirener til en svært utmattende og ubehagelig behandling på sykehuset. Lav kroppstemp gjorde det problematidk å sette drypp, og ta blodprøver. Ergo ble det mye som ble stukket inn og tatt ut igjen før de fant steder de kunne sette kanylene. Husker bl.a at jeg fikk insulin igjennom vena jugularis (på halsen). Jeg fikk også kalium intravenøst - ufortynnet. Det forårsaktet alvorlige smerter, antagelig de verste smertene jeg noen gang har hatt (og jeg har høy snerterterskel) Ble "torturert" av dette helt til en våken sykepleier fant ut at det kunne tynnes ut.

I det hele tatt var dette en fæl opplevelse, og jeg unner det kun min den personen som har påført meg posstraumatisk stress i min barndom

[Gjest Diabetikeren]

Jeg var i livstruende ketoacidose da jeg fikk diagnosen og havnet på sykehuset.

Først trodde jeg at jeg hadde mageinfluensa pga kvalme og etter hvert oppkast. Dette pågikk et par dager før jeg ble veldig dårlig. Først var det kvalme med mye oppkast kombinert med den klassiske tørsten man får ved ubehandlet diabetes. Alt jeg drakk kom opp igjen. Etter hvert fikk jeg ukontrollert hyperventilering pga for lav karbondioksid i blodet. Jeg fikk etter hvert hallusinasjoner, og var ikke i stand til å gå. Jeg måtte delvis bæres av min far da han skulle ha meg inn i bilen for å kjøre meg til legevakta. Der holdt det for legen å kaste et blikk på meg samt noen småopplysninger får han ga ordre om blodsukkermåling; hvilket lå rundt 20. Jeg hadde nok ligget en del høyere men jeg hadde ikke fått i meg mat på mange dager.

Villmannskjøring med blålys og sirener til en svært utmattende og ubehagelig behandling på sykehuset. Lav kroppstemp gjorde det problematidk å sette drypp, og ta blodprøver. Ergo ble det mye som ble stukket inn og tatt ut igjen før de fant steder de kunne sette kanylene. Husker bl.a at jeg fikk insulin igjennom vena jugularis (på halsen). Jeg fikk også kalium intravenøst - ufortynnet. Det forårsaktet alvorlige smerter, antagelig de verste smertene jeg noen gang har hatt (og jeg har høy snerterterskel) Ble "torturert" av dette helt til en våken sykepleier fant ut at det kunne tynnes ut.

I det hele tatt var dette en fæl opplevelse, og jeg unner det kun min den personen som har påført meg posstraumatisk stress i min barndom

Det høres mye ut som det jeg opplevde. Og det var også pga ketoacidose at min diabetes (type 1) ble oppdaget. Som deg trodde jeg at jeg hadde omgangssyke/matforgiftning fordi jeg kastet opp hele dagen. Utover kvelden og natten begynte jeg å hyperventilere og ambulanse ble ringt. På sykehuset bablet de først om angstanfall før en lege som nettopp hadde vært på diabeteskurs skjønte hva det var. Da hadde jeg blodsukker på 47 og pH på 6,9. Følte meg bedre utover morgenen, men dessverre endte det ikke der. Kvelden etter begynte jeg å hyperventilere igjen og fikk til slutt respirasjonssvikt. Våknet fra koma 5 dager senere, da lå jeg i respirator og var blitt flyttet til et annet sykehus, Mamma hadde blitt tilkalt langveisfra og det var rimelig åpenbart at jeg skulle være glad for å leve. Er helt enig med deg at jeg ikke unner noen å oppleve dette. Det var helt forferdelig. Å tenke på å skulle leve med diabetes ble på en måte helt uvesentlig og bagatellmessig i forhold til alle tankene og opplevelsene som skulle bearbeides. Livet går heldigvis videre. :-)

[Anki]

Det høres mye ut som det jeg opplevde. Og det var også pga ketoacidose at min diabetes (type 1) ble oppdaget. Som deg trodde jeg at jeg hadde omgangssyke/matforgiftning fordi jeg kastet opp hele dagen. Utover kvelden og natten begynte jeg å hyperventilere og ambulanse ble ringt. På sykehuset bablet de først om angstanfall før en lege som nettopp hadde vært på diabeteskurs skjønte hva det var. Da hadde jeg blodsukker på 47 og pH på 6,9. Følte meg bedre utover morgenen, men dessverre endte det ikke der. Kvelden etter begynte jeg å hyperventilere igjen og fikk til slutt respirasjonssvikt. Våknet fra koma 5 dager senere, da lå jeg i respirator og var blitt flyttet til et annet sykehus, Mamma hadde blitt tilkalt langveisfra og det var rimelig åpenbart at jeg skulle være glad for å leve. Er helt enig med deg at jeg ikke unner noen å oppleve dette. Det var helt forferdelig. Å tenke på å skulle leve med diabetes ble på en måte helt uvesentlig og bagatellmessig i forhold til alle tankene og opplevelsene som skulle bearbeides. Livet går heldigvis videre. :-)

Jeg har hatt ketoacidose tidligere i år, og jeg kjenner at tårene spretter bare jeg leser det du skriver, for min diabetes ble oppdaget omtrent på samme måte. Jeg var skikkelig dårlig nesten en ukes tid - fløy på do og tissa, null matlyst, og det jeg fikk i meg kasta jeg opp. Ble bare dårligere og dårligere, og hyperventilerte skikkelig. Dvs. - jeg forklarte det med at jeg pusta som en gammel dame - som om jeg hadde skikkelig panikk uten å ha det.

Jeg kan ikke huske noe som helst av døgnet før jeg havna på sykehuset, men mannen min og foreldrene mine sier at jeg var helt forferdelig dagen før. Den morgenen klarte jeg ikke å stå på beina og knapt å prate i det hele tatt, så mannen min ringte nødnummeret. Han fikk spørsmål om jeg i det hele tatt kunne stå på beina, så kom det til å bli dyrt for oss om de kom. Han ble så nervøs at han fikk ringt mora mi for å få meg til legen. Han og svogeren min måtte bære/lempe meg ut i bilen, og legen kom løpende ned til bilen for å se til meg, og ambulansen ble ringt til med en gang, og med sirener og blålys til sykehuset i Tbg. Der ble blodsukkeret mitt målt til 40,9 - kroppstemperaturen min var på 34 (mener det var det de sa), og jeg hadde PH-verdi på 6,8. Det ble slitt skikkelig med å ta blodgass og alle prøver av meg - husker ikke om det var pga. PH-verdien eller kroppstemperaturen, men det ble nå stikki både her og der for å ta prøver. Arteriekranene ville ikke sitte osv. Skikkelig helvete den påsken der, gitt. Men jeg ble fortalt av sykepleieren og overlegen på sykehuset at situasjonen forverres 10 ganger pr desimal PH-verdien går ned. At de hadde opplevd at folk med PH-verdi på 6,9 overlevde, men aldri noen med PH-verdi på 6,8... Det gjorde heldigvis jeg.

I ettertid sliter jeg skikkelig med ordene jeg fikk høre fra både overlegen og sykepleieren om at jeg ikke bare kunne ha dødd, men at jeg faktisk _skulle_ det... ekkel tanke, men samtidig så godt at jeg faktisk klarte meg. Så jeg skjønner godt at det sitter i hos deg også ja.

Ja, det med sprøyter og å leve med diabetes er jo så mye bedre enn hva alternativet hadde vært, det er nå helt sikkert...