vil ikke være forelsket!

[Gjest en annen dag]

Tunge dager for en dame som meg. Jeg er forelsket i en annen mann. Å når jeg først skulle bli det, hvorfor måtte jeg bli forelsket i kompisen til mannen min?

Vi har ikke hatt sex på et halvt år, så kanskje det er derfor denne fysiske tiltrekningen når meg? Jeg får overhodet ingen bekreftelse på at mannen min synes jeg er deilig, men takk Gud for at han er gla i å kysse og å holde rundt meg.

Har vel vært forelsket i 3-4 uker. Det kom som lyn fra klar himmel. Jeg tenker på ham store deler om dagen, og jeg har gjort flere tabber som er utilgivelige. Jeg er klar over det selv, men jeg er så forelsket at, ja, kjærlighet gjør rett og slett blind!

Jeg har ikke delt noe fysisk med denne mannen, men jeg har (desverre) sagt til ham at jeg er forelsket og at jeg har så inderlig lyst på ham, opptil flere ganger. Jeg skal på ingen måte dele seng med ham eller kysse ham eller noe, men jeg drømmer om det hele tiden.

Jeg vet at jeg gjør en alvorlig feil, men jeg er bare menneske, og mennesket er fra tidenes begynnelse ikke monogamt. Så sorry, kjære.

Jeg vet hva dere vil si, at jeg aldri skulle sagt noe til ham, og at jeg er ei drittkjærring og at jeg kanskje bør vurdere å si noe til mannen min osv. Men det er jeg jo fullt klar over, det er jo sånn alle vet.

Har en gnagende samvittighet, men han er så ubegripelig deilig! Jeg trenger fantasier, min mann gir faen i alt som har med sex å gjøre.

Så til spørsmålet, ikke hva skal jeg gjøre, men er det noen som forstår at det kan bli sånn?

[Gjest Rinja]

Klart jeg forstår deg...

Hvem har sagt at du aldri kommer til å forelske deg selv om du er gift/samboer....

Mange gjør det opptil flere ganger i løpet av et forhold, selv om man også har følelser for dem man har hjemme...

Det er hva du gjør med det, som avgjør om du er en "drittkjerring"...... Nyter du kun forelskelsen, men samtidig tar vare på din mann er det ingen å fordømme.....men er du utro, mister jeg og mange vår respekt for deg, noe du må ta konsekvensen av )

Du har ikke no å bekymre deg over, du har jo bena og fornuften på jorden )

Lykketil )

[jubalong70]

Jeg forstår at det kan bli sånn, men du lever farlig.

Du har fortalt kameraten til mannen din at du er forelsket i ham. Hva er det som hindrer kameraten i å si det videre til mannen din? Vil du at mannen din skal vite det?

Det er ikke uvanlig å bli forelsket i andre selv om man er gift. Men man bør jo ikke gjøre noe mer ut av det.

Kos deg med fantasiene, men ikke involver kameraten.

[Gjest en annen dag]

Jeg forstår at det kan bli sånn, men du lever farlig.

Du har fortalt kameraten til mannen din at du er forelsket i ham. Hva er det som hindrer kameraten i å si det videre til mannen din? Vil du at mannen din skal vite det?

Det er ikke uvanlig å bli forelsket i andre selv om man er gift. Men man bør jo ikke gjøre noe mer ut av det.

Kos deg med fantasiene, men ikke involver kameraten.

Setter stor pris på svaret ditt!

Jeg har sagt det til kameraten til mannen min fordi jeg har et så sterkt behov for å snakke om det. Jeg føler meg helt alene, tørr ikke si det til noen av venninnene mine fordi jeg er redd for hva de kan tro om meg. Å på en annen side er det ikke værdt å bare si at jeg er forelsket i ham.

Jeg er jo på en måte heldig at det ble ham jeg ble forelsket i. Han hadde forståelse for det når jeg sa det, og han sier at mannen min er en så bra kompis at han ikke vil ødelegge for ham.

Takk for din støtte, det trenger jeg!

[Gjest en annen dag]

Klart jeg forstår deg...

Hvem har sagt at du aldri kommer til å forelske deg selv om du er gift/samboer....

Mange gjør det opptil flere ganger i løpet av et forhold, selv om man også har følelser for dem man har hjemme...

Det er hva du gjør med det, som avgjør om du er en "drittkjerring"...... Nyter du kun forelskelsen, men samtidig tar vare på din mann er det ingen å fordømme.....men er du utro, mister jeg og mange vår respekt for deg, noe du må ta konsekvensen av )

Du har ikke no å bekymre deg over, du har jo bena og fornuften på jorden )

Lykketil )

Ja, på en måte nyter jeg forelskelsen. Men på en annen måte er den jo forbudt. Men det værste for min del er det evige savnet, som nesten er som kjærlighetssorg. Jeg blir trist av å aldri kunne holde rundt ham.

Jeg elsker min mann, og jeg vi tar meget godt vare på hverandre. Han er fantastisk med meg på alle måter utenom det seksuelle. Vi fungerer kjempegodt sammen utenom det, og jeg hadde aldri vært utro med ham, det vet jeg at jeg ikke hadde klart å levd med. Samvittigheten hadde tatt meg, så hadde jeg fortalt om det til ham, og det har han på ingen måte fortjent. Så det hadde ikke vært værdt det på noen måter.

Men det endeløse savnet. Det er det som tar knekken på meg.

[jubalong70]

Setter stor pris på svaret ditt!

Jeg har sagt det til kameraten til mannen min fordi jeg har et så sterkt behov for å snakke om det. Jeg føler meg helt alene, tørr ikke si det til noen av venninnene mine fordi jeg er redd for hva de kan tro om meg. Å på en annen side er det ikke værdt å bare si at jeg er forelsket i ham.

Jeg er jo på en måte heldig at det ble ham jeg ble forelsket i. Han hadde forståelse for det når jeg sa det, og han sier at mannen min er en så bra kompis at han ikke vil ødelegge for ham.

Takk for din støtte, det trenger jeg!

Så bra at kameraten ikke vil ødelegge ved å fortelle det til mannen din.

De fleste forelskelser vi opplever mens vi er i et forhold vil gå over om vi ikke gir dem næring.

Om du føler det er trygt, så kan du selvsagt fortsette med fantasiene du har. Men vær på vakt slik at det ikke går ut over forholdet til mannen din.

Det er fort gjort å se på "den andre" i et lyserosa lys, mens ens egen kjedelige mann blir både grå og svart til sammenligning.

Da er det viktig å huske på at gresset ikke er grønnere på den andre siden

[Gjest min forklaring]

Seksualitet og forelskelse er vel det minst rasjonelle ved mennesker. Skal ikke forstås med fornuften.

Situasjonen din har vel litt med manglende tilbakemeldinger/positive ord/anerkjennende ord fra ham. Du har fått et udekket savn. Antagelsen om at du kan får ditt udekkende behov dekket fra din manns venn gir næring til og forsterker dine emosjoner. Det samme gjelder videre fantasier om andre former for dekning av ditt udekkede behov.

Slike tanker bør man enker på som illusjoner. Den raskeste veien til dekning av ditt udekkede behov er ikke å gi næring til tanker som kan ende i personlig katastrofe, men se hva du kan utrette i forhold til din mann. Gi ham anerkjennende ord og gjør det lettere for ham å gi tilbake. Si ham at du savner det. Spør ham også hva ham savner fra deg og prøv om du klarer å imøtekomme ham.

[Gjest en annen dag]

Seksualitet og forelskelse er vel det minst rasjonelle ved mennesker. Skal ikke forstås med fornuften.

Situasjonen din har vel litt med manglende tilbakemeldinger/positive ord/anerkjennende ord fra ham. Du har fått et udekket savn. Antagelsen om at du kan får ditt udekkende behov dekket fra din manns venn gir næring til og forsterker dine emosjoner. Det samme gjelder videre fantasier om andre former for dekning av ditt udekkede behov.

Slike tanker bør man enker på som illusjoner. Den raskeste veien til dekning av ditt udekkede behov er ikke å gi næring til tanker som kan ende i personlig katastrofe, men se hva du kan utrette i forhold til din mann. Gi ham anerkjennende ord og gjør det lettere for ham å gi tilbake. Si ham at du savner det. Spør ham også hva ham savner fra deg og prøv om du klarer å imøtekomme ham.

om jeg har prøvd?

Jeg vet hva jeg savner, og jeg vet hva jeg hadde syns om at han sa til meg. Derfor prøver jeg å si det til ham på best mulig måte uten å gi ham dårlig samvittighet. Jeg kan si han er deilig naken når han går ut av dusjen med et flørtende smil, uten å forvente noe mer. Jeg gir han kompliment fordi han ser godt ut når han har kjøpt seg nye klær. Jeg forteller at jeg elsker ham (han sier det aldri av seg selv).

Han sier bare takk, og sier kanskje at han setter pris på at jeg sier sånnt. Men aldri noe tilbake. En gang i blandt spør jeg han (ikke anklagende) om han synes jeg er deilig. Da sier han ja, så er han liksom ferdig med det.

Jeg vet ikke hva jeg tror. Heldigvis ser jeg kompisen hans sjelden, så jeg regner med det svinner hen. Men likevel føler jeg det også som et personlig tap.

Heldigvis vet jeg at jeg har et normalt utseende. Menn har flørtet med meg en del tidligere, men ikke nå lengre (er fortsatt under 30). Selvbildet mitt går nedover, siden jeg ikke får bekreftelse fra min mann. Men jeg klarer meg greitt, jeg vet jo hva folk har sagt til meg tidligere. Men hvor lenge varer vel slikt?

Det er så trist, jeg håper at jeg enda har lyst på min mann når han detter ut av denne perioden han går gjennom. Men det er jo ikke like lett å holde liv i når jeg ikke får lov til å vise at jeg vil ha ham. Da får han bare dårlig samvittighet, og da føler jeg meg ihvertfall kul!

For noe dritt!

[Gjest en annen dag]

Så bra at kameraten ikke vil ødelegge ved å fortelle det til mannen din.

De fleste forelskelser vi opplever mens vi er i et forhold vil gå over om vi ikke gir dem næring.

Om du føler det er trygt, så kan du selvsagt fortsette med fantasiene du har. Men vær på vakt slik at det ikke går ut over forholdet til mannen din.

Det er fort gjort å se på "den andre" i et lyserosa lys, mens ens egen kjedelige mann blir både grå og svart til sammenligning.

Da er det viktig å huske på at gresset ikke er grønnere på den andre siden

Det er helt sant, det. Kompisen har mange gode egenskaper som jeg savner hos min mann. Men for å enda holde liv i kjærligheten til min mann, føler jeg at jeg må tvinge meg til å tro at få andre menn er så god på daglig kos som ham.

Vi er ikke gifte, vi har ikke barn sammen, så det er jo enda en veg tilbake til et annet liv. Det finnes mange fisker i havet. Men jeg er så inderlig glad i ham. Men siden vi ikke har det overnevnte, må jeg jo tenke over om dette er mannen jeg vil dele mitt liv med. Jeg må jo tenke over om jeg kunne hatt det bedre med en annen mann (å nå tenker jeg ikke på kompisen altså).

Det er tross alt ganske mye som hviler på mine skuldre, jeg kan jo til en viss grad velge hva jeg vil gjøre med mitt liv, hvilken ektemann jeg skal ha, og hvilke egenskaper jeg vil kreve å ha for at han er god nok for meg. Men jeg er jo litt redd for at jeg ikke vil finne en bedre mann enn han jeg nå har. Selvom han bruker mye av sin tid hos kompiser. Den tiden han har med meg, bruker vi bare hjemme. Han vil ikke gå ut på noe gøy utenom private fester. Han liker ikke å være utfor dørene noe særlig.

Off. Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

[jubalong70]

Det er helt sant, det. Kompisen har mange gode egenskaper som jeg savner hos min mann. Men for å enda holde liv i kjærligheten til min mann, føler jeg at jeg må tvinge meg til å tro at få andre menn er så god på daglig kos som ham.

Vi er ikke gifte, vi har ikke barn sammen, så det er jo enda en veg tilbake til et annet liv. Det finnes mange fisker i havet. Men jeg er så inderlig glad i ham. Men siden vi ikke har det overnevnte, må jeg jo tenke over om dette er mannen jeg vil dele mitt liv med. Jeg må jo tenke over om jeg kunne hatt det bedre med en annen mann (å nå tenker jeg ikke på kompisen altså).

Det er tross alt ganske mye som hviler på mine skuldre, jeg kan jo til en viss grad velge hva jeg vil gjøre med mitt liv, hvilken ektemann jeg skal ha, og hvilke egenskaper jeg vil kreve å ha for at han er god nok for meg. Men jeg er jo litt redd for at jeg ikke vil finne en bedre mann enn han jeg nå har. Selvom han bruker mye av sin tid hos kompiser. Den tiden han har med meg, bruker vi bare hjemme. Han vil ikke gå ut på noe gøy utenom private fester. Han liker ikke å være utfor dørene noe særlig.

Off. Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Uff, det er ikke lett. Man vet hva man har, men ikke hva man får - ikke sant?

Du må nesten bare tenke deg grundig om og finne ut hva du ikke kan leve med, og hva du ikke kan leve uten.

Så må du snakke med samboeren din. Du må i klartekst fortelle ham hva du savner og hva du trenger. Husk at mannfolk ikke forstår hint! De må ha ting inn med teskje.

Det er litt skremmende å binde seg til en mann - for livet. Samtidig er det litt godt også.

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 13 år nå. Forholdet er langt fra spennende, og det er definitivt ting ved ham jeg skulle ønske var anderledes, men han er snill og trygg og behandler oss alle godt. Det er ting som er viktigere for meg i det lange løp enn masse lidenskap.

Fantasiene mine - de har jeg jo likevel

[Gjest en annen dag]

Uff, det er ikke lett. Man vet hva man har, men ikke hva man får - ikke sant?

Du må nesten bare tenke deg grundig om og finne ut hva du ikke kan leve med, og hva du ikke kan leve uten.

Så må du snakke med samboeren din. Du må i klartekst fortelle ham hva du savner og hva du trenger. Husk at mannfolk ikke forstår hint! De må ha ting inn med teskje.

Det er litt skremmende å binde seg til en mann - for livet. Samtidig er det litt godt også.

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 13 år nå. Forholdet er langt fra spennende, og det er definitivt ting ved ham jeg skulle ønske var anderledes, men han er snill og trygg og behandler oss alle godt. Det er ting som er viktigere for meg i det lange løp enn masse lidenskap.

Fantasiene mine - de har jeg jo likevel

Det er nå ganske sant du.

Man kan ikke få en mann som har alt. Hvis man skal lete etter noe sånnt, oppnår man bare å bli gammel uten mann.

Ja, man skal faktisk velge hva man vil ha i det lange løp. Å hvordan skal jeg klare å forutsi om han noen gang kommer tilbake til å få lyst igjen? Jeg kan ikke leve på fantasier alene (bortsett fra sex et par ganger i året). Hva er vel sjansen for at han blir utro hvis han ikke vil ha sex med meg.

Nei, kan ikke gjøre noe annet enn å avvente situasjonen.