utro igjen - han flytter

[kathrine F.]

For 6 mnd. siden oppdaget jeg at min mann var utro. Han hadde et forhold som hadde pågått i over to år. Jeg ville vi skulle forsøke igjen og brukte alt av krefter til dette, for så å oppdage at han aldri brøt med henne!

Jeg er langt nede nå. Sykmeldt, antidep.piller og sovetab. og snart psykolog. Vi har 3 barn i barneskolealder. Han flytter snart ut. Sier han har for sterke følelser for henne til å kunne satse på meg. Forholdet til henne kan aldri bli noe samboerskap pga bosted og barn. Likevel gir han meg et håp. Og jeg er så glad i han at jeg klamrer meg til håpet, selv om jeg innerst inn vet at han ikke mener det. Han vil ha henne, men det går ikke.

Barna gråter og er fortvilet. Han ofrer så mye for noe som ikke blir noe av. Vi har hatt et kjølig forhold siste årene. Lite sex og lite kommunikasjon og mye jobbing, men dette hadde jeg aldri trodd skulle skje oss!

Vi skulle til familieterapi, men avbestillte da utroskapen ble oppdaget for 2. gang. Ser vel ingen vits lenger. Han har brutt meg helt ned og jeg vet ikke hvordan komme oppigjen.

Noen som har opplevd noe lignende og som har gode råd/meninger. Måtte bare skrive dette for å få det ut.

[Gjest lykke til]

Skjebnen lukker aldri en dør uten å åpne en annen...

Det kommer sikkert til å bli hardt, ensomt til tider. Men jeg er helt sikker på at etter den værste sorgperioden begynner du å skimte bedre tider. Kanskje til og med merker at du trives meget godt alene? Og ingen sier at du trenger å være alene for bestanding.

Dersom forholdet er over. Grip sjansen til å bli kjent med deg selv på nytt. Hva som er deg. Ofte blir man noe litt annet i et parforhold. Sørg også for at du har et nettverk. Dersom du ikke har så stort, så er det ut å bli kjent med andre f.eks ved å melde seg på ting etc.

Jeg er sikker på at etter en hard motbakke i begynnelsen, kan livet bli spennende rikt og flott igjen.

[Gjest ukjent signatur]

Skjebnen lukker aldri en dør uten å åpne en annen...

Det kommer sikkert til å bli hardt, ensomt til tider. Men jeg er helt sikker på at etter den værste sorgperioden begynner du å skimte bedre tider. Kanskje til og med merker at du trives meget godt alene? Og ingen sier at du trenger å være alene for bestanding.

Dersom forholdet er over. Grip sjansen til å bli kjent med deg selv på nytt. Hva som er deg. Ofte blir man noe litt annet i et parforhold. Sørg også for at du har et nettverk. Dersom du ikke har så stort, så er det ut å bli kjent med andre f.eks ved å melde seg på ting etc.

Jeg er sikker på at etter en hard motbakke i begynnelsen, kan livet bli spennende rikt og flott igjen.

Jeg opplevde omtrent det samme som deg, og holdt på å knekke totalt.

Nå, tre år senere, ser jeg at det var det beste som kunne hendt meg! Har fått en ny kjæreste som vet å sette pris på meg som den jeg er - og som er en MANN ikke en ynkelig fjott som må ut og søke bekreftelse på hvor barsk og kjekk han er.

Så opp med hodet - det er i motbakke det går oppover. Du har garantert noe bedre i vente! )

*klem*

[Gjest frustrine]

Kjære deg!

Jeg har også opplevd det samme som deg. Det er ufattelig at vi kvinner ofte må ta alt ansvar. Vi blir slitne når vi har små barn, og må ta det meste av ansvaret hjemme. Når vi da også skal ha ansvar for å holde kjæresteforholdet varmt, så går det bare ikke. Jeg kommer aldri til å skjønne en del menns holdninger og moralske verdier.

Hvorfor tar ikke de ansvar for å kjempe for forholdet og familien? Den enkleste, og feigeste løsningen ser ut til å være å involvere seg i andre, istedenfor å rette fokus og all oppmerkskomhet mot det mest dyrebare, nemlig familien.

Jeg ønsker deg alt godt, mest sannsynlig så klarer du deg bedre alene, for det er vondt å leve i et forhold der du aldri er sikker på om du kan stole på partneren.

Jeg har levd slik i 10 år, siden første gangen jeg oppdaget utroskap, og det bryter ned både selvfølelse, energi og hverdagsglede. Anbefaler dere uansett utfall å prøve familieterapi.

Lykke til

[Lillemus]

Jeg har også vært i omtrent samme situasjon som deg og jeg vet det er vondt - det verste for meg var ikke at han hadde blitt glad i en annen, men at han gikk bak ryggen på meg og løy så det rant av ham i nesten et år.

Jeg sa til meg selv at han er ikke verdt det, jeg gråt et par dager før jeg brettet opp ermene og så fremover. Gjorde meg ferdig med ham, det var jeg i grunnen blitt det siste halvåret før bruddet for jeg skjønte jo at noe var emninga.

Nå har det gått snart 4 år og med hånden på hjertet kan jeg si at jeg har det mye bedre nå enn jeg har hatt det på mange år!

[Gjest frustrine]

Kjære deg! Vi har opplevd akkurat det samme du og jeg. Det verste for meg er også alle løgnene. Jeg har vært naiv og trodd på hans forsikringer om at jeg er den han vil ha, til tross for gjentatt utroskap. 20 år sammen og 2 barn er borte med et lite knips. Det undrer meg at noen menn kan lyve så de tror de selv, for det må vel være det de gjør? Tror kanskje at jeg skal være så modig å ringe til henne(hun bor på en annen kant av landet), slik Lillemus gjorde, og spørre henne om hun kan fortelle meg hvordan hun har oppfattet det som har skjedd. Kanskje du tør å gjøre det samme?

[Babette]

Jeg har også vært i omtrent samme situasjon som deg og jeg vet det er vondt - det verste for meg var ikke at han hadde blitt glad i en annen, men at han gikk bak ryggen på meg og løy så det rant av ham i nesten et år.

Jeg sa til meg selv at han er ikke verdt det, jeg gråt et par dager før jeg brettet opp ermene og så fremover. Gjorde meg ferdig med ham, det var jeg i grunnen blitt det siste halvåret før bruddet for jeg skjønte jo at noe var emninga.

Nå har det gått snart 4 år og med hånden på hjertet kan jeg si at jeg har det mye bedre nå enn jeg har hatt det på mange år!

Grunnen til at de lyver er jo at de ønsker å bli hos kona, at de vil ha en retrettmulighet. De må prøve ut om det nye reiret er bedre enn det gamle før de eventuelt tar skrittet.

Eller sagt med andre ord: De vil på et tidspunkt ha begge, både elskerinnen og kona.