Vi har store seriøse problemer..går det å redde?

[Moogle77]

Hei..

Jeg og min partner har vært sammen i 6,5 år. Hatt hus de 2 siste og trives egentlig ganske bra med livet..foruten at vi ikke trives med hverandre.

Det har pågått lenge, men blir bare værre og værre. Vi har nå havnet i en ond sirkel og kommer oss ikke ut. Vi klarer ikke å kommunisere lenger og ingen viser noe hensyn, respekt, medfølelse for den andre.

Jeg kan ikke si hva som er grunnen til dette, men mest , for min del, er at jeg føler jeg må ofre så mye av meg selv som person for å gjøre den andre glad. De tingene jeg setter pris på i livet blir heller ikke delt. Jeg føler ikke at jeg blir satt pris på, vist hensyn til. Alt skal dreie seg om hva min partner vil og krever. Selvfølgelig får jeg mine stunder og, men føler at det domineres mest av hva den andre vil.

Vi har gått til rådgiver, men følte ikke det gav oss noe etter ca. 4 ganger. Gjorde egentlig ting bare værre for da ble dialogen.."Ja rådgiveren holdt med meg..ergo du er dum" opplegg. Så kan man også nevne..

Min partner har en barndom som ikke skal deles med meg. Det har skjedd ting som har gjort at en solid mur har blitt satt opp. Ingen kommer på innsiden. Dette vises også i form av støvmani (som har blitt litt bedre med årene, men allikevel..) Eiemani (jeg får knapt låne bilen), kontrollmani, kjøp av dyre ting som viser status, eier ikke medfølelse for andre mennesker/dyr, tolererer ikke å tape i sport etc. , kroppsfiksert (seg selv), høye krav på seg selv (og derfor meg og). Jeg som "normal" person som ikke har disse behovene klarer ikke å nå opp til de mål som er satt. Gjør jeg noe blir det som regel feil og jeg får mye kjeft. Syns egentlig det er like greit å ikke gjøre noe som helst, men da blir selvfølgelig det også feil.

Er vi ute blandt folk og ting ikke går som det skal, kan det gjerne kommenteres høyt om det. Så som på McDonalds her om dagn.. Stod i en kø som det gikk veeeldig tregt i.. Da utbryter (og det var pinlig høyt sånn at alle rundt hørte) "Den jævl.. fit.. kan jo ikke jobbe". Ekstremt pinlig! Sånne mennesker vil jeg da ikke bli blandet med. Noe er pin ruske meg gærnt når noen syns det er okej å snakke sånn blandt folk. Jeg får bare høre "Herregud, jeg kjenner da ikke de..bryr meg ikke".

Jeg aner ikke hvordan man skal klare å redde dette..hvis det i det hele tatt går. Det finns ingen intime følelser lenger mellom oss..det er nok bare for vanen vi holder sammen. Det har også i det siste begynt å bli fysisk ustabilt..ord kan også såre like mye, men løfter man hånden er man ille ute. Dette har skjedd (ikke jeg som har løftet).

Noen som har vært i lignende situasjon og kan gi litt råd?

Det er jeg som er nødt til å ta tak i ett ev. samlivsbrudd, og jeg har støtteapparat rundt meg som hjelper, men føler meg ikke klar..hvorfor vet jeg ikke. Jeg forstår at vi bare gjør hverandre vondt, men tanken på å leve uten gjør meg også vondt. Jeg har fortsatt følelser og jeg syns veldig synd på min partner siden det er et underliggende problem som ikke kommer til å forsvinne bare jeg gjør det. Bør jeg hjelpe eller skal jeg takke for meg?

Jeg sitter fast...

Håper jeg har klart å formulere meg forståelig for dere som leser. Ikke lett å fortelle et helt liv på et ark :-)

[Lillemus]

Hvorfor i all verden vil du redde dette forholdet? Det høres ikke ut som dere er det minste glade i hverandre lenger? Er det det fine huset som holder deg fra å bryte opp?

Ok, han har psykiske problemer fra en vanskelig barndom, men han kan ikke legge all skyld på det og så være ferdig og ikke vise noe som helst vilje til å gjøre noe for å komme ut av det. Jeg vet bare at jeg ikke hadde orket være i et slikt forhold...

[fremtidsrettet]

Hør på hva du sier selv. Du er misfornøyd og grunnen er samboeren. Husk en ting. Det er bare deg selv du kan forandre. Andre mennesker forandrer seg bare hvis de vil det selv. Vil han forandre seg? Det høres ikke slik ut.Han har omtrent like så lite selvinnsikt som min eks høres det ut som. Bryt ut! Du får det så mye bedre etterpå ! Du skal kunne være stolt av deg selv, ikke leve som ei skurefille ved siden av ham! Da blir du syk. Vil du det ? - Det fins flust av flotte, normale menn der ute som er oppegående sosialt og snille. Stol på at du finner en av dem ! Lykke til !

[Moogle77]

Hør på hva du sier selv. Du er misfornøyd og grunnen er samboeren. Husk en ting. Det er bare deg selv du kan forandre. Andre mennesker forandrer seg bare hvis de vil det selv. Vil han forandre seg? Det høres ikke slik ut.Han har omtrent like så lite selvinnsikt som min eks høres det ut som. Bryt ut! Du får det så mye bedre etterpå ! Du skal kunne være stolt av deg selv, ikke leve som ei skurefille ved siden av ham! Da blir du syk. Vil du det ? - Det fins flust av flotte, normale menn der ute som er oppegående sosialt og snille. Stol på at du finner en av dem ! Lykke til !

Jeg vet innerst inne at alle har rett når de sier bryt ut! Men jeg sliter med å holde meg på den veien. Finner på unnskyldninger, forsvaringer etc. "Hvis bare.." Ja, huset er en del av det..Nye jobben (som jeg da ikke kan ha) er en annen. Vi har enda ikke hatt en snakk om hvordan vi skal ordne det praktiske. Vi bråker ikke om det og vi vil skilles som venner, men man kvier seg..mest fordi man ikke finner energien til prossessen. Jeg har mye som venter på meg..en venn vil ha meg med til Afrika og Sri Lanka for jobb. Höres sinnsykt spennende ut, Fyller 30 i år og jeg vet at man får ikke mange sjanser i livet til noe sånnt. Ved å väre i dette forholdet ofrer jeg meg selv og det vet jeg. Men man sliter med å finne styrken og motet. Skal nok klare det til slutt, men man vil jo at ting skal väre som de var..må innse at det går ikke.