flytte sammen igjen etter 1 års seperasjon

[Gjest heiki1]

Hei Etter å ha vært gift i mer enn 15 år ble min mann og jeg enige om seperasjon. De siste årene før dette hadde vi det svært vanskelig. Min mann jobbet mye mens jeg tok meg av alt hjemme, samtidig som jeg jobbet deltid. Vi har 3 aktive barn som jeg prøvde å følge opp så mye som mulig. Dette førte igjen til at jeg ble amper, sur og kranglete. Dette ble for oss en ond sirkel som bare ble større og større. De siste månedene før bruddet var min eks utro. Dette forholdet varte 2 måneder før jeg oppdaget det. Det ble da jeg som krevde at han flyttet ut. Lettelsen min var da enorm følte meg som født på ny og ønsket bare å begynne et nytt liv. Var så sint på han at det bare gjorde godt å være alene. Selv har jeg aldri tenkt tanken en gang på å være utro og jeg var derfor fryktelig såret. Etter 2 uker angret min eks alt og ville tilbake til meg. Han gjorde det slutt med hun andre. Selv klarte jeg ikke å ta han tilbake følte at jeg trengte tid til å bearbeide alt som hadde skjedd. Følte meg helt tom innvendig og hadde absolutt ingen følelser for min eks. Ble usikker av at han ville tilbake og begynte å tenke på barna som hadde tatt det svært tungt da min eks flyttet ut.I denne tiden begynte jeg å gå i terapi og fikk satt mange ting på plass i forhold til min eks. Lærte mye om meg selv i denne prosessen og ble en mye sterkere person. Tidligere hadde jeg lett for å ta til tårer mens jeg nå taklet hverdagen mye bedre. Tror nok at jeg bygget meg et skall for å beskytte meg. Min eks gikk virkelig inn for å få meg tilbake i denne perioden og var bare grei og snill. Selv klarte jeg ikke å koble følelser og fornuft. Fornuften sa meg at jeg måtte ta min eks tilbake mens følelsene lengtet etter "den store kjærligheten" som jeg ikke følte jeg hadde for min eks lenger. Min eks har frem til nå virkelig gjort alt for at jeg skal ta han tilbake. Han har gått i terapi bearbeidet vonde følelser og fremstår nå som en helt ny person. En som er helt perfekt for meg. Problemet mitt er bare at jeg ikke får de riktige følelsene for han og jeg er livredd for at alt skal komme tilbake i gammelt mønser igjen. Har ikke lyst å gjennomgå en seperasjon /skilsmisse igjen. Det blir bare for tøfft. Det er nå et år siden vi flyttet fra hverandre og min usikkerhet sliter på oss begge.Har ikke hatt noen forhold til andre i denne perioden og heller ikke min eks men nå er det en dame som er svært interesert og nå først merker jeg at jeg blir sjalu men jeg vet ikke om dette er eiertrang eller om det kan være følelser som kommer tilbake. Er så usikker på hva jeg skal gjøre fordi min eks kan selvsagt ikke vente i mange år på at jeg skal bestemme meg. Vi må begge videre med eller uten hverandre. Kan du gi meg noen råd. Er det mulig å få gnisten tilbake?

[jubalong70]

Kan dere ikke prøve å være kjærester først da? Altså ikke flytte sammen, men treffe hverandre på dater, gå på kino, spise ut, overnatte en gang i blant osv.

Da vil dere kanskje finne ut om forholdet virkelig er noe å satse på.

[goga]

Kjære deg! Jeg føler sånn med deg. Min mann har vært utro flere ganger, og nå vil han gå fra meg. Heldigvis har jeg en klok person i min nærhet, som sa: Hiv ham ut nå! Det føltes godt. jeg har levd på hans premisser for et familieliv i altfor mange år.

Men....jeg er fortsatt veldig glad i ham, han er egentlig en veldig fin person, men som lett lar seg besnære av andre, og ikke klarer å stå i mot.

Så jeg har også tenkt den tanken i dag, at forandrer han seg, og viser oppriktig vilje til å ønske meg som den viktigste personen i verden for ham, ja så stenger jeg ikke døren for den muligheten. For barna våre ville jo det være det mest fantastiske som kan skje! Men...jeg råder deg til å teste tålmodigheten og utholdenheten hans, si til ham at du trenger lang tid for å bli trygg, og at det må han tåle om det virkelig er hans innerste ønske.

Lykke til!

[trissie]

Jeg vil bare si lykke til! Det er mange som misunner de som virkelig tar tak i seg selv, forandrer seg selv og finner tilbake igjen.

Jeg har selv vært i gjennom akkurat det samme som dere, og vi er lykkeligere enn noen gang.

Både mannen min, som IKKE var den utro parten, og jeg har tatt et oppgjør med årsakene til at vi gled fra hverandre.

Og jeg har angret noe skrekkelig, både for min egen rolle og mitt eget svik. Men jeg innser at det like gjerne kunne vært han som gjorde som din mann, og jeg som ble sveket.

Det handlet om at vi ikke tok vare på kjærligheten, og heller ikke var flinke til å kommunisere.

Jeg kjenner faktisk mange som har funnet tilbake til hverandre og som har fått en skikkelig god tenning på hverandre. Det som er felles for alle er at de ofte hører at andre misunner dem for å være modige nok.

Et år er lang tid, og jeg vil ikke tro noen kunne spille skuespill så lenge for å vinne tillit.

Men du vil alltid få negative innspill i denne fasen fra noen som dyrker litt bitterhet og selvgodhet. For det var selvgodhet som fikk meg til å være utro også, jeg så jo bare hans feil.

Og det var jo også noen feil der, men de tok han tak i selv. Det viktigste å huske på for meg, var at jeg måtte innse at en god del av hans feil kanskje skyldtes meg også.

Det blir en ping-pongeffekt der vi tilslutt må innse at ingen kan klandre den andre for å ha startet nedturen. Nedturen var et felles ansvar, endringene er hver sitt ansvar, mens oppturen faktisk er et godt felles arbeid igjen.

[rikke1]

Jeg vil bare si lykke til! Det er mange som misunner de som virkelig tar tak i seg selv, forandrer seg selv og finner tilbake igjen.

Jeg har selv vært i gjennom akkurat det samme som dere, og vi er lykkeligere enn noen gang.

Både mannen min, som IKKE var den utro parten, og jeg har tatt et oppgjør med årsakene til at vi gled fra hverandre.

Og jeg har angret noe skrekkelig, både for min egen rolle og mitt eget svik. Men jeg innser at det like gjerne kunne vært han som gjorde som din mann, og jeg som ble sveket.

Det handlet om at vi ikke tok vare på kjærligheten, og heller ikke var flinke til å kommunisere.

Jeg kjenner faktisk mange som har funnet tilbake til hverandre og som har fått en skikkelig god tenning på hverandre. Det som er felles for alle er at de ofte hører at andre misunner dem for å være modige nok.

Et år er lang tid, og jeg vil ikke tro noen kunne spille skuespill så lenge for å vinne tillit.

Men du vil alltid få negative innspill i denne fasen fra noen som dyrker litt bitterhet og selvgodhet. For det var selvgodhet som fikk meg til å være utro også, jeg så jo bare hans feil.

Og det var jo også noen feil der, men de tok han tak i selv. Det viktigste å huske på for meg, var at jeg måtte innse at en god del av hans feil kanskje skyldtes meg også.

Det blir en ping-pongeffekt der vi tilslutt må innse at ingen kan klandre den andre for å ha startet nedturen. Nedturen var et felles ansvar, endringene er hver sitt ansvar, mens oppturen faktisk er et godt felles arbeid igjen.

Tusen takk for svar. Fint å høre fra andre med erfaring her. Trissie du ga meg virkelig en oppmuntring her og det viser at det faktisk går å prøve på nytt. Har lest gjennom brevet ditt mange ganger og jeg fikk mange nye tanker.

[Gjest heiki1]

Tusen takk for svar. Fint å høre fra andre med erfaring her. Trissie du ga meg virkelig en oppmuntring her og det viser at det faktisk går å prøve på nytt. Har lest gjennom brevet ditt mange ganger og jeg fikk mange nye tanker.

Hei

har visst fått nytt navn her rikke1 og heiki1 er meg.

[Clue1365380406]

Jeg vil bare si lykke til! Det er mange som misunner de som virkelig tar tak i seg selv, forandrer seg selv og finner tilbake igjen.

Jeg har selv vært i gjennom akkurat det samme som dere, og vi er lykkeligere enn noen gang.

Både mannen min, som IKKE var den utro parten, og jeg har tatt et oppgjør med årsakene til at vi gled fra hverandre.

Og jeg har angret noe skrekkelig, både for min egen rolle og mitt eget svik. Men jeg innser at det like gjerne kunne vært han som gjorde som din mann, og jeg som ble sveket.

Det handlet om at vi ikke tok vare på kjærligheten, og heller ikke var flinke til å kommunisere.

Jeg kjenner faktisk mange som har funnet tilbake til hverandre og som har fått en skikkelig god tenning på hverandre. Det som er felles for alle er at de ofte hører at andre misunner dem for å være modige nok.

Et år er lang tid, og jeg vil ikke tro noen kunne spille skuespill så lenge for å vinne tillit.

Men du vil alltid få negative innspill i denne fasen fra noen som dyrker litt bitterhet og selvgodhet. For det var selvgodhet som fikk meg til å være utro også, jeg så jo bare hans feil.

Og det var jo også noen feil der, men de tok han tak i selv. Det viktigste å huske på for meg, var at jeg måtte innse at en god del av hans feil kanskje skyldtes meg også.

Det blir en ping-pongeffekt der vi tilslutt må innse at ingen kan klandre den andre for å ha startet nedturen. Nedturen var et felles ansvar, endringene er hver sitt ansvar, mens oppturen faktisk er et godt felles arbeid igjen.

Må bare si du har skrevet et godt innlegg....igjen. Du har mange kloke ord, basert på egne erfaringer.

Forresten kjenner jeg meg igjen i det du skriver, jeg og mannen har nettopp gått gjennom en tøff periode, men fant hverandre igjen.

[trissie]

Tusen takk for svar. Fint å høre fra andre med erfaring her. Trissie du ga meg virkelig en oppmuntring her og det viser at det faktisk går å prøve på nytt. Har lest gjennom brevet ditt mange ganger og jeg fikk mange nye tanker.

Takk til deg for oppmuntrende svar!

Jeg tenker ofte at det er utrolig hvor lite villige mange er til å ta oppgjør med seg selv. Og så kommer jeg stadig på hvordan jeg var selv :-)

Er det ikke rart hvor urealistiske tanker vi har om hva et forhold er? Som om vi tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden?

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Vi glemmer å gi hverandre komplimenter, begge veier, og det er fryktelig lett å falle for komplimenter og oppmerksomhet fra andre.

Da er det ikke rart at vi ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt.

Så er det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Jeg påstår rett og slett at mange av innleggene og svar vi får her er preget av selvgodhet. Den andre er både psykopat, voldelig og grusom enten det er bagateller eller virkelig alvorlig. Vi har mistet evnen til å nyansere ser det ut til .-)

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt, når man forklarer at man er lei hverandre.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer mange når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg *O*

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste :-)

Hvorfor blir vi slik har jeg lurt på?

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål, et som vi kvinner unngår... I tillegg antyder du hva du egentlig kunne tenkt deg hvis det ikke var for frykten for å bli sårbar.

Det var oppmuntrende!

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre, være ferdige med hverandre.

Jeg har skrevet ned mye om tankene jeg fikk om dette og det har hjulpet oss.

[trissie]

Må bare si du har skrevet et godt innlegg....igjen. Du har mange kloke ord, basert på egne erfaringer.

Forresten kjenner jeg meg igjen i det du skriver, jeg og mannen har nettopp gått gjennom en tøff periode, men fant hverandre igjen.

Tusen takk!

Gleder meg med deg*o*

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ja, det er mulig å få gnisten tilbake, selv om den ikke er der nå. jeg har stor tro på å få den tilbake dersom begge vil og er motivert for å prioritere samlivet.

Mange serr det annerledes på avstand enn når man sitter i klisteret med problemer på alle fronter. Det er vel det som har løsnet litt hos deg, og dere begge. Hva er dere i ferd med å miste?

Livet blir aldri slik det var, det er ikke noe mål å stå stille i et parforhold. Dere har justert mye siden dere flyttet fra hverandre. De erfaringee må dere bygge på nå.

Men ikke flytt sammen umiddelblart, selv om følelsene plutselig stemmer mellom dere det. La fornuften sitte i førersetet. SEtt dere ned og snakk grundig sammen om hva slags liv dere nå vil ha, om dere skal gjenforenes. Dere har friheten til å designe deres eget liv!

Kanskje dere trenger mange slike samtaler, og mange fellesopplevelser som små turer, gode måltider osv. for å teste ut om dere liker hverandre nok til å dele hverdagen på ¨nytt.

Lykke til!

[Gjest heii1]

Takk til deg for oppmuntrende svar!

Jeg tenker ofte at det er utrolig hvor lite villige mange er til å ta oppgjør med seg selv. Og så kommer jeg stadig på hvordan jeg var selv :-)

Er det ikke rart hvor urealistiske tanker vi har om hva et forhold er? Som om vi tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden?

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Vi glemmer å gi hverandre komplimenter, begge veier, og det er fryktelig lett å falle for komplimenter og oppmerksomhet fra andre.

Da er det ikke rart at vi ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt.

Så er det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Jeg påstår rett og slett at mange av innleggene og svar vi får her er preget av selvgodhet. Den andre er både psykopat, voldelig og grusom enten det er bagateller eller virkelig alvorlig. Vi har mistet evnen til å nyansere ser det ut til .-)

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt, når man forklarer at man er lei hverandre.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer mange når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg *O*

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste :-)

Hvorfor blir vi slik har jeg lurt på?

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål, et som vi kvinner unngår... I tillegg antyder du hva du egentlig kunne tenkt deg hvis det ikke var for frykten for å bli sårbar.

Det var oppmuntrende!

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre, være ferdige med hverandre.

Jeg har skrevet ned mye om tankene jeg fikk om dette og det har hjulpet oss.

Tusen takk for flotte ord og tanker. Har tenkt mye de siste dagene og har virkelig lyst å prøve igjen men angsten sitter fortsatt i kroppen. Er som sagt livredd for at det ikke skal gå men vet også at man må ta sjanser i livet. Merker at jeg ikke har lyst å miste ham og da er eneste muligheten å gi oss en ny sjanse.Er nok en person som liker å ha kontroll over livet mitt og her har jeg ikke kontroll. Et brudd er en stor forandring og også det å flytte sammen igjen. Alt man da plutselig skal forholde seg til. Jeg har mye å tenke på for tiden.