å svikte barna sine

[cassivennen]

Jeg er 27 år og mor til fem nydelige barn. De to minste bor i fosterhjem og har det fint der. De tre eldste forlot jeg i hui og hast 16.mai. Jeg pakket bilen og sa farvel. jeg reiste til andre kanten av landet. Faren og jeg skal skilles, så barna hadde det tøft i utgangspunktet, men de visste at de skulle bo med meg og at de skulle treffe pappa regelmessig. Så reiste jeg. Jeg har slitt med depresjoner i hele mitt liv. Maktesløsheten bygget seg opp til ett punkt hvor jeg ikke ville leve lenger. Og 16.mai var jeg sikker på at dersom jeg ikke reiser, så tar jeg mitt eget liv. Jeg har prøvd før. Med piller. Men.. ble redd og ringte nødtelefonen. Neste gang vil jeg være sikker. jeg vil ikke ringe etter hjelp. Jeg føler at jeg ikke kan være den moren som barna fortjener. Hvordan kan jeg forklare barna mine at jeg forlot dem? Hvordan kan jeg på sidelinjen være en god mor for dem? Hvordan kan jeg tilgi meg selv for hva jeg har gjort? Hvordan leve med vissheten om at jeg sviktet mine barn... akkurat som jeg selv ble sviktet?? Har jeg rett på ett godt liv etter dette? Barna mine er to, tre, seks, syv og ni. De to små har bodd i fosterhjem siden de var 7 mnd og 21 mnd. De tre eldste var fosterhjems plassert i åtte måneder. De kom hjem for ett år siden. Barna mine har allered opplevd så mange tragedier fordi jeg er "syk" eller hva jeg skal kalle det. Er jeg syk?? Hvorfor klarer ikke jeg oppgaven jeg har tatt på meg?? Jeg elsker barna mine. Jeg vet hvordan en god mor skal være.. jeg klarer bare ikke utføre det i praksis. Jeg blir berømmet for min store selvinnsikt og at jeg setter barna før mine egne behov... men... det er da ikke noe forsvar for meg.. Hvordan kan mine barn vokse opp og bli gode sammfunnsborgere når deres mor ikke makter å vise dem hvordan??

[Gjest Wasa]

Det første som slo meg var hvor flink du var til å ordlegge deg...Til å skrive.

Ta imot all den hjelp du kan få , og for all del ikke tro du ikke er noe! Søk hjelp og kom deg videre.

Lykke til og klem fra meg og mine barn!

[frosken]

Hvor er de tre eldste barna nå? Hos faren sin?

Jeg blir trist av å lese slike historier - tenker på hvor vondt dette må være for barna du forlot - og hvor vondt du må ha det som ikke ser noen annen utvei. Jeg tror at det viktigste du kan gjøre for barna dine er å hjelpe til slik at de kan få en stabil tilværelse. Hvis du ikke orker å ha ansvaret for dem i hverdagen, så er det bedre at du lar andre ha omsorgen for dem - og at du besøker dem regelmessig. Jeg vet ikke om det er meningen at de tre eldste nå skal bo hos faren eller om de skal være i fosterhjem - men det er uansett viktig at de får et godt og stabilt hjem. Det må være forferdelig å vokse opp og lure på hvor lenge ting "varer" denne gangen...

Får du behandling for problemene dine? Det vil hjelpe dine barn om du kan få hjelp til å bli mer stabil psykisk - enten du skal bo sammen med dem eller ikke. Det vil gjøre dem godt å vite at du klarer å leve ditt liv på en god måte.

Lykke til...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvorfor skulle ikke barna bo hos sin far etter samlivsbruddet? Er han enda mindre skikket? Hvem har ansvaret for dem nå?

Det er i hvert fall to ting du kan gjøre for å forebygge ytterligere skader:

1. Hjelpe til å legge forholdene best mulig til rette for at noen andre gir dem den omsorg de trenger.

2. Sterilisere deg.

[sullan]

Hei!

jeg er ei jente på 20 år som er barnevernsbarn og barn av psykisk syke foreldre... Og nei det har ikke vært lett. Min far er psykotisk og mor er manisk depresiv og schizofren. Jeg var 17 år da jeg kom til fosterfamilien min. Jeg bærer nag til det offentlige hjelpeapparatet som visste om situasjonen hjemme hos meg med sykdom og vold, likevel gjor de ingenting. Jeg måtte selv gå å be om hjelp...... Mine foreldre sviktet fullstendig, og hjelpeapparatet det samme. Men jeg fungerer i dag etter MANGE mørke daler. Cassivennen, det er ikke nederlag å få hjelp fra barnevernet når du ikke klarer å ta vare på barna dine alene. Du vil dems beste, ikke sant? La barnevernet hjelpe deg. Hvis fosterhjem er det eneste rette, ok, da er det det. Barnevernet vil ikke ta fra deg barna dine, de vil hjelpe deg slik at du og ungene kan få det bra. at barnevernet har omsorgen betyr ikke at du svikter barna dine fullstendig. hvis dem at du bryr deg og er glad i demselv om de ikke kan bo hos deg. forlater du dem, slik du gjorde 16.mai, da svikter du! Ikke gjør det! Og husk at hovedhensikten med fosterhjem er å sikre barn et godt og trygt hjem inntil foreldrene er i stand til å ta vare på barna selv! STÅ PÅ!!!!!

Sullan

[sullan]

Hei!

jeg er ei jente på 20 år som er barnevernsbarn og barn av psykisk syke foreldre... Og nei det har ikke vært lett. Min far er psykotisk og mor er manisk depresiv og schizofren. Jeg var 17 år da jeg kom til fosterfamilien min. Jeg bærer nag til det offentlige hjelpeapparatet som visste om situasjonen hjemme hos meg med sykdom og vold, likevel gjor de ingenting. Jeg måtte selv gå å be om hjelp...... Mine foreldre sviktet fullstendig, og hjelpeapparatet det samme. Men jeg fungerer i dag etter MANGE mørke daler. Cassivennen, det er ikke nederlag å få hjelp fra barnevernet når du ikke klarer å ta vare på barna dine alene. Du vil dems beste, ikke sant? La barnevernet hjelpe deg. Hvis fosterhjem er det eneste rette, ok, da er det det. Barnevernet vil ikke ta fra deg barna dine, de vil hjelpe deg slik at du og ungene kan få det bra. at barnevernet har omsorgen betyr ikke at du svikter barna dine fullstendig. hvis dem at du bryr deg og er glad i demselv om de ikke kan bo hos deg. forlater du dem, slik du gjorde 16.mai, da svikter du! Ikke gjør det! Og husk at hovedhensikten med fosterhjem er å sikre barn et godt og trygt hjem inntil foreldrene er i stand til å ta vare på barna selv! STÅ PÅ!!!!!

Sullan

[Gjest singingbird]

Kjente meg så igjen i det du beskriver!!! Var/er i samme situasjon. Har to barn som har bodd hos faren sin de siste 6 årene, og det har gått mye bedre enn jeg trodde det ville da han etter lang og hard kamp i retten fikk omsorgen. Jeg er veldig glad jeg ikke har omsorgen, jeg er altfor dårlig til å kunne klare det. Jentene mine klarer seg veldig bra, pappaen deres gjør en veldig god jobb, og kontakten mellom meg og barna er også god. Jeg føler meg trygg på at jentene mine vil klare seg like godt i livet som andre unger. Det er ikke bare vi mødre som har omsorgsevne, selv om vi blir "lært opp" til å tro det! Jeg har også valgt å sterilisere meg og er glad for den tryggheten det gir meg! Syns du skal slappe litt av og heller prøve å komme deg. Varme tanker fra meg.

[cassivennen]

Hvorfor skulle ikke barna bo hos sin far etter samlivsbruddet? Er han enda mindre skikket? Hvem har ansvaret for dem nå?

Det er i hvert fall to ting du kan gjøre for å forebygge ytterligere skader:

1. Hjelpe til å legge forholdene best mulig til rette for at noen andre gir dem den omsorg de trenger.

2. Sterilisere deg.

De tre eldste barna bor hos sin far. Han kan nok bli en god omsorgsperson dersom han får støtte. Men det har alltid vært meg som tok meg av barna... som ordnet opp for dem... han reiste mye, så jeg var for det meste alene. Nå bor jeg i Fredrikstad hos en god og nær venn som gir meg den støtte og trygghet jeg har savnet hele mitt liv. Jeg ønksker jo at barna kan komme hit å bo hos meg senere. De to minste kommer til å bo i fosterhjem resten av livet... de har det veldig bra der. Ellers vil jeg bare si tusen takk for alle som svarte så fint.. og så raskt.. Dersom noen vil maile til meg... er adr. min [email protected]

[pip]

Det beste du kan gjøre er å følge barna dine opp på et nivå du klarer!

Og så må du jobbe for å bli friskere -slik at du en dag kan bli en enda mer stabil mor!

Det aller, aller værste du kan gjøre er å ta ditt eget liv. Det er det totale svik. Du har mange år forann deg til å gi noe til barna dine -for ting blir bedre. Ta imot all hjelp du kan få -på alle plan. Livet ditt er ikke halvlevd enda, og det beste ligger sannsynligvis forann deg! Du har en fantastisk gave i barna dine. De vil alltid ha bånd til deg, og om du kutter de over med å ta ditt eget liv så kommer de til å preges av det på en tøffere måte enn de kan komme til å preges av at de har hatt en syk mor.

Ønsker deg alt godt.