Stadig nye løgner kommer på bordet

[Gjest frustrine]

Hvordan skal jeg klare å takle alle løgnene? Jeg har taklet utroskapen, men nå kommer også all løgnene fram. Han har vært sammen med henne i nesten 1 år, men benektet til meg at de har vært noe forhold. Nå når konfirmasjonen til vår eldste datter er overstått så innrømmer han glatt at han har løyet med overlegg. Når jeg sier at det er slik at jeg er fristet til å fortelle hans nye kjæreste at han har løyet for meg i 1 år, så sier han bare, at hun visste at han skulle lyge for meg til over konfirmasjonen. Hun er skilt med 2 barn, og de jobber i samme firma.

Når jeg sier til ham at jeg tror han har opplevd fra press fra henne til samlivsbruddet, så avviser han dette på det sterkeste. Noen timer senere sier han at hun ikke ville utvilke forholdet så mye, siden han var en gift mann!!! Er han helt god i hodet mon tro?

Jeg er så rasende på ham og så hatefull og bitter at jeg overhodet ikke klarer å kommunisere med ham, og når vi prøver å snakke sammen, så møter han meg med motargumenter og bebreider meg for et samliv med dårlig kommunikasjon. Hadde han vist seg som et anstendig, voksent og ansvarsfullt menneske, og kunne vist ydmyket og kommet meg i møte og lyttet, så hadde dette gått så mye bedre. Nå ønsker jeg ikke å hverken se ham eller snakke med ham, og føler at han er en dårlig farsfigur for barna våre.

Hvordan skal jeg få bukt med hatet og bitterheten? Det eneste jeg ønsker er å ramme ham der det sårer mest, men jeg vil jo ikke gjøre noe som går utover barna, og uansett blir det meg som blir taperen...men hjelp...hva gjør jeg?

Orker ikke tanken på familieterapi/mekling sammen med ham en gang til, for hvordan skal jeg vite om han snakker sant? Jeg vet jo at jeg må, men vet ikke hvordan jeg skal klare å lytte til det han sier.

[Lillemus]

Min kjære holdt meg for narr og førte meg bak lyset i nesten ett år han også og jeg kjenner meg så godt igjen i alt du skriver.

Det som førte til at han omsider la alle kortene på bordet og fortalte sannheten var at jeg møtte henne for å få hennes versjon av hva som hadde skjedd. ;o) Da skal jeg love deg at det var en som ble liiiiten og blek!

[jubalong70]

Jeg føler så med deg.

Jeg tror det lureste er å ha minst mulig med ham å gjøre.

Har han flyttet ut? Hvis ikke så skal han det - umiddelbart.

Finn ut hvordan dere skal gjøre det med barna. Skriv ned avtalen. Og så forholder du deg til ham så lite som overhodet mulig.

Sinnet og bitterheten får du prøve å gå av deg. Kom deg ut i skogen. Grin og skrik til trærne. Bank løs på trestammene. Og kom hjem til barna roligere

[PieLill]

Føler med deg.

Er det slik at det nesten er med forsmedelig med hans arroganse i forhold til sitt svik enn selve sviket? At et minstemålet av ydmykhet og ansvar for det han har gjort glimrer med sitt fravær? Ikke det miste tegn til den minste grad av oppreisning?

Jeg forstår godt om du blir desperat rasende og bitter, og det er imponerende at du mitt i dette ser at å handle ut fra disse følelsene blir feil. Hevn blir ofte bare helvete.

Veien ut av bitterhet er noe så gammeldags og baksteversk som tilgivelse. Tilgivelse har fått et ufortjent dårlig rykte fordi det ofte blir forvekslet med bagatellisering og minimalisering av en urett. Slik det-var-ikke-så-farlig-tilgivelse er hverken sunn eller mulig å gi i forhold til det du beskriver. Det blir bare overfladisk vås.

Du trenger den type tilgivelse som handler om at du har et rettmessig krav og han står i skyld til deg for det han har gjort. Han står gjeld til deg som du har en soleklar rett til å få betalt tilbake. Men der intet er å hente, har selv keiseren tapt sin rett. Det er derfor du velger å gi avkall på din rett oppreisning og rettferdighet. Det blir bare tull og kaos og mer tap om du forsøker å drive inn gjelda.

Det handler ikke lengre om hva han gjør eller ikke gjør, hva han burde. Det er hva du velger som blir avgjørende. Og her er hele kjernen: Da er du ikke lengre avhengig av den slampen. Vi blir slaver av de vi er bitre på, men når vi tilgir slipper vi fri.

Det er ikke gjort i en håndvendig, men er absolutt en sak det er verd å jobbe på. Jeg håper du etter hvert kan kjenne at bitterheten og raseriet kan slippe taket. Det har du fortjent.

mvh

[Gjest frustrine]

Føler med deg.

Er det slik at det nesten er med forsmedelig med hans arroganse i forhold til sitt svik enn selve sviket? At et minstemålet av ydmykhet og ansvar for det han har gjort glimrer med sitt fravær? Ikke det miste tegn til den minste grad av oppreisning?

Jeg forstår godt om du blir desperat rasende og bitter, og det er imponerende at du mitt i dette ser at å handle ut fra disse følelsene blir feil. Hevn blir ofte bare helvete.

Veien ut av bitterhet er noe så gammeldags og baksteversk som tilgivelse. Tilgivelse har fått et ufortjent dårlig rykte fordi det ofte blir forvekslet med bagatellisering og minimalisering av en urett. Slik det-var-ikke-så-farlig-tilgivelse er hverken sunn eller mulig å gi i forhold til det du beskriver. Det blir bare overfladisk vås.

Du trenger den type tilgivelse som handler om at du har et rettmessig krav og han står i skyld til deg for det han har gjort. Han står gjeld til deg som du har en soleklar rett til å få betalt tilbake. Men der intet er å hente, har selv keiseren tapt sin rett. Det er derfor du velger å gi avkall på din rett oppreisning og rettferdighet. Det blir bare tull og kaos og mer tap om du forsøker å drive inn gjelda.

Det handler ikke lengre om hva han gjør eller ikke gjør, hva han burde. Det er hva du velger som blir avgjørende. Og her er hele kjernen: Da er du ikke lengre avhengig av den slampen. Vi blir slaver av de vi er bitre på, men når vi tilgir slipper vi fri.

Det er ikke gjort i en håndvendig, men er absolutt en sak det er verd å jobbe på. Jeg håper du etter hvert kan kjenne at bitterheten og raseriet kan slippe taket. Det har du fortjent.

mvh

Tusen takk for kloke ord. Det er helt sant som du sier at vi bli slave av bitterhet og hat, men fri av tilgivelse. Tiden må bare jobbe litt, og så er det slik jeg vil ha det. Det verste raseriet har lagt seg. Jeg har opplevd en omtanke og varme og støtte som jeg ikke trodde var mulig, fra gode venner, kolleger, og hele hans familie. Jeg har valgt å være åpen til nære venner, familie og kolleger, og fortelle det meste, uten å gå i detaljer, og det har hjulpet meg enormt! For tre dager siden knuste han alt av selvfølelse hos meg, men takket være all omsorgen og varmen som har strømmet mot meg, så har jeg det faktisk bra med meg selv!

Nå gleder jeg meg til en ny dag!