Ikke noe fint sagt av treåringen

[Gjest ble lei meg]

Her en dag var treåringen dypt fornærmet fordi hun hadde fått skjenn av pappaen. Hun hadde gjentatte ganger åpnet døra til gryteskapet og lekte inni der, noe hun ikke fikk lov til. Da hun bare fortsatte, ble han sint og tok henne ut fra kjøkkenet. Hun hylte og løp inn på rommet.

Etter en stund kom hun tuslende inn på kjøkkenet til meg (pappaen var da gått ut i stua). Hun klatret opp på fanget mitt, satte underleppa ut og sa: "Jeg skulle ønske at pappa var død!"

Jeg ble ganske sjokka og lei meg. Fikk helt vondt inni meg da hun sa det. Jeg sa til henne at sånn måtte hun ikke si. Lurte litt på om hun skjønte hva "død" var, men så fortsatte hun: " Hvis vi kjører bil og åpner døra og detter ut, da kan vi dø hvis en annen bil kjører på oss!"

Etter det sa hun ikke mer om det, og ingen av oss har snakket mer om det. Har ikke sagt noe om dette til mannen min. Vet at han blir veldig lei seg hvis han hører det. Hvordan hadde dere reagert? Hvordan burde jeg ha taklet dette overfor henne?

[Lillemus]

Jeg synes ikke du skal tenke mer på dette, barn i den alderen bruker de sterkeste uttrykkene de kan når de er riktig sure og sinte. Hun mente det selvfølgelig ikke og om pappan blir lei seg for dette så har han mye i vente i årene som kommer...

[PieLill]

Ikke la dere sjokkere eller avvise av slikt! Hun har for det første ikke peiling på hva hun sier. Barn begynner som regel ikke å skjønne det absolutte med døden før 6-8 årsalderen. Det hun sa var i realiteten at akkurat nå var hun så fryktlig sint på pappa at hun ikke ønsket å se ham. Dessuten fisket hun etter din sympati og en alliert mot pappa den grusomme.

Når barn er så små og har så lite peiling på hva de sier synes jeg som regel det er best å ignorere slike kraftutsagn og gå rett til sakens kjerne:

"Er du sint på pappa fordi han bar deg ut av kjøkkenet?"

Med et slikt utsagn oppnår du flere ting. Du har for det første ikke latt deg dupere, sjokkere eller avvise av kraftutsagnene. Dernest har du vist at du lytter og har forstått hva barnet ønsker å formidle. For det tredie har du gitt et eksempel på en bedre måte å uttrykke følelsen.

Etter at følelsene er ferdug debattert og barnet har opplevd at du forstår og bryr deg om hva h*n føler, er det på tide å gi pappa din fulle støtte.

"Men du vet jo at når du ikke vil høre blir vi nødt til å bære deg ut av kjøkkenet..." Ved å bruke ordet 'vi' har du stilt deg 100% solidarisk og medansvarlig til pappas irettesettelse.

Nå har barnet fått lufte sine frustrete følelser, fått et ikke korrigerende og konfliktskapende eksempel på en bedre måte å uttrykke seg på. Dessuten har barnet ikke lykkes i å oppnå ufortjent medfølelse for noe h*n selv la opp til eller å sette foreldrene opp mot hverandre.

Som foreldre må vi stålsette oss mot våre barns hatutbrudd og forsøk på avvisning. Hvis ikke mister vi mye trygghet og autoritet som foreldre. Vi kan ikke bedømme hvor god forelderjobb vi gjør ut fra barnas akutte sinnsstemning og uttrykte motvilje/velvilje. Om vi når det trengs vil tåle ubehaget ved våre barns protester, hyl og avvisning, er det blant de beste tingene vi kan gjøre for våre barn.

mvh

[Lillemus]

Ikke la dere sjokkere eller avvise av slikt! Hun har for det første ikke peiling på hva hun sier. Barn begynner som regel ikke å skjønne det absolutte med døden før 6-8 årsalderen. Det hun sa var i realiteten at akkurat nå var hun så fryktlig sint på pappa at hun ikke ønsket å se ham. Dessuten fisket hun etter din sympati og en alliert mot pappa den grusomme.

Når barn er så små og har så lite peiling på hva de sier synes jeg som regel det er best å ignorere slike kraftutsagn og gå rett til sakens kjerne:

"Er du sint på pappa fordi han bar deg ut av kjøkkenet?"

Med et slikt utsagn oppnår du flere ting. Du har for det første ikke latt deg dupere, sjokkere eller avvise av kraftutsagnene. Dernest har du vist at du lytter og har forstått hva barnet ønsker å formidle. For det tredie har du gitt et eksempel på en bedre måte å uttrykke følelsen.

Etter at følelsene er ferdug debattert og barnet har opplevd at du forstår og bryr deg om hva h*n føler, er det på tide å gi pappa din fulle støtte.

"Men du vet jo at når du ikke vil høre blir vi nødt til å bære deg ut av kjøkkenet..." Ved å bruke ordet 'vi' har du stilt deg 100% solidarisk og medansvarlig til pappas irettesettelse.

Nå har barnet fått lufte sine frustrete følelser, fått et ikke korrigerende og konfliktskapende eksempel på en bedre måte å uttrykke seg på. Dessuten har barnet ikke lykkes i å oppnå ufortjent medfølelse for noe h*n selv la opp til eller å sette foreldrene opp mot hverandre.

Som foreldre må vi stålsette oss mot våre barns hatutbrudd og forsøk på avvisning. Hvis ikke mister vi mye trygghet og autoritet som foreldre. Vi kan ikke bedømme hvor god forelderjobb vi gjør ut fra barnas akutte sinnsstemning og uttrykte motvilje/velvilje. Om vi når det trengs vil tåle ubehaget ved våre barns protester, hyl og avvisning, er det blant de beste tingene vi kan gjøre for våre barn.

mvh

Du er så klok PieLill og så flink til å få frem hva du mener slik at vi alle forstår det! Takk for at du er her! )

[Gjest Elextra]

Ikke la dere sjokkere eller avvise av slikt! Hun har for det første ikke peiling på hva hun sier. Barn begynner som regel ikke å skjønne det absolutte med døden før 6-8 årsalderen. Det hun sa var i realiteten at akkurat nå var hun så fryktlig sint på pappa at hun ikke ønsket å se ham. Dessuten fisket hun etter din sympati og en alliert mot pappa den grusomme.

Når barn er så små og har så lite peiling på hva de sier synes jeg som regel det er best å ignorere slike kraftutsagn og gå rett til sakens kjerne:

"Er du sint på pappa fordi han bar deg ut av kjøkkenet?"

Med et slikt utsagn oppnår du flere ting. Du har for det første ikke latt deg dupere, sjokkere eller avvise av kraftutsagnene. Dernest har du vist at du lytter og har forstått hva barnet ønsker å formidle. For det tredie har du gitt et eksempel på en bedre måte å uttrykke følelsen.

Etter at følelsene er ferdug debattert og barnet har opplevd at du forstår og bryr deg om hva h*n føler, er det på tide å gi pappa din fulle støtte.

"Men du vet jo at når du ikke vil høre blir vi nødt til å bære deg ut av kjøkkenet..." Ved å bruke ordet 'vi' har du stilt deg 100% solidarisk og medansvarlig til pappas irettesettelse.

Nå har barnet fått lufte sine frustrete følelser, fått et ikke korrigerende og konfliktskapende eksempel på en bedre måte å uttrykke seg på. Dessuten har barnet ikke lykkes i å oppnå ufortjent medfølelse for noe h*n selv la opp til eller å sette foreldrene opp mot hverandre.

Som foreldre må vi stålsette oss mot våre barns hatutbrudd og forsøk på avvisning. Hvis ikke mister vi mye trygghet og autoritet som foreldre. Vi kan ikke bedømme hvor god forelderjobb vi gjør ut fra barnas akutte sinnsstemning og uttrykte motvilje/velvilje. Om vi når det trengs vil tåle ubehaget ved våre barns protester, hyl og avvisning, er det blant de beste tingene vi kan gjøre for våre barn.

mvh

Kloke ord )

[Gjest ble lei meg]

Ikke la dere sjokkere eller avvise av slikt! Hun har for det første ikke peiling på hva hun sier. Barn begynner som regel ikke å skjønne det absolutte med døden før 6-8 årsalderen. Det hun sa var i realiteten at akkurat nå var hun så fryktlig sint på pappa at hun ikke ønsket å se ham. Dessuten fisket hun etter din sympati og en alliert mot pappa den grusomme.

Når barn er så små og har så lite peiling på hva de sier synes jeg som regel det er best å ignorere slike kraftutsagn og gå rett til sakens kjerne:

"Er du sint på pappa fordi han bar deg ut av kjøkkenet?"

Med et slikt utsagn oppnår du flere ting. Du har for det første ikke latt deg dupere, sjokkere eller avvise av kraftutsagnene. Dernest har du vist at du lytter og har forstått hva barnet ønsker å formidle. For det tredie har du gitt et eksempel på en bedre måte å uttrykke følelsen.

Etter at følelsene er ferdug debattert og barnet har opplevd at du forstår og bryr deg om hva h*n føler, er det på tide å gi pappa din fulle støtte.

"Men du vet jo at når du ikke vil høre blir vi nødt til å bære deg ut av kjøkkenet..." Ved å bruke ordet 'vi' har du stilt deg 100% solidarisk og medansvarlig til pappas irettesettelse.

Nå har barnet fått lufte sine frustrete følelser, fått et ikke korrigerende og konfliktskapende eksempel på en bedre måte å uttrykke seg på. Dessuten har barnet ikke lykkes i å oppnå ufortjent medfølelse for noe h*n selv la opp til eller å sette foreldrene opp mot hverandre.

Som foreldre må vi stålsette oss mot våre barns hatutbrudd og forsøk på avvisning. Hvis ikke mister vi mye trygghet og autoritet som foreldre. Vi kan ikke bedømme hvor god forelderjobb vi gjør ut fra barnas akutte sinnsstemning og uttrykte motvilje/velvilje. Om vi når det trengs vil tåle ubehaget ved våre barns protester, hyl og avvisning, er det blant de beste tingene vi kan gjøre for våre barn.

mvh

Du skriver veldig klokt, PieLill, og jeg er enig med deg. Det er viktig at vi foreldre setter klare rammer, og står sammen om rammene - samtidig som vi viser at vi forstår at de er sinte eller frustrerte.

Men slike ting som hun sa, er ikke lov å si om noen, mener jeg, og hun bør vel få beskjed om det? Hun forstod selvsagt ikke rekkevidden i det hun sa, og mente det selvsagt ikke. Likevel skal en ikke si sånt, selv om en bare er tre år...

Jeg laget ikke noe rabalder om den saken, og gav henne heller ikke noe trøst fordi pappaen hadde blitt sint. Men hun fikk lov til å sitte på fanget mitt.

[jubalong70]

Ikke la dere sjokkere eller avvise av slikt! Hun har for det første ikke peiling på hva hun sier. Barn begynner som regel ikke å skjønne det absolutte med døden før 6-8 årsalderen. Det hun sa var i realiteten at akkurat nå var hun så fryktlig sint på pappa at hun ikke ønsket å se ham. Dessuten fisket hun etter din sympati og en alliert mot pappa den grusomme.

Når barn er så små og har så lite peiling på hva de sier synes jeg som regel det er best å ignorere slike kraftutsagn og gå rett til sakens kjerne:

"Er du sint på pappa fordi han bar deg ut av kjøkkenet?"

Med et slikt utsagn oppnår du flere ting. Du har for det første ikke latt deg dupere, sjokkere eller avvise av kraftutsagnene. Dernest har du vist at du lytter og har forstått hva barnet ønsker å formidle. For det tredie har du gitt et eksempel på en bedre måte å uttrykke følelsen.

Etter at følelsene er ferdug debattert og barnet har opplevd at du forstår og bryr deg om hva h*n føler, er det på tide å gi pappa din fulle støtte.

"Men du vet jo at når du ikke vil høre blir vi nødt til å bære deg ut av kjøkkenet..." Ved å bruke ordet 'vi' har du stilt deg 100% solidarisk og medansvarlig til pappas irettesettelse.

Nå har barnet fått lufte sine frustrete følelser, fått et ikke korrigerende og konfliktskapende eksempel på en bedre måte å uttrykke seg på. Dessuten har barnet ikke lykkes i å oppnå ufortjent medfølelse for noe h*n selv la opp til eller å sette foreldrene opp mot hverandre.

Som foreldre må vi stålsette oss mot våre barns hatutbrudd og forsøk på avvisning. Hvis ikke mister vi mye trygghet og autoritet som foreldre. Vi kan ikke bedømme hvor god forelderjobb vi gjør ut fra barnas akutte sinnsstemning og uttrykte motvilje/velvilje. Om vi når det trengs vil tåle ubehaget ved våre barns protester, hyl og avvisning, er det blant de beste tingene vi kan gjøre for våre barn.

mvh

*klapper entusiastisk*

Kjempebra skrevet og jeg er 100% enig med deg!

[PieLill]

Du skriver veldig klokt, PieLill, og jeg er enig med deg. Det er viktig at vi foreldre setter klare rammer, og står sammen om rammene - samtidig som vi viser at vi forstår at de er sinte eller frustrerte.

Men slike ting som hun sa, er ikke lov å si om noen, mener jeg, og hun bør vel få beskjed om det? Hun forstod selvsagt ikke rekkevidden i det hun sa, og mente det selvsagt ikke. Likevel skal en ikke si sånt, selv om en bare er tre år...

Jeg laget ikke noe rabalder om den saken, og gav henne heller ikke noe trøst fordi pappaen hadde blitt sint. Men hun fikk lov til å sitte på fanget mitt.

Det jeg skrev om at foreldrene står samlet etc. skrev jeg mest for helheten. Det var ikke noe hovedpoeng for meg.

For meg er det viktigste å ikke la seg affisere av slikt. Dessuten å sette strategi foran prinsipp. (Prinsippielt bør alt slikt snakk påtales, men det er ikke nødvendigvis det strategisk smarteste for å få slutt på det.)

Jeg ville valgt å ikke konfrontere en treåring med noe slikt. Jeg ville også valgt å ikke la meg følelsesmessig afisere. Nettopp fordi barnet ikke har peiling. Jeg vil ikke legge en storbarn eller voksen forståelse til grunn for min håndtering av saken. Ved en konfrontasjon har jeg gitt barnet en oppskrift på hvordan h*n skal få min oppmerksomhet på en negativ måte og sette meg delvis ut følelsesmessig. Dette ble mamma sjokka og lei seg av. Da vet h*n nøyaktig hva h*n skal si neste gang.

Noe av målet med barnets handling (på barns ubevisste vis) var å sjokkere og fremtvinge en reakjson. Jeg vil ikke la en treåring lykkes i et slikt plott. Jeg er voksen og smartere enn som så. Når de sterke ordene møtes med irettesettelse forsterker man barnets bevissthet om at det er sterke ord og dermed også sjansen for at barnet bruker dem igjen når h*n ønsker å rammet hardt.

Om man glatt ignorerer det mister ordene sin kraft i barnets bevissthet og de blir mindre interessante for gjenbruk. Det finnes få ting som tar luven av både store og små som å fyre seg skikkelig opp og virkelig ta i, bare for å bli møtt med en uafisert skuldertrekning.

Var det femtiende gangen barnet sa noe slikt denne uken, ville saken vært en annen. Det samme om utsagnet kom fra f.eks. en tiåring.

Å ta på vei og bli lei seg over at en treåring hevner seg med munnen på denne måten, ville for meg føltes som at jeg lot meg manipulere. Jeg har ikke overskudd til å la mine følelser seile opp og ned etter mine barns annerkjennelse eller misshagsytringer. Og jeg tror ikke det er til barnets beste heller.

mvh

[Mrs. Wallace]

Ikke la dere sjokkere eller avvise av slikt! Hun har for det første ikke peiling på hva hun sier. Barn begynner som regel ikke å skjønne det absolutte med døden før 6-8 årsalderen. Det hun sa var i realiteten at akkurat nå var hun så fryktlig sint på pappa at hun ikke ønsket å se ham. Dessuten fisket hun etter din sympati og en alliert mot pappa den grusomme.

Når barn er så små og har så lite peiling på hva de sier synes jeg som regel det er best å ignorere slike kraftutsagn og gå rett til sakens kjerne:

"Er du sint på pappa fordi han bar deg ut av kjøkkenet?"

Med et slikt utsagn oppnår du flere ting. Du har for det første ikke latt deg dupere, sjokkere eller avvise av kraftutsagnene. Dernest har du vist at du lytter og har forstått hva barnet ønsker å formidle. For det tredie har du gitt et eksempel på en bedre måte å uttrykke følelsen.

Etter at følelsene er ferdug debattert og barnet har opplevd at du forstår og bryr deg om hva h*n føler, er det på tide å gi pappa din fulle støtte.

"Men du vet jo at når du ikke vil høre blir vi nødt til å bære deg ut av kjøkkenet..." Ved å bruke ordet 'vi' har du stilt deg 100% solidarisk og medansvarlig til pappas irettesettelse.

Nå har barnet fått lufte sine frustrete følelser, fått et ikke korrigerende og konfliktskapende eksempel på en bedre måte å uttrykke seg på. Dessuten har barnet ikke lykkes i å oppnå ufortjent medfølelse for noe h*n selv la opp til eller å sette foreldrene opp mot hverandre.

Som foreldre må vi stålsette oss mot våre barns hatutbrudd og forsøk på avvisning. Hvis ikke mister vi mye trygghet og autoritet som foreldre. Vi kan ikke bedømme hvor god forelderjobb vi gjør ut fra barnas akutte sinnsstemning og uttrykte motvilje/velvilje. Om vi når det trengs vil tåle ubehaget ved våre barns protester, hyl og avvisning, er det blant de beste tingene vi kan gjøre for våre barn.

mvh

Applaus! Applaus! )

[Gjest alegre]

Hørte om et barn som spurte mora om å få en hund eller katt.

"Nei, det kan vi ikke ha for pappa er så allergisk at han kan dø.", svarte mora.

"Jammen da kan vi jo få et dyr!!!", svarte barnet.

Tror neppe dette barnet skjønte rekkevidden av hva det sa, men mora så humoren i det i stedet for å bli sint.

[PieLill]

Hørte om et barn som spurte mora om å få en hund eller katt.

"Nei, det kan vi ikke ha for pappa er så allergisk at han kan dø.", svarte mora.

"Jammen da kan vi jo få et dyr!!!", svarte barnet.

Tror neppe dette barnet skjønte rekkevidden av hva det sa, men mora så humoren i det i stedet for å bli sint.

Vi må velge mellom katt og pappa.

Og ungene har etter tur foreslått at pappa flytter ut til fordel for en katt.

;-)

mvh

[jubalong70]

Vi må velge mellom katt og pappa.

Og ungene har etter tur foreslått at pappa flytter ut til fordel for en katt.

;-)

mvh

Her har de også vurdert sterkt om de ville ha hund eller pappa. De ble etter litt om og men enige om at det var litt kjekt med pappa da

[PieLill]

Her har de også vurdert sterkt om de ville ha hund eller pappa. De ble etter litt om og men enige om at det var litt kjekt med pappa da

Kjekt å ha....

;-)

mvh

[morsan]

Vi må velge mellom katt og pappa.

Og ungene har etter tur foreslått at pappa flytter ut til fordel for en katt.

;-)

mvh

nesten litt som her, da! ;-)

http://www.joe-ks.com/archives/CatOrHubby.jpg

[morsan]

Ikke la dere sjokkere eller avvise av slikt! Hun har for det første ikke peiling på hva hun sier. Barn begynner som regel ikke å skjønne det absolutte med døden før 6-8 årsalderen. Det hun sa var i realiteten at akkurat nå var hun så fryktlig sint på pappa at hun ikke ønsket å se ham. Dessuten fisket hun etter din sympati og en alliert mot pappa den grusomme.

Når barn er så små og har så lite peiling på hva de sier synes jeg som regel det er best å ignorere slike kraftutsagn og gå rett til sakens kjerne:

"Er du sint på pappa fordi han bar deg ut av kjøkkenet?"

Med et slikt utsagn oppnår du flere ting. Du har for det første ikke latt deg dupere, sjokkere eller avvise av kraftutsagnene. Dernest har du vist at du lytter og har forstått hva barnet ønsker å formidle. For det tredie har du gitt et eksempel på en bedre måte å uttrykke følelsen.

Etter at følelsene er ferdug debattert og barnet har opplevd at du forstår og bryr deg om hva h*n føler, er det på tide å gi pappa din fulle støtte.

"Men du vet jo at når du ikke vil høre blir vi nødt til å bære deg ut av kjøkkenet..." Ved å bruke ordet 'vi' har du stilt deg 100% solidarisk og medansvarlig til pappas irettesettelse.

Nå har barnet fått lufte sine frustrete følelser, fått et ikke korrigerende og konfliktskapende eksempel på en bedre måte å uttrykke seg på. Dessuten har barnet ikke lykkes i å oppnå ufortjent medfølelse for noe h*n selv la opp til eller å sette foreldrene opp mot hverandre.

Som foreldre må vi stålsette oss mot våre barns hatutbrudd og forsøk på avvisning. Hvis ikke mister vi mye trygghet og autoritet som foreldre. Vi kan ikke bedømme hvor god forelderjobb vi gjør ut fra barnas akutte sinnsstemning og uttrykte motvilje/velvilje. Om vi når det trengs vil tåle ubehaget ved våre barns protester, hyl og avvisning, er det blant de beste tingene vi kan gjøre for våre barn.

mvh

Vel talt! :-)

[Gjest EvyM]

Ikke la dere sjokkere eller avvise av slikt! Hun har for det første ikke peiling på hva hun sier. Barn begynner som regel ikke å skjønne det absolutte med døden før 6-8 årsalderen. Det hun sa var i realiteten at akkurat nå var hun så fryktlig sint på pappa at hun ikke ønsket å se ham. Dessuten fisket hun etter din sympati og en alliert mot pappa den grusomme.

Når barn er så små og har så lite peiling på hva de sier synes jeg som regel det er best å ignorere slike kraftutsagn og gå rett til sakens kjerne:

"Er du sint på pappa fordi han bar deg ut av kjøkkenet?"

Med et slikt utsagn oppnår du flere ting. Du har for det første ikke latt deg dupere, sjokkere eller avvise av kraftutsagnene. Dernest har du vist at du lytter og har forstått hva barnet ønsker å formidle. For det tredie har du gitt et eksempel på en bedre måte å uttrykke følelsen.

Etter at følelsene er ferdug debattert og barnet har opplevd at du forstår og bryr deg om hva h*n føler, er det på tide å gi pappa din fulle støtte.

"Men du vet jo at når du ikke vil høre blir vi nødt til å bære deg ut av kjøkkenet..." Ved å bruke ordet 'vi' har du stilt deg 100% solidarisk og medansvarlig til pappas irettesettelse.

Nå har barnet fått lufte sine frustrete følelser, fått et ikke korrigerende og konfliktskapende eksempel på en bedre måte å uttrykke seg på. Dessuten har barnet ikke lykkes i å oppnå ufortjent medfølelse for noe h*n selv la opp til eller å sette foreldrene opp mot hverandre.

Som foreldre må vi stålsette oss mot våre barns hatutbrudd og forsøk på avvisning. Hvis ikke mister vi mye trygghet og autoritet som foreldre. Vi kan ikke bedømme hvor god forelderjobb vi gjør ut fra barnas akutte sinnsstemning og uttrykte motvilje/velvilje. Om vi når det trengs vil tåle ubehaget ved våre barns protester, hyl og avvisning, er det blant de beste tingene vi kan gjøre for våre barn.

mvh

Har du kurs?

[pekkaline]

Ikke la dere sjokkere eller avvise av slikt! Hun har for det første ikke peiling på hva hun sier. Barn begynner som regel ikke å skjønne det absolutte med døden før 6-8 årsalderen. Det hun sa var i realiteten at akkurat nå var hun så fryktlig sint på pappa at hun ikke ønsket å se ham. Dessuten fisket hun etter din sympati og en alliert mot pappa den grusomme.

Når barn er så små og har så lite peiling på hva de sier synes jeg som regel det er best å ignorere slike kraftutsagn og gå rett til sakens kjerne:

"Er du sint på pappa fordi han bar deg ut av kjøkkenet?"

Med et slikt utsagn oppnår du flere ting. Du har for det første ikke latt deg dupere, sjokkere eller avvise av kraftutsagnene. Dernest har du vist at du lytter og har forstått hva barnet ønsker å formidle. For det tredie har du gitt et eksempel på en bedre måte å uttrykke følelsen.

Etter at følelsene er ferdug debattert og barnet har opplevd at du forstår og bryr deg om hva h*n føler, er det på tide å gi pappa din fulle støtte.

"Men du vet jo at når du ikke vil høre blir vi nødt til å bære deg ut av kjøkkenet..." Ved å bruke ordet 'vi' har du stilt deg 100% solidarisk og medansvarlig til pappas irettesettelse.

Nå har barnet fått lufte sine frustrete følelser, fått et ikke korrigerende og konfliktskapende eksempel på en bedre måte å uttrykke seg på. Dessuten har barnet ikke lykkes i å oppnå ufortjent medfølelse for noe h*n selv la opp til eller å sette foreldrene opp mot hverandre.

Som foreldre må vi stålsette oss mot våre barns hatutbrudd og forsøk på avvisning. Hvis ikke mister vi mye trygghet og autoritet som foreldre. Vi kan ikke bedømme hvor god forelderjobb vi gjør ut fra barnas akutte sinnsstemning og uttrykte motvilje/velvilje. Om vi når det trengs vil tåle ubehaget ved våre barns protester, hyl og avvisning, er det blant de beste tingene vi kan gjøre for våre barn.

mvh

Du har gitt et knallsvar

[Liliaceae]

Ikke la dere sjokkere eller avvise av slikt! Hun har for det første ikke peiling på hva hun sier. Barn begynner som regel ikke å skjønne det absolutte med døden før 6-8 årsalderen. Det hun sa var i realiteten at akkurat nå var hun så fryktlig sint på pappa at hun ikke ønsket å se ham. Dessuten fisket hun etter din sympati og en alliert mot pappa den grusomme.

Når barn er så små og har så lite peiling på hva de sier synes jeg som regel det er best å ignorere slike kraftutsagn og gå rett til sakens kjerne:

"Er du sint på pappa fordi han bar deg ut av kjøkkenet?"

Med et slikt utsagn oppnår du flere ting. Du har for det første ikke latt deg dupere, sjokkere eller avvise av kraftutsagnene. Dernest har du vist at du lytter og har forstått hva barnet ønsker å formidle. For det tredie har du gitt et eksempel på en bedre måte å uttrykke følelsen.

Etter at følelsene er ferdug debattert og barnet har opplevd at du forstår og bryr deg om hva h*n føler, er det på tide å gi pappa din fulle støtte.

"Men du vet jo at når du ikke vil høre blir vi nødt til å bære deg ut av kjøkkenet..." Ved å bruke ordet 'vi' har du stilt deg 100% solidarisk og medansvarlig til pappas irettesettelse.

Nå har barnet fått lufte sine frustrete følelser, fått et ikke korrigerende og konfliktskapende eksempel på en bedre måte å uttrykke seg på. Dessuten har barnet ikke lykkes i å oppnå ufortjent medfølelse for noe h*n selv la opp til eller å sette foreldrene opp mot hverandre.

Som foreldre må vi stålsette oss mot våre barns hatutbrudd og forsøk på avvisning. Hvis ikke mister vi mye trygghet og autoritet som foreldre. Vi kan ikke bedømme hvor god forelderjobb vi gjør ut fra barnas akutte sinnsstemning og uttrykte motvilje/velvilje. Om vi når det trengs vil tåle ubehaget ved våre barns protester, hyl og avvisning, er det blant de beste tingene vi kan gjøre for våre barn.

mvh

Bra svar!

Signerer denne.

[jubalong70]

Kjekt å ha....

;-)

mvh

Ja, i grunnen

[Gjest også en mamma]

Jeg ser at du reagerer på språkbruken til barnet. Og selvsagt har du helt rett i at "sånt sier man ikke". Men hun gjorde nå det likevel. Hun var sint og prøvde å finne ut hvordan hun skulle uttrykke sitt sinne. Hun valgte de sterkeste ordene hun kunne. Og hun så tydelig effekten i ditt ansikt. Det lærer hun av. Og det hun lærer er ikke det du ønsker at hun skal lære. Du ønsker at hun skal forstå at slikt er uakseptabelt. Men det hun lærer er at hun kan si slike ting for å sjokkere og få oppmerksomhet. Hun blir fortvilet over den makten dere har over henne, og prøver å ta igjen ved å demonstrere makt.

Alle barn blir sinte av og til, og de bruker de "våpnene" de har. Ikke gi henne dette som våpen. Neste gang hun sier at hun ønsker mamma eller pappa død, eller "ønsker at jeg ikke hadde noen mamma", så bare ignorer, og svar at "jeg er veldig glad i deg selv om du er sint på meg." Prøv deretter å ta tak i den underliggende årsaken til barnets sinne. Gå rett på sak - og gi henne aksept for sinnet. Det er lov å være sint!

Du må hjelpe henne å finne en måte å reagere på når hun er sint som er akseptabel.