Panikkangst under graviditet

[Gjest forvirretMAGE]

Jeg er høygravid og har de siste to måneden hatt noen "merkelige" tanker i hodet som jeg aldri tidligere har opplevd i mitt noen-og-tretti-årige liv. Plutselig har jeg begynt å bli redd for døden, for min egen del! Jeg kan få plutselig angst, som varer noen minutter, da jeg kjenner at jeg er fryktelig redd for å skulle dø bort. Tidligere har jeg bare vært redd for at familiemedlemmer eller venner skulle gå bort, men nå har jeg en slik uvant fokus på at alle dør, og at det også med 100 prosent sannsynlighet vil skje MEG.

Denne angsten har ingenting med den forestående fødselen å gjøre, for jeg er ikke redd for å føde (har født før). Men jeg antar at det skyldes miksen av hormoner i kroppen, på ett eller annet vis. Kanskje mangel på noen mineraler eller vitaminer??

Noen som har hatt lignende erfaringer, eller som vet om hjernen kan påvirkes av mangel på mineraler til å utvikle angst?

[Gjest døden?]

Hei

Det er ikke det at du er redd for hva som vil skje med det lille barnet om du skulle dø da? Etter at det er født, mener jeg.

Jeg tenker av og til på dette, men jeg har ikke angst i den forbindelse.

[Tinkebøtta]

Unnfangelse og fødsel bringer deg nærmere eksistensielle spørsmål rundt liv og død, og gjør deg sårbar. På samme måte vil det å miste en av sine nærmeste kunne utløse angst for (tilsvarende) sykdom og død hos den pårørende.

Det å skulle bli mor innebærer også et stort ansvar i seg selv, som gjør at man blir redd for at noe skal hende en selv. Plutselig er det et lite og forsvarsløst individ som er fullstendig prisgitt deg og din tilstedeværelse.

Det er derfor normalt vil jeg si, å kjenne på en viss grad av angst og vonde tanker rundt dette. Til syvende og sist er vi jo faktisk alle dødelige, men vi har en tendens til å skyve denne tanken foran oss eller fortrenge uten å tørre ta det fullt innover oss i hverdagen. Hvis du opplever at angsten tar overhånd eller trekker ut er det veldig viktig at du snakker med noen om dette. Enten barnets far, venninne eller annen fortrolig. Helsestasjonen eller fastlegen kan også hjelpe deg hvis angsten vedvarer etter fødselen eller du får symptomer på fødselsdepresjon. Det er normalt å føle seg nedstemt noen dager etter forløsningen pga hormonelle endringer, men ved vedvarende plager bør du ikke nøle med å be om hjelp.

Jeg tror ikke "kjemisk ubalanse" er grunnen til de plagene du har nå, men som sagt de eksistensielle spørsmålene som reiser seg. I tillegg er det vanlig at eventuelle tidligere problemer med angst/depresjon kan forsterke seg eller at hendelser fra barndommen kan komme til overflaten i den fasen du gjennomgår nå.

p.s. Du skriver "Panikkangst" i tittelen din. Hvis du opplever angsten som "anfall" med hjertebank, svimmelhet, pusteproblemer, nummenhet mm regner jeg med at du kjenner til teknikken med å puste i en papirpose for å stoppe/kontrollere anfall? Hvis ikke svarer du på dette innlegget så skal jeg forklare nærmere....

[Gjest forvirretMAGE]

Unnfangelse og fødsel bringer deg nærmere eksistensielle spørsmål rundt liv og død, og gjør deg sårbar. På samme måte vil det å miste en av sine nærmeste kunne utløse angst for (tilsvarende) sykdom og død hos den pårørende.

Det å skulle bli mor innebærer også et stort ansvar i seg selv, som gjør at man blir redd for at noe skal hende en selv. Plutselig er det et lite og forsvarsløst individ som er fullstendig prisgitt deg og din tilstedeværelse.

Det er derfor normalt vil jeg si, å kjenne på en viss grad av angst og vonde tanker rundt dette. Til syvende og sist er vi jo faktisk alle dødelige, men vi har en tendens til å skyve denne tanken foran oss eller fortrenge uten å tørre ta det fullt innover oss i hverdagen. Hvis du opplever at angsten tar overhånd eller trekker ut er det veldig viktig at du snakker med noen om dette. Enten barnets far, venninne eller annen fortrolig. Helsestasjonen eller fastlegen kan også hjelpe deg hvis angsten vedvarer etter fødselen eller du får symptomer på fødselsdepresjon. Det er normalt å føle seg nedstemt noen dager etter forløsningen pga hormonelle endringer, men ved vedvarende plager bør du ikke nøle med å be om hjelp.

Jeg tror ikke "kjemisk ubalanse" er grunnen til de plagene du har nå, men som sagt de eksistensielle spørsmålene som reiser seg. I tillegg er det vanlig at eventuelle tidligere problemer med angst/depresjon kan forsterke seg eller at hendelser fra barndommen kan komme til overflaten i den fasen du gjennomgår nå.

p.s. Du skriver "Panikkangst" i tittelen din. Hvis du opplever angsten som "anfall" med hjertebank, svimmelhet, pusteproblemer, nummenhet mm regner jeg med at du kjenner til teknikken med å puste i en papirpose for å stoppe/kontrollere anfall? Hvis ikke svarer du på dette innlegget så skal jeg forklare nærmere....

Tusen takk for svar.

Forskjellen fra tidligere bekymringer rundt død er jo at jeg regner med at alle mødre er bekymra for at det skal hende noe med barna, men nå er denne redselen plutselig vendt mot meg selv. Og det kommer som lyn fra klar himmel, for jeg har aldri hatt psykiske problemer eller vært en angstfull person på noe vis.

Men som du sier, Tinkebøtta, så er det klart at liv-og-død-spørsmål er tett innpå en når en snart skal føde.

På den annen side... jeg har barn fra før, og kjente ikke det minste symptom på noe lignende da. Men, men.

Det er vel bare "å stå han av", og håpe på at en fødselsdepresjon i etterkant av fødsel ikke er noe jeg blir belemret med. Det har ikke vært noe slikt før.

[Tinkebøtta]

Tusen takk for svar.

Forskjellen fra tidligere bekymringer rundt død er jo at jeg regner med at alle mødre er bekymra for at det skal hende noe med barna, men nå er denne redselen plutselig vendt mot meg selv. Og det kommer som lyn fra klar himmel, for jeg har aldri hatt psykiske problemer eller vært en angstfull person på noe vis.

Men som du sier, Tinkebøtta, så er det klart at liv-og-død-spørsmål er tett innpå en når en snart skal føde.

På den annen side... jeg har barn fra før, og kjente ikke det minste symptom på noe lignende da. Men, men.

Det er vel bare "å stå han av", og håpe på at en fødselsdepresjon i etterkant av fødsel ikke er noe jeg blir belemret med. Det har ikke vært noe slikt før.

Jeg vet ikke hvorfor det dukker opp nå, og ikke da du var gravid sist. Men menneskesinnet er jo innfløkt og det er mange faktorer som spiller inn.

Kanskje er det noen forhold i livet ditt som har endret seg fra sist, f.eks at rammene rundt deg er endret?

En annen mulig forklaring kan være at du har ubearbeidede følelser etter forrige fødsel, kanskje noe underbevisst "fødselsangst" som gjør seg gjeldende nå? Hvis du opplevde å miste kontrollen under forrige fødsel kan det tenkes at det bringer fram en dødsangst nå som du vet mer om hva du går til...? Bare en teori altså.

Det kan også tenkes at nå som du har et (lite?) barn å ta vare i tillegg til graviditeten er du ekstra sliten og tappet for krefter fysisk og psykisk....? Da er du mer disponert.

Uansett ønsker jeg deg lykke til! Sørg for å ta vare på deg selv som best du kan med mye hvile, næringsrikt kosthold og mosjon/frisk luft. For sikkerhets skyld kan du jo ta litt ekstra vitamin/mineraltilskudd om ikke du gjør det fra før..