Traumebehandling: nhd og andre

[bibben]

Hva skjer? Hvordan skjer det? Hva skal til for å få best mulig effekt?

Jeg skal i gang med en traumebehandling, og er i den forbindelse på jakt etter litt info og erfaring om hva jeg kan vente meg.

Jeg er usikker, litt redd og også ganske nysgjerrig på hele prosessen.

Har du NHD noen erfaring med den slags behandling? Finnes det mange ulike former for traumebehandling, og hvilke vurderinger ligger til grunn for valg av innfalsvinkel? Hva synes du er mest virkningfullt? Hvilke utfordringer står man ovenfor? Hva er skjærene i sjøen? Hva er det viktigste pasienten bør satse på for å oppnå best mulig effekt?

Vil prosessen være best med eller uten medisiner?

Jeg håper du har anledning til å svare meg.

Har noen andre her på DOL erfaring med denne form for behandling, så vil jeg veldig gjerne høre hvilke erfaringer dere har.

Jeg lurer på hva som skal til for å føle at skrekken er borte? Blir den kanskje ikke helt borte? Hvilke verktøy/hva slags beredskap anvendte dere selv for å klare å arbeide dere igjennom materien? Angrer dere i ettertid, eller var det verd strevet og ubehaget som nødvendigvis følger en slik prosess?

[Gjest xbellax]

Det som er selve cluet med traume behandling er å gi vedkommende en dypere forståelse

av sammenhengen mellom selve traumen(-e) og de symptomene vedkommende har. Dette gjelder for både kropp og sjel (skjønt en del behandlere glemmer hele kroppen og fokuserer på hva som skjer i hodet).

Man øker bevisstheten og toleransen for egne tanker og handlinger og naturligvis sine egne ressurser. Gradvis vil man lære nye mestringsstrategier for å håndtere symptomene.

For noen gjøres traumebehandling i grupper(skuespill har for eksempel ofte blitt brukt her), andre gjør det 1-1 og noen velger begge deler.

Hva er det viktigste for pasienten? Være ærlig, våge å være sårbar, åpne opp –kun da kan man få hjelp til det man sliter med. Etter det; -ta i mot den hjelpen som tilbys.

Å føre en ”terapi dagbok” er et godt hjelpemiddel, det er tiden mellom timene som er det aller viktigste; hvordan du bruker det som er blitt snakket om, hvilke tanker du gjør deg, hva du tenker om veien videre, osv.

[Gjest kaffedama]

Hei :-)

Det spørs hva du mener med traumebehandling.

Det er flere ulike former for terapi som er utviklet for å behandle traumer, flere av de har effekt. Jeg limer inn en link som tar for seg ulike traumebehandlinger og ser på effekten av disse, jeg vet ikke om den er nyttig for deg men...

http://www.psykol.no/default.aspx?did=9054868

Jeg har nå (*rødme*) prøvd mange ulike terapiformer, medisiner osv... først nå føler jeg at jeg virkelig jobber i terapien, før har jeg vært "flink" klient, helt etter boka i den kognitive terapien jeg gikk i, gjort riktig, sagt riktig, visst hvordan/hva det er riktig å tenke, så flink at jeg ble vurdert som frisk faktisk, før jeg klikka bittelitt (!) Som var det beste som kunne skje, ser jeg i dag. Jeg sto på stedet hvil i livet mitt. Nå er jeg en "ekte" klient, nå fungerer hverdagen min bedre og bedre, men jeg er en nokså vanskelig klient tror jeg :-) !

Det viktigste for god behandling tror jeg er relasjonen man får til terapeuten sin. Man bør finne en terapeut man kan føle seg så trygg på som det er mulig. Kjemien bør stemme. (Stakkar han jeg går til, han får så mye dritt fra meg, tusenvis av overføringer som jeg etterpå kan se at ikke handler om ham, fordi jeg er i ferd med å få en nær relasjon til ham, og da kommer de tankene og følelsene som bobler under alt... jaja...)

Uansett, hvis du skal i behandling på Modum elns. så vet jeg ikke hvilke terapiformer de benytter for jeg har ikke vært der. Da kan jeg ikke gi deg noen råd. Annet enn å vise deg frem, det du bakser med. Bruke tiden der til å fokusere på deg, ikke de andre der, få mest mulig ut av tiden, skille dine og andre sine problemer. Selv om ting ligner hverandre er to mennesker sjelden lik. Dette er ting som har gjeldt for meg, jeg vet ikke om dette gjelder for deg, jeg snakker jo ut fra meg, og jeg har vært god på å fokusere på de andre, for å ikke kjenne på mitt!

Hvis du skal finne terapeut og starte med traumebehandling, så tror jeg kjemien, at den metoden han/hun benytter er den "riktige" for deg/at terapeuten ikke er "låst" til en metode (en fleksibel terapeut er viktig tror jeg, for da kan terapien "sys" til deg som person), at terapeuten er rimelig sensitiv og god på å "se" hvor du er i løypa er noe av det viktigste.

Hvilken metode tror jeg bør avhenge av hva som fungerer for deg, for de fleste har effekt... :-)

Og så tror jeg det er mulig å bli helt frisk, med humper og bølger og smerter på veien. Vanskene vil være her, men man kan lære seg bedre å takle dem tror jeg. Jeg tror man kan få et ok liv. :-)

Håper du fikk noe ut av dette tankespinnet.

Lykke til!

[bibben]

Det som er selve cluet med traume behandling er å gi vedkommende en dypere forståelse

av sammenhengen mellom selve traumen(-e) og de symptomene vedkommende har. Dette gjelder for både kropp og sjel (skjønt en del behandlere glemmer hele kroppen og fokuserer på hva som skjer i hodet).

Man øker bevisstheten og toleransen for egne tanker og handlinger og naturligvis sine egne ressurser. Gradvis vil man lære nye mestringsstrategier for å håndtere symptomene.

For noen gjøres traumebehandling i grupper(skuespill har for eksempel ofte blitt brukt her), andre gjør det 1-1 og noen velger begge deler.

Hva er det viktigste for pasienten? Være ærlig, våge å være sårbar, åpne opp –kun da kan man få hjelp til det man sliter med. Etter det; -ta i mot den hjelpen som tilbys.

Å føre en ”terapi dagbok” er et godt hjelpemiddel, det er tiden mellom timene som er det aller viktigste; hvordan du bruker det som er blitt snakket om, hvilke tanker du gjør deg, hva du tenker om veien videre, osv.

Thanks! Mange gode tips der. Jeg er veldig spent på hva som skjer, men også ganske redd må jeg innrømme. Aller mest redd er jeg for å miste kontrollen, redd for å bli overveldet. Jeg vet at jeg bruker en del ressurser på å holde alt på plass. Kanskje vil alt føles som en lettelse når jeg kommer ut i den andre enden. Men så var det veien dit da. Ofte frister det jo å velge minste motstands vei....det er antagelig et svært mennesklig fenomen???

Jeg har en forventning om generelt å få bedre hukommelse, det ville være en stor gevinst. Det å klare å være mer i nuet. Klare å være tilstede, og å føle meg her og nå. Ikke alltid være sånn litt på siden av alt. Ikke føle og tenke "ute av fase". Ikke være fullt så mye tilskuer til det jeg foretar meg.

Jeg håper at jeg blir ivaretatt hvis jeg mister litt grunnen under føttene. Det er det jeg er aller mest redd for. Jeg håper ikke jeg blir "gitt opp" midt i det hele hvis jeg reagerer utenom normalen.

Jeg er alltid redd for at alt er over før jeg er kommet meg over på trygg grunn.

[bibben]

Hei :-)

Det spørs hva du mener med traumebehandling.

Det er flere ulike former for terapi som er utviklet for å behandle traumer, flere av de har effekt. Jeg limer inn en link som tar for seg ulike traumebehandlinger og ser på effekten av disse, jeg vet ikke om den er nyttig for deg men...

http://www.psykol.no/default.aspx?did=9054868

Jeg har nå (*rødme*) prøvd mange ulike terapiformer, medisiner osv... først nå føler jeg at jeg virkelig jobber i terapien, før har jeg vært "flink" klient, helt etter boka i den kognitive terapien jeg gikk i, gjort riktig, sagt riktig, visst hvordan/hva det er riktig å tenke, så flink at jeg ble vurdert som frisk faktisk, før jeg klikka bittelitt (!) Som var det beste som kunne skje, ser jeg i dag. Jeg sto på stedet hvil i livet mitt. Nå er jeg en "ekte" klient, nå fungerer hverdagen min bedre og bedre, men jeg er en nokså vanskelig klient tror jeg :-) !

Det viktigste for god behandling tror jeg er relasjonen man får til terapeuten sin. Man bør finne en terapeut man kan føle seg så trygg på som det er mulig. Kjemien bør stemme. (Stakkar han jeg går til, han får så mye dritt fra meg, tusenvis av overføringer som jeg etterpå kan se at ikke handler om ham, fordi jeg er i ferd med å få en nær relasjon til ham, og da kommer de tankene og følelsene som bobler under alt... jaja...)

Uansett, hvis du skal i behandling på Modum elns. så vet jeg ikke hvilke terapiformer de benytter for jeg har ikke vært der. Da kan jeg ikke gi deg noen råd. Annet enn å vise deg frem, det du bakser med. Bruke tiden der til å fokusere på deg, ikke de andre der, få mest mulig ut av tiden, skille dine og andre sine problemer. Selv om ting ligner hverandre er to mennesker sjelden lik. Dette er ting som har gjeldt for meg, jeg vet ikke om dette gjelder for deg, jeg snakker jo ut fra meg, og jeg har vært god på å fokusere på de andre, for å ikke kjenne på mitt!

Hvis du skal finne terapeut og starte med traumebehandling, så tror jeg kjemien, at den metoden han/hun benytter er den "riktige" for deg/at terapeuten ikke er "låst" til en metode (en fleksibel terapeut er viktig tror jeg, for da kan terapien "sys" til deg som person), at terapeuten er rimelig sensitiv og god på å "se" hvor du er i løypa er noe av det viktigste.

Hvilken metode tror jeg bør avhenge av hva som fungerer for deg, for de fleste har effekt... :-)

Og så tror jeg det er mulig å bli helt frisk, med humper og bølger og smerter på veien. Vanskene vil være her, men man kan lære seg bedre å takle dem tror jeg. Jeg tror man kan få et ok liv. :-)

Håper du fikk noe ut av dette tankespinnet.

Lykke til!

Tusen takk for "tankespinnet" ) Det var fint å lese det du skrev! Du skriver om det å være flink klient/pasient, og det er en skummel felle å falle ned i. Det tar lang tid å komme opp. Hvis man ellers i livet har vært den flinke, mestrende, veloppdragne og samvittighetsfulle, er det ikke gjort i en håndvending å gi seg hen til det å bare føle, og det å være i nuet. Det å reagere spontant uten å tenke på andres velbehag og øvrige konsekvenser. Det å hele tiden tenke fremover og bakover, ja i et bankende kjør, er så vannvittig slitsomt. det er krevende å hele tiden skulle tenke på andres ve og vel midt opp i det å skulle ta fatt på sine egne ting...ja og samtidig komme videre i løypen. Jeg tenker alt for mye på konsekvenser og følger. Det virker utrolig hemmende på min egen utvikling ser jeg.

Takk også for linken. Den har jeg nå lagret på mine favoritter, og jeg skal dykke ned i artikkelen med det første.

Jeg tenker at jeg vil gjøre en innstas nå i forbindelse med dette tilbudet/initiativet vedrørende traumebehandlingen. Jeg skal virkelig forsøke å legge godviljen til, og prøve å være litt mer åpen enn det jeg har vært til nå. Kanskje skal jeg bli litt mer alvorlig i samvær med andre, og ikke føle at jeg har så mye ansvar for ikke å si/gjøre de riktige tingene. Dette er så inn i granskauen vanskelig. Jeg leser mellom linjene at du så inderlig godt vet hvordan dette er.

Takk for at du delte dine erfaringer med meg!

[Gjest kaffedama]

Det som er selve cluet med traume behandling er å gi vedkommende en dypere forståelse

av sammenhengen mellom selve traumen(-e) og de symptomene vedkommende har. Dette gjelder for både kropp og sjel (skjønt en del behandlere glemmer hele kroppen og fokuserer på hva som skjer i hodet).

Man øker bevisstheten og toleransen for egne tanker og handlinger og naturligvis sine egne ressurser. Gradvis vil man lære nye mestringsstrategier for å håndtere symptomene.

For noen gjøres traumebehandling i grupper(skuespill har for eksempel ofte blitt brukt her), andre gjør det 1-1 og noen velger begge deler.

Hva er det viktigste for pasienten? Være ærlig, våge å være sårbar, åpne opp –kun da kan man få hjelp til det man sliter med. Etter det; -ta i mot den hjelpen som tilbys.

Å føre en ”terapi dagbok” er et godt hjelpemiddel, det er tiden mellom timene som er det aller viktigste; hvordan du bruker det som er blitt snakket om, hvilke tanker du gjør deg, hva du tenker om veien videre, osv.

"Være ærlig, våge å være sårbar, åpne opp –kun da kan man få hjelp til det man sliter med."

Takk for at du setter ord på det jeg gjerne skulle skrevet, det føles sånn; "Eureka - selvfølgelig!"

Du har gode råd du :-)

[Gjest kaffedama]

Tusen takk for "tankespinnet" ) Det var fint å lese det du skrev! Du skriver om det å være flink klient/pasient, og det er en skummel felle å falle ned i. Det tar lang tid å komme opp. Hvis man ellers i livet har vært den flinke, mestrende, veloppdragne og samvittighetsfulle, er det ikke gjort i en håndvending å gi seg hen til det å bare føle, og det å være i nuet. Det å reagere spontant uten å tenke på andres velbehag og øvrige konsekvenser. Det å hele tiden tenke fremover og bakover, ja i et bankende kjør, er så vannvittig slitsomt. det er krevende å hele tiden skulle tenke på andres ve og vel midt opp i det å skulle ta fatt på sine egne ting...ja og samtidig komme videre i løypen. Jeg tenker alt for mye på konsekvenser og følger. Det virker utrolig hemmende på min egen utvikling ser jeg.

Takk også for linken. Den har jeg nå lagret på mine favoritter, og jeg skal dykke ned i artikkelen med det første.

Jeg tenker at jeg vil gjøre en innstas nå i forbindelse med dette tilbudet/initiativet vedrørende traumebehandlingen. Jeg skal virkelig forsøke å legge godviljen til, og prøve å være litt mer åpen enn det jeg har vært til nå. Kanskje skal jeg bli litt mer alvorlig i samvær med andre, og ikke føle at jeg har så mye ansvar for ikke å si/gjøre de riktige tingene. Dette er så inn i granskauen vanskelig. Jeg leser mellom linjene at du så inderlig godt vet hvordan dette er.

Takk for at du delte dine erfaringer med meg!

Jeg tror det blir sånn, at man tenker på konsekvenser og følger, når man har opplevd traumer, fordi man vet hvor fælt ting kan bli og lærer at man må passe seg. Det er slitsomt. Handlingslammende..

Hjelperollen er slitsom, og så havner man i så mange ugreie situasjoner. Den ble borte i stormen i fjor, da begynte jeg å fokusere på meg selv, mine ting. Veldig fornuftig! ;-)

Så bra at du hadde nytte av det jeg skrev! Det er vanskelig å vite hva andre drar nytte av, jeg blir alltid så usikker når jeg har skrevet noe (sånn apropo konsekvenser av det man gjør...!) :-)

For min del tenker jeg at så lenge jeg prøver, så lenge jeg jobber og har som mål å bli helt "frisk" vil jeg komme dit at jeg kan reagere normalt (få tak i følelsene mine, ikke spalte dem ut), ikke trekke meg fra nære relasjoner, klare å stole på andre mennesker.

Klarer jeg det så vil jeg komme dit at jeg har en jobb, en familie, en liten båt og et hus; fungere i livet rett og slett, vil jeg, så går det! Det tar bare litt lengre tid for meg enn for endel andre.

Lykke til med terapien du starter på

[vanilje]

Hei!

Jeg har vært på modum, så kan fortelle litt om opplegget der.

Skal vi seee... de har for det meste gruppeterapi, undervisning sånn at man skjønner mer hva som ligger bak reaksjonene, bevegelsesterapi som går mye på fokus/konsentrasjon...hmm. tenke litt...utegruppe, var fantastisk deilig å knuse så mange vedkubber som jeg gjorde ;-)) personlige målsettninger fra uke til uke, som var så som så...enesamtaler...loggføring, som jeg helt klart kunne vært flinkere til. de hadde ikke psykodrama, så det vet jeg ikke så mye om. Faste timeplaner, stortsett opplegg fra 9-15, veldig sosialt om kveldene. Var sikkert mye mer, men hjernen min funker ikke så bra nå kl 3 om natta...

For meg, nå i ettertid, så ser jeg at psykoanalytisk terapi funker mye bedre for meg enn kognitiv. Tillit til behandler er alfa og omega. Det å bli lært at det er lov til å si fra når man er uenig, lære grensesetting, bare det å få si til behandler at hun innimellom er en dust og er helt på en annen planet, og hun svarer at hun er glad for at jeg sier det, bare det er en helt utrolig følelse :-))

Lykke til!

[Melba1365380968]

Hei bibben!

Jeg går til en slags kroppsorientert traumebehandling. Det passer meg fint, fordi jeg har mange symptomer i kroppen. Behandlingen går bl.a. ut på å skjønne hva alle traumeminnene gjør med hele meg, og på at jeg skal lære meg å holde ut vonde følelser i kroppen uten å dissosiere ut av den.

Men jeg tror ikke vi holder oss strengt til en type psykoterapi, jeg tror vi skifter litt etter hva vi jobber med. Jeg vet ikke hva de forskjellige typene heter, men etter hva jeg har skjønt så prøver psykologen min å få meg til å tenke over hvilke selvinstrukser jeg gir meg selv, og vi jobber med at jeg skal kjenne igjen "triggere" slik at jeg kan lære meg at jeg ikke må reagere instinktivt og spontant med dødsangst/panikkanfall.

Jeg skjønner godt du er redd/usikker/nysgjerrig. Det var jeg også før jeg begynte for et år siden, og jeg er det vel fortsatt. Det er veldig arbeidssomt, krevende, slitsomt, utfordrende, vondt, interessant...lista er lang.

Det viktigste i slik behandling, føler jeg, er at du og behandleren din klarer å få en trygg stemning i terapirommet. Kun da vil du føle deg trygg nok til å jobbe med det som gjør mest vondt, og som du kanskje ikke vil snakke om med noen. Da vil kanskje noe av skrekken og lammelsen i deg kunne finne veier ut sånn at du blir roligere. Dette kan nok ta ganske lang tid, avhengig av hvor traumatisert du er. Du må huske å være ærlig i terapien, hvis ikke bygges alt på feil grunnlag. Og det er helt ok å være usikker, føle seg liten, teit og alt annet, bare fortell det til psykologen din :-)

Jeg bruker ingen medisiner foruten sovemedisin. Jeg har mange ganger hatt lyst på både det ene og det andre, spesielt angstdempende, men det hangler og går uten medisiner. Det er ikke noe jeg har valgt bevisst, men jeg har aldri snakket med en psykiater.

Du får ha lykke til!

[bibben]

Hei bibben!

Jeg går til en slags kroppsorientert traumebehandling. Det passer meg fint, fordi jeg har mange symptomer i kroppen. Behandlingen går bl.a. ut på å skjønne hva alle traumeminnene gjør med hele meg, og på at jeg skal lære meg å holde ut vonde følelser i kroppen uten å dissosiere ut av den.

Men jeg tror ikke vi holder oss strengt til en type psykoterapi, jeg tror vi skifter litt etter hva vi jobber med. Jeg vet ikke hva de forskjellige typene heter, men etter hva jeg har skjønt så prøver psykologen min å få meg til å tenke over hvilke selvinstrukser jeg gir meg selv, og vi jobber med at jeg skal kjenne igjen "triggere" slik at jeg kan lære meg at jeg ikke må reagere instinktivt og spontant med dødsangst/panikkanfall.

Jeg skjønner godt du er redd/usikker/nysgjerrig. Det var jeg også før jeg begynte for et år siden, og jeg er det vel fortsatt. Det er veldig arbeidssomt, krevende, slitsomt, utfordrende, vondt, interessant...lista er lang.

Det viktigste i slik behandling, føler jeg, er at du og behandleren din klarer å få en trygg stemning i terapirommet. Kun da vil du føle deg trygg nok til å jobbe med det som gjør mest vondt, og som du kanskje ikke vil snakke om med noen. Da vil kanskje noe av skrekken og lammelsen i deg kunne finne veier ut sånn at du blir roligere. Dette kan nok ta ganske lang tid, avhengig av hvor traumatisert du er. Du må huske å være ærlig i terapien, hvis ikke bygges alt på feil grunnlag. Og det er helt ok å være usikker, føle seg liten, teit og alt annet, bare fortell det til psykologen din :-)

Jeg bruker ingen medisiner foruten sovemedisin. Jeg har mange ganger hatt lyst på både det ene og det andre, spesielt angstdempende, men det hangler og går uten medisiner. Det er ikke noe jeg har valgt bevisst, men jeg har aldri snakket med en psykiater.

Du får ha lykke til!

Hei sann Melba!

Takk for innspillet ditt! Det høres som du er inne i et godt opplegg som du virkelig får noe ut av. Det er viktig, og det er godt når man opplever å ha havnet på riktig hylle. Det finnes jo så mange innfallsvinkler og skoler når det gjelder terapeutisk arbeid. Jeg tenker at en eller annen kroppsorientert behandling er nyttig når man sliter med anspenthet og stressberedskap som følge at tidligere negative hendelser. Jeg opplever ofte å gå i et unødig høyspenn, og dette tar både krefter og fokus vekk fra andre mer konstruktive gjøremål.

Jeg gruer meg litt med tanke på at mange ting kan føles verre i begynnelsen, og at det er lett å miste motet, og å ikke ville gå noe videre i terapiprosessen som følge av dette. Det er antagelig viktig å opparbeide en form for motivasjon i forhold til de "gevinstene" det er å jobbe seg ut et traume....ja i alle fall få det mer på avstand.

Det jeg ser frem til, er å slippe å gå å være redd for "usaklige" reaksjoner som kan dukke opp som lyn fra klar himmel. Jeg har hatt noen slike i den senere tid. Da er det masse kaos som tar overhånd, og det kan trigges av en bitte liten assosiasjon, et lite glimt av noe som har vært vondt.

Jeg håper du føler at "jobbingen" din har vært, og er, anstrengelsen verd. Kanskje kan du allerede se en slags progressjon, at du har tilbakelagt viktige steg.

Utfordringen blir å gi seg hen til, samt å stole på terapeuten. Det er kanskje den første bøygen. Jeg skal i alle fall ta steget ut i det, og forsøke å være litt åpen og positiv til det hele. Jeg har jo et ønske om å bli mer "easy going" og mindre redd for mine egne reaksjoner.

Jeg ønsker også deg lykke til videre på den veien du går!

Klem )

[mevie]

hei! Jeg er på traumebehandling nå pga overgrep i ungdomsalder. Har vært innlagt i fem uker, har 7 uker igjen. Programmet ligner en del på det som vanilje beskrev, vi har individual-samtaler 2 ggr i uken, kroppsorientert terapi- der vi gjør en del øvelser for å bevisstgjøre oss hvordan kroppen og pusten fungerer. Vi har også gruppeterapi der vi går igjen et spesifikt emne hver uke, feks mestring, trygghet, sinne++ Vi har også undervisning en gang i uken om relevante emner, feks PTSD. Vi har også uttrykksterapi, der vi maler følelser,og snakker om prosessen ettrpå, og hva bildet betyr for oss. I tillegg så har vi masse fysisk aktivitet, tre ganger i uken, den ene dagen er det kun fysisk, og da drar vi som regel på turer, eller rir.

dette er sånn ca programmet for der hvor jeg er- veldig intens, men bra.

Jeg kan ikke si hvor mye dette har hjulpet enda, men jeg merker at jeg mestrer ting på en annen måte enn jeg gjorde tidligere, så det er et skritt i rett retning. samtidig så får jeg god støtte fra de andre pasienten, godt å kjenne på at vi er i samme båt. Vi både ler og gråter i lag:)

[bibben]

hei! Jeg er på traumebehandling nå pga overgrep i ungdomsalder. Har vært innlagt i fem uker, har 7 uker igjen. Programmet ligner en del på det som vanilje beskrev, vi har individual-samtaler 2 ggr i uken, kroppsorientert terapi- der vi gjør en del øvelser for å bevisstgjøre oss hvordan kroppen og pusten fungerer. Vi har også gruppeterapi der vi går igjen et spesifikt emne hver uke, feks mestring, trygghet, sinne++ Vi har også undervisning en gang i uken om relevante emner, feks PTSD. Vi har også uttrykksterapi, der vi maler følelser,og snakker om prosessen ettrpå, og hva bildet betyr for oss. I tillegg så har vi masse fysisk aktivitet, tre ganger i uken, den ene dagen er det kun fysisk, og da drar vi som regel på turer, eller rir.

dette er sånn ca programmet for der hvor jeg er- veldig intens, men bra.

Jeg kan ikke si hvor mye dette har hjulpet enda, men jeg merker at jeg mestrer ting på en annen måte enn jeg gjorde tidligere, så det er et skritt i rett retning. samtidig så får jeg god støtte fra de andre pasienten, godt å kjenne på at vi er i samme båt. Vi både ler og gråter i lag:)

Takk for ditt innspill!

Det høres virkelig som om du er på et fint opplegg! Det er flott at det finnes slike tilbud. Det må være godt å få slik kontinuitet i behandlingen, og at det tilbys et romslig miljø som ramme for det hele. Jeg tenker at det med fordel kunne vært langt flere slike tilbud, da mange sliter med senskader etter traumatiske opplevelser.

Jeg tror mange mennesker som oppsøker psykiatrien ønsker en trygg ramme for å få bearbeidet slike erfaringer. Det som dessverre ofte skjer er at man får et kortere opphold på en alminnelig post, der man i stor grad bare "er", og hvor man føler seg isolert og alene. Det er å håpe at bevilgende myndigheter innser verdien av slike tibud som dem du beskriver.

Ønsker deg lykke til med ukene du har igjen der du er!