HVorfor kan man aldri få fred?

[Gjest Temmelig sliten...]

De siste årene har jeg ryddet enormt i livet mitt. Fra å være deprimert, overvektid, med angst og å ha en mishandlende mann og et elendig ekteskap, har jeg tatt tak i det mest. Jeg har trent, jeg har skilt meg, jeg har fått en bra jobb med god lønn, jeg har fått krefter til å bli en flink mamma og jeg har til og med en ny kjæreste.

Alt ligger an til at livet skal være bra og fint nå.

Men - det er så mange negative mennesker der ute som trekker på mine krefter, så det blir jo aldri bra likevel. Eksmannen plager meg fremdeles så godt han kan. Når han ikke får kontakt med meg, lager han problemer gjennom ungene. Den nærmeste familien er det ingen støtte å hente fra, den er for det første liten, og for det andre er det de få som finnes der som støtter seg tungt på meg hele tiden - ikke omvendt. De vennene som har det bra har nok med sitt og orker ikke stille opp for andre, de vennene som ikke har det bra trenger jo hjelp og trøst hele tiden. Så aldri blir det tid til å sette seg i hagen med en kopp kaffe og bare nyte fred og ro.

Aldri blir det en dag til overs til å trives i og bare ha det bra. Er det endelig litt tid til overs, så står jo huset der og skal males og ryddes og vaskes, og jammen er jeg jo på jobb innimellom også.

Er dette virkelig alt som er i livet? At hver eneste gang man har tatt tak i sitt eget liv og lagt opp til å ha det bra, så tar omverdenen sine behov og stikker av med hver eneste smule energi man har, så det aldri blir noe igjen?

[baby-san]

Synes du burde se på alt dette fra en annen side. Du har så masse å være stolt av. Alt dette du har fått til, ordnet opp i, klart å endre osv, det er jo ikke bare bare. Livet er å sette pris på, selvfølgelig er det vanskelig og slitsomt innimellom, fordi verden ikke er perfekt og det er ikke vi mennesker heller, men det handler om å finne de små bitter av lykke som er godt gjemt i hverdagen og nyte det, å lære å ignorere de onde og ubehagelige ting som vi ikke kan påvirke og heller ta oss av det som er viktigste til oss her od nå. At sola skinner når du våkner om morgenen, at barnet ditt er flink i noe, at du endelig klarte å spare nok til å kjøpe den flotte kjolen du drømte så lenge om, eller at du kan rett og slett nyte helgen når du har fri fra jobben , de små ting gjør oss lykkelig. Jeg tror at hvis man skal vente inntil alt passer , vente til alt ordner seg rundt oss og det ikke blir ondt og trist i livet mer, da kan man risikere at man blir aldri lykkelig, fordi liver blir aldri perfekt. Prøv heller å finne det som er bra rundt deg og fokusere på det, la vare bruke energien og tid på det du ikke kan forandre. Hva skjer hvis du ikke rydder/ vasker/maler huset og det blir litt rotete? Om jeg kan velge mellom å komme meg ut og nyte dagen , isteden for å sitte inne og rydde, hvorfor ikke gjøre det da? Male, rydde, fikse ting hjemmet kan man alltid, om ikke i morgen så om noen dager, dette forsvinner ikke og ja, det kan faktisk vente. Og alle de flotte øyeblikk som man kan oppleve , ting du kan gjøre og folk du kan treffe, det kan du kanskje ikke ha mulighet til senere. Carpe diem, sa en klokk man for lenge, lenge siden, gamle ord, men fortsatt aktuelt..