Nå først begynner jeg våkne opp igjen...

[Gjest våkner gradvis opp igjen]

Det er gått 5, snart 6 år siden jeg tok meg selv og barna og flyttet fra ham. I disse årene har det vært en sann kamp om å overleve, ikke minst økonmisk, men også som enslig forelder med ansvar og med en eks som gjør mer for å sabotere enn hjelpe til med felles barn.

Først denne våren begynner det å demre for meg hvor sliten jeg har vært og hvor stor makt jeg har latt ham ha i livet vårt. Jeg skriver "latt ham ha", for jeg kunne jo kanskje ha gått, protestert mye kraftigere, ikke gitt meg så fort...så lett? Hva vet jeg...

Først nå begynner jeg å oppdage at _andre_ menn ikke behandler sine partnere slik min behandet og fremdeles behandler meg. Jeg tror det var en strofe i en sang jeg hørte som ga meg en aha-opplevelse: "Kom hit og sett deg i armkroken min!"

Sitte i armkroken...da jeg hørte strofen, gyste jeg - sitte i armkroken? Min mann tok _aldri_ i meg om han ikke ville ha sex. Som han ville ha nesten hele tida. Verre enn en kanin. Jeg tror aldri jeg noen gang satt, bare satt, i armkroken hans! Eller snakket med ham, annet enn om rent praktiske ting, der vi alltid gjorde det slik han ville, ellers bare gikk han! Jeg er blitt fylt av mistro til alle menn og deres motiver, og strofen gjorde meg hatsk: Tenk å bruke slike gode ord - late som om han faktisk vil ha noen sittende i armkroken sin - jeg vet nok hva han _egentlig_ er ute etter!

Men så hørte jeg strofen: ""Kom hit og sett deg i armkroken min!" og endelig, etter nesten 6 år tenkte jeg: Det _kan_ jo tenkes det finnes menn som faktisk mener akkurat det: Som gjerne vil ha noen til å sitte - bare sitte - i armkroken, mens man bare koser seg og ser en film, kanskje, men ikke på død og liv skal ha sex? Menn som ikke definerere sin manndom som å være hingst, men som å være menneske som også kan nyte bare nærhet og samhørighet med et annet menneske?

Det har altså tatt meg 6 år å innse at det ikke er _jeg_ som er unaturlig i forholdet vårt. At det konstante presset jeg levde under, faktisk var et press - og ikke bare meg det var og er noe galt med?

Jeg er en intelligent, oppegående person, trodde både jeg selv og alle andre. Men når jeg nå ser meg tilbake - ja, fremdeles merker hvilken makt den mannen har over meg og familien - skjønner jeg at det ikke er rart jeg er helt sliten. Psykisk og fysisk. Men jeg skjønner også at jeg framdeles har mye arbeid igjen - før jeg blir fri.

Noen med lignende erfaringer her?

[lille my31]

Det var som om jeg skulle skrevet dette innlegget selv. Med oss var det slik at det først var når jeg ble gravid og mor at jeg ble voksen nok og sterk nok til å si fra at sånn godtar jeg ikke at det er. Det endte med at han forlot oss før ungen var ett år. Har ikke klart å ha et forhold igjen etter dette selv om det er over tre år siden. Men jeg har ikke gitt helt opp og tror at de gode og snille mannfolka finnes der ute. Problemet er vel at de er i undertall og de fleste er allerede opptatt. Men vi får stå på og tenke positivt så finner vi nok noen til slutt, vi også. :-) Lykke til!

[Gjest en som leser]

Bare sender en trøsteklem og ønsker du møter en normal mann snart!

[Gjest kvinne 46]

Tenker også av og til på kor mykje energi eg har brukt på å halde ekteskap, familieliv og meg sjølv i balanse. Trudde eg var svak, men har funne ut at eg er veldig sterk. Var veldig ung når eg blei i lag med min eks. så eg hadde ikkje funne ut kven eg var. Hadde min eks. ville jobbe med seg sjølv, trur eg vi skulle fått det til, men han hadde ikkje/ville ikkje ha sjølvinnsikt.

Det vart ein stor opplevelse å erfare min nye mann, som er der for meg også. Der eg kan sitte i armkroken og bli høyrd på og bli forstått. Eg er så takknemleg, og glad i han.

[Gjest skjønner du sliter her]

Hva slags arbeid mener du du har igjen før du kan bli fri?

Tror du han fortsatt vil ha deg tilbake etter alle disse årene?

Sliter du daglig med å avvise ham, er det det du blir så sliten av?

[Gjest våkner gradvis opp igjen]

Hva slags arbeid mener du du har igjen før du kan bli fri?

Tror du han fortsatt vil ha deg tilbake etter alle disse årene?

Sliter du daglig med å avvise ham, er det det du blir så sliten av?

Ville ikke hatt den mannen om du ga meg en million, ti millioner, for å ta ham tilbake.

Nei, arbeidet består i å begynne å tro at det finnes ok menn der ute, også - at ikke alle menn er som han.

Arbeidet består også i å stelle godt med meg selv - og lære å sette grenser for mennesker som tramper over grenser, heller bli sint enn å smile og late som om dette tåler jeg.

For jeg tåler ikke!

Jeg må jobbe hardt for å beholde troen på 50 % av menneskeheten - ikke tro de er noen drittsekker, alle mann. At det faktisk finnes noen ok der ute, enten jeg møter dem eller ikke.

Det er tross alt slitsomt å være paranoid, regne med at annethvert menneske på denne jord bare tenker på seg selv, måtte passe på meg selv og aldri senke guarden.

Jeg vil rett og slett tro på menn igjen - men har lært meg at man må kysse mange frosker før man møter en prins.

[Gjest våkner gradvis opp igjen]

Tenker også av og til på kor mykje energi eg har brukt på å halde ekteskap, familieliv og meg sjølv i balanse. Trudde eg var svak, men har funne ut at eg er veldig sterk. Var veldig ung når eg blei i lag med min eks. så eg hadde ikkje funne ut kven eg var. Hadde min eks. ville jobbe med seg sjølv, trur eg vi skulle fått det til, men han hadde ikkje/ville ikkje ha sjølvinnsikt.

Det vart ein stor opplevelse å erfare min nye mann, som er der for meg også. Der eg kan sitte i armkroken og bli høyrd på og bli forstått. Eg er så takknemleg, og glad i han.

Jeg ser vi er omtrent jevngamle. Det gjør godt både å høre at andre har klart å komme seg gjennom uten å gå under - og å høre at i hvert fall du har møtt en god mann.

Sto og trakk løvetann opp av plenen i dag og tenkte at aldri mer om jeg skal bry meg om å finne meg en partner, sterkest alene! Men det er selvsagt ikke sant! Sannere er det nok at jeg ikke har noen tro på verken at jeg har evne til å ikke velge like dårlig enda en gang - eller tro på at en som er verd å samle på, kommer til å ville ha meg. Duverden så lav selvtilliten min er!

Så det er bare å brette opp ermene og bygge meg opp igjen! Å drepe løvetann er terapi!

[Gjest våkner gradvis opp igjen]

Bare sender en trøsteklem og ønsker du møter en normal mann snart!

Takk for klemmen!

[Gjest våkner gradvis opp igjen]

Det var som om jeg skulle skrevet dette innlegget selv. Med oss var det slik at det først var når jeg ble gravid og mor at jeg ble voksen nok og sterk nok til å si fra at sånn godtar jeg ikke at det er. Det endte med at han forlot oss før ungen var ett år. Har ikke klart å ha et forhold igjen etter dette selv om det er over tre år siden. Men jeg har ikke gitt helt opp og tror at de gode og snille mannfolka finnes der ute. Problemet er vel at de er i undertall og de fleste er allerede opptatt. Men vi får stå på og tenke positivt så finner vi nok noen til slutt, vi også. :-) Lykke til!

Det ligger litt trøst i å oppdage at jeg ikke er alene, midt oppi alt!

Takk for hilsen og så får vi beholde håpet om bedre dager. Og i mellomtida har vi nok masse arbeid med oss selv å gjøre. For har vi satset så feil en gang, må vi passe ekstra godt på så vi ikke gjør det flere ganger!

God helg!

[Gjest kvinne 46]

Jeg ser vi er omtrent jevngamle. Det gjør godt både å høre at andre har klart å komme seg gjennom uten å gå under - og å høre at i hvert fall du har møtt en god mann.

Sto og trakk løvetann opp av plenen i dag og tenkte at aldri mer om jeg skal bry meg om å finne meg en partner, sterkest alene! Men det er selvsagt ikke sant! Sannere er det nok at jeg ikke har noen tro på verken at jeg har evne til å ikke velge like dårlig enda en gang - eller tro på at en som er verd å samle på, kommer til å ville ha meg. Duverden så lav selvtilliten min er!

Så det er bare å brette opp ermene og bygge meg opp igjen! Å drepe løvetann er terapi!

Var så redd for å gå i "fella" ein gang til at eg forhøyrde meg blandt kollegane og vennane hans korleis han var, før eg stolte på intuisjonen min. Har til og med snakka med eksen hans, for å vite :-) Ville ikkje kaste bort tid på han dersom han ikkje var grei.

[sytpeisen]

Dette var jo nesten som å lese om mitt eget liv.

Bortsett fra at jeg er mann da.

Men blir skremt av tanken på at d skal ta tre år til,håper innlegget

ditt setter meg på rett spor igjen.

[Gjest Jente31]

Ja, jeg melder meg inn i klubben jeg også.. Forskjellen er at jeg er på vei utav det nå, men at jeg har skjønt at det ikke er slik det skal være. At det finnes menn der ute, som virkelig er gode og som tar hensyn til partneren sin og ikke bare seg selv.

Stå på videre, jeg er glad på din vegne, for at du har begynt å våkne/forstå )

[Gjest Luskelita]

Kjære deg! Det gjør meg vondt å lese innlegget ditt, det sier så uendelig mye om ensomhet, sorg og smerte. Jeg vet litt (for mye) om det du beskriver, kjenner igjen noen av de følelsene, det å være "paranoid"... Men - jeg har faktisk møtt en fantastisk mann! De finnes, og det er ikke sant som noen sier at alle de gode er opptatte. Det finnes flotte, single menn!! Jeg lover deg det!

Nå bor jeg sammen med verdens mest fantastiske, kjekke, romantiske mann som jeg møtte på nettet. Han vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Og han vil ha meg i armkroken stadig vekk :-) Hver eneste dag forteller han meg hvor mye jeg betyr for ham, hvor høyt han elsker meg.

Det er godt å leve som single også, men det å finne sann kjærlighet med en god mann er fantastisk. Og jeg tror at du kommer til å oppleve det før eller senere, du også!

Stå på jente, Drømmeprinsen er der ute et sted å venter på deg :-)

Med ønsker om all mulig lykke videre i livet!

Klem