stemor

[Gjest belle-maman]

Hei, Jeg har vært stemor til en jente på snart 18 år i snart 11 år. Hun er hos oss hver helg, enten fra fredag til lørdag eller lørdag til søndag, pluss en dag i uken, samt halvparten av alle ferier. Jeg er også mor til en gutt på snart ni år. Da jenta var liten gikk alt greit. Det var mye å forholde seg til for en som aldri hadde vært mamma selv, men globalt har jeg greie minner fra den tiden. Også fra de første årene etter at min sønn ble født. Da min stedatter kom i puberteten begynte ting å forandre seg. Hennes mor er, eller var alkoholiker, ( jeg er litt usikker på om det fortsetter) det var derfor min samboer gjorde det slutt. Hun beholdt likevel foreldreretten. I perioder under puberteten ringte min stedatter og spurte om å få komme på besøk fordi mor lå og sov ut rusen på sofaen når hun våknet om morgenen. Hennes far hentet henne og jeg dekket diskre en asjett til på lunsjbordet. Men det ble aldri sagt noe. På denne tiden var min stedatter veldig innesluttet og vanskelig å få kontakt med. Det var tydelig hun bar preg av situasjonen. Jeg ba min samboer om å snakke med henne, for å la henne få utløp for tankene sine, men han stakk hodet i sanden. Etter noen år virket det som om moren skikket seg litt. Hun fant et arbeid, men min stedatter forble innesluttet og vrang i tillegg. Hun hadde få venner, var aldri ute og dyrket ingen hobbyer. Dette var en påkjenning, bla i ferier hvor hun bodde flere uker i strekk hos oss. Hun tilbragte mestparten av dagen sammen med meg fordi hennes far jobbet, og da med å spille tv-spill. Hvis jeg av og til ba henne om noe svarte hun surt med "du har ingen rett til å snakke meg, du er ikke mor min" eller "Jeg snakker ikke til deg og du snakker ikke til meg- ok?" På det værste unngikk hun å hilse, ignorerte meg helt og svarte uhøflig hver gang jeg ba om noe. Da jeg tok dette opp med min samboer svarte han at hvis jeg bare var hyggelig, ville hun være hyggelig med meg. Jeg tok det på min kappe, ønsket at det skulle være hyggelig, men av og til sprakk det helt for meg, og jeg gav henne en skikkelig skyllebøtte. Da tok min samboer alltid hennes parti for å beskytte henne. Det hele førte til at vi endte opp i en samlivskonflikt. Jeg følte han nærmest var i et parforhold med sin datter og at jeg, den onde stemoren, var roten til alt vondt og ikke hadde noen plass i dette huset, hvis jeg ikke var "snill". Det ble brukt mot meg at dette var hans og hans datters hus og at hun var velkommen når hun måtte ønske og at jeg måtte rette meg deretter. Jeg må legge til at det hører med til historien at jeg bor i utlandet og at dette er mitt "nye" hjem. For meg ble dette så stressbetont at jeg på ett tidspunkt følte at jeg var i ferd med å slette meg selv fullstendig. Jeg "forsvant", dvs at jeg hadde vanskeligheter med å være tilstede i hverdagen, var konstant sliten og trist og da jeg omsider en dag gjorde opp regnskapet over livet mitt følte jeg at jeg ikke hadde noe som helst igjen for å være i forholdet. Jeg sa klart fra at jeg var rede for å kaste inn håndklet, fordi det hele ble for vanskelig for meg. Da virket det som om min samboer omsider våknet og ble mer oppmerksom i hverdagen. Siden har vi hatt våre småkriser, men jeg har vært bevisst på å få forholdet til å funke, ikke minst for vår egen sønn, fordi det ville bli for komplisert å splitte opp siden jeg bor i utlandet. Min samboer har på sin side blitt mer medgjørlig og flink til å ta sin del av ansvaret i hverdagen. Nå lever vi stort sett i harmoni, med unntak av helgene og feriene med min stedatter. Der er vi fremdeles låste. Hans argument nå er at hun er såpass nærme attenårsgrensen at hun kan gjøre hva hun vil. Derfor kan hun dukke opp når hun vil, være ute til klokken fem om natten hvis hun har lyst til det, selv om hun bare har gitt beskjed om at hun skal på kino, invitere venner til middag mens de står på døra og ikke bidra med noe som helst i huset uten å bli bedt om det ( men aller helst pent! ). Jeg på min side ser på det som at hun så lenge hun bor under dette taket følger de reglene som gjelder i huset. Det vil si vise minimum av respekt. Og her greier vi altså ikke å bli enige. Jeg ser med skrekk og gru mot nok en sommer hvor min stedatter som vil være atten skal bo åtte uker hos oss og få lov til å bestemme fordi hun nå er gammel nok til å gjøre hva hun vil. Men også mot fremtiden hvor min egen sønn blir tenåring og far stikker hodet i sanden fordi han ikke tør ta en konflikt. Noen råd? Mvh belle-maman

[Lillemus]

Selvfølgelig skal ikke en 18-åring bo på hotell og gjøre akkurat det som passer henne når det passer henne! Hun trenger fremdeles grenser og jeg er helt enig i at så lenge hun bor i deres hus så må hun følge deres regler - selv om hun snart er myndig!

[PieLill]

Kan du ta med sønnen din på en 8 ukers ferie mens hun er der?

Kanskje det også vil vekke din samboer. Ingen kan oppføre seg slik uavhengig av hvor gamle de er.

Og vart for all del ikke opp hennes venner. Det får faren gjøre.

mvh

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Dette høres ikke bra ut. Saken rundt forholdet til din stedatter vil neppe løses hvis ikke du og barnets far blir mer enige. Du har helt rett i stedatteren må følge husets regler når hun bor sammen med dere. Problemet er vel at du og din mann ikke er enige i husets regler. Dermed får 18 åringen mulighet til å splitte deg og faren. Det forsøker alle små barn, de prøver å alliere seg med den de får mest viljen sin hos. I dette tilfelle er det åpenbart hos faren.

Men det er nok grunner til at faren unnskylder og håndterer datteren annerledes enn du gjør. Mange foreldre tenker på at barnet deres har lidd så mye pga den andre foreldrene og pga samlivsbruddet den gang, at de tilgir og unnskylder alt barnet gjør av dumme ting. Det er for å skåne barnet, tenker de. Dessverre virker en slik tannløs grensesetting helt motsatt på barnet. Hun får ikke respekt for de voksne.

Jeg håper dere to voksne klarer å få til en dialog om denne saken før ferien. Det holder ikke å si at en 18 åring kan gjøre hva de vil hjemme. De må innrette seg til de andre i familien. Der må din mann komme på banen og delta i diskusjonen med deg.

Hvis ikke synes jeg du skal vurdere å kontakte familiekontoret for å drøfte saken nærmere.

[ball1365380555]

Kan du ta med sønnen din på en 8 ukers ferie mens hun er der?

Kanskje det også vil vekke din samboer. Ingen kan oppføre seg slik uavhengig av hvor gamle de er.

Og vart for all del ikke opp hennes venner. Det får faren gjøre.

mvh

Det er det beste forslaget jeg har hørt på lenge!!!

[ball1365380555]

Dra bort hele den tiden stedattera er der. Dra til Norge på ferie hos fam eller venner. Da kan han se hvor gøy det er selv. Hjelper ikke dette, bør du gå fra han. Lykke til.