Dere som har ste-partner, er dere så rare?

[Gjest Persille]

Altså - det er stadig innlegg her om "ubrukelige" foreldre som ikke tar konflikter med barna, forsvarer barna i alt og ett mot ny partner, ikke har grenser, regler osv. Det er MANGE sånne innlegg...

Og nå lurer jeg på; dere som har ny partner - oppfører dere dere sånn? Sier dere til partner at dette er mitt barn, så du får ikke bestemme?

Jeg har en teori om man er grunnleggende uenige om barneoppdragelsen i utgangspunktet om man havner i sånne konflikter, at det ikke nødvendigvis handler om ste-forhold, men at man rett og slett ser veldig forskjellig på det, og ville gjort det om det var felles barn fremfor ste-barn også. Tar jeg feil?

Jeg ser liksom ikke helt for meg at jeg sier til kjæresten min at han ikke får irettesette Billa dersom hun gjør noe galt fordi det ikke er hans barn?

Men, det kan hende jeg tar helt feil selvfølgelig! For all del.. Jeg bare lurer - er dere sånn? Sier dere sånne ting?

[Lillemus]

*Hehe* Nei, jeg er bare glad om min kjære eller ungenes stemor setter grenser for ungene, det viser jo bare at de bryr seg!

[Elis31]

Det kommer ann på. Litt irrettesettelser er selvfølgelig greit. Men man er mer var for kritikk fra en annen som ikke har hele bakgrunnen. Bare prøv å irritesette barn til en venninne foran henne....

Solveig Vennesland hadde en artikkel her tror jeg om at steforeldre bør holde seg litt i bakgrunnen. Og det er jeg enig i. Synes du bør søke den opp og lese den. Og hvis du ikke har prøvd å bo sammen med en steforeldre så vet du ikke hvordan det er. Men litt er selvfølgelig bra. Min partner er som en far for barnet, men det er jeg som har det siste ordet med mitt særkullsbarn, det er ikke han.

[Lillemus]

Det kommer ann på. Litt irrettesettelser er selvfølgelig greit. Men man er mer var for kritikk fra en annen som ikke har hele bakgrunnen. Bare prøv å irritesette barn til en venninne foran henne....

Solveig Vennesland hadde en artikkel her tror jeg om at steforeldre bør holde seg litt i bakgrunnen. Og det er jeg enig i. Synes du bør søke den opp og lese den. Og hvis du ikke har prøvd å bo sammen med en steforeldre så vet du ikke hvordan det er. Men litt er selvfølgelig bra. Min partner er som en far for barnet, men det er jeg som har det siste ordet med mitt særkullsbarn, det er ikke han.

"Min partner er som en far for barnet, men det er jeg som har det siste ordet med mitt særkullsbarn, det er ikke han."

Selvfølgelig er det (i de aller, aller fleste tilfellene) de biologiske foreldrene som har siste ordet hva gjelder barneoppdragelse og ting som angår barnet. )

Poden (8,5 år) satt i helgen og funderte litt over hvem sitt barn han var og kom til at han var 100% mitt barn, 100% pappan sitt barn, 98% stemora sitt barn og 98% stefaren sitt barn. ) Så han ser nå tydeligvis på steforeldrene som "sine" og det er jeg veldig glad for! ) Snuppa (nå 6,5 år) har elsket både stemor og stefar siden første gangen hun traff dem og det er bra for hun kan være noe reservert overfor fremmede ofte.

[Gjest kvinne 46]

Eg synst det er ok om min korrigerer mine barn. Men eg føler mest ansvar for å "ta" dei. Likedan har han mest ansvar for sine. Vi har likt syn på barneoppdragelse.

Målet er at både hans og mine barn skal ha det bra. Då må vi finne ei løysning for kvart enkelt barn - det gjer vi i fellesskap.

Han var i utgangspunktet redd for at mine barn skulle overkøyre hans (fordi eg har to med bokstavdiagnoseprobl.), men det har gått veldig bra.

Her ein dag sat begge 15-åringane våre klistra ned i same stolen og såg på TV :-)

[Gjest Persille]

Det kommer ann på. Litt irrettesettelser er selvfølgelig greit. Men man er mer var for kritikk fra en annen som ikke har hele bakgrunnen. Bare prøv å irritesette barn til en venninne foran henne....

Solveig Vennesland hadde en artikkel her tror jeg om at steforeldre bør holde seg litt i bakgrunnen. Og det er jeg enig i. Synes du bør søke den opp og lese den. Og hvis du ikke har prøvd å bo sammen med en steforeldre så vet du ikke hvordan det er. Men litt er selvfølgelig bra. Min partner er som en far for barnet, men det er jeg som har det siste ordet med mitt særkullsbarn, det er ikke han.

At man ikke har samme syn på barneoppdragelse som en venninde er kanskje ikke så rart. Når det er sagt kan jeg fint irettesette mine venninders barn - fordi vi stort sett er enige om hva som er greit og ikke.

Poenget mitt er ikke hvorvidt du skal ha siste ordet eller ikke, poenget er at når det skildres i så "ekstrem" grad som det ofte gjøres her, både av foreldre og steforeldre - så virker det på meg som om de har grunnleggende forskjellig syn på hvordan man skal oppdra barn, og at det før eller senere vil komme til uttrykk overfor felles barn også.

Svært få foreldre forskjellsbehanlder jo barna sine. Og når en kvinne har to barn med to forskjellige menn, vil hun etter all sannsynlighet behandle barna sine likt. Dermed ville hun reagert på samme måte uansett hvilket barn som utagerte, og når ny mann da sier hun setter for lite grenser overfor første barn, så er egentlig det ensbetyende om at hun ville satt for lite grenser overfor deres felles barn også?

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å forklare hva jeg mener her - men jeg tror de diskusjonene og situasjonene som skildres her ofte skyldes grunnleggende forskjeller i barneoppdragelse og person - ikke at man behandler det ene eller andre barnet annerledes.

[Gjest Persille]

Eg synst det er ok om min korrigerer mine barn. Men eg føler mest ansvar for å "ta" dei. Likedan har han mest ansvar for sine. Vi har likt syn på barneoppdragelse.

Målet er at både hans og mine barn skal ha det bra. Då må vi finne ei løysning for kvart enkelt barn - det gjer vi i fellesskap.

Han var i utgangspunktet redd for at mine barn skulle overkøyre hans (fordi eg har to med bokstavdiagnoseprobl.), men det har gått veldig bra.

Her ein dag sat begge 15-åringane våre klistra ned i same stolen og såg på TV :-)

Men det er det jeg mener Dere har likt syn på ting i utgangspunktet, og da kommer ikke disse diskusjonene i samme grad som om dere hadde vært uenige om hvordan man skulle oppdra barn

Mao handler det ikke om forskjellsbehandling av barn, men av forskjellige oppfatninger om oppdragelse hos de voksne.

[PieLill]

Mange får seg en hel del aha-opplevelser det øyeblikket de får foreldre selv. Jeg har overbærende lyttet til mange utlegninger om hvordan andre bør oppdra sine barn av folk som ikke har barn selv. Og jeg har kost meg en del når de har fått barn og måttet begynne å sluke det de med så stor skråsikkerhet har sagt. Og, jada, jeg har slukt en hel del av mine tidligere uttalelser selv.

;-)

Så noe tror jeg rett og slett handler om uerfaren bedreviterhet. Svært mange må bli foreldre selv for å forstå i hvilken grad foreldre er eksperter på sine egne barn.

Noe tror jeg handler om uttrygghet og et større behov for å få aksept og anerkjennelse enn vilje til å gi det, fra begge parter.

Noe handler om dårlig kommunikasjon.

Noen handler om å ha det for travelt med å gå inn i en rolle.

Og noe handler selvsagt om oppriktig uenighet.

Men jeg tror ikke man nødvendigvis ville vært like uenige om man hadde gjort seg erfaringene med barnet sammen helt fra det ble født.

mvh

[morsan]

Mange får seg en hel del aha-opplevelser det øyeblikket de får foreldre selv. Jeg har overbærende lyttet til mange utlegninger om hvordan andre bør oppdra sine barn av folk som ikke har barn selv. Og jeg har kost meg en del når de har fått barn og måttet begynne å sluke det de med så stor skråsikkerhet har sagt. Og, jada, jeg har slukt en hel del av mine tidligere uttalelser selv.

;-)

Så noe tror jeg rett og slett handler om uerfaren bedreviterhet. Svært mange må bli foreldre selv for å forstå i hvilken grad foreldre er eksperter på sine egne barn.

Noe tror jeg handler om uttrygghet og et større behov for å få aksept og anerkjennelse enn vilje til å gi det, fra begge parter.

Noe handler om dårlig kommunikasjon.

Noen handler om å ha det for travelt med å gå inn i en rolle.

Og noe handler selvsagt om oppriktig uenighet.

Men jeg tror ikke man nødvendigvis ville vært like uenige om man hadde gjort seg erfaringene med barnet sammen helt fra det ble født.

mvh

"Mange får seg en hel del aha-opplevelser det øyeblikket de får foreldre selv. "

En sjokkartet opplevelse, vil kanskje mange si! ;-)

[morsan]

At man ikke har samme syn på barneoppdragelse som en venninde er kanskje ikke så rart. Når det er sagt kan jeg fint irettesette mine venninders barn - fordi vi stort sett er enige om hva som er greit og ikke.

Poenget mitt er ikke hvorvidt du skal ha siste ordet eller ikke, poenget er at når det skildres i så "ekstrem" grad som det ofte gjøres her, både av foreldre og steforeldre - så virker det på meg som om de har grunnleggende forskjellig syn på hvordan man skal oppdra barn, og at det før eller senere vil komme til uttrykk overfor felles barn også.

Svært få foreldre forskjellsbehanlder jo barna sine. Og når en kvinne har to barn med to forskjellige menn, vil hun etter all sannsynlighet behandle barna sine likt. Dermed ville hun reagert på samme måte uansett hvilket barn som utagerte, og når ny mann da sier hun setter for lite grenser overfor første barn, så er egentlig det ensbetyende om at hun ville satt for lite grenser overfor deres felles barn også?

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å forklare hva jeg mener her - men jeg tror de diskusjonene og situasjonene som skildres her ofte skyldes grunnleggende forskjeller i barneoppdragelse og person - ikke at man behandler det ene eller andre barnet annerledes.

"Svært få foreldre forskjellsbehanlder jo barna sine. "

Svært få foreldre er vel _klar over_ at de av og til forskjellsbehandler barna sine....

[Gjest Persille]

"Mange får seg en hel del aha-opplevelser det øyeblikket de får foreldre selv. "

En sjokkartet opplevelse, vil kanskje mange si! ;-)

*fnise*

[PieLill]

"Mange får seg en hel del aha-opplevelser det øyeblikket de får foreldre selv. "

En sjokkartet opplevelse, vil kanskje mange si! ;-)

Missforstå meg rett!

;-)

mvh

[morsan]

Missforstå meg rett!

;-)

mvh

Jeg bare _kunne_ ikke la den passere uten kommentar! ;-)

[PieLill]

Jeg bare _kunne_ ikke la den passere uten kommentar! ;-)

Det ville vært synd og skam.

;-)

mvh

[Gjest Persille]

"Svært få foreldre forskjellsbehanlder jo barna sine. "

Svært få foreldre er vel _klar over_ at de av og til forskjellsbehandler barna sine....

Ja, det er jeg enig i - men jeg tror ikke de gjør det rent oppdragelsesmessig.

Det er ikke sånn at den ene får herje vilt, og den andre får kjeft for alt. At en slipper unna med litt mer kan nok hende, og at man er strengere med den eldste enn den yngste - men ikke i så stor grad som det det ofte beskrives her.

Tror jeg da

[ball1365380555]

Det stod nettopp en artikkel om forskning som viser at det ikke alltid er de biologiske foreldrene som er "det beste" for barna. Et tankekors.

Jeg har ingen tro på at man selv må være foreldre - for å være gode omsorgspersoner for barn.

Selv kom jeg sent inn i bildet til mine stebarn - men jeg ser at dem søker mer til meg og faren - enn til moren og stefaren. Jeg tror at noe av årsaken kan være at vi ikke behandler dem som små barn - men som at dem er på den alderen dem er. Ser også at det at jeg gir dem ansvar og lærer dem ting (som egentlig moren og faren burde ha lært dem)-og gir dem positiv oppfølging på dette - er bra for dem. Jeg er også mer fysisk - og opptatt av det med kos - klemme og sånt (ifølge faren til ungene). Dette merker jeg at barna tar initiativ til med meg. Derfor ble jeg ganske overraska når jeg hørte at deres mor ikke er slik. Stikkordet er likevel tillit. Jeg lyver ikke - og undervurderer ikke barn. Undervurderer du barn - og lyver til dem, vil dem fort avsløre deg - og du mister respekten hos barna - da hjelper det fint lite om du er den biologiske forelderen.

Når det gjelder å sette grenser, skal begge voksenpersonene gjøre dette. Dette ansvaret skal ikke legges på den ene alene. Det er viktig for at en steforelder skal "lykkes" - at den biologiske forelderen lar sin nye mann/kone "slippe til". Det er helt avgjor annerledes om barna er eldre. Da kan det være feil av den nye å begynne å "oppdra" barna - men likevel skal han/hun ha en naturlig autoritet til å sette grenser i sitt eget hjem. Det er viktig med rammene rundt - og at det skal være et godt hjem for barna - og for den biologiske forelderen - men mange glemmer i sin iver at det like mye er stefaren/moren sitt hjem - liv - hverdag - helg - ferie....etc. Når en ny "stefamilie" ser dagens lys - vil faren eller moren være ekstra på "vakt" for å "beskytte" sitt/sine barn. De opplever ofte at deres nye mann/kone er "ute etter" deres barn. Dette er et helt naturlig innstinkt som finnes både hos mennesker og dyr. Det som ofte blir roten til konflikter er at dette ofte resulterer i at forholdet blir slik: Moren/faren opplever at de må passe på at sin nye partner ikke kjefter/setter grenser/krever noe etc. av sine barn - mens stemoren/faren vil oppleve at han/hun kun er en forsørger/hushjelp/"morsfigur" som skal lage det hyggelig, stelle og lage det trielig/bidra økonomisk og praktisk- uten å ha noen de skulle ha sagt i familien.

Det er viktig for barna at den som er forelder viser respekt for og støtter sin nye partner i dens stemor/far-rolle - hvis ikke får ikke barna respekt for dem heller. Hold uenigheter på kammerset - og fremstå som samlet overfor barna. Dette gir trygghet - akkurat slik biologiske foreldre også bør gjøre.

Det at foreldre sitter og flirer og tenker "Jaja...bare vent til dem selv blir foreldre" synes jeg er rart og en merkelig tankegang...spesielt når dem de tenker det om er vel voksne folk. Jeg har ofte fått høre dette - og er førti....Hvordan kan dem som fikk barn når dem var 20 tro at de var så mye lurere enn kvinner som er 20 år eldre? Det er ikke alder som avgjør om man er gode foreldre, men forskningen og all galskapen i familier rundt oss i samfunnet - viser jo at det er mange som er gode "foreldre" - både til stebarn fosterbarn og adoptivbarn. Hadde hjernen gått inn i hodet på kvinnene - når barndet kom ut - så hadde vi ikke hatt behov for verken adopsjon i den grad vi har - eller fosterhjem.

"Bare vent til du får barn"....."Åja, du har vel ikke barn du"?....)) Denne har jeg hørt så utrolig mange ganger...Alt fra folk som skal forklare hvorfor jeg er slank, holder meg godt, drar på ferier etc. Avogtil er det trist å høre en tone som høres ut som om noen har tvunget dem til å få barn...Jeg unner biologiske foreldre deres barn, men avogtil opplever jeg vel ikke akkurat at dem unner meg de privilegiene og den friheten jeg har - som ikke har barn:)

Ann Vølstad har skrevet hovedoppgave i sosiologi:’Stemor, jeg?’ – stemødres identitet og handlingsrom, og vunnet pris for arbeidet sitt. Veldig interessant. Les omtalen på nettet. Gå på google og søk på stemor. Der finner du den:)

[Gjest Persille]

Det stod nettopp en artikkel om forskning som viser at det ikke alltid er de biologiske foreldrene som er "det beste" for barna. Et tankekors.

Jeg har ingen tro på at man selv må være foreldre - for å være gode omsorgspersoner for barn.

Selv kom jeg sent inn i bildet til mine stebarn - men jeg ser at dem søker mer til meg og faren - enn til moren og stefaren. Jeg tror at noe av årsaken kan være at vi ikke behandler dem som små barn - men som at dem er på den alderen dem er. Ser også at det at jeg gir dem ansvar og lærer dem ting (som egentlig moren og faren burde ha lært dem)-og gir dem positiv oppfølging på dette - er bra for dem. Jeg er også mer fysisk - og opptatt av det med kos - klemme og sånt (ifølge faren til ungene). Dette merker jeg at barna tar initiativ til med meg. Derfor ble jeg ganske overraska når jeg hørte at deres mor ikke er slik. Stikkordet er likevel tillit. Jeg lyver ikke - og undervurderer ikke barn. Undervurderer du barn - og lyver til dem, vil dem fort avsløre deg - og du mister respekten hos barna - da hjelper det fint lite om du er den biologiske forelderen.

Når det gjelder å sette grenser, skal begge voksenpersonene gjøre dette. Dette ansvaret skal ikke legges på den ene alene. Det er viktig for at en steforelder skal "lykkes" - at den biologiske forelderen lar sin nye mann/kone "slippe til". Det er helt avgjor annerledes om barna er eldre. Da kan det være feil av den nye å begynne å "oppdra" barna - men likevel skal han/hun ha en naturlig autoritet til å sette grenser i sitt eget hjem. Det er viktig med rammene rundt - og at det skal være et godt hjem for barna - og for den biologiske forelderen - men mange glemmer i sin iver at det like mye er stefaren/moren sitt hjem - liv - hverdag - helg - ferie....etc. Når en ny "stefamilie" ser dagens lys - vil faren eller moren være ekstra på "vakt" for å "beskytte" sitt/sine barn. De opplever ofte at deres nye mann/kone er "ute etter" deres barn. Dette er et helt naturlig innstinkt som finnes både hos mennesker og dyr. Det som ofte blir roten til konflikter er at dette ofte resulterer i at forholdet blir slik: Moren/faren opplever at de må passe på at sin nye partner ikke kjefter/setter grenser/krever noe etc. av sine barn - mens stemoren/faren vil oppleve at han/hun kun er en forsørger/hushjelp/"morsfigur" som skal lage det hyggelig, stelle og lage det trielig/bidra økonomisk og praktisk- uten å ha noen de skulle ha sagt i familien.

Det er viktig for barna at den som er forelder viser respekt for og støtter sin nye partner i dens stemor/far-rolle - hvis ikke får ikke barna respekt for dem heller. Hold uenigheter på kammerset - og fremstå som samlet overfor barna. Dette gir trygghet - akkurat slik biologiske foreldre også bør gjøre.

Det at foreldre sitter og flirer og tenker "Jaja...bare vent til dem selv blir foreldre" synes jeg er rart og en merkelig tankegang...spesielt når dem de tenker det om er vel voksne folk. Jeg har ofte fått høre dette - og er førti....Hvordan kan dem som fikk barn når dem var 20 tro at de var så mye lurere enn kvinner som er 20 år eldre? Det er ikke alder som avgjør om man er gode foreldre, men forskningen og all galskapen i familier rundt oss i samfunnet - viser jo at det er mange som er gode "foreldre" - både til stebarn fosterbarn og adoptivbarn. Hadde hjernen gått inn i hodet på kvinnene - når barndet kom ut - så hadde vi ikke hatt behov for verken adopsjon i den grad vi har - eller fosterhjem.

"Bare vent til du får barn"....."Åja, du har vel ikke barn du"?....)) Denne har jeg hørt så utrolig mange ganger...Alt fra folk som skal forklare hvorfor jeg er slank, holder meg godt, drar på ferier etc. Avogtil er det trist å høre en tone som høres ut som om noen har tvunget dem til å få barn...Jeg unner biologiske foreldre deres barn, men avogtil opplever jeg vel ikke akkurat at dem unner meg de privilegiene og den friheten jeg har - som ikke har barn:)

Ann Vølstad har skrevet hovedoppgave i sosiologi:’Stemor, jeg?’ – stemødres identitet og handlingsrom, og vunnet pris for arbeidet sitt. Veldig interessant. Les omtalen på nettet. Gå på google og søk på stemor. Der finner du den:)

Veldig bra og reflektert innlegg, takk!

Jeg er ennå ikke i ste-foreldre situasjonen, men iom at jeg ikke bor med faren til datteren min, og bare er 27, så regner jeg med/håper jeg på at jeg kommer dit en dag.

Når jeg leser det folk her inne som er i den type forhold skriver, så ser jeg liksom ikke helt for meg at jeg skal havne i den type diskusjoner? Jeg er klar på hvordan jeg mener mitt barn skal oppdras, uavhengig av hvem faren er - og min nye tilkomne må jo dele den tankegangen med meg (hovedtrekkene da, jeg er ikke helt nazi på "min måte"), ellers det uansett ikke aktuelt å dele resten av livet mitt med ham, barn eller ikke.

Og som du sier, barn skal behandles som små mennesker, ikke som barn. De tenker, reflekterer, mener og føler som oss - og det skal man ha respekt for. Man kan ikke vente at barn skal respektere oss som voksne, eller bli gode rollemodeller for sine barn - om vi ikke tilbyr dem det samme.

Og, i tilfelle du lurer da, som aleneforeldre - så får man litt i pose og sekk. Man kan være mamma på heltid noen dager, og singel og barnløs andre dager. Med andre ord, jeg unner deg både ferier, restaurantmiddager, lange morgener, opplevelser og annet småbarnsforeldre ofte har glemt at de har bruk for

Det med å være slank får jeg kommentarer for også, men da er det fordi jeg bare har fått ett barn, eller fordi jeg var så ung da jeg fikk henne (23)... Så det er alltid en forklaring som kan linkes til de barna på alt som skjer eller ikke skjer, sånn er det bare tror jeg

Men, med tiden lærer man seg å la kommentarene passere, som oftest kommer de fra uvitende mennesker.

Når det er sagt, så er det en del mennesker uten barn, som mener de er verdensmestere på barn - uten å ha noe særlig hold for det i det hele tatt... Jeg mener ikke steforeldre som deg, for de har i praksis barn selv om de ikke er biologiske, men enkelte eldre damer jeg kjenner f.eks... De er ikke nådige!

Uansett, takk for bra svar

Og lykke til!!

[Gjest Valnøtt]

Den rødglødende kjærligheten en forelder har til sine barn gjør at en forelder kan kjefte på ungen sin når h*n gjør noe galt, mens barnet fortsatt vet at det er høyt, høyt elsket. Det er nok det man ikke er sikker på om steforelderen føler når denne kjefter på ungene. Jeg personlig har valgt å snakke mye med stefaren til mine barn om dette, og han valgte å overlate barneoppdragelsen til meg den første tiden, og heller være kamerat til ungene mens han vokste inn i rollen somo stefar over tid. I dag snakke han til dem akkurat som jeg gjør, og det oppleves naturlig og trygt. For meg også, fordi jeg vet at han elsker dem som om han var biologisk far til dem også, og ikke bare sosial far.