parforhold mot slutten?

[fresana]

Det er en absurd situasjon å være i; å føle at man ønsker seg desperat ut av et ekteskap, der tilsynelatende alt er harmonisk. Tilsynelatende. Det er ikke alltid de store kranglene som er utløsende har jeg skjønt. Sakte, men sikkert har jeg mistet følelsene for ham, og nå begynner også respekten for ham å dale. Han har ikke gjort mye for å verken fortjene eller forhindre det; jeg har gjort noe for å forebygge uten særlig respons eller resultat.

Det er som sagt udramatisk, i den forstand at vi omgås høflig og til tider kjærlig (selv om det etter hvert er mekanisk og vanepreget), vi løser hverdagen bra, han bidrar og er opptatt av våre barn, jobber, klager lite, er rolig og snill. Jeg er mer energisk, søker nye impulser, uredd, analytisk, og krever sånn sett mer av mine omgivelser. Dette er jo karaktertrekk vi har hatt hele tiden, men årene har gjort dem sterkere; han er mer og mer passiv og tilfreds med tryggheten og forutsigbarheten, mens jeg opplever det som den ultimate måten å visne og kaste bort tiden på. Ikke at det skal skje noe hele tiden, men jeg vil ha noe ut av livet; jeg er ikke "i mål" nå som barn, hus og jobb er på plass, det må jo fortsatt være rom for å gå i dybden, få dypere relasjoner til sin ektefelle, utforske hverandre, verden.....dette er så fattig. Og han er så avskrekkende fornøyd med akkurat det. Og det gjør at jeg blir helt matt, og ser på ham med dalende respekt, ovenfra og ned, med overbærenhet...alle mulige følelser jeg ikke ønsker å nære til denne snille mannen jeg er gift med. Jeg føler det ofte som om jeg voksenpersonen, mens han ikke er det. Det er liksom ikke noe igjen av det å være likeverdige partnere; Jeg tar avgjørelser, er løsningsorientert, sterk; han bekymrer seg, venter, er passiv. Men snill. sukk.

Jeg har ingen ambisjoner om å prøve å forandre ham.

Dette er resignasjon.

Jeg ser at vi er helt forskjellige, og har andre behov og forventninger. Jeg ser at jeg ikke kan leve slik i lengden; jeg blir irritabel og stygg mot ham. Han forstår ikke; prøver å stadig å tilfredsstille meg, tilfredsstille noe han aldri har savnet selv (umulig), og er klønete i sine forsøk. Jeg sier han ikke skal gjøre det; at han er en fin person som han er; at jeg bare ser at vi har grunnleggende forskjellige personligheter, at dette er ikke en kritikk rettet mot ham.

Men det såre er selvfølgelig at han ikke ser problemet. Han er tilfreds med lite. Han elsker meg. Jeg vil ha mye. Mer enn han kan gi.

Er det noen som kjenner seg igjen. Fra den ene eller den andre siden? Som ser utveier eller mener noe som helst? Jeg har så vondt av ham, og det føles absurd i seg selv å ville skilles fra noen man føler så mye empati for og ikke unner noen problemer.

[trissie]

Og du verdsetter.... deg selv og dine egenskaper så mye høyere enn hans at du mister respekten for han?

Jo jeg tror nok han vil få det bedre med ei som har et riktigere selvbilde!

[feanor]

Og du verdsetter.... deg selv og dine egenskaper så mye høyere enn hans at du mister respekten for han?

Jo jeg tror nok han vil få det bedre med ei som har et riktigere selvbilde!

Herregud! Se og få deg en hobby!

[fresana]

Og du verdsetter.... deg selv og dine egenskaper så mye høyere enn hans at du mister respekten for han?

Jo jeg tror nok han vil få det bedre med ei som har et riktigere selvbilde!

Nei. overhodet ikke. Som jeg skrev har han mange gode egenskaper.

Jeg ser bare at vi har helt forskjellige forventninger til livet og ekteskapet.

Og det handler ikke om å ha hobbyer, men om å leve sammen eller ved siden av hverandre. Han er fornøyd med det første, jeg ønsker det andre.

[fresana]

Herregud! Se og få deg en hobby!

En hobby villle nok ikke gjort at vi ble knyttet tettere sammen desverre.

Det er jo hele poenget.

Jeg har hatt et ønske om en dyp og god relasjon med min ektefelle, et vennskap, det handler om noe annet enn å ha ting å gjøre på fritiden. Han er derimot fornøyd med å ha familie på plass osv. Det er to ganske forskjellige ting.

[morsan]

Herregud! Se og få deg en hobby!

Var den ment til trissie????

[PieLill]

Nei. overhodet ikke. Som jeg skrev har han mange gode egenskaper.

Jeg ser bare at vi har helt forskjellige forventninger til livet og ekteskapet.

Og det handler ikke om å ha hobbyer, men om å leve sammen eller ved siden av hverandre. Han er fornøyd med det første, jeg ønsker det andre.

Så livet og samlivet har ikke innfridd alle forventningene?

Velkommen til klubben!

mvh

[soleil]

Har du møtt en spennende mann i det siste?

[trissie]

Nei. overhodet ikke. Som jeg skrev har han mange gode egenskaper.

Jeg ser bare at vi har helt forskjellige forventninger til livet og ekteskapet.

Og det handler ikke om å ha hobbyer, men om å leve sammen eller ved siden av hverandre. Han er fornøyd med det første, jeg ønsker det andre.

Som leser opplever jeg at du verdivurderer den andres interesser, og velger utfra det.

Er det bare jeg som oppfatter innleggene dine slik?

Forresten kjenner jeg meg igjen i noe av dette, fordi jeg har vært der selv i en viss grad.

Spesiellt i det at jeg alltid forsvarte slike negative holdninger for å unngå å se meg selv og mine egne holdninger.

En aldri så liten livskrise samt gode venner som sparket meg bak, hjalp meg til å skjønne litt mer av livet. Det er ikke lett å ta i mot noe som treffer en innerst inne.

Med meg selv er det ofte det som irriterer meg mest, som er det som er nærmest sannheten.

Det treffer et ømt punkt i samvittigheten min.

Vi spør nesten bestandig etter svar som kan "pleie" samvittigheten og slippe å ta oppgjør med egne holdninger. Hva i h.... kan være poenget med slike holdninger?

Ber du ikke om aksept for din holdning til partneren her?

Så hvis jeg ikke kan forandre mannen min til å bli slik jeg vil, så dump han?

Både mannen min og jeg har vært i krig med hverandre fordi vi ikke tålte forskjellene.

Dette er absolutt ikke noe annet enn å si at "jeg er flau over at partneren min ikke er lik sterk, nysgjerrig og aktiv som meg".

Verdien av et menneske består av summen, ikke detaljene.

Det er ikke rart kjærligheten blir skjør..., for dette er grunnleggende mennskeforståelse og en av de viktigste ting vi har for å få et godt liv og å skape et godt liv for hverandre.

Hvorfor ikke prøve å se det spennende i forskjellene?

Du skriver jo at hans trygghet irriterer deg. Du liker ikke at han har en fornøyd avventende holdning til livet. Han er tydeligvis mer en stabil mann, enn en lat.

Ikke noe galt i det å være snill, trygg og stabil, men det virker likevel som om du føler deg hevet over han. Du innser sikkert at dette ikke er hans skyld, at han er slik, men du føler likevel at han holder deg igjen.

Det virker ikke som om du kun mener at dere er forskjellige. Du mener at du er bedre, for han irriterer deg, ikke sant?

Kanskje overså du dette i større grad før når du hadde mer følelser for han. Da er de fleste problemer små. Når nå følelsene kjølner kommer alle problemene fram, og de blir gjerne forstørret.

Jeg skjønner ikke hvordan det skal være ”så fattig” å akseptere at ens kjære og snille partner er ulik seg selv. Ikke at det skal være en skuffelse at han ikke er som deg heller.

Hvorfor ikke søke å tilfredsstille ditt eget gjennom jobb, venner og fritidsinteresser? Det skal godt gjøres å finne en person som en passer 100% sammen med, så se om ikke det er mullig å ta en kikk på selvbildet ditt i stedet.

Tror du ikke det kan være klokt før du avgjør noe som helst?

[PieLill]

Som leser opplever jeg at du verdivurderer den andres interesser, og velger utfra det.

Er det bare jeg som oppfatter innleggene dine slik?

Forresten kjenner jeg meg igjen i noe av dette, fordi jeg har vært der selv i en viss grad.

Spesiellt i det at jeg alltid forsvarte slike negative holdninger for å unngå å se meg selv og mine egne holdninger.

En aldri så liten livskrise samt gode venner som sparket meg bak, hjalp meg til å skjønne litt mer av livet. Det er ikke lett å ta i mot noe som treffer en innerst inne.

Med meg selv er det ofte det som irriterer meg mest, som er det som er nærmest sannheten.

Det treffer et ømt punkt i samvittigheten min.

Vi spør nesten bestandig etter svar som kan "pleie" samvittigheten og slippe å ta oppgjør med egne holdninger. Hva i h.... kan være poenget med slike holdninger?

Ber du ikke om aksept for din holdning til partneren her?

Så hvis jeg ikke kan forandre mannen min til å bli slik jeg vil, så dump han?

Både mannen min og jeg har vært i krig med hverandre fordi vi ikke tålte forskjellene.

Dette er absolutt ikke noe annet enn å si at "jeg er flau over at partneren min ikke er lik sterk, nysgjerrig og aktiv som meg".

Verdien av et menneske består av summen, ikke detaljene.

Det er ikke rart kjærligheten blir skjør..., for dette er grunnleggende mennskeforståelse og en av de viktigste ting vi har for å få et godt liv og å skape et godt liv for hverandre.

Hvorfor ikke prøve å se det spennende i forskjellene?

Du skriver jo at hans trygghet irriterer deg. Du liker ikke at han har en fornøyd avventende holdning til livet. Han er tydeligvis mer en stabil mann, enn en lat.

Ikke noe galt i det å være snill, trygg og stabil, men det virker likevel som om du føler deg hevet over han. Du innser sikkert at dette ikke er hans skyld, at han er slik, men du føler likevel at han holder deg igjen.

Det virker ikke som om du kun mener at dere er forskjellige. Du mener at du er bedre, for han irriterer deg, ikke sant?

Kanskje overså du dette i større grad før når du hadde mer følelser for han. Da er de fleste problemer små. Når nå følelsene kjølner kommer alle problemene fram, og de blir gjerne forstørret.

Jeg skjønner ikke hvordan det skal være ”så fattig” å akseptere at ens kjære og snille partner er ulik seg selv. Ikke at det skal være en skuffelse at han ikke er som deg heller.

Hvorfor ikke søke å tilfredsstille ditt eget gjennom jobb, venner og fritidsinteresser? Det skal godt gjøres å finne en person som en passer 100% sammen med, så se om ikke det er mullig å ta en kikk på selvbildet ditt i stedet.

Tror du ikke det kan være klokt før du avgjør noe som helst?

Godt skrevet.

mvh

[laban]

Jeg får en følelse av at du er litt rastløst lei av A4-livet. Årene med relativt små barn som gjør at man må være våken om morgenen, disponibel om ettermiddagen og hjemme om kvelden er ikke akkurat de mest inspirerende. Det var vel ingen av oss som drømte om å ha et liv bestående av et kjøleskap dekket av ukeplaner, stadig nye hauger med skittentøy og løvetann i plenen.

Men er du sikker på at det er mannen din det er noe galt med, og ikke "totalen"? Er det ingen måte å komme videre mot målet på, uten å gi slipp på ham, med de konsekvenser det vil få for flere enn deg? Er det ingen av de tingene du ønsker forandring på, som kan endre seg selv om han fortsatt er der?

Det kan godt hende jeg misforstår, men jeg ser jo av svarene at jeg ikke er helt alene om det. Kanskje kan dere ha nytte av å snakke med en tredjepart, mange forstår lettere at det er alvor (og ikke bare sutring på en dårlig dag) da.

[Lillemus]

Hm... Jeg leste innlegget ditt i går og når jeg ser på det igjen i dag ser jeg at jeg muligens var i din manns situasjon de siste årene før bruddet...

Jeg kan i alle fall si at jeg har det mye bedre med den partneren jeg har nå! Eksen kan jeg ikke svare for, men...

[fresana]

Jeg får en følelse av at du er litt rastløst lei av A4-livet. Årene med relativt små barn som gjør at man må være våken om morgenen, disponibel om ettermiddagen og hjemme om kvelden er ikke akkurat de mest inspirerende. Det var vel ingen av oss som drømte om å ha et liv bestående av et kjøleskap dekket av ukeplaner, stadig nye hauger med skittentøy og løvetann i plenen.

Men er du sikker på at det er mannen din det er noe galt med, og ikke "totalen"? Er det ingen måte å komme videre mot målet på, uten å gi slipp på ham, med de konsekvenser det vil få for flere enn deg? Er det ingen av de tingene du ønsker forandring på, som kan endre seg selv om han fortsatt er der?

Det kan godt hende jeg misforstår, men jeg ser jo av svarene at jeg ikke er helt alene om det. Kanskje kan dere ha nytte av å snakke med en tredjepart, mange forstår lettere at det er alvor (og ikke bare sutring på en dårlig dag) da.

Jeg er i ferd med å gjøre meg opp meninger, og har selvsagt ikke et klart bilde av alt, som jo er mye av grunnen til at jeg prøver å debattere det i dette forumet.

Men jeg kan si at jeg har aldri egentlig vært misfornøyd med totalen, med livet med små barn, det er givende og slitsomt. Heller ikke overveldet av denne totalen, fordi man hadde ventet seg noe annet.

Det er nå, når barna er større, at totalen er mindre krevende, og mulighetene endelig åpner seg, at vi også har tiden og mulighetene til å være kjærester og ektepar på våre premisser igjen. Hobbyer, venner og alt som hører med av kompenserende tiltak er noe jeg har benyttet meg av mye ettersom jeg har opplevd at det ikke er mye interesse hos ham hjemme.

Selvsagt kan jeg lage meg et liv fullt med masse aktiviteter; men dette er ikke snakk om å ha en haug hobbyer for min del egentlig. Det vil bare forsterke avstanden mellom oss. Til slutt deler vi adresse, og ikke noe annet. Møtes i døren og gir beskjeder. Det fungerer jo til en viss grad sånn allerede.

Noen mener kanskje jeg har ALT ( jf. andre innlegg, ikke ditt). Jeg er utrolig lykkelig over de deilige barna, så i den forstand er det rett. Resten er ikke viktig for meg. Jeg knytter meg ikke til det materialle, og ser ikke det å bygge seg opp med flott hjem, pent kledde barn og fine biler som et mål. Jeg er lite opptatt av slike rammer. ALT for meg er barna, kjærlighet og gode relasjoner.

[Gjest Wita]

Jeg er i ferd med å gjøre meg opp meninger, og har selvsagt ikke et klart bilde av alt, som jo er mye av grunnen til at jeg prøver å debattere det i dette forumet.

Men jeg kan si at jeg har aldri egentlig vært misfornøyd med totalen, med livet med små barn, det er givende og slitsomt. Heller ikke overveldet av denne totalen, fordi man hadde ventet seg noe annet.

Det er nå, når barna er større, at totalen er mindre krevende, og mulighetene endelig åpner seg, at vi også har tiden og mulighetene til å være kjærester og ektepar på våre premisser igjen. Hobbyer, venner og alt som hører med av kompenserende tiltak er noe jeg har benyttet meg av mye ettersom jeg har opplevd at det ikke er mye interesse hos ham hjemme.

Selvsagt kan jeg lage meg et liv fullt med masse aktiviteter; men dette er ikke snakk om å ha en haug hobbyer for min del egentlig. Det vil bare forsterke avstanden mellom oss. Til slutt deler vi adresse, og ikke noe annet. Møtes i døren og gir beskjeder. Det fungerer jo til en viss grad sånn allerede.

Noen mener kanskje jeg har ALT ( jf. andre innlegg, ikke ditt). Jeg er utrolig lykkelig over de deilige barna, så i den forstand er det rett. Resten er ikke viktig for meg. Jeg knytter meg ikke til det materialle, og ser ikke det å bygge seg opp med flott hjem, pent kledde barn og fine biler som et mål. Jeg er lite opptatt av slike rammer. ALT for meg er barna, kjærlighet og gode relasjoner.

Men de gode relasjonene må du være med å bygge selv.

Du beskriver en snill mann, men du nedvurderer hans interesser og inteligens.

Det er ikke mangel på inteligens å være fornøyd med det man har. Da har han nemlig skjønt en del ting allerede.Ting du ikke har skjønt.

Jeg har dessverre sett noen vennepar som har kommet i den fasen av livet du er i nå med barn som begynner å bli større. Man er i en fase av livet hvor ting begynner å roe seg litt og ikke så mye nytt skjer.

Hva nå?

I denne fasen virker det som mange skiller seg. Dessverre har jeg sett ulykkelige tilfeller og venner som har rotet det til både for seg selv og ungene.

Jeg skal innrømme at det har vært en lærepenge for meg selv å være vitne til dette.

Det kan være verdt å jobbe med forholdet, når problemene ikke er større enn de du beskriver.

[fresana]

Men de gode relasjonene må du være med å bygge selv.

Du beskriver en snill mann, men du nedvurderer hans interesser og inteligens.

Det er ikke mangel på inteligens å være fornøyd med det man har. Da har han nemlig skjønt en del ting allerede.Ting du ikke har skjønt.

Jeg har dessverre sett noen vennepar som har kommet i den fasen av livet du er i nå med barn som begynner å bli større. Man er i en fase av livet hvor ting begynner å roe seg litt og ikke så mye nytt skjer.

Hva nå?

I denne fasen virker det som mange skiller seg. Dessverre har jeg sett ulykkelige tilfeller og venner som har rotet det til både for seg selv og ungene.

Jeg skal innrømme at det har vært en lærepenge for meg selv å være vitne til dette.

Det kan være verdt å jobbe med forholdet, når problemene ikke er større enn de du beskriver.

Jeg har ikke sagt at det mangel på intelligens, men forkjellige behov hos ham og meg. Og som jeg har skrevet tidligere, har jeg gjort en hel del for å forsøke bygge relasjonen videre.

Jeg blir bare irritert av den holdningen at dette er et lite problem. Jeg er overbevist om at heller ikke du ville ønsket å leve i et overfladisk forhold, og erkjenne at man har forskjellige forventninger. Det er så enkelt som at han og jeg sammen har snakket om det, og det er to streker under det svaret. Han sier at han ikke ønsker mer ut av livet, og det er for meg helt annerledes. Sånn føler vi det, og begge er inneforstått med det.

Du sier han har skjønt det. Da har du det sikkert på samme måte som ham. Fint for deg. Det er ikke verre eller bedre enn andres måter å leve og føle livet på.

Jeg mener derimot at det å forstå hans livsførsel ikke gjør det til en enkel sak å å bli som ham eller vice versa. Det er jo helt kunstig. Det er i dette min følelse av resignasjon ligger.

Du kan lese svaret fra Familierådgiveren som svarte på mitt andre innlegg (til forveksling likt "parforhold mot slutten") og se hvordan hun vurderer dette.

mvh

[Gjest Wita]

Jeg har ikke sagt at det mangel på intelligens, men forkjellige behov hos ham og meg. Og som jeg har skrevet tidligere, har jeg gjort en hel del for å forsøke bygge relasjonen videre.

Jeg blir bare irritert av den holdningen at dette er et lite problem. Jeg er overbevist om at heller ikke du ville ønsket å leve i et overfladisk forhold, og erkjenne at man har forskjellige forventninger. Det er så enkelt som at han og jeg sammen har snakket om det, og det er to streker under det svaret. Han sier at han ikke ønsker mer ut av livet, og det er for meg helt annerledes. Sånn føler vi det, og begge er inneforstått med det.

Du sier han har skjønt det. Da har du det sikkert på samme måte som ham. Fint for deg. Det er ikke verre eller bedre enn andres måter å leve og føle livet på.

Jeg mener derimot at det å forstå hans livsførsel ikke gjør det til en enkel sak å å bli som ham eller vice versa. Det er jo helt kunstig. Det er i dette min følelse av resignasjon ligger.

Du kan lese svaret fra Familierådgiveren som svarte på mitt andre innlegg (til forveksling likt "parforhold mot slutten") og se hvordan hun vurderer dette.

mvh

"Jeg er overbevist om at heller ikke du ville ønsket å leve i et overfladisk forhold, og erkjenne at man har forskjellige forventninger"

Jeg kjenner selvfølgelig ikke dere og kan bare svare ut i fra det lille som kommer frem her. Jeg er ikke sikker på om han er så overfladisk som du hevder, Jordnær heller, men ikke overfladisk. Han kan mange følelser og tanker rundt forholdet du ikke vet om.

Det at han er fornøyd med det han har, betyr ikke nødvendigvis at han ikke har drømmer for fremtiden.For alt du vet kan han ha mange ønsker for dere to sammen. Og som du sier, så gjør han det meste for å tilfredsstille deg, men han greier det likevel ikke. Så hva er det du ønsker?

Jeg synes det er litt vanskelig å få tak på hva det er du ønsker. Gir du klart uttrykk for ønskene dine, uten å komme med anklager? Kommer du med anklager dreper du nemlig samtalen, før den har begynt.

På meg virker det som du er inne i en fase hvor du bare svartmaler. Jeg gjetter selvsagt helt vilt nå, fordi jeg har vært i en slik fase selv.

Jeg har gått noen runder med meg selv. Først i en fase hvor jeg følte at vi var så grunnleggende forskjellige at vi nok hadde det bedre hver for oss.

Jeg er den jordnære, men liker å reise og oppleve ting jeg også.

Han en eventyrer som vil oppleve hele verden på kortest mulig tid.

Jeg opplevde det som slitsomt at han klagde, aldri var fornøyd og aldri følte at vi gjorde nok. Vi reiser mer enn alle våre venner.

Denne klaginga ble så slitsom for meg. Jeg var nemlig fornøyd og følte at jeg aldri greide å tilfredsstille han. Jeg så helsvart på forholdet.

Etter å ha gått enda flere runder med meg selv, kom jeg til at jeg har det best med meg selv når jeg fokuserer på det postive. Jeg og ungene opplever jo MYE.

Når det blir FOR mye, får han reise på egenhånd.

Men jeg har mange drømmer om oss to for det. Vi skal reise og kose oss masse sammen vi to, når ungene er ute av redet.

Men jeg kan glemme å få en mann som vil pusle i hagen sammen med meg:) Det må jeg bare akseptere.

Det jeg vil frem til er at man kan være ganske forskjellige og likevel bygge forholdet videre på de tingene som er positive. Det høres nemlig ut for meg som om du har en flott mann og at det må være mulig å gjøre noe med det dere sliter med.

Jeg har forøvrig lest innlegget til Solveig. jeg skrev et svar også. Det er klart du skal høre på henne hvis du føler det passer deg best. Jeg vil bare be deg tenke deg godt om, så du ikke angrer på en senere tidspunkt.