opplever døende forhold - ubalanse i forventninger og behov

[fresana]

Det er en absurd situasjon å være i; å føle at man ønsker seg desperat ut av et ekteskap, der tilsynelatende alt er harmonisk. Tilsynelatende. Det er ikke alltid de store kranglene som er utløsende har jeg skjønt. Sakte, men sikkert har jeg mistet følelsene for ham, og nå begynner også respekten for ham å dale. Han har ikke gjort mye for å verken fortjene eller forhindre det; han er vel egentlig den samme som for ti år siden (der ligger nok også kjernen til problemet, for jeg er ikke den samme som for ti år siden), jeg har gjort noe for å forebygge uten særlig respons eller resultat. Det er som sagt udramatisk, i den forstand at vi omgås høflig og til tider kjærlig (selv om det etter hvert er mekanisk og vanepreget), vi løser hverdagen bra, han bidrar og er opptatt av våre barn, jobber, klager lite, er rolig og snill. Jeg er mer energisk, søker nye impulser, uredd, analytisk, og krever sånn sett mer av mine omgivelser. Dette er jo karaktertrekk vi har hatt hele tiden, men årene har gjort dem sterkere; han er mer og mer passiv og tilfreds med tryggheten og forutsigbarheten, mens jeg opplever det som den ultimate måten å visne og kaste bort tiden på. Ikke at det skal skje noe hele tiden, men jeg vil ha noe ut av livet; jeg er ikke "i mål" nå som barn, hus og jobb er på plass, det må jo fortsatt være rom for å gå i dybden, få dypere relasjoner til sin ektefelle, til andre mennesker, utforske hverandre, verden.....dette er så fattig. Og han er så avskrekkende fornøyd med akkurat det! Dette gjør at jeg blir helt matt, og ser på ham med dalende respekt, ovenfra og ned, med overbærenhet...alle mulige følelser jeg ikke ønsker å nære til denne snille mannen jeg er gift med. Jeg føler det ofte som om jeg voksenpersonen, mens han ikke er det. Det er liksom ikke noe igjen av det å være likeverdige partnere; Jeg tar avgjørelser, er løsningsorientert, sterk; han bekymrer seg, venter, er passiv. Men snill. sukk. I perioder da livet mitt har bydd på utfordringer, helsemessig eller av praktisk art, har jeg ikke sett hans omsorg eller støtte som jeg hadde håpet fra en partner. Heller en unnvikende holdning " jeg venter og ser hva som skjer"....Han har innrømmet at han har vært takknemmelig for at jeg har hatt min mor å snakke med om slik saker. Vi kommer fra samme sted, så vi er sånn sett på samme plan, men har ulik grad og type utdannelse, og dette bidrar nok også til at vi har utviklet oss ulikt. Jeg i en mer akademisk og intellektuell retning, han i en mer praktisk og matriell retning. Jeg har ingen ambisjoner om å prøve å forandre ham. Så er det sagt. Ikke tvinge ham til å prestere noe som ikke er naturlig for ham. Men jeg hadde håpet å vekke noe hos ham; et savn, og en erkjennelse, eller gjenkjennelse. Det har ikke skjedd. Jeg ser at vi er helt forskjellige, og har forskjellige behov og forventninger. Jeg ser at jeg ikke kan leve slik i lengden; jeg blir irritabel og stygg mot ham. Han forstår ikke; prøver å stadig å tilfredsstille meg, tilfredsstille noe han aldri har savnet selv (umulig), og er klønete i sine forsøk. Det gjør alt bare verre. Jeg sier han ikke skal gjøre det; at han er en fin person som han er; at jeg bare ser at vi har grunnleggende forskjellige personligheter, at dette er ikke en kritikk rettet mot ham. Men det såre er selvfølgelig at han ikke ser problemet. Han er tilfreds med lite. Og føler seg dum, dumpet, utilstrekkelig. Han elsker meg, sier han. jeg tillater meg å tvile; jeg opplever ikke at han er interessert i MEG eller OSS, men veldig happy med situasjonen, med å ha en bra kone, barn hus..... det er overfladisk. Jeg vil ha mye. Mer enn han kan gi. Jeg her fått et voldsomt tilsig av disse følelsene det siste halve året; det er vanskelig å snu nå som det først går opp for meg hvordan dynamikken vår er. Jeg har hatt kriser før, men ikke kommet til denne graden av erkjennelse, og derfor heller ikke mistet håp. Men det gjør jeg nå. Jeg kan ikke si at jeg ser noen fremtid for oss, i alle fall ikke en god. Jeg har så vondt av ham, og det føles absurd i seg selv å ville skilles fra noen man føler så mye empati for og ikke unner noen problemer.

[PieLill]

Beklager at jeg er krass.

Jeg tror ikke du ser på hans verdier som likeverdige som dine. Du gir inntrykk av å se på alt du står for som langt mer ekte og dypt enn det han står for.

Unnskyld, men jeg synes det blir du som virker overfladisk og umoden, ikke ham. Det er så mye MEG, MEG, MEG! i det du skriver. På hvilke måter har du fulgt ham i hans liv, hans utvikling og hans lengsler. Det virker som du vil ha et forhold helt på dine premisser fordi du har en "høyere" standard.

Om du ikke så på deg selv og dine verdier som bedre enn hans, ville du ikke foraktet ham.

Om mannen din er liten, er det fordi du har gjort ham liten. Om han gir deg lite er det fordi du forkaster det han gir. Du lar han ikke få være seg selv, og heller ikke noen andre. Hvem skal han være?

Jeg forsto det slik at ungene ikke er ute av redet. Perioden med barna er ikke tiden for den voldsomme selvrealiseringen. Får man endene til å møtes, den praktisk hverdag til å gå opp, barna har det bra og man samarbeider fint, har man mer å juble over enn de fleste. Joda, man kan alltid ønske seg mere. Man kan alltid ønske seg så mye mere at man aldri lærer å glede seg over det man har.

Å være tilfreds med det man har er ikke en naiv svakhet, det er stor livskunst. Skal det være noen vits i å strekke seg etter mer, må man gjøre det ut fra et punkt av tilfredshet med det man har, ikke missfornøydhet og forakt. Ellers vil du aldri oppleve og bli mett og tilfreds.

Er dette "noe mer" så mye verdt at det er verdt å såre barna og din lojale mann dypt og påføre dem livslange arr? Er det så mye verdt at du vil komplisere livet ditt med et samlivsbrudd?

Kan det hende at du har sett for mye på gresset på andre siden av gjerdet at du ikke lengre ser hvor rikt og frodig det er på din egen side?

Sett deg ned å tell alle gode ting i livet ditt og gjør det du ikke har til litt mindre livsnødvendig. Du har mer og tape enn å vinne på å fortsette i dette sporet.

mvh

[Gjest Bli hvor du er]

Er det spenning du søker? Det er vel der mange parforhold opplever utroskap. Man kan ikke få både pose og sekk. Singellivet er spennende, men etter noen år ser man tilbake og ser hvor godt man egentlig hadde det.

[natha]

Heisann.

Følte bare for å komme med et innspill. jeg er akkurat i samme båt som deg og har det vel egentlig og tilsynelatende perfekt.

fint hus , to barn , snill mann..

Vi er og veldig ulike. Jeg har som deg høyere utdannelse , mens han er den han var da vi møttes - dog kanskje mer voksen.

han er snill og grei , men gir meg lite i forholdet.

Jeg synes slett ikke det er egoistisk å ha en tro på at det å leve i et forhold skal være givende for begge parter. Det er for meg ganske ubegripelig at han kan være så happy med tingene slik de er - ha følelser for meg når mine er fullstendig visnet bort. Så tror jeg ikke jeg har helt urealistiske forventninger - det at gresset skal være så mye grønnere på andre siden - men ulike utfordringer passer ulike mennesker. Det jeg ønsker meg av en mann er en å prate med - dele ting i hverdagen med , en som får frem det kvinnelige/feminine i meg fremfor at jeg føler meg som en mor for ham . Kanskje en å strekke meg litt etter - som gir meg lyst til å være noe for ham. Men ikke minst en jeg har følelser for. En kan ikke av hensyn til barna tvinge seg til å leve med pappaen når en ikke har de følelsene for ham lenger som skal til for et godt samliv. Og når det er gått så langt at bare tanken på å være intim sammen er helt absurd og avskrekkende så ser jeg liten mulighet for at slike følelser skal dukke opp igjen Det er trossalt bedre å være alene da , enn å være ensom i et parforhold? og jeg tror og av respekt for ham at det er bedre å avslutte så han kan starte på nytt og selv oppleve den kjærligheten han fortjener med en annen. Jeg har selv vokst opp med foreldre som holdt sammen for barnas del og ingen av oss har takket dem for det i ettertid. Tror det er mye viktigere at barna ser at foreldrene har det bra. Jeg spurte meg selv om dette var mannen jeg ønsket å bli gammel med - hva vi har å bygge på når barna er voksne og visste at jeg ikke var fornøyd og ville gå fra ham før eller senere. Da syns jeg det er langt mer egoistisk om jeg skulle holde på ham for tryggheten og økonomien og glansbildets del?

En kan ikke tvinge seg selv til å føle ting en ikke gjør - da utsletter en seg selv. Har gjort dette lenge nok nå for ungenes del og jeg vet at det er viktig for dem å ha en mor som og er glad.

ikke alle forhold er ment å vare - vi har bare ett liv . Det eneste jeg kan si er at du må kjenne etter i hjertet ditt om du elsker denne mannen - om ulikhetene deres er til å leve med for deg. Om du elsker ham så tror jeg det er fullt mulig..Men det viktigste er å være ærlig mot seg selv..

Barna vil klare seg uansett så lenge foreldrene kan samarbeide og de føler foreldrenes kjærlighet.

En kan ikke glemme seg selv!

[fresana]

Beklager at jeg er krass.

Jeg tror ikke du ser på hans verdier som likeverdige som dine. Du gir inntrykk av å se på alt du står for som langt mer ekte og dypt enn det han står for.

Unnskyld, men jeg synes det blir du som virker overfladisk og umoden, ikke ham. Det er så mye MEG, MEG, MEG! i det du skriver. På hvilke måter har du fulgt ham i hans liv, hans utvikling og hans lengsler. Det virker som du vil ha et forhold helt på dine premisser fordi du har en "høyere" standard.

Om du ikke så på deg selv og dine verdier som bedre enn hans, ville du ikke foraktet ham.

Om mannen din er liten, er det fordi du har gjort ham liten. Om han gir deg lite er det fordi du forkaster det han gir. Du lar han ikke få være seg selv, og heller ikke noen andre. Hvem skal han være?

Jeg forsto det slik at ungene ikke er ute av redet. Perioden med barna er ikke tiden for den voldsomme selvrealiseringen. Får man endene til å møtes, den praktisk hverdag til å gå opp, barna har det bra og man samarbeider fint, har man mer å juble over enn de fleste. Joda, man kan alltid ønske seg mere. Man kan alltid ønske seg så mye mere at man aldri lærer å glede seg over det man har.

Å være tilfreds med det man har er ikke en naiv svakhet, det er stor livskunst. Skal det være noen vits i å strekke seg etter mer, må man gjøre det ut fra et punkt av tilfredshet med det man har, ikke missfornøydhet og forakt. Ellers vil du aldri oppleve og bli mett og tilfreds.

Er dette "noe mer" så mye verdt at det er verdt å såre barna og din lojale mann dypt og påføre dem livslange arr? Er det så mye verdt at du vil komplisere livet ditt med et samlivsbrudd?

Kan det hende at du har sett for mye på gresset på andre siden av gjerdet at du ikke lengre ser hvor rikt og frodig det er på din egen side?

Sett deg ned å tell alle gode ting i livet ditt og gjør det du ikke har til litt mindre livsnødvendig. Du har mer og tape enn å vinne på å fortsette i dette sporet.

mvh

Jeg er enig i noe av det du sier, og jeg tenker ofte og lenge på hvor mye av det jeg føler som er basert på urealistiske forventninger. Grunnen til at det er "meg meg meg", er vel at jeg nettopp er inne i en nokså stor prosess, hvor jeg går meg selv og mine forventninger i sømmene. Jeg mener heller ikke at mitt syn og mine behov er bedre; men de er nødvendige for meg. Egentlig hadde det vært fint å være mindre komplisert, og være fornøyd med å sitte å se på tv sammen hver dag, og ikke ha behov for å ha en realsjon utover de praktiske.

På den annen side. Hadde du klart å leve ti-femten år videre i et ekteskap uten å ha følelser for den andre? Hadde du det; egentlig? Forklaringene og beskrivelsene mine er mer en måte å prøve å forstå hvorfor det har blitt som det har blitt.

Men faktum er at jeg har ikke følelser lenger.

Og din tolkning av hvordan jeg har gjort ham liten eller avvist hans tilnærmelser er ikke kurant. Vi har hatt en god tone, og han har levet på sine premisser; ikke mine. Det jeg har forsøkt å etterspørre av samliv, har i stor grad uteblitt, så her er det på ingen måte snakk om at jeg ikke har ville ta i mot det som har blitt budt frem.

Han er ingen liten og usynliggjort mann.

Han er rett og slett den samme som for tolv år siden da vi traff hverandre, og jeg ser ikke noe galt i det; desverre er vi bare en dårlig match viser tiden.

Jeg ser ikke dette som et løp man burde stå ut til barna er flytter hjemmefra. Det er mange som sier at det er rett, av prinsipp. Jeg har opplevd et kjølig og nedbrytende hjem der foreldrene gjorde akkurat det. Det er ikke å anbefale. Man lærer tidlig å kjenne på dårlig stemning og forakt. Vi har det ikke så ille enda, men det tiltar.

[fresana]

Beklager at jeg er krass.

Jeg tror ikke du ser på hans verdier som likeverdige som dine. Du gir inntrykk av å se på alt du står for som langt mer ekte og dypt enn det han står for.

Unnskyld, men jeg synes det blir du som virker overfladisk og umoden, ikke ham. Det er så mye MEG, MEG, MEG! i det du skriver. På hvilke måter har du fulgt ham i hans liv, hans utvikling og hans lengsler. Det virker som du vil ha et forhold helt på dine premisser fordi du har en "høyere" standard.

Om du ikke så på deg selv og dine verdier som bedre enn hans, ville du ikke foraktet ham.

Om mannen din er liten, er det fordi du har gjort ham liten. Om han gir deg lite er det fordi du forkaster det han gir. Du lar han ikke få være seg selv, og heller ikke noen andre. Hvem skal han være?

Jeg forsto det slik at ungene ikke er ute av redet. Perioden med barna er ikke tiden for den voldsomme selvrealiseringen. Får man endene til å møtes, den praktisk hverdag til å gå opp, barna har det bra og man samarbeider fint, har man mer å juble over enn de fleste. Joda, man kan alltid ønske seg mere. Man kan alltid ønske seg så mye mere at man aldri lærer å glede seg over det man har.

Å være tilfreds med det man har er ikke en naiv svakhet, det er stor livskunst. Skal det være noen vits i å strekke seg etter mer, må man gjøre det ut fra et punkt av tilfredshet med det man har, ikke missfornøydhet og forakt. Ellers vil du aldri oppleve og bli mett og tilfreds.

Er dette "noe mer" så mye verdt at det er verdt å såre barna og din lojale mann dypt og påføre dem livslange arr? Er det så mye verdt at du vil komplisere livet ditt med et samlivsbrudd?

Kan det hende at du har sett for mye på gresset på andre siden av gjerdet at du ikke lengre ser hvor rikt og frodig det er på din egen side?

Sett deg ned å tell alle gode ting i livet ditt og gjør det du ikke har til litt mindre livsnødvendig. Du har mer og tape enn å vinne på å fortsette i dette sporet.

mvh

En ting til. Du skriver: "På hvilke måter har du fulgt ham i hans liv, hans utvikling og hans lengsler. Det virker som du vil ha et forhold helt på dine premisser fordi du har en "høyere" standard."

Det er mye av sakens kjerne. Jeg ønsker jo nettopp å være en han kan dele dette med. Poenget er ikke at jeg vil ha en klagemur eller en som varter MEG opp, men en som trenger FELLESSKAPET og føler han kan betro seg og diskutere alle aspekter i livet sitt. Men det skjer ikke. Behovet er ikke der. Han sier det selv!

Hans utvikling, faglig og sosialt er fullstendig støttet av meg. Jeg synes gjerne den kunne vært enda mer bredspektert, og jeg vil mer enn gjerne involveres. jeg har sagt jeg følger med, og sier opp min jobb, om han får en bedre stilling et annet sted i landet, eller verden.

[Gjest Silver Fairy]

Jeg forstår dine lengsler og behov. PieLill var vel krass mot deg syns jeg. Sånn jeg oppfatter deg setter du ikke deg selv over han, du bare påpeker at dere er forskjellige. Og den forskjellen har blitt mer og mer synlig over tid. Det er ikke ham i seg selv du ikke er fornøyd med, men livet ditt. Som du sier, livet ditt er ikke "over" selv om du har hus, mann og barn. Dere prioriterer forskjellig og at du søker fler utfordringer i hverdagen enn han gjør, gjør deg ikke "bedre" enn ham.

Jeg har ikke noen gode råd å komme med, men jeg ville bare si at jeg forstår hvordan du har det. Om du ikke velger å gå så kan du jo prøve å søke utfordringer andre steder enn i forholdet. Da mener jeg selvsagt ikke i andre menn, for det er ikke det jeg tror du ønsker heller. Har du venninner du kan reise sammen med f.eks?

[PieLill]

Jeg er enig i noe av det du sier, og jeg tenker ofte og lenge på hvor mye av det jeg føler som er basert på urealistiske forventninger. Grunnen til at det er "meg meg meg", er vel at jeg nettopp er inne i en nokså stor prosess, hvor jeg går meg selv og mine forventninger i sømmene. Jeg mener heller ikke at mitt syn og mine behov er bedre; men de er nødvendige for meg. Egentlig hadde det vært fint å være mindre komplisert, og være fornøyd med å sitte å se på tv sammen hver dag, og ikke ha behov for å ha en realsjon utover de praktiske.

På den annen side. Hadde du klart å leve ti-femten år videre i et ekteskap uten å ha følelser for den andre? Hadde du det; egentlig? Forklaringene og beskrivelsene mine er mer en måte å prøve å forstå hvorfor det har blitt som det har blitt.

Men faktum er at jeg har ikke følelser lenger.

Og din tolkning av hvordan jeg har gjort ham liten eller avvist hans tilnærmelser er ikke kurant. Vi har hatt en god tone, og han har levet på sine premisser; ikke mine. Det jeg har forsøkt å etterspørre av samliv, har i stor grad uteblitt, så her er det på ingen måte snakk om at jeg ikke har ville ta i mot det som har blitt budt frem.

Han er ingen liten og usynliggjort mann.

Han er rett og slett den samme som for tolv år siden da vi traff hverandre, og jeg ser ikke noe galt i det; desverre er vi bare en dårlig match viser tiden.

Jeg ser ikke dette som et løp man burde stå ut til barna er flytter hjemmefra. Det er mange som sier at det er rett, av prinsipp. Jeg har opplevd et kjølig og nedbrytende hjem der foreldrene gjorde akkurat det. Det er ikke å anbefale. Man lærer tidlig å kjenne på dårlig stemning og forakt. Vi har det ikke så ille enda, men det tiltar.

Hvordan kan det ha seg at du ikke ser noe galt i at han er den han er og samtidig forakter ham. Man forakter aldri noen man ser som likeverdig? Forakt er uløselig knyttet til at man gjør seg større enn og setter seg over et annet menneske.

Jeg får inntrykk av at du så til de grader setter standarden for hva et forhold skal inneholde og hvordan man skal kommunisere at det ikke er rart at han setter seg foran TVen.

Jo, man kan leve i et forhold uten de sterke følelsene og fortsatt respektere hverandre.

Jo, det er urimelig å forvente at et forhold skal være like personlig tilfredstillende til enhver tid. Særlig ikke i perioden barna krever mest.

Jo, man kan vekke følelsene igjen om man vil. Om du vil gå ut fra det som finnes i stedet for det som etter ditt syn mangler.

Forakt er noe du har valgt å dra inn i forholdet fordi han ikke av seg selv har latt seg forme til dine ambisjoner. Om barna dine vokser opp i et hjem fullt av kulde og forakt er det fordi du har valgt at det skal være slik.

Det virker som du helst vil det skal være så dødt og håpløst som mulig så du har en unnskyldning til å feige ut å stikke av.

Det virker som du ikke fullt innser den enorme verdien av å være i et forhold som har en fungerende hverdag.

Man kan få inntrykk av at du har lagt standarden for hva forholdet skal inneholde og hvordan og hvor "dypt" dere skal kommunisere for så snever og så totalt på dine premisser at han var sjanseløs i utgangspunktet.

Jeg tror ikke du er helt klar over hvor mye du med forakt er klar til å kaste i søpla.

mvh

[PieLill]

En ting til. Du skriver: "På hvilke måter har du fulgt ham i hans liv, hans utvikling og hans lengsler. Det virker som du vil ha et forhold helt på dine premisser fordi du har en "høyere" standard."

Det er mye av sakens kjerne. Jeg ønsker jo nettopp å være en han kan dele dette med. Poenget er ikke at jeg vil ha en klagemur eller en som varter MEG opp, men en som trenger FELLESSKAPET og føler han kan betro seg og diskutere alle aspekter i livet sitt. Men det skjer ikke. Behovet er ikke der. Han sier det selv!

Hans utvikling, faglig og sosialt er fullstendig støttet av meg. Jeg synes gjerne den kunne vært enda mer bredspektert, og jeg vil mer enn gjerne involveres. jeg har sagt jeg følger med, og sier opp min jobb, om han får en bedre stilling et annet sted i landet, eller verden.

Jeg tror jeg kan forstå noe av din lengsel etter 'fellesskap' og at du er skuffet på dette området. Likevel synes jeg at du noe ensidig definerer hvordan et fellesskap skal være og skal uttrykkes, hva det vil si og støtte hverandre.

Et hvert samliv vil inneholde skuffelser og kameler å sluke. Her er kanskje din største. Men den blir større av at du skyver ham fra deg med din forakt.

Har du/dere noen gang vurdert rådgivning for å finne et bredere felles multiplum?

Så lenge han merker din forakt, dvs så lenge du velger å forakte, vil det ikke være mulig å bygge noe godt sammen. Du trenger å akspetere at han er den han er som din mann, ikke bare som vilkårlig person. Han er det utgangspunktet du har for et godt samliv. Det finnes noe å bygge på der om ikke du bestemmer deg for at de eneste gyldige byggestenene er de du ikke finner.

mvh

[fresana]

Hvordan kan det ha seg at du ikke ser noe galt i at han er den han er og samtidig forakter ham. Man forakter aldri noen man ser som likeverdig? Forakt er uløselig knyttet til at man gjør seg større enn og setter seg over et annet menneske.

Jeg får inntrykk av at du så til de grader setter standarden for hva et forhold skal inneholde og hvordan man skal kommunisere at det ikke er rart at han setter seg foran TVen.

Jo, man kan leve i et forhold uten de sterke følelsene og fortsatt respektere hverandre.

Jo, det er urimelig å forvente at et forhold skal være like personlig tilfredstillende til enhver tid. Særlig ikke i perioden barna krever mest.

Jo, man kan vekke følelsene igjen om man vil. Om du vil gå ut fra det som finnes i stedet for det som etter ditt syn mangler.

Forakt er noe du har valgt å dra inn i forholdet fordi han ikke av seg selv har latt seg forme til dine ambisjoner. Om barna dine vokser opp i et hjem fullt av kulde og forakt er det fordi du har valgt at det skal være slik.

Det virker som du helst vil det skal være så dødt og håpløst som mulig så du har en unnskyldning til å feige ut å stikke av.

Det virker som du ikke fullt innser den enorme verdien av å være i et forhold som har en fungerende hverdag.

Man kan få inntrykk av at du har lagt standarden for hva forholdet skal inneholde og hvordan og hvor "dypt" dere skal kommunisere for så snever og så totalt på dine premisser at han var sjanseløs i utgangspunktet.

Jeg tror ikke du er helt klar over hvor mye du med forakt er klar til å kaste i søpla.

mvh

Jeg blir litt oppgitt av den patroniserende tonen. Du leser tydeligvis ikke hva jeg skriver.

Jeg har ikke sagt at jeg forakter ham. Det jeg skrev innledningsvis var at : "Dette gjør at jeg blir helt matt, og ser på ham med dalende respekt, ovenfra og ned, med overbærenhet...alle mulige følelser jeg ikke ønsker å nære til denne snille mannen jeg er gift med. Jeg føler det ofte som om jeg voksenpersonen, mens han ikke er det". Jeg VELGER ikke å føle dette. Jeg har forsøkt i mange år å undertrykke akkurat det og fokusere på hva som faktisk fungerer. Du kan jo forsøke å forestille deg hvor mye likverdighetfølelese og respekt du selv hadde klart å mobilisere i forhold til en som du føler deg som en mor for.

Det skjer faktisk med alle at man opplever dalende respekt for at annet menneske; utfra forskjellig verdisyn, ansvarsfølelse og andre aspekter som ikke er kompatible. Du har nok opplevd det med noen av dine medmennesker du også; for min del del er det ulykkeligvis den mannen jeg er gift med som til tider utløser følelsen. For deg er det så enkelt som å VELGE å føle noe. Det synes jeg er facinerende. Og kanskje et tegn på at du ikke er helt i kontakt med dine egentlige følelser, men lever et liv og føler det du mener er best. Jeg prøver å være ærlig med dette, det er også den eneste veien til å kunne fikse det. Om jeg undertrykker det, kan det ikke løses, og det vil komme til uttrykk på andre, og mer destruktive måter. Det er en klassisk situasjon i dårlig fungerende ekteskap.

Jeg har forøvrig tatt initiativ til terapi. Feige ut er ikke noe jeg driver med. Feige ut er noe man gjør hvis man ikke er modig og villig til å prøve. Om jeg går ut av dette er det fordi det ikke er noen fremtid. Da blir det absurd å snakke om å feige ut. Det deles ikke ut medaljer for å holde ut dårlige ekteskap. Det er ikke modig, bra eller beundringsverdig å gjennomføre et dødt forhold. Det er nok endel som tror det, og som etter årevis med sammenbitte tenner, innser hvor mye alle taper på det. Jeg harbegge mine foreldre som referanser på det punktet.

Jeg sier ikke at det til en hver tid skal være tilfredstillende og givende. Men jeg ønsker et det skal være et grunnlag i vårt ekteskap basert på likeverdighet og ansvar, som ikke er der. To voksenpersoner som tar familien videre sammen, ikke hver for seg.

Ut fra det du sier, tror jeg enten du er i en lignende situasjon selv, og har valgt å akseptere den. all ære. Da vil du nødvendigvis også forsvare det standpunktet, og være kritisk til de tankene jeg gjør meg. Jeg skjønner at det er viktig å fastholde sitt syn kategorisk, for å ikke riste i grunnvollene og la slike tankeprosesser få tilgang.

Jeg synes derimot ikke det er svart/hvitt. Jeg fastholder at det må være rom for å ønske seg et godt liv, at løpet ikke er kjørt, og at barna ikke nødvendigvis har det bedre med to foreldre som lever i et dødt forhold. Det er for ensidig og naivt å tro at det gir dem lykkelige oppvekstvilkår; at det er to personer som kan samarbeider i hverdagen som foreldre er bare en brøkdel av det som gir god oppvekstvilkår. Barn er ikke dumme. Jeg husker det selv fra barndommen. Foreldres konflikter (om de er åpne eller stilltiende) og manglende følelser lar seg vanskelig skjule ovenfor barna.

[trissie]

Heisann.

Følte bare for å komme med et innspill. jeg er akkurat i samme båt som deg og har det vel egentlig og tilsynelatende perfekt.

fint hus , to barn , snill mann..

Vi er og veldig ulike. Jeg har som deg høyere utdannelse , mens han er den han var da vi møttes - dog kanskje mer voksen.

han er snill og grei , men gir meg lite i forholdet.

Jeg synes slett ikke det er egoistisk å ha en tro på at det å leve i et forhold skal være givende for begge parter. Det er for meg ganske ubegripelig at han kan være så happy med tingene slik de er - ha følelser for meg når mine er fullstendig visnet bort. Så tror jeg ikke jeg har helt urealistiske forventninger - det at gresset skal være så mye grønnere på andre siden - men ulike utfordringer passer ulike mennesker. Det jeg ønsker meg av en mann er en å prate med - dele ting i hverdagen med , en som får frem det kvinnelige/feminine i meg fremfor at jeg føler meg som en mor for ham . Kanskje en å strekke meg litt etter - som gir meg lyst til å være noe for ham. Men ikke minst en jeg har følelser for. En kan ikke av hensyn til barna tvinge seg til å leve med pappaen når en ikke har de følelsene for ham lenger som skal til for et godt samliv. Og når det er gått så langt at bare tanken på å være intim sammen er helt absurd og avskrekkende så ser jeg liten mulighet for at slike følelser skal dukke opp igjen Det er trossalt bedre å være alene da , enn å være ensom i et parforhold? og jeg tror og av respekt for ham at det er bedre å avslutte så han kan starte på nytt og selv oppleve den kjærligheten han fortjener med en annen. Jeg har selv vokst opp med foreldre som holdt sammen for barnas del og ingen av oss har takket dem for det i ettertid. Tror det er mye viktigere at barna ser at foreldrene har det bra. Jeg spurte meg selv om dette var mannen jeg ønsket å bli gammel med - hva vi har å bygge på når barna er voksne og visste at jeg ikke var fornøyd og ville gå fra ham før eller senere. Da syns jeg det er langt mer egoistisk om jeg skulle holde på ham for tryggheten og økonomien og glansbildets del?

En kan ikke tvinge seg selv til å føle ting en ikke gjør - da utsletter en seg selv. Har gjort dette lenge nok nå for ungenes del og jeg vet at det er viktig for dem å ha en mor som og er glad.

ikke alle forhold er ment å vare - vi har bare ett liv . Det eneste jeg kan si er at du må kjenne etter i hjertet ditt om du elsker denne mannen - om ulikhetene deres er til å leve med for deg. Om du elsker ham så tror jeg det er fullt mulig..Men det viktigste er å være ærlig mot seg selv..

Barna vil klare seg uansett så lenge foreldrene kan samarbeide og de føler foreldrenes kjærlighet.

En kan ikke glemme seg selv!

Jeg trodde også jeg var ensom i mitt parforhold, men hvem var det som lukket den andre ute?

Har du tenkt på det?

[fresana]

Jeg trodde også jeg var ensom i mitt parforhold, men hvem var det som lukket den andre ute?

Har du tenkt på det?

ja. det har jeg.

Og det er faktisk ikke jeg som stenger for flyten mellom oss.

tro det eller ei.

[Gjest Wita]

Jeg forstår dine lengsler og behov. PieLill var vel krass mot deg syns jeg. Sånn jeg oppfatter deg setter du ikke deg selv over han, du bare påpeker at dere er forskjellige. Og den forskjellen har blitt mer og mer synlig over tid. Det er ikke ham i seg selv du ikke er fornøyd med, men livet ditt. Som du sier, livet ditt er ikke "over" selv om du har hus, mann og barn. Dere prioriterer forskjellig og at du søker fler utfordringer i hverdagen enn han gjør, gjør deg ikke "bedre" enn ham.

Jeg har ikke noen gode råd å komme med, men jeg ville bare si at jeg forstår hvordan du har det. Om du ikke velger å gå så kan du jo prøve å søke utfordringer andre steder enn i forholdet. Da mener jeg selvsagt ikke i andre menn, for det er ikke det jeg tror du ønsker heller. Har du venninner du kan reise sammen med f.eks?

Unnskyld at jeg sier det, men jeg tror du trenger å komme deg litt ned på jorda.

Kanskje du hadde trengt en liten krise eller to for å skjønne hvor godt du har det.

Jeg føler det er deg selv du skal jobbe med for å endre ditt syn på verden og din egen tilværelse. Noen ganger lurer jeg på om man har det for godt. Det er lett å bli bortskjemt.

Ikke meningen å virke krass. Jeg har vært gjennom den samme misfornøydheta jeg også. Det hjalp å endre egen innstilling og tankemønster.

Du har nesten alt du kan ønske deg, men ALT får du aldri uansett hvor mye du streber.

[Gjest Wita]

Beklager at jeg er krass.

Jeg tror ikke du ser på hans verdier som likeverdige som dine. Du gir inntrykk av å se på alt du står for som langt mer ekte og dypt enn det han står for.

Unnskyld, men jeg synes det blir du som virker overfladisk og umoden, ikke ham. Det er så mye MEG, MEG, MEG! i det du skriver. På hvilke måter har du fulgt ham i hans liv, hans utvikling og hans lengsler. Det virker som du vil ha et forhold helt på dine premisser fordi du har en "høyere" standard.

Om du ikke så på deg selv og dine verdier som bedre enn hans, ville du ikke foraktet ham.

Om mannen din er liten, er det fordi du har gjort ham liten. Om han gir deg lite er det fordi du forkaster det han gir. Du lar han ikke få være seg selv, og heller ikke noen andre. Hvem skal han være?

Jeg forsto det slik at ungene ikke er ute av redet. Perioden med barna er ikke tiden for den voldsomme selvrealiseringen. Får man endene til å møtes, den praktisk hverdag til å gå opp, barna har det bra og man samarbeider fint, har man mer å juble over enn de fleste. Joda, man kan alltid ønske seg mere. Man kan alltid ønske seg så mye mere at man aldri lærer å glede seg over det man har.

Å være tilfreds med det man har er ikke en naiv svakhet, det er stor livskunst. Skal det være noen vits i å strekke seg etter mer, må man gjøre det ut fra et punkt av tilfredshet med det man har, ikke missfornøydhet og forakt. Ellers vil du aldri oppleve og bli mett og tilfreds.

Er dette "noe mer" så mye verdt at det er verdt å såre barna og din lojale mann dypt og påføre dem livslange arr? Er det så mye verdt at du vil komplisere livet ditt med et samlivsbrudd?

Kan det hende at du har sett for mye på gresset på andre siden av gjerdet at du ikke lengre ser hvor rikt og frodig det er på din egen side?

Sett deg ned å tell alle gode ting i livet ditt og gjør det du ikke har til litt mindre livsnødvendig. Du har mer og tape enn å vinne på å fortsette i dette sporet.

mvh

Du er så flink til å skrive at jeg blir rent imponert:)

Og så er jeg enig med deg også.

[Gjest elvira07]

Vil bare si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i din historie.

Har hatt det slik som du beskriver i ekteskapet mitt de siste 10 årene.

Har med årene kommet til å føle meg mer som min manns mor enn som hans hans kone. Dette har nok noe med forskjell i personlighet å gjøre, men også måten hans å møte livet på.

Jeg har valgt å bli til barna flytter hjemmefra. Dette har dessverre ikke vært noen god løsning for meg og har resultert i utroskapsforhold fra min side og også flere perioder med depresjon.

Utroskapen tror jeg ble utløst av et intenst ønske om å føle begjær og også et stort behov for nærhet. Det finnes selvsagt ingen unnskyldning for at jeg gikk til det skrittet jeg gjorde. I ettertid ser jeg at det hadde vært mye bedre om jeg hadde brutt når jeg selv forstod at følelsene ikke var der lenger. Sliter nå med å samle mot til å ta det store skrittet. Ikke enkelt. Redd for de reaksjonene det vil skape. Redd for å såre. Mitt råd til deg er at du ikke skal ”bite tenna sammen” men gå for magefølelsen din. Barna dine vil være best tjent med en mor som ikke sliter i et dødt ekteskap.

[fresana]

Vil bare si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i din historie.

Har hatt det slik som du beskriver i ekteskapet mitt de siste 10 årene.

Har med årene kommet til å føle meg mer som min manns mor enn som hans hans kone. Dette har nok noe med forskjell i personlighet å gjøre, men også måten hans å møte livet på.

Jeg har valgt å bli til barna flytter hjemmefra. Dette har dessverre ikke vært noen god løsning for meg og har resultert i utroskapsforhold fra min side og også flere perioder med depresjon.

Utroskapen tror jeg ble utløst av et intenst ønske om å føle begjær og også et stort behov for nærhet. Det finnes selvsagt ingen unnskyldning for at jeg gikk til det skrittet jeg gjorde. I ettertid ser jeg at det hadde vært mye bedre om jeg hadde brutt når jeg selv forstod at følelsene ikke var der lenger. Sliter nå med å samle mot til å ta det store skrittet. Ikke enkelt. Redd for de reaksjonene det vil skape. Redd for å såre. Mitt råd til deg er at du ikke skal ”bite tenna sammen” men gå for magefølelsen din. Barna dine vil være best tjent med en mor som ikke sliter i et dødt ekteskap.

Jeg kjenner jo akkurat det scenariet fra mine foreldre, så det skremmer meg mye. Samtidig er jeg redd at akkurat den bakgrunnen også kan få meg til å ta en for rask beslutning, så jeg prøver å gå det i sømmene.

Men det er godt å høre at noen forstår hva det dreier seg om for min del, og ikke bare formaner av prinsipp til "å bli"; at jeg har "alt jeg kan ønske meg". Det handler jo absolutt ikke om å være diva, men om å ønske en god, voksen og kjærlig relasjon til den man er gift med.

Vi skal i terapi, og jeg har allerede vært en runde alene, så det går nok lenge enda før tankene og følelsene er sortert. Jeg håper selvsagt på at han vil involvere seg og ikke henge med bare for syns skyld; at det skal skje noe når en tredjepart blir kjent med oss, og forklarer samlivet med sine ord. Jeg får sikkert aha-opplevelser jeg også. Jeg er jo til tider kjempeforvirret! Man blir jo helt tullete av alle tankerekker og den vanvittige fokusen på seg selv i denne typen perioder.

vel, vel. takk for innspill Elvira07

Jeg kan i alle fall se at det er bredde på de innspillene som har kommet:-), så det betyr vel noe i retning av at det ikke er helt svart/hvitt dette heller.

[trissie]

Jeg kjenner jo akkurat det scenariet fra mine foreldre, så det skremmer meg mye. Samtidig er jeg redd at akkurat den bakgrunnen også kan få meg til å ta en for rask beslutning, så jeg prøver å gå det i sømmene.

Men det er godt å høre at noen forstår hva det dreier seg om for min del, og ikke bare formaner av prinsipp til "å bli"; at jeg har "alt jeg kan ønske meg". Det handler jo absolutt ikke om å være diva, men om å ønske en god, voksen og kjærlig relasjon til den man er gift med.

Vi skal i terapi, og jeg har allerede vært en runde alene, så det går nok lenge enda før tankene og følelsene er sortert. Jeg håper selvsagt på at han vil involvere seg og ikke henge med bare for syns skyld; at det skal skje noe når en tredjepart blir kjent med oss, og forklarer samlivet med sine ord. Jeg får sikkert aha-opplevelser jeg også. Jeg er jo til tider kjempeforvirret! Man blir jo helt tullete av alle tankerekker og den vanvittige fokusen på seg selv i denne typen perioder.

vel, vel. takk for innspill Elvira07

Jeg kan i alle fall se at det er bredde på de innspillene som har kommet:-), så det betyr vel noe i retning av at det ikke er helt svart/hvitt dette heller.

For det første er det positivt å ha ønske om noe bedre! For det andre er det positivt å gjøre noe med det!

Men så er det viktig å lytte litt til de som ser det annerledes enn deg. Kanskje det er på bakgrunn av egne erfaringer mange kommer med innspill?

Hvem er det da viktigst å lytte til?

De som kan bekrefte hva som mislyktes, eller de som forteller om hva de gjorde feil og endret på - OG lyktes med å komme til et bedre samliv?

For min egen situasjon var ganske lik din, og det jeg er lykkligst for i dag er at jeg unngikk å ende opp med urettferdighet.

Det er veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold, forskjellige interesser og det å ikke kunne le, trigges av hverandre blir litt for enkelt, når man forklarer at man er lei hverandre.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg :-)

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste *o*

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans" ”han gir meg ikke det jeg vil ha”. Og diskuterer vi med venninner, DOL og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv" ” følg følelsene osv...

"La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant? Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp. Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Du har tatt han for gitt!

For det er det du gjør når du reduserer han til en ”fattig dott” rent verdimessig I DINE ØYNE.

Glemmer du ikke egentlig at andre kan finne han usannsynlig spennende fordi de er villige til å se han?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Lidenskap kan her forstås som mange ting!

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe.

Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen - eller i en drøm om noe annet, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig irriterende urettferdig!

Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer ellers tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål vil kan sette oss for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning, engasjement og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Jeg tror ditt hovedproblem er at du ikke er villig til å identifisere DEG selv som en del av problemet, kan det ikke være slik?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære deg!

Jeg har lest brevet ditt flere ganger for riktig å få med meg alt. Det gjør også veldig inntrykk å få innblikk i hvilket dilemma du står i. På den ene siden se du ikke noe håp om bedring og en felles fremtid med mannen din. På den andre siden føles det absurd å utsette den samme mannen for smerter og sorg.

Men det er vel kjernen i problemstillingen din, og som jeg snakker om ofte til par med liknende utfordringer. Man vil ikke såre, men gjør det likevel.

Kjærligheten er en skjør skapning, men den kan også være sterk som fjell. Og for to som finner kjemien og utvikler hverandre positivt blir samholdet rene eventyret. Men der er altså ikke dere.

Det er jo bare du selv som kan ta beslutningen, enten være eller gå. Men min reaksjon på ditt brev er at parforholdet virker temmelig ferdig fra din side. Du er sugen på mye mer og dypere kontakt enn han kan gi deg.

Å skilles er vondt for nesten alle som har levd sammen over flere år. Likevel er min erfaring at det er galt å la være å gå når alt kjennes galt, bare for å ikke såre ham. Hvis du blir værende i forholdet, er jeg redd for at du vil kunne sette denne overskriften over livet ditt: å holde ut!

Jeg tror ikke mennesker skal dra strikken så langt at det går på helsa løs å leve under samme tak med en partner man ikke lenger har kjæresteinteresser for. Foreldre kan man være på hvert sitt sted. Dessuten tror jeg ikke det er ditt ansvar å sørge for hans helse. Det må han ta selv, selv om det gir deg dårlig samvittighet.

Det beste du nå kan gjøre, slik jeg forstår saken, er å informere mannen din om dine vurderinger. Vær like tydelig som du er her, og bruk nok tid til å forklare deg. Det hjelper på sikt å forstå hvorfor det går mot et brudd. For livet går alltid videre. De som ikke forstår, må slite med uvitenheten i tilegg. Det blir dobbelt slit.

Solveig

[fresana]

For det første er det positivt å ha ønske om noe bedre! For det andre er det positivt å gjøre noe med det!

Men så er det viktig å lytte litt til de som ser det annerledes enn deg. Kanskje det er på bakgrunn av egne erfaringer mange kommer med innspill?

Hvem er det da viktigst å lytte til?

De som kan bekrefte hva som mislyktes, eller de som forteller om hva de gjorde feil og endret på - OG lyktes med å komme til et bedre samliv?

For min egen situasjon var ganske lik din, og det jeg er lykkligst for i dag er at jeg unngikk å ende opp med urettferdighet.

Det er veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold, forskjellige interesser og det å ikke kunne le, trigges av hverandre blir litt for enkelt, når man forklarer at man er lei hverandre.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg :-)

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste *o*

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans" ”han gir meg ikke det jeg vil ha”. Og diskuterer vi med venninner, DOL og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv" ” følg følelsene osv...

"La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant? Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp. Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Du har tatt han for gitt!

For det er det du gjør når du reduserer han til en ”fattig dott” rent verdimessig I DINE ØYNE.

Glemmer du ikke egentlig at andre kan finne han usannsynlig spennende fordi de er villige til å se han?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Lidenskap kan her forstås som mange ting!

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe.

Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen - eller i en drøm om noe annet, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig irriterende urettferdig!

Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer ellers tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål vil kan sette oss for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning, engasjement og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Jeg tror ditt hovedproblem er at du ikke er villig til å identifisere DEG selv som en del av problemet, kan det ikke være slik?

trissie,

Takk for et konstruktivt innlegg. En del av det du skriver skal jeg lese over igjen (langt innlegg:-)). Det er interessant for meg at du har så konkrete erfaringer på området. Jeg vil jo gjerne høre historier som har endt godt også - faktisk.

Noen påstander er nok litt bastante, som at jeg har tatt ham for gitt.

Han og jeg har snakket mye og åpent sammen om samlivet (på mitt initiativ); jeg søker altså ikke bare "ut" for råd og oppklaring; og det er ikke bare antagelser at han ikke ønsker mer ut av parforholdet. Han sier faktisk at han ikke trenger mer, at han er fornøyd. Jeg tror med hånden på hjertet at jeg kan si at jeg har forsøkt å skape en bedre dialog, vært interessert i hans tanker og følelser, og nærmet meg ham i flere omganger og faser av livet, og ikke møtt interesse for noen videreutvikling fra hans side. Det er vel det som trigger holdningen min; jeg synes det er unnvikende og tilttaksløst. Jeg bli irritert av manglende vilje. Jeg kan jo ikke skape en bra relasjon alene!

Og hva er da en bra relasjon?- vil sikkert mange si. Er det opp til meg å definere? Jeg bare føler det sånn. Det er virkeligheten for meg, at jeg føler savn og opplever et mer og mer overfladisk forhold. Jeg setter ikke den generelle standarden, men denne er den eneste jeg kan forholde meg til.

Og når det er sagt, jeg skjønner også at det ikke ville hjelpe å søke ut for heftig sex og stormende føleleser. Det er naivt å tro at det ville være ekte og varig. Jeg er sårbar for oppmerksomheten jeg kan oppleve fra andre, men er ikke i tvil om hva det kommer av. Det er bare et symptom på at det funker dårlig hjemme; ikke ekte følelser for andre mennesker.

Jeg mener selv at jeg forsøker å ta probelmene ved rota her; jeg forventer ikke at vi på nytt skal bli superforelsket og at alt skal være heftig og begeistret. Vil bare forhold meg til en voksen mann som tar det på alvor, og ikke bare "venter til stormen rir over". Men som sagt. Jeg leser over igjen. Mye av min rolle kan med fordel granskes; det er ikke tvil om det.

hilsen

[trissie]

trissie,

Takk for et konstruktivt innlegg. En del av det du skriver skal jeg lese over igjen (langt innlegg:-)). Det er interessant for meg at du har så konkrete erfaringer på området. Jeg vil jo gjerne høre historier som har endt godt også - faktisk.

Noen påstander er nok litt bastante, som at jeg har tatt ham for gitt.

Han og jeg har snakket mye og åpent sammen om samlivet (på mitt initiativ); jeg søker altså ikke bare "ut" for råd og oppklaring; og det er ikke bare antagelser at han ikke ønsker mer ut av parforholdet. Han sier faktisk at han ikke trenger mer, at han er fornøyd. Jeg tror med hånden på hjertet at jeg kan si at jeg har forsøkt å skape en bedre dialog, vært interessert i hans tanker og følelser, og nærmet meg ham i flere omganger og faser av livet, og ikke møtt interesse for noen videreutvikling fra hans side. Det er vel det som trigger holdningen min; jeg synes det er unnvikende og tilttaksløst. Jeg bli irritert av manglende vilje. Jeg kan jo ikke skape en bra relasjon alene!

Og hva er da en bra relasjon?- vil sikkert mange si. Er det opp til meg å definere? Jeg bare føler det sånn. Det er virkeligheten for meg, at jeg føler savn og opplever et mer og mer overfladisk forhold. Jeg setter ikke den generelle standarden, men denne er den eneste jeg kan forholde meg til.

Og når det er sagt, jeg skjønner også at det ikke ville hjelpe å søke ut for heftig sex og stormende føleleser. Det er naivt å tro at det ville være ekte og varig. Jeg er sårbar for oppmerksomheten jeg kan oppleve fra andre, men er ikke i tvil om hva det kommer av. Det er bare et symptom på at det funker dårlig hjemme; ikke ekte følelser for andre mennesker.

Jeg mener selv at jeg forsøker å ta probelmene ved rota her; jeg forventer ikke at vi på nytt skal bli superforelsket og at alt skal være heftig og begeistret. Vil bare forhold meg til en voksen mann som tar det på alvor, og ikke bare "venter til stormen rir over". Men som sagt. Jeg leser over igjen. Mye av min rolle kan med fordel granskes; det er ikke tvil om det.

hilsen

Mitt problem når jeg leste slike tilbakemeldinger i starten, var at jeg leste med et forsvar inne i meg.

Det vil si at jeg var MINST opptatt av å identifisere egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror!!! de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Du sier det egentlig selv også, og et er også hovedårsaken til mange skilsmisser.

Dessverre.

Familieterapi har nok noe for seg, men vår erfaring er at det var ubrukelig når det er gått slik du sier.

Vi kunne ikke motivere hverandre til å gjøre dette ærlig, dvs at JEG motiverte ikke han til å være med fordi jeg ikke hadde den riktige holdningen selv.

Du er p.t. rimelig lunken og ikke noe spennende kone å komme hjem til; og enda er han fornøyd ....?! Ufattelig!

Men jeg tror kanskje han som mange menn er både skuffet og kanskje litt resignert i perioder. Resignasjon er noe rart!

Det er ofte ganske enkelt.

I perioder av livet syter vi for at menna har lyst bestandig, vi er slitne, mannen er for sur, for lite hjemme osv.

Jeg kan ikke le sammen med han, jeg har ikke noe rollercoaster i magen. Og da blir livet så kjedelig at jeg må bytte han ut for å ha et deilig og givende liv.

Han må rett og slett lære seg å ha andre meninger interesser og opplegg for å få spenningen jeg ikke vil skape for han. Eller rett og slett resignerer litt!

Det måtte min mann fordi jeg avviste som regel utfra mine egne behov og interesse.

Og når vi kommer opp i åra tåler vi dårlig avvisning eller laber interesse for oss selv.

Må innrømme det selv!

Hadde jeg tenkt på det tidligere hadde jeg vært pokkers så mye mer forøyd med meg selv. Men jeg tar det igjen

Mannen min ble veldig mye mer spennende for meg når jeg forstod det, og jeg ble mer spennende for han.

Jeg oppdaget for eksempel en sammenheng mellom mitt syn på han og sex, og at sexlysta mi (manglende) gjorde noe med han. Tolk det som mitt engasjement i han!

Det er ikke uvanlig problem, men vi kvinner får det litt i fleisen når vi endelig får lysta tilbake. Dermed fjerner vi "skylda" fra oss selv og straffer han enda en gang.

Det er bare enda et bevis for at jeg har prøvd å forandre den han er til å bli som jeg vil. Ha sex når JEG har lyst, gjøre akkurat det jeg synes er best.

Se det jeg vil, og ikke inspirere!

Skikkelig kvinneegoisme må jeg innrømme.

Se om små endringer fra din side kan få han til å endre noe.

Mens du sikkert vil mene at HAN skal forandre seg først, kan jeg forsikre deg om at det er umulig å vite hva som kom først av høna eller egget.

Har du mista lysta på han eller funnet ut at han er så tafatt og uinteressant fordi han ALLTID har vært slik?

Eller har han blitt litt slapp i heimen, fått sære eller manglende interesser, utvikla seg mindre og annerledes enn deg, fordi du har styrt sexfrekvensen, timeplaner, aktiviteter, barneoppdragelse eller noe annet? Could be?

Litt småkritikk og slikt…?

Har du tenkt noe over hva du gjør eller ikke gjør som hindrer dere i å være fornøyd? Det er temmelig sikkert at han også er misfornøyd med et eller annet skjønner du :-).

Vi kvinner glemmer nesten bestandig at det er viljen og engasjementet i sexlivet som skaper lidenskapen og spenningen. Det er limet i forholdet, og altfor mange av oss skal ha spenning og lidenskap på plass for å yte noe. Det er helt umulig å komme videre når vi er så innsnevret.

Det er klart din mann har gitt opp dette temaet med endringer, for han har blitt avvist eller oversett så mange ganger at han har resignert.

Den dagen du får tilbake lysten uten å ha gjort noe med dette temaet, sex. Det å se han eller det å vise han aktivt at han er interessant, er det du som blir avvist. Han gidder ikke fullføre.

Hvorfor skulle han det?

Han har sagt seg fornøyd!

Han vil aldri fullføre så lenge du ikke gir man motivasjon. For han har merket seg at det ikke skjer endringer i dine holdninger til han. Menn som føler at vi ikke er villig til å "se" at de egentlig er flotte, men alltid vil ha de annerledes enn de er, får ikke motivasjon nok.

Vi kvinner er veldig flinke til å plassere "problemet" utenfor oss selv.

Og hvorfor er det han som skal gjøre noe med det og FÅ hjelp?

Min mann merket at jeg forandret holdninger og handlingsmønster overfor han, at jeg ble mer meg selv slik jeg egentlig var. Dermed ble han motivert til å gjøre endringer selv og fullføre.

Jeg sluttet å si at "bare du blir flinkere, så skal jeg endre meg".

Men jeg lurte han også litt :-)

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg!

Jeg måtte gjøre noe først som gjorde han nysgjerrig. Og det funka så vi ikke har behøvd terapi. Ufordringen med terapier er oftest å få begge ærlig med!

Hvis begge er med på noe, blir ofte til og med terapi unødvendig. Det er min påstand.

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss *o*

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Nesten alle sier vi at vi IKKE har forsøkt å forandre den andre. Men hva er å forandre?

Er det ikke det å være misfornøyd med den han er?

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var bli interessert i mine interesser, hva jeg foretok meg osv..

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare :-)

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane.

Bare som en start-trøst