Komme seg etter å ha vært med en psykopat..

[Gjest redd for å ha det sånn alltid]

Jeg har nettopp, endelig, kuttet kontakten med en jeg mistenker sterkt å være en psykopat. I det minste har han sterke psykopatiske trekk.

Jeg har av andre grunner lest mye psykologi og alt "stemmer".

Det er selvfølgelig lettere å forklare sine egne plager med dette om man hadde for eksempel vært samboer eller gift med vedkommende.

Det var aldri jeg.

Men dette vi holdt på med, et slags elsker forhold eller hva, varte i over 3 år.

Det blir for mye å gjenfortelle alt som skjedde, men jeg måtte til slutt si hade og bestemme meg for å aldri mer falle for taktikken hans når han tar kontakt.

Etter all denne tiden og så mye vi hadde vært gjennom, og på tross av at det var HAN som hadde gjort noe galt nå, så var det han som ble meget ekkel, slem og skummel når jeg sa hade.

Problemet mitt nå, er at jeg sliter med tankene han ga meg til og med nå som jeg liksom ikke skal se ham noensinne igjen.

Jeg gjorde ikke noe galt i dette forholdet, tvert i mot ga jeg og ga jeg.

Det var han som var slem, ond, utroskap i alle retninger, "straffing" av meg etc.

Men jeg sitter igjen og tenker at det var vel min feil.

At jeg ikke var perfekt nok, god nok osv.

Når jeg endelig fikk en sunn reaksjon på det siste han hadde gjort, når jeg ble sint og ikke tryglende og sår, så fikk jeg høre at jeg var så lite voksen.

Han forsøkte så godt han kunne å fremstille meg som den usakelige, umodne og alt annet parten med sine ekle, kalde meldinger som jeg ellers ikke ser fra ham.

Han er den søteste til å begynne med, helt til jeg endelig sier hva jeg syns om oppførselen hans og ikke minst at han ikke har meg mer.

DA svitsjer det over til hans andre side, som om han har satan selv i seg om man kjenner det ikke igjen en gang.

Han er godt voksen bare så det er sagt.

Jeg sitter bare igjen med alle de følelsene han ville gi meg.

Og jeg setter meg selv så veldig i tvil om jeg gjorde det rette, hva han sitter igjen med av inntrykk av meg nå, føler meg brukt, liten og en mengde andre ting.

Som med de fleste psykopater/hverdagspsykopater er det ikke så lett å se signalene og sammenhengende når de ikke er rene voldsmenn etc.

Men det er ren manipulasjon og psykisk mishandel.

Er det noen som kan komme med noen gode råd?

[Gjest .-.-.-.-]

Flott at du har brutt forholdet.

Jeg kjenner igjen følelsene du beskriver, jeg har selv vært gift med en slik. Han var sjelden voldelig og ikke av alvorlig grad.

Men verbalt var han en farlig mann og det tok meg flere år å bli "normal" igjen.

Du sier du nettopp har brutt ut, vet ikke hvor lang tid det dreier seg om, men jeg tolker det dit hen at det ennå er fare for "tilbakefall" fra din side, siden du tviler så fælt.

Jeg vil råde deg til å skåne deg mot all kontakt fra hans side, til du er kommet over det stadiet hvor du tviler på deg selv og dine egne avgjørelser.

Ikke les eller svar på evt. meldinger, svar ALDRI telefonen. Om du treffer ham, ikke si et ord, og ALDRI se ham i øynene.

Ha mye kontakt med "normale" mennesker, dette vil gi deg refereanserammer som er gode å ta med seg. Men ikke involver deg i et nytt forhold før du er på trygg grunn. Du vil være et lett bytte for en ny psykopat hvis du framstår som sårbar.

Jeg er selv en slik person som tiltrekker meg feil type menn, og utviser stor forsiktighet.

Flere har krysset min vei, men jeg forhører meg alltid med omgangskrets og kjenninger, evt. rykter osv, og har trukket meg tilbake også grunnet "grums" i fortiden.

[Gjest starter av tråden]

Flott at du har brutt forholdet.

Jeg kjenner igjen følelsene du beskriver, jeg har selv vært gift med en slik. Han var sjelden voldelig og ikke av alvorlig grad.

Men verbalt var han en farlig mann og det tok meg flere år å bli "normal" igjen.

Du sier du nettopp har brutt ut, vet ikke hvor lang tid det dreier seg om, men jeg tolker det dit hen at det ennå er fare for "tilbakefall" fra din side, siden du tviler så fælt.

Jeg vil råde deg til å skåne deg mot all kontakt fra hans side, til du er kommet over det stadiet hvor du tviler på deg selv og dine egne avgjørelser.

Ikke les eller svar på evt. meldinger, svar ALDRI telefonen. Om du treffer ham, ikke si et ord, og ALDRI se ham i øynene.

Ha mye kontakt med "normale" mennesker, dette vil gi deg refereanserammer som er gode å ta med seg. Men ikke involver deg i et nytt forhold før du er på trygg grunn. Du vil være et lett bytte for en ny psykopat hvis du framstår som sårbar.

Jeg er selv en slik person som tiltrekker meg feil type menn, og utviser stor forsiktighet.

Flere har krysset min vei, men jeg forhører meg alltid med omgangskrets og kjenninger, evt. rykter osv, og har trukket meg tilbake også grunnet "grums" i fortiden.

Tusen takk for svar!

Det er godt når noen forstår dette.

Det blir ikke mer kontakt mellom oss nå. Aldri.

Jeg visste med meg selv når dette skjedde, at om jeg endelig sa/skrev det jeg gjorde, da kom jeg til å utelukke enhver kontakt fra hans side.

Før har jeg bare blitt sår og lei meg.

Og han tok kontakt igjen og igjen..alle gangene trodde jeg at jeg aldri kom til å høre noe igjen eller se ham.

Noe som var så hjerteskjærende som jeg ikke visste hvordan jeg skulle leve med engang.

Men, denne gangen ble jeg endelig så sint.

Så jeg skrev ting som at jeg hatet ham for det han har gjort, og at jeg syns han var en syk mann.

Når jeg sa jeg kom til å skifte nummer så han ikke kunne sende en mld enn eller annen natt om et par mnd, så fikk jeg bare kaldt, at det skulle jeg overhodet ikke være redd for. Det var ingen fare.

Og bare den kommentaren fikk meg til å føle meg så utrolig lite verdt.

Etter flere år er det det siste han sier meg, at det er verdens letteste ting å glemme meg.

Og fordi om jeg vet det ikke bør plage meg, så gjør det det.

Det gjør rett og slett forferdelig vondt å ha brukt så mye energi og elsket en så lenge, tilgitt alt tullet når ingen andre gjorde det...

bare for at alt blir vinklet til at HAN ikke på noen måter kommer til å syns det er vanskelig å ta kontakt med meg.

Jeg kan nesten enda ikke forstå at det mulig at han har fucket meg så opp, at hans "stemmer" rører mer i meg enn mine egne:(

[PieLill]

Så flott at du har brutt med ham.

Skaff deg nytt og hemmelig mobilnummer om du ikke alt har gjort det. Minimer alle muligheter for kontakt.

Nøkkelen er tid.

Tilbring tid med normale venner. Bruk tid sammen med par som behandler hverandre med respekt. Skygg unna dritten. Og gå for all del ikke inn i et nytt forhold på noen år. Da vil du fort ende i den samme møkka en gang til.

Det kan hjelpe å bli sint der du før har vært sår, usikker og ynkelig. Sinne kan dra fram styrke og klarsyn. Det kan hjelpe til å plassere skyld og ansvar der det hører hjemme. Det kan hjelpe til å få deg ut av offerrollen og inn i en rolle der du tar kontroll.

Var det ikke sinne som fikk deg til å bryte?

Sinne er selvsagt ikke det eneste salige, og ikke alt sinne er like sunt.

mvh

[Gjest starter av tråden]

Så flott at du har brutt med ham.

Skaff deg nytt og hemmelig mobilnummer om du ikke alt har gjort det. Minimer alle muligheter for kontakt.

Nøkkelen er tid.

Tilbring tid med normale venner. Bruk tid sammen med par som behandler hverandre med respekt. Skygg unna dritten. Og gå for all del ikke inn i et nytt forhold på noen år. Da vil du fort ende i den samme møkka en gang til.

Det kan hjelpe å bli sint der du før har vært sår, usikker og ynkelig. Sinne kan dra fram styrke og klarsyn. Det kan hjelpe til å plassere skyld og ansvar der det hører hjemme. Det kan hjelpe til å få deg ut av offerrollen og inn i en rolle der du tar kontroll.

Var det ikke sinne som fikk deg til å bryte?

Sinne er selvsagt ikke det eneste salige, og ikke alt sinne er like sunt.

mvh

Takk til deg og!

Jo..det ble jo sinnet som gjorde at jeg sa hade, igjen må jeg vel si.

Jeg har gjort det før, men igjen da tok han det som en utfordring å få meg igjen tror jeg.

Men jeg visste jo, at ved å angripe han sånn og sikkert synke litt selv i prosessen? så kom han til å miste lysten uansett.

Jeg kan ikke forestille meg at han noen gang tar kontakt igjen etter de tingene jeg skrev og ut fra svarene jeg fikk av ham.

Så ja, sinne var det som førte til handling.

Det er bare det at jeg er aldri langsint, og nå sitter jeg igjen med alt det han ga til meg.

Og det er usikkerheten, at jeg har driti meg ut nå, at jeg har prestert at HAN ikke lengre tåler synet av meg etc.

Hvorfor dette skulle plage meg når vi aldri kommer til å ses igjen det forstår jeg ikke..

Jeg bare vanlig, normale mennesker rundt meg ellers. Og det er jeg glad for.

Samtidig så var jeg så påvirket av ham og ønsket til slutt ikke det trauste og A4, men bare ham og det livet.

Og jeg er så redd jeg sørger over DE følelsene for ham, lidenskapen og alt jeg lengtet etter i ham.

Jeg ønsker jo ikke noe annet enn at jeg KUN ser hvilken dritt han er og få fullstendig avsmak.

Men igjen, han har krøpet aldeles under huden på meg. Og det vet han.

En annen ting som er litt vanskelig, er at de som ellers kjenner ham nå, kjærester og annet, de får ikke nødvendigvis se denne andre siden av ham..

De ser bare alt det jeg og falt for, alt det som er så perfekt med ham.

Og bare det er veldig vanskelig, å skulle misunne henne som nå har ham.

Og som tydeligvis får mer enn meg og det jeg ville ha ut av det.

[PieLill]

Takk til deg og!

Jo..det ble jo sinnet som gjorde at jeg sa hade, igjen må jeg vel si.

Jeg har gjort det før, men igjen da tok han det som en utfordring å få meg igjen tror jeg.

Men jeg visste jo, at ved å angripe han sånn og sikkert synke litt selv i prosessen? så kom han til å miste lysten uansett.

Jeg kan ikke forestille meg at han noen gang tar kontakt igjen etter de tingene jeg skrev og ut fra svarene jeg fikk av ham.

Så ja, sinne var det som førte til handling.

Det er bare det at jeg er aldri langsint, og nå sitter jeg igjen med alt det han ga til meg.

Og det er usikkerheten, at jeg har driti meg ut nå, at jeg har prestert at HAN ikke lengre tåler synet av meg etc.

Hvorfor dette skulle plage meg når vi aldri kommer til å ses igjen det forstår jeg ikke..

Jeg bare vanlig, normale mennesker rundt meg ellers. Og det er jeg glad for.

Samtidig så var jeg så påvirket av ham og ønsket til slutt ikke det trauste og A4, men bare ham og det livet.

Og jeg er så redd jeg sørger over DE følelsene for ham, lidenskapen og alt jeg lengtet etter i ham.

Jeg ønsker jo ikke noe annet enn at jeg KUN ser hvilken dritt han er og få fullstendig avsmak.

Men igjen, han har krøpet aldeles under huden på meg. Og det vet han.

En annen ting som er litt vanskelig, er at de som ellers kjenner ham nå, kjærester og annet, de får ikke nødvendigvis se denne andre siden av ham..

De ser bare alt det jeg og falt for, alt det som er så perfekt med ham.

Og bare det er veldig vanskelig, å skulle misunne henne som nå har ham.

Og som tydeligvis får mer enn meg og det jeg ville ha ut av det.

Det er bra å ikke være langsint.

Men hva med å forsøke å hisse deg opp når de kvalme tankene og følelsene han gav deg kommer tilbake. Hjelpe meg rett for en drittsekk han var!

Tiden og dine sunne normale venner er dine beste medspillere i å få vasket denne driten ut av tankene og følelsene.

mvh

[Gjest starter av tråden]

Det er bra å ikke være langsint.

Men hva med å forsøke å hisse deg opp når de kvalme tankene og følelsene han gav deg kommer tilbake. Hjelpe meg rett for en drittsekk han var!

Tiden og dine sunne normale venner er dine beste medspillere i å få vasket denne driten ut av tankene og følelsene.

mvh

Det er bare så vanskelig når man er så dum å ha vedvart i dette i noen år.

Jeg er ALT for vant med å rasjonalisere bort dritten og kun sitte igjen å savne, huske hvor mye jeg elsket ham og hvor mye jeg ønsket at han skulle elske meg.

Den siste gangen gjorde han det han pleier, hentet meg inn igjen etter at jeg hadde klart å holde avstand.

Og denne gangen LOVET han gjentatte ganger at det var som jeg ønsket.

Nå hadde vi endelig muligheten.

Så fallhøyden var så veldig høy.

Jeg gikk fra å tro jeg måtte gå fra det med følelsene i behold, han tok kontakt og enda så redd jeg var, så sa jeg at jeg skulle gi det en siste sjangse.

Jeg var klar over at jeg gamblet så høyt med meg selv og hvordan jeg kom til å få det, som jeg aldri hadde gjort før.

Men det var liksom verdt det når man elsker noen ikke sant...

Han fikk meg til å føle at jeg aldri kunne møte noen jeg syns er så kjekk, som passer meg så godt, som er så deilig - som han.

Og jammen sitter jeg ikke igjen og føler nettopp det.

[PieLill]

Det er bare så vanskelig når man er så dum å ha vedvart i dette i noen år.

Jeg er ALT for vant med å rasjonalisere bort dritten og kun sitte igjen å savne, huske hvor mye jeg elsket ham og hvor mye jeg ønsket at han skulle elske meg.

Den siste gangen gjorde han det han pleier, hentet meg inn igjen etter at jeg hadde klart å holde avstand.

Og denne gangen LOVET han gjentatte ganger at det var som jeg ønsket.

Nå hadde vi endelig muligheten.

Så fallhøyden var så veldig høy.

Jeg gikk fra å tro jeg måtte gå fra det med følelsene i behold, han tok kontakt og enda så redd jeg var, så sa jeg at jeg skulle gi det en siste sjangse.

Jeg var klar over at jeg gamblet så høyt med meg selv og hvordan jeg kom til å få det, som jeg aldri hadde gjort før.

Men det var liksom verdt det når man elsker noen ikke sant...

Han fikk meg til å føle at jeg aldri kunne møte noen jeg syns er så kjekk, som passer meg så godt, som er så deilig - som han.

Og jammen sitter jeg ikke igjen og føler nettopp det.

Det må være fryktlig vondt.

Men tiden er din beste hjelper. Forsøk å stoppe deg selv i å la slike tanker ta helt av. Se på en komifilm, vask rundt eller et eller annet når tankene kommer. Bit for bit vil følelsene dine gi fornuften rett.

mvh

[girlfriend]

Det må være fryktlig vondt.

Men tiden er din beste hjelper. Forsøk å stoppe deg selv i å la slike tanker ta helt av. Se på en komifilm, vask rundt eller et eller annet når tankene kommer. Bit for bit vil følelsene dine gi fornuften rett.

mvh

mange store klemmer til deg!

[Gjest starter av tråden]

mange store klemmer til deg!

Og det var meg over:)

[Gjest starter av tråden]

Tusen takk for svar!

Det er godt når noen forstår dette.

Det blir ikke mer kontakt mellom oss nå. Aldri.

Jeg visste med meg selv når dette skjedde, at om jeg endelig sa/skrev det jeg gjorde, da kom jeg til å utelukke enhver kontakt fra hans side.

Før har jeg bare blitt sår og lei meg.

Og han tok kontakt igjen og igjen..alle gangene trodde jeg at jeg aldri kom til å høre noe igjen eller se ham.

Noe som var så hjerteskjærende som jeg ikke visste hvordan jeg skulle leve med engang.

Men, denne gangen ble jeg endelig så sint.

Så jeg skrev ting som at jeg hatet ham for det han har gjort, og at jeg syns han var en syk mann.

Når jeg sa jeg kom til å skifte nummer så han ikke kunne sende en mld enn eller annen natt om et par mnd, så fikk jeg bare kaldt, at det skulle jeg overhodet ikke være redd for. Det var ingen fare.

Og bare den kommentaren fikk meg til å føle meg så utrolig lite verdt.

Etter flere år er det det siste han sier meg, at det er verdens letteste ting å glemme meg.

Og fordi om jeg vet det ikke bør plage meg, så gjør det det.

Det gjør rett og slett forferdelig vondt å ha brukt så mye energi og elsket en så lenge, tilgitt alt tullet når ingen andre gjorde det...

bare for at alt blir vinklet til at HAN ikke på noen måter kommer til å syns det er vanskelig å ta kontakt med meg.

Jeg kan nesten enda ikke forstå at det mulig at han har fucket meg så opp, at hans "stemmer" rører mer i meg enn mine egne:(

Flere med erfaringer? jeg tar gladelig i mot alt jeg kan av erfaringer etc.

[Bailis]

For mange år siden, da jeg var ganske ung, var jeg sammen med en psykopat. Det var den verste tiden i mitt liv, så jeg vet hvordan du har det på den ene og andre måten...

Vi møttes på en folkehøyskole og var nærmest samboere i ett år, før vi skulle hjem på hver vår kant av landet, heldigvis... Han kom og besøkte meg flere ganger over det neste året og hadde full kontroll over meg pr telefon samtaler osv. Jeg valgte den løsningen å ringe ham og fortelle han at jeg hadde hatt sex med en annen mann som jeg var blitt glad i. Dette var ikke i nærheten av sannheten, for jeg klarte ikke en gang å se på en annen mann, trodde alle var som han, det ville jeg ikke orket. Men visste at dersom jeg sa dette ville han bli knust, ikke fordi han var så glad i meg, men fordi det i hans øyne ville si at en annen hadde fått kontrollen over meg, det var nederlag i hans syke sinn. En fordel i dette forholdet var av vi bodde på hver vår kant av landet, bor dere i samme by er det nok verre... Det tok meg mange år å stole på menn igjen, hele 3 år før jeg i det hele tatt datet igjen. Det var en fantastisk opplevelse å møte gode, snille menn som kun ville det beste for meg, å treffe på en psykopat er ren uflaks blant alle de flotte mennene som er der ute!

Jeg ønsker deg lykke til, håper du med tid og stunder finner deg en god mann, for han er der - garantert!

[Bailis]

Takk til deg og!

Jo..det ble jo sinnet som gjorde at jeg sa hade, igjen må jeg vel si.

Jeg har gjort det før, men igjen da tok han det som en utfordring å få meg igjen tror jeg.

Men jeg visste jo, at ved å angripe han sånn og sikkert synke litt selv i prosessen? så kom han til å miste lysten uansett.

Jeg kan ikke forestille meg at han noen gang tar kontakt igjen etter de tingene jeg skrev og ut fra svarene jeg fikk av ham.

Så ja, sinne var det som førte til handling.

Det er bare det at jeg er aldri langsint, og nå sitter jeg igjen med alt det han ga til meg.

Og det er usikkerheten, at jeg har driti meg ut nå, at jeg har prestert at HAN ikke lengre tåler synet av meg etc.

Hvorfor dette skulle plage meg når vi aldri kommer til å ses igjen det forstår jeg ikke..

Jeg bare vanlig, normale mennesker rundt meg ellers. Og det er jeg glad for.

Samtidig så var jeg så påvirket av ham og ønsket til slutt ikke det trauste og A4, men bare ham og det livet.

Og jeg er så redd jeg sørger over DE følelsene for ham, lidenskapen og alt jeg lengtet etter i ham.

Jeg ønsker jo ikke noe annet enn at jeg KUN ser hvilken dritt han er og få fullstendig avsmak.

Men igjen, han har krøpet aldeles under huden på meg. Og det vet han.

En annen ting som er litt vanskelig, er at de som ellers kjenner ham nå, kjærester og annet, de får ikke nødvendigvis se denne andre siden av ham..

De ser bare alt det jeg og falt for, alt det som er så perfekt med ham.

Og bare det er veldig vanskelig, å skulle misunne henne som nå har ham.

Og som tydeligvis får mer enn meg og det jeg ville ha ut av det.

Må bare svare på dette også....kjenner meg sånn igjen! Men jeg kan love deg en ting, når du har tatt tiden til hjelp vil du se at han har greid å manipulere deg til å tenke som du gjør nå, du er blitt avhengig av ham men du vet ikke helt hvordan det skjedde. Det er det som kjennetegner en psykopat, de bryter deg ned helt til du tror på det selv. Ikke gi opp, men se fremover, du vil få det bedre, jeg lover:)

[Gjest starter av tråden]

Må bare svare på dette også....kjenner meg sånn igjen! Men jeg kan love deg en ting, når du har tatt tiden til hjelp vil du se at han har greid å manipulere deg til å tenke som du gjør nå, du er blitt avhengig av ham men du vet ikke helt hvordan det skjedde. Det er det som kjennetegner en psykopat, de bryter deg ned helt til du tror på det selv. Ikke gi opp, men se fremover, du vil få det bedre, jeg lover:)

Takk for svar!

Og ja, du har jo rett:(

Jeg ble meget avhengig av det hele, enda hvor vondt det var!

Avhengig av ham og hva han ville.

Og det bare "ble sånn". Helt skremmende er det.

Og jeg må vel bare anerkjenne at det var det han ville, det var ikke bare rene tilfeldigheter:/

Sånn sett så håper jeg han gjør det lettere for meg og aldri tar kontakt igjen.

Siden jeg endelig ble sint så ser han vel kanskje at han ikke lengre har meg i sin hule hånd.

[Bailis]

Takk for svar!

Og ja, du har jo rett:(

Jeg ble meget avhengig av det hele, enda hvor vondt det var!

Avhengig av ham og hva han ville.

Og det bare "ble sånn". Helt skremmende er det.

Og jeg må vel bare anerkjenne at det var det han ville, det var ikke bare rene tilfeldigheter:/

Sånn sett så håper jeg han gjør det lettere for meg og aldri tar kontakt igjen.

Siden jeg endelig ble sint så ser han vel kanskje at han ikke lengre har meg i sin hule hånd.

Lykke til:)

[Gjest Valnøtt]

Ta tiden til hjelp.

Jeg har også sittet sånn med hele innsiden som et blødende sår og lurt på hva jeg gjorde feil, enda i hodet visste jeg at jeg ikke hadde gjort noe galt. Det du skal gjøre er å begynne å sette lit til dine egne vurderinger igjen. Begynn å være bevisst på å stole på deg selv og din egen virkelighetsoppfatning. Og stell pent med deg selv, og bruk god tid. Det blir bedre snart :-) Klem fra Valnøtt

[Emmi1365380374]

Flere med erfaringer? jeg tar gladelig i mot alt jeg kan av erfaringer etc.

Hei alle sammen,

så sitter jeg her og leser alt dette, etter å ha grått i 3 dager pga at jeg har sett min eks med et nytt offer...Vet ikke hvor mye psykopat han var..Men i det siste tenker jeg mye omdet- hvorfor jeg holdte ut så lenge i det...Ingenting var bra nok..Jeg var ubrukelig, udugelig, ikke flink nok med ansatte, maten jeg lagde var helt forferdelig, i senga var jeg for krevende, alt var bare dritt..Jeg lå og gråt, da kom han og sa at ikke alt var så ille..Slik varte det i 5år..

Vet ikke om det er psykopatiske trekk i det..Bare unner meg over at etter ett år, så lenge har jeg bodd for meg selv, savner jeg det vi hadde, og har glemt hvor slem han var med meg..Vi har felles hund, og vi har mye kontakt..Jeg råder meg om alt med han..Føler meg så avhengig..Har truffet en ny mann, som fort gjennomskuet alt dette, og reste ultimatum- han eller jeg..Og vet du var som er det jeg synes er verst?- at jeg vurderer fortsatt hva jeg skal gjøre for å ikke kutte kontakt..Samtidig føler jeg at mannen jeg har truffet kan være noe å satse på- han er alt jeg har drømt om..Føler meg så utrolig tappert, og synes jeg er svak- hvorfor slipper jeg ikke han..Følelser er for lengst borte..Har han kontroll over meg ennå?..Hva er kjennetegn for en psykopat?