hva kan jeg gjøre...

[liten84]

...når jeg ikke ser noe poeng i noe som helst lenger? Når jeg bare er lei av alt og har lyst til å forsvinne? Når ingenting lenger betyr noe?

Uff, nei, syns bare alt er så utrolig slitsomt for tiden... Jeg vet liksom ikke hva jeg kan gjøre, føler bare at jeg går rundt her og eksisterer, men at det ikke er meg... At det bare er et skall som går rundt omkring, for selv føler jeg ingenting... I et øyeblikk... Men i neste øyeblikk føler jeg alt og kan bryte ned i gråt av den minste lille ting... Jeg forstår ikke hva det er som skjer med meg, alt er bare helt merkelig nå.

Jeg tok meg selv her en idag i å tenke at jeg nærmest 'beundrer' en jeg vet om som har anoreksi. At hun klarer å ha den kontrollen, at hun klarer å la vær å spise... Vet det er teit å tenke sånn, for hun har det kjempevanskelig (ut fra det jeg vet om henne bør jeg jo vite at å være tynn ikke betyr at man er lykkelig, men tror fortsatt det vil bety det for meg...), men jeg kan ikke noe for det. Skulle ønske jeg også hadde den kontrollen - at jeg klarte å la vær. Eller at jeg i det minste klarte å spy. Men neida, ikke denne jenta. Jeg bare er her jeg, går rundt her og propper i meg og blir større og større. Men jo større jeg blir, jo mindre føler jeg meg. Er som om jeg forsvinner i meg selv...

Jeg er så redd for alt, men samtidig er alt helt likegyldig for meg... Virker som at alt jeg tenker, tenker jeg dobbelt. Jeg vil forsvinne, men jeg vil noen skal se meg. Jeg vil folk skal bry seg, men samtidig at de skal la meg være. Alltid er det sånn - dobbelt. Skjønner ingenting. Herregud, jeg er helt forvirret. Men nå blir dette bare rotete, så jeg avslutter. Håper noen har tatt seg tid til å lese mitt innlegg... Takk i så fall...

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære liten84! Du har i flere av dine innlegg beskrevet mange av de ambivalente, tildels kaotiske tankene og følelsene som vi kjenner ved spiseforstyrrelser. Du er noe ennå i en fase hvor du har vanskelig for å innse, skjønne, forstå at du kanskje har en spiseforstyrrelse. Jeg råder deg på det sterkeste til å snakke med en som du stoler på- for mange har det vært starten til en endring- det å våge å dele sine tanker og følelser med andre. Vi kan komme med råd og informasjon, men kan ikke erstatte en samtale eller konsultasjon hos lege eller annet helsepersonell, lykke til på veien videre!

[Moffa]

Kjære liten84!

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver! jeg har hatt det slik så mye også. det tok lang lang tid før jeg innså at jeg kanskje hadde en spiseforstyrrelse - så gjør som Laila Sundgot Schneider sier, oppsøk hjelp i tide.Jeg vet at jeg ikke blir lykkeligere fordi om jeg blir høy, lys og slank, men du verden så mange ganger jeg har tenkt den tanken! En dag gikk det opp for meg hvor absurd det er. Jeg er liten, mørk og lubben, noen ganger tykk også, men jeg er god inni !:-)Og er egenltig en glad dame med masse å gi. Så derfor: hjelp deg selv nå og ikke gi deg før du har fått det bra. Alle fortjener det, alle trenger å sette seg selv først, være snill med seg selv. Slippe til følelsene, få være liten iblant, og så etterhvert forstå hvorfor mat/spising er blitt "en greie" vi må lære oss å få et uproblematisk forhold til.

Er det ikke slik da ? Hva sier andre tro? Jeg vet ikke egentlig noe om dette, det er ikke det jeg prøver å si.. Jeg sliter fortsatt med mange ting jeg, men mange år med terapi har gitt meg masse også.Jeg har mine grunner for hvorfor kroppen i perioder er min fiende, andre har sikkert andre grunner. Og du liten84 høres ut som du har det vondt og trenger trøst. Her er trøst: :-), :-) :-)