Ingen ønsker meg!

[kolbear1]

Jeg er 53, skilt i 17 år, lektor, skadet av hjerneoperasjon i 1991 - ingen ønsker meg ... Jeg skjønner ikke. Etter skaden for 16 år siden forandret jeg meg veldig. Var før det full av livsglede. Depresjon er visst helt vanlig fordi en hjerneskade kan forandre personligheten og det takler mange ikke psykisk. Det er som man blir en annen som man ikke kjenner. Jeg ble ufør 1996, men arbeider i dag og har fått humøret tilbake. Men jeg er fremdeles ikke den samme som før operasjonen. Men for å komme til saken: For to år siden var jeg forelsket i en og og hun ble rasende av det. Jeg greide likevel ikke å få bort følelsene for henne før det var gått 9 mndr. Nå er jeg forelsket på nytt - i en annen. Hun synes nesten synd på meg, men vil ikke at det skal bli noe mellom oss. Vi jogger sammen med andre en gang i uken og etterpå er ofte hun og jeg på kafè. Hun sier at hun er sammen med en annen, men det er løgn. Jeg har ikke hatt dame på 17 år. Er det grunnen? Virker jeg kjedelig og sløv når jeg ikke har vært aktiv på så lenge? Har jeg glemt hvordan det er å være en interessant partner??

[Sofline]

Du skriver om ulykkelige forelskeler. Det er ikke akkurat uvanlig. Det trenger ikke ha noe med deg å gjøre, med mindre du er svært innpåsliten (kvinner liker litt mystikk og ikke at du buser ut med en gang at du er forelsket i dem).

Vær tålmodig (og tenk litt på noe annet) så finner du nok også en en dag.

[kolbear1]

Du skriver om ulykkelige forelskeler. Det er ikke akkurat uvanlig. Det trenger ikke ha noe med deg å gjøre, med mindre du er svært innpåsliten (kvinner liker litt mystikk og ikke at du buser ut med en gang at du er forelsket i dem).

Vær tålmodig (og tenk litt på noe annet) så finner du nok også en en dag.

Din kommentar har nok mye med realitetene å gjøre! Takk for rådet.

[lonelyP]

Og du er ikke den eneste, hvis det kan være til litt trøst. Jeg er 36 og har kun hatt et forhold for 10 års tid siden. Jeg misunner deg litt som faktisk har fått oppleve å være gift. Jeg vet at det ikke gjør det lettere for deg å være alene. Ro ned litt som Sofline sier, så ordner det seg sikkert med tiden siden du nå har humøret tilbake.