Best uten ham?

[Gjest Little friend]

Jeg er ei jente i begynnelsen av 30-åra som er ilag med en gutt i slutten av 30-åra. Vi har ingen barn. Har iløpet av åra med ham vært igjennom mye rart. Og selv om jeg er veldig glad i ham, er jeg nå kommet til et punkt hvor jeg ikke helt vet om jeg skal fortsette med ham eller uten. Vi har noen brudd bak oss, det siste for et år siden. Han har vært utro et par ganger, det er 10 år siden nå, og jeg har fått høre en del rykter opp gjennom åra. Alt dette har skjedd når han har vært full, og jeg har tilgitt ham. Han drikker mindre nå enn før. Før kunne han drikke hver helg, gjerne i flere dager, også i uka. Nå drikker han ikke like ofte, kanskje 1-2 gang i mnd. Men han kan fortsatt finne på å ikke komme hjem før neste kveld eller natt. Jeg mener at han burde komme hjem samme natt. Spesielt med den fortiden vi har vært igjennom. Han sier han prøver så godt han kan, men jeg begynner å bli lei av å høre det, det er bare ord. Jeg godtok nok litt for mye før, nå er jeg ikke like tålmodig. Selv om han har skjerpet seg, så har jeg større krav nå enn før. Spesielt når han "maser" om at vi skal få barn snart. Jeg vil også ha barn, men jeg vil at han skal kutte ut partylivet først før jeg vil vurdere å bli gravid med ham. Jeg synes ikke det er riktig å få barn når ikke alt er på stell med forholdet, han sier at han kommer til å slutte med festingen når vi får barn. Han sier at han ikke er interessert i noen andre jenter enn meg, men jeg vet ikke helt.. Da det ble slutt i mellom oss ifjor, ble han betatt av ei jente på jobb. Det ble ingenting imellom de, og etter 5 mnd fant vi ut at vi ville fortsette forholdet. Han sa at han ikke hadde noe kontakt med henne lenger, hun bor ikke i samme by, men jeg vet at han har prøvd å ringe henne og han har sendt sms til henne. Før påske kom ham en gang hjem kl 10 på morgenen, drita full. Når jeg spurte hvor han hadde vært, husket han ikke det. Da han stumpet av på sofaen, sjekket jeg mobilen, og da så jeg at han hadde prøvd å ringe henne, flere ganger. Han hadde også sendt henne sms, på den ene sto det "Gla i deg:)" Jeg konfronterte ham med dette dagen etter, han sa han ikke mente det han hadde skrevet, det var bare i håp om en reaksjon, siden han ikke hadde hørt noe fra henne på flere mnd, og lurte på om det gikk bra med henne. Nå nylig har han vært i utlandet med en kompis, en impuls-tur. Han fortalte at de ble forsøkt sjekket opp av ei dame ute, men ingenting skjedde. Denne dama hadde ihvertfall fått nr hans, uten at han hadde en god forklaring på hvorfor. Hun ringte ham plutselig da han var kommet hjem, han avviste samtalen, mens jeg satt ved siden av ham. Han fortalte også at han og kompisen ikke hadde fått noe hotellrom, de hadde fått bo hos et par de ble kjent med. Det han ikke fortalte, var at han tydeligvis hadde fått en god tone med den kvinnelige delen av paret de bodde hos. Når jeg sjekket mobilen hans igår, lå det to sms fra henne på innboksen. På den ene sto det "I love you too", på den andre "Hello my dear, are you still in town?" Selvfølgelig hadde han en forklaring på dette. Han og kompisen hadde sendt en slags takkemelding til henne, med hans mobil, siden de hadde fått lov å bo hos henne og typen. Da hadde hun svart "I love you too". Den andre mld hadde kommet etter at de var reist. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. I det ene øyeblikket tror jeg på ham, for han pleier å være ærlig. Men i det neste tviler jeg på ham, han har tross alt vært utro en gang i tiden og skjult det for meg. Jeg er veldig i tvil om hva jeg skal gjøre. Akkurat nå leter vi etter en leilighet nærmere byen, vi må være ute av den vi bor i nå før juli. Jeg har tenkt tanken på at det beste kanskje hadde vært om vi fant hver vår leilighet. Jeg sa det til ham igår, men han er ikke enig, Han sier han elsker meg, og bare meg, og at de meldingene bare var for tull. Men jeg vet ikke helt. Jeg klarer liksom ikke å stole helt på ham, og jeg begynner å bli sliten av dette. Det at jeg må sjekke mobilen hans for å finne ut saker og ting er jo heller ikke bra. Men for å være ærlig, så har jeg ikke no særlig dårlig samvittighet for det. Det er jo ikke uten grunn at man føler at noe er galt. Oppi alt dette har jeg hatt eksamen, lett etter leilighet og vært på visning, mens han har vært på ferie. Og nå skal han reise igjen, til hjemplassen sin, siden han er sykemeldt. Jeg har nå hatt mensen i 2 1/2 uke, tror det kommer av stress, legen fant ihvertfall ikke noe galt. Jeg begynner å bli lei alt, har foreslått parterapi flere ganger i lang tid, for at vi skal kunne forstå hverandre bedre og kommuniserer bedre, han vil ikke dette. Jeg har også foreslått at han skal prøve å få utredet om han har adhd, jeg ser flere ting som kan tilsi at han kanskje har det. Han tok det opp med en lege, hun mente det bare var å lage problemer for seg selv. Så nå sitter jeg altså her, uten å helt vite hva jeg skal gjøre. Han sier han vil være med meg, og at jeg ikke har noe å være redd for. Mens jeg føler meg usikker, tror ikke han kommer til å forandre seg, samtidig som jeg lurer på om det virkelig er som han sier, at jeg bare overreagerer..

[bouenas]

Han gjør deg bare usikker på deg selv. Skjønner godt at du vurderer å gå fra ham, og synes ikke du overdriver. Forholdet (han!) høres skikkelig slitsomt ut. Han oppfører seg svært umodent og respektløst ovenfor deg. Det er vanskelig å se ting tydelig når en står midt oppi det, og med følelser involvert er det aldri lett å bryte. Men som leser utenfra, ville jeg intensivert letingen etter leilighet - til meg selv. Altså til deg, uten ham. Du har vært veldig tolmodig, han høres ikke ut til å fortjene en bitteliten sjanse til.

Jeg tror du vil få det mye, mye bedre uten ham. Selvsagt er det bare du som kan vite hva du vil gjøre, men ut i fra det du skriver her, er han ikke verdt deg. Han vil bare slite deg mer ut. Og det er et utrolig tynt argument når han sier han vil skjerpe seg dersom dere får barn. Fornuftig av deg å ikke tro på ham.

Håper du kommer over denne mannen, og etterhvert finner en som du kan stole på, og som får selvtilliten din, og hele deg til å blomstre!

Lykke til!

[PieLill]

Det er fornuftig av deg å ikke stole på ham. Bra dere ikke har fått barn sammen. Mannen nærmer seg de 40 og viser ikke større modenhet og ansvarsfølelse, men påstår han plutselig vil gjøre det om dere bare får et barn. Klokt trekk av deg å ikke kjøpe den.

Hvor lenge måtte han skjerpe seg om han skulle gjenvinne din tillit? Er du villig til å bruke enda flere år på å vente på noe som kanskje aldri kommer? Ønsker du deg også barn forutsatt at barnet får en mann du kan stole på til far? Hvordan påvirker hans livsstil økonomien deres?

Virker som forholdet til denne mannen sliter deg ut og gjør deg uttrygg og usikker. Kan det beste være å like godt bare finne en leilighet til deg selv? Tror du presset fra ham blir for stort, trenger du kanskje ikke si så mye før alt er klappet og klart.

Han har fått nok sjanser. Nå er det kanskje på tide at du gir deg selv en sjanse?

mvh

[Lillemus]

Jeg tror jeg hadde funnet meg en leilighet uten ham jeg... Bare det at en mann i et forhold, i slutten av 30-åra kan finne på å bli borte i over ett døgn når han er på fest er uholdbart for meg.

Stift ikke familie med ham og helst unngå å kjøpe leilighet sammen med ham også til han virkelig har vist at han har forandret seg. At han sier han skal forandre seg når dere blir med barn hadde jeg ikke trodd på ett sekund.

[Speak]

Jeg trodde også mannen i mitt liv kom til å slutte å drikke da vi fikk barn..... Vel - folk forandrer seg sjeldent.

Jeg tror også du har gunn til å misstenke han for utroskap mer enn en gang. Ordtaket som sier: En gang utro - alltid utro, sier mye.

Nei, dette tar på for mye. Flytt for deg selv og få ro i livet ditt.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Takk for langt brev. Slik jeg oppfatter beskrivelsene dine av parforholdet ditt, er det all grunn til å reagere på din partners små og store "krumspring". Det virker rett og slett som om dere ikke er på samme bane. Du ønsker å lage et samspill med et seriøst mål, og det er jo du som tar jobben med det meste hos dere. Mens han nærmest lever partylivet og tar seg friheter langt over det som de fleste ville si er greit.

Jeg skjønner godt at du vurderer å flytte for deg selv siden dere likevel nå må ut av leiligheten. Det kan sette partneren din på en prøve som han kanskje trenger. han må ordne mer opp selv i livet sitt.

Hvorfor skal du ta opp problemer og mest bidra til å løse dem. Mens hans bidrag er å bortforklare dem. Det holder ikke, spør du meg.

Å lage barn og familieliv er en alvorlig sak, foreldreskapet varer livet ut. Du gjør klokt i å sjekke ut om dere begge vil være gode foreldre sammen, før du blir gravid.

[Gjest Valnøtt]

Hei. Hvis du vil være gjeter, så kontakt en sauebonde så kan du ihvertfall få lønn for all gjetingen. Jeg synes mannen din behandler deg helt håpløst. Og jeg synes ikke dere virker som dere har en millimeter av den tilliten dere burde ha til hverandre. Jeg synes du skal legge alle planer om barn med denne mannen på hylla og heller spørre deg selv om du vil slappe av og ha det godt og stole på ham hvis du ikke sjekker telefonen hans en eneste gang til? Kan du ikke svare ubetinget ja på det, så ville jeg forlatt ham var jeg deg. Du er ung, det finnes mange menn der ute som ikke oppfører seg sånn. Bare at han overlater alt til deg som har så mye å gjøre mens han lever playboytilværelsen selv er jo helt tragisk. Lykke til videre!

[Gjest karyana]

Ja du har det nok best uten han. Han er utro, det er ingen tvil om det.