Hvorfor er han sånn, og hva skal jeg gjøre?

[Gjest Blir deprimert av dette selv.]

Kjæresten min har mye depresjoner, han er veldig opp og ned i humør, psyke og alt. Jeg vet at han er veldig glad i meg, men han takler hverken hverdagen med et vanlig sosialt liv eller vårt forhold når han er nede. Nå er det halvannen uke siden sist vi pratet på telefon, og over to uker siden vi så hverandre. Som vanlig går jeg bare og venter på at han skal bli bedre, slik at vi får ha vanlig kontakt. For en stund.

Jeg prøver å hjelpe han, men han skyver meg unna. Han prater stadig om å oppsøke psykolog, og kanskje prøve antidepressiva. Men det har han sagt i over to år. jeg blir veldig sliten og usikker av å gå sånn. Har gjort det slutt med han et par ganger, men da kommer han gråtende og lover å skjerpe seg. Jeg synes det begynner å bli veldig patetisk, og lurer på om jeg skal bare avvise ham neste gang han tar kontakt. Det kan være i morgen, eller det kan gå uker eller måneder til neste gang jeg hører fra han. Jeg orker ikke ta kontakt, for jeg vet han ikke er klar. Det nytter ikke å forsøke å hjelpe han.

Vi har det fantastisk når han er "frisk".

[PieLill]

Om du er ute etter et forhold som skal vare, er dette neppe mye å satse på. Har han i to år latt deg ta støyten samtidig som han ikke har oppsøkt hjelp for å løse problemene, har du kanskje vært tolmodig nok.

Gjør du det slutt, kommer han sikkert med ny anger og nye løfter. Husk da hvor kortvarig denne angeren sannsynligvis blir.

mvh

[Lillemus]

Jeg er så kynisk at jeg ikek synes mitt eget liv hadde vært verdt å kaste bort på å vente på en som er så ustabil, som lover å forbedre seg, men som ikke løfter en finger for å gjøre det. Jeg hadde gjort det slutt. Og holdt meg så sterk at jeg ikke hadde tatt ham tilbake.

[Gjest Blir deprimert av dette selv.]

Jeg er så kynisk at jeg ikek synes mitt eget liv hadde vært verdt å kaste bort på å vente på en som er så ustabil, som lover å forbedre seg, men som ikke løfter en finger for å gjøre det. Jeg hadde gjort det slutt. Og holdt meg så sterk at jeg ikke hadde tatt ham tilbake.

Takk for godt svar, som jeg på en måte vet er riktig, men som jeg ikke har turd å tenke høyt. En del av meg er også kynisk, men vanskelig når jeg elsker han. Men du har rett, det riktige er å gjøre det slutt med han. Spørsmålet er bare om jeg er sterk nok. Er ihvertfall på rett spor, og godt å høre andres meninger om det og. Takk.

[Lillemus]

Takk for godt svar, som jeg på en måte vet er riktig, men som jeg ikke har turd å tenke høyt. En del av meg er også kynisk, men vanskelig når jeg elsker han. Men du har rett, det riktige er å gjøre det slutt med han. Spørsmålet er bare om jeg er sterk nok. Er ihvertfall på rett spor, og godt å høre andres meninger om det og. Takk.

Du er sterk nok - det garanterer jeg! Om du bare henter frem de kreftene som bor i deg!

Selvsagt er det "synd på" ham som har det sånn, men han er faktisk et voksent menneske som har ansvaret for sitt eget liv. Det at han av og til sier han skal skjerpe seg betyr muligens at han innser at det ikke er normalt slik han har det og det er faktisk bare han selv som kan ta tak i det. Du har prøvd å flere år - ikke kast bort flere år, finn en mann som er deg likeverdig og som du kan stole på og som elsker deg tilbake. ) Lykke til!

[Gjest Blir deprimert av dette selv.]

Om du er ute etter et forhold som skal vare, er dette neppe mye å satse på. Har han i to år latt deg ta støyten samtidig som han ikke har oppsøkt hjelp for å løse problemene, har du kanskje vært tolmodig nok.

Gjør du det slutt, kommer han sikkert med ny anger og nye løfter. Husk da hvor kortvarig denne angeren sannsynligvis blir.

mvh

Takk for godt svar. Ja jeg er ute etter et varig forhold. Begynner å se at det muligens sliter mer enn det gagner. Har forresten vært slitsomt veldig lenge, faktisk hele tiden. Og jeg blir stadig veldig lei meg. Når han er "normal", har vi det kjempegodt, og jeg er så lykkelig. Forholdet følger hans berg og dalbaner, om du skjønner. Sier ikke at jeg er feilfri selv, men dette er det han som styrer. Og han vet det. Men så sier han at han har jo ikke gjort noe galt, han har ikke vært utro el.l. At jeg må gi ham tid, støtte han osv. Noe jeg gjør veldig mye, men det spiser meg opp, for jeg når ikke helt inn når han er sånn. Andre ganger ber han på sine knær om unnskyldning for dårlig oppførsel, laber interesse osv. Han er jo så inderlig glad i meg sier han.

Dette gjør meg sliten og trist. Jeg tror du og Lillemus har rett, og jeg er glad for å få svar/synspunkter fra andre. For lett er det ikke. Jeg tror selv at det jeg bør gjøre, er å gjøre det slutt med ham. Men jeg har bundet meg veldig, og åpnet meg 100% fra dag 1, for vi har en utrolig god kjemi. Nå begynner jeg å gråte her, for jeg er så usikker på om jeg klarer å gjennomføre det. Samtidig er det godt å få et dyyt bak, for det trenger jeg. Takk igjen.

[Gjest Blir deprimert av dette selv.]

Du er sterk nok - det garanterer jeg! Om du bare henter frem de kreftene som bor i deg!

Selvsagt er det "synd på" ham som har det sånn, men han er faktisk et voksent menneske som har ansvaret for sitt eget liv. Det at han av og til sier han skal skjerpe seg betyr muligens at han innser at det ikke er normalt slik han har det og det er faktisk bare han selv som kan ta tak i det. Du har prøvd å flere år - ikke kast bort flere år, finn en mann som er deg likeverdig og som du kan stole på og som elsker deg tilbake. ) Lykke til!

Tusen takk for all styrken du gir meg her, nå renner tårene. Ja familien hannes er like bekymret for han. De ser han sliter, og pusher han avgårde til psykolog. Han sier ja til dem også, men han har enda ikke tatt opp telefonen engang. Ingen av oss får bestille time til han heller. Familien hans har favnet meg hele tiden, vi har blitt kjempeglade i hverandre, så det blir like vondt å miste dem, som han, om det blir slutt mellom oss. Jeg tenker på den ene siden at jeg bør gi han litt mere tid, at ting vil ordne seg. For han er den mest fantastiske mann jeg vet. Han har alt. Når han er frisk. På den annen side slost fornuften min med meg, for jeg tviler egentlig på at det noen gang vil bli bedre. Kanskje i perioder. Uff, dette er slitsomt og leit. Det jeg mangler er styrke, men jeg kjenner allerede etter ditt herlige svar, at joda - jeg kan klare det. Veldig masse tusen takk.

[laban]

Tusen takk for all styrken du gir meg her, nå renner tårene. Ja familien hannes er like bekymret for han. De ser han sliter, og pusher han avgårde til psykolog. Han sier ja til dem også, men han har enda ikke tatt opp telefonen engang. Ingen av oss får bestille time til han heller. Familien hans har favnet meg hele tiden, vi har blitt kjempeglade i hverandre, så det blir like vondt å miste dem, som han, om det blir slutt mellom oss. Jeg tenker på den ene siden at jeg bør gi han litt mere tid, at ting vil ordne seg. For han er den mest fantastiske mann jeg vet. Han har alt. Når han er frisk. På den annen side slost fornuften min med meg, for jeg tviler egentlig på at det noen gang vil bli bedre. Kanskje i perioder. Uff, dette er slitsomt og leit. Det jeg mangler er styrke, men jeg kjenner allerede etter ditt herlige svar, at joda - jeg kan klare det. Veldig masse tusen takk.

Med fare for å virke kald: Du vil få frigjort mye styrke når du slipper å bruke krefter på å holde balansen for to. Det er slitsomt, spesielt når den ene stadig vakler.

Husk at han ikke er sønnen din.

[Gjest Blir deprimert av dette selv.]

Med fare for å virke kald: Du vil få frigjort mye styrke når du slipper å bruke krefter på å holde balansen for to. Det er slitsomt, spesielt når den ene stadig vakler.

Husk at han ikke er sønnen din.

Du virker ikke kald i det hele tatt. Svaret ditt rørte meg, og jeg jkenner det er håp for å få tilbake litt eller kanskje mye styrke. Jeg tror det har tatt, og tar, veldig hardt på styrken, dette her. Jeg følger hans berg og dalbaner, og er lei meg og nedfor i perioder som nå. Han er så ubestemmelig, og det går så veldig opp og ned. Den ene dagen vil han at vi skal gifte oss, få barn, gjøre ditt og gjøre datt. Neste dag er alt glemt, og han klarer ikke å ha noe kontakt på lange perioder. Han gråter som et barn, krabber på gulvet (sier han), og har masse angstanfall. Jeg vil gjerne hjelpe han, men han klarer ikke ta i mot. Han har byttet jobb 3 ganger på et år, og finner seg ikke til rette noen steder. Ingen rundt meg forstår noe, for vi er så lykkelige når vi er sammen. Jeg vil ikke sværte han, så jeg sier minst mulig til de rundt meg. Men de ser at noe er galt, og kommer med små hint om at det fins andre menn. Vet ikke om jeg orker tanken på å starte noe nytt forhold, virker som det er veldig vanskelig å finne en mann uten psykiske problemer. Det var veldig saytt på spissen, og jeg mente det ikke helt, men jeg har vært veldig (mye mer) uheldig før.

Det høres fristende ut med styrke. Om jeg bare klarer å finne styrke nå, til å klare å gjennomføre et eventuelt brudd. Det gjenstår å se, men jeg er veldig på gli. Tusen takk for ditt gode svar.

[Gjest kraftløs]

Takk for godt svar. Ja jeg er ute etter et varig forhold. Begynner å se at det muligens sliter mer enn det gagner. Har forresten vært slitsomt veldig lenge, faktisk hele tiden. Og jeg blir stadig veldig lei meg. Når han er "normal", har vi det kjempegodt, og jeg er så lykkelig. Forholdet følger hans berg og dalbaner, om du skjønner. Sier ikke at jeg er feilfri selv, men dette er det han som styrer. Og han vet det. Men så sier han at han har jo ikke gjort noe galt, han har ikke vært utro el.l. At jeg må gi ham tid, støtte han osv. Noe jeg gjør veldig mye, men det spiser meg opp, for jeg når ikke helt inn når han er sånn. Andre ganger ber han på sine knær om unnskyldning for dårlig oppførsel, laber interesse osv. Han er jo så inderlig glad i meg sier han.

Dette gjør meg sliten og trist. Jeg tror du og Lillemus har rett, og jeg er glad for å få svar/synspunkter fra andre. For lett er det ikke. Jeg tror selv at det jeg bør gjøre, er å gjøre det slutt med ham. Men jeg har bundet meg veldig, og åpnet meg 100% fra dag 1, for vi har en utrolig god kjemi. Nå begynner jeg å gråte her, for jeg er så usikker på om jeg klarer å gjennomføre det. Samtidig er det godt å få et dyyt bak, for det trenger jeg. Takk igjen.

Jeg var gift med en sånn mann i mange år. Det ble til at jeg hadde ansvaret for absolutt ALT. Barna, huset, bilen, hagen, økonomien, handling, renhold, avtaler, hans ve og vel...ja absolutt alt.

Kunne aldri regne med noe støtte selv, om jeg var syk, kunne ikke han ta seg av barna eller lage noe mat til de, eller stikke i butikken og kjøpe noe.

Alt kom an på hans dagsform.

Jeg gikk på tå hev hele tiden, livredd for å gjøre noe som kunne få ham deppe, måtte ikke belaste ham med noe bekymringer for da datt han rett i kjelleren.

Men ja, vi hadde det flott på hans gode dager, men de var så altfor sjeldne.

Brukte mange år og utrolig mye krefter på å få ham til å søke hjelp. Tilslutt ble han innlagt på psykiatrisk.

Da jeg endelig kunne senke skuldrene og tenke på meg selv og barna, fikk jeg selv et skikkelig sammenbrudd, men hadde da endelig vett til å komme meg ut av dette. Det var tøft, men det gikk.

Jeg unner ingen å leve et slikt liv. Tyveårene mine gikk i dass for å si det mildt, ungene mistet verdifull med oss og meg.

Alle disse årene kunne vært brukt til noe positivt. Istedenfor kastet jeg de bort på en mann som la alt ansvaret på meg og ikke viste vilje til å gjøre noe med problemet.

Så lenge det ikke er vilje til å gjøre noe med problemet, vil du bare ende opp med å slite deg selv ut. DU blir syk av disse berg-og dalbanene, det suger kraften ut av deg.

Jeg råder deg til lå trekke deg ut av dette forholdet. Å elske noen er tøft, men hverken han eller du har godt av dette, din kjærlighet kan ikke fixe dette.

[Gjest Blir deprimert av dette selv.]

Jeg var gift med en sånn mann i mange år. Det ble til at jeg hadde ansvaret for absolutt ALT. Barna, huset, bilen, hagen, økonomien, handling, renhold, avtaler, hans ve og vel...ja absolutt alt.

Kunne aldri regne med noe støtte selv, om jeg var syk, kunne ikke han ta seg av barna eller lage noe mat til de, eller stikke i butikken og kjøpe noe.

Alt kom an på hans dagsform.

Jeg gikk på tå hev hele tiden, livredd for å gjøre noe som kunne få ham deppe, måtte ikke belaste ham med noe bekymringer for da datt han rett i kjelleren.

Men ja, vi hadde det flott på hans gode dager, men de var så altfor sjeldne.

Brukte mange år og utrolig mye krefter på å få ham til å søke hjelp. Tilslutt ble han innlagt på psykiatrisk.

Da jeg endelig kunne senke skuldrene og tenke på meg selv og barna, fikk jeg selv et skikkelig sammenbrudd, men hadde da endelig vett til å komme meg ut av dette. Det var tøft, men det gikk.

Jeg unner ingen å leve et slikt liv. Tyveårene mine gikk i dass for å si det mildt, ungene mistet verdifull med oss og meg.

Alle disse årene kunne vært brukt til noe positivt. Istedenfor kastet jeg de bort på en mann som la alt ansvaret på meg og ikke viste vilje til å gjøre noe med problemet.

Så lenge det ikke er vilje til å gjøre noe med problemet, vil du bare ende opp med å slite deg selv ut. DU blir syk av disse berg-og dalbanene, det suger kraften ut av deg.

Jeg råder deg til lå trekke deg ut av dette forholdet. Å elske noen er tøft, men hverken han eller du har godt av dette, din kjærlighet kan ikke fixe dette.

Tusen takk for at du ville dele dette med meg, setter umåtelig stor pris på det. Du beskriver det jeg frykter kan skje, om jeg lar dette surre og gå. Blir veldig rørt over at du advarer meg. Jeg vet inderlig godt at jeg må tenke litt rasjonelt her. Jeg har barn som har opplevd mye vondt fra far (mot meg). Et hardt brudd. Dette er mange år siden, og jeg var alene (uten mann ) i mange år, før jeg traff drømmeprinsen. Barna er veldig glad i han, han er tolmodig, rolig og veldig snill. Han bor ikke sammen med oss, så barna ser ikke hans problemer. Det er vel derfor jeg har satt bremsene på, når han vil flytte inn, fordi jeg er usikker på hvordan han vil takle hverdagene over lang tid. Han har selv barn, og er verdens beste far. Men han har det ikke godt med seg selv.

Det er veldig slitsomt og liksom skulle være så sterk hele tiden, det vet du nok alt for godt. jeg datt helt sammen etter mitt forrige brudd, og ble også syk. Så jeg er nervøs nå, på om jeg orker enda et brudd -- om du skjønner. Hva som vil slite mest, er jeg usikker på, siden jeg brukte så lang tid på å komme ovenpå sist. Nå blir ikke dette på samme måte, for her er ingen dramatikk, og vi bor heller ikke sammen. Men likevel. Vi har masse planer. Men jeg vet ikke hvor lurt det er å sette planene med han ut i virkelighet. jeg har begynt å miste troen på at han vil bli bedre. Kanskje tvert i mort. For en tid siden hadde han tre alvorlige nedturer på under to uker. Han så svart på alt, og var helt ute og kjøre. Jeg sier jeg blir redd og skremt av hans psyke, da svarer jhan at det blir han selv også, men at han vet ikke hva han skal gjøre. Han har aldri vært stygg mot meg. Jeg tror ikke jeg er reded for det heller, men hvem vet hva han kan finne på når han ser svart. Denne redselen er nok grunnløs når det gjelder ham, det er mer en redsel som sitter i meg, pga tidligere hendelser mht min eksmann.

Han bruker så lang tid på å søke hjelp, at jeg frykter også han kan bli innlagt når/om han endelig tar skrittet. Det var veldig godt å få luftet dette nå, spesielt når jeg får så fine tilbakemeldinger. Nå har jeg på en måte fått bekreftet det jeg nesten ikke tør tenke engang, at jeg bør gjøre det slutt med ham. Men jeg kvir meg så mye, for jeg er uendelig glad i ham. Og i hele hans familie. De betyr veldig mye for meg. Og jeg er redd for å ta den tryggheten de utgjør, bort fra barna. Min egen familie utgjør jo en enda større trygghet for dem/oss, så det vil nok gå bra, men det føles veldig sårt.

Jeg kjenner svarene her gjør meg veldig sterk, tryggere på meg selv om min oppfatning av forholdet. Samtidig blir jeg svak, for jeg innser at forholdet ikke er sunt, og at jeg bør være den som gjør noe med det.

Tusen takk for svaret ditt.

[mrxx]

Skjønner at dette er svært vanskelig.

Men du må ta stilling til om du synes det er ok å ha det slik for resten av livet. Det skal mye til for at han blir helt frisk og derfor må du bestemme deg for om det er slik du vil leve fremover.

Antagelig er svaret på det nei og da vet du hva du må gjøre.

Som Lillemus sier, så hadde ikke jeg heller giddet dette, i alle fall ikke i starten av et forhold. Noe annet hadde det vært om jeg hadde vært sammen med en partner i mange, mange år og hatt barn osv og hun hadde fått et psykisk problem, da hadde jeg nok blitt, men ikke ellers.

[Lillemus]

Skjønner at dette er svært vanskelig.

Men du må ta stilling til om du synes det er ok å ha det slik for resten av livet. Det skal mye til for at han blir helt frisk og derfor må du bestemme deg for om det er slik du vil leve fremover.

Antagelig er svaret på det nei og da vet du hva du må gjøre.

Som Lillemus sier, så hadde ikke jeg heller giddet dette, i alle fall ikke i starten av et forhold. Noe annet hadde det vært om jeg hadde vært sammen med en partner i mange, mange år og hatt barn osv og hun hadde fått et psykisk problem, da hadde jeg nok blitt, men ikke ellers.

"Noe annet hadde det vært om jeg hadde vært sammen med en partner i mange, mange år og hatt barn osv og hun hadde fått et psykisk problem,"

Selvfølgelig, helt enig med deg - det blir noe helt annet. Men jeg hadde ikke med åpne øyne gått inn i et forhold som trådstarter beskriver, sånn er det bare. Jeg skal ha et liv som for meg er så fullverdig som mulig jeg også.

[Gjest Blir deprimert av dette selv.]

Skjønner at dette er svært vanskelig.

Men du må ta stilling til om du synes det er ok å ha det slik for resten av livet. Det skal mye til for at han blir helt frisk og derfor må du bestemme deg for om det er slik du vil leve fremover.

Antagelig er svaret på det nei og da vet du hva du må gjøre.

Som Lillemus sier, så hadde ikke jeg heller giddet dette, i alle fall ikke i starten av et forhold. Noe annet hadde det vært om jeg hadde vært sammen med en partner i mange, mange år og hatt barn osv og hun hadde fått et psykisk problem, da hadde jeg nok blitt, men ikke ellers.

Tusen takk for så fint svar. Du har god forståelse, det føles veldig godt. Og du har rett du også. Det er ikke slik jeg vil ha det. Dette har vært et "tema" fra starten av, og vi har ikke kommet særlig videre, iom at han ikke tar imot hjelp og velvilje. Men det er vanskelig, ja. For han er så _normal_ og utrolig fin fyr når han er i form! Han har liksom alle kvaliteter, snill, rolig, trygg, kjekk og ansvarlig (bortsett fra med seg selv, da).

Jeg vet godt at jeg selv hadde rådet til ¨å forlate ham, dersom det var jeg som svarte på dette innlegget, fra andre. Det er likevel vanskeligere når det gjelder en selv, om du skjønner. Men jeg ser ikke lysning i problemene hans, så lenge de bare får vokse seg større. Det eneste jeg merker, er at det går i større grad utover meg. Og dermed min familie. På den måten at jeg mister en del av konsentrasjonen mht de, når jeg bare går og "venter" på bedring, på kontakt, på at han skal våkne opp og ta initiativ til bedring. Men det er nok jeg selv som må våkne, for jeg tror ikke han gjør det. Så jeg skal prøve å samle mot og styrke til å ende forholdet med ham. Dere har hjulpet meg godt på vei, det er jeg veldig takknemlig for. Utrolig godt å få synspunkter fra en mann, også. Tusen takk skal du ha.

[Gjest Blir deprimert av dette selv.]

"Noe annet hadde det vært om jeg hadde vært sammen med en partner i mange, mange år og hatt barn osv og hun hadde fått et psykisk problem,"

Selvfølgelig, helt enig med deg - det blir noe helt annet. Men jeg hadde ikke med åpne øyne gått inn i et forhold som trådstarter beskriver, sånn er det bare. Jeg skal ha et liv som for meg er så fullverdig som mulig jeg også.

Jeg burde helt klart ha skjønt dette tidligere, at det var psykiske problemer det dreiet/dreier seg om. I begynnelsen, for 2 1/2 år siden, trodde jeg alle nedturene var "tilfeldig", for han hadde jo gode grunner/forklaringer. Jeg har også endt forholdet to ganger tidligere, men det ble ikke "fullbyrdet", fordi han fikk panikk. Han lovet bedring på alle plan, og han holdt hva han lovet i lengre perioder, så vi har hatt det veldig bra. Men så detter han ned igjen, oftere og oftere, og det virker som om han synker dypere også. Jeg føler det er veldig egoistisk å "dumpe" en pga psykiske problemer, men jeg har virkelig forsøkt å hjelpe ham.

[PieLill]

Takk for godt svar. Ja jeg er ute etter et varig forhold. Begynner å se at det muligens sliter mer enn det gagner. Har forresten vært slitsomt veldig lenge, faktisk hele tiden. Og jeg blir stadig veldig lei meg. Når han er "normal", har vi det kjempegodt, og jeg er så lykkelig. Forholdet følger hans berg og dalbaner, om du skjønner. Sier ikke at jeg er feilfri selv, men dette er det han som styrer. Og han vet det. Men så sier han at han har jo ikke gjort noe galt, han har ikke vært utro el.l. At jeg må gi ham tid, støtte han osv. Noe jeg gjør veldig mye, men det spiser meg opp, for jeg når ikke helt inn når han er sånn. Andre ganger ber han på sine knær om unnskyldning for dårlig oppførsel, laber interesse osv. Han er jo så inderlig glad i meg sier han.

Dette gjør meg sliten og trist. Jeg tror du og Lillemus har rett, og jeg er glad for å få svar/synspunkter fra andre. For lett er det ikke. Jeg tror selv at det jeg bør gjøre, er å gjøre det slutt med ham. Men jeg har bundet meg veldig, og åpnet meg 100% fra dag 1, for vi har en utrolig god kjemi. Nå begynner jeg å gråte her, for jeg er så usikker på om jeg klarer å gjennomføre det. Samtidig er det godt å få et dyyt bak, for det trenger jeg. Takk igjen.

Jeg tror ikke du klarer å hjelpe ham så mye eller gjøre ham spesielt mye lykkeligere om du biter tennene sammen og holder ut. Derimot tror jeg han kan gjøre ditt liv adskillig fattigere og tristere.

Som andre har sagt her så er ikke dette noe som er kommet inn i et samliv som har vært rikt og godt i mange år. Det er et forhold som er kommet skjevt ut fra starten. Da må det være både riktig og rett å komme seg ut av det og på rett spor igjen.

I forhold til hans psykdom har du slik det er nå liten til ingen positiv innflytelse. I verste fall kan din tolmodighet bidra til å opprettholde hans usunne måte å takle det på. Han kommer jo unna med det uten nevneverdige konsekvenser eller tap. Hver gang det passer ham står, du med åpne armer og venter.

"Når dere har det bra, har dere det bra." Det betyr jo at du har gode forutsetninger til å få det veldig fint sammen med en annen mann som er mer pålitelig, ansvarsfull og stabil.

mvh

[løvinne71]

Du har fått mange gode svar allerede. Og jeg forstår det som at det er din samvittighet ovenfor ham som også plager deg.

Vet du, jeg tror det å være sammen med en psykisk syk person på mange måter kan sammenlignes med å være sammen med en som har stoff, eller alkoholproblemer.

I begge tilfeller blir de nærmeste pårørende så kraftig affektert av hvilken tilstand den syke/misbrukeren befinner seg i, at det er vanskelig å leve et fullverdig liv for seg selv. Det er hele tiden sykdommen / misbruket som står i sentrum for tilværelsen. Og som pårørende sliter man seg helt ut på håp, oppgitthet, opp og nedturer.

Forskjellen er at hvis man forlater en narkoman/alkoholiker, så oppnår man respekt for å ha tatt et fornuftig valg og ha klart å tenke på seg selv.

Men hvis man forlater en psykisk syk person, kan man bli sett på som hjerteløs og egoistisk...

Jeg leste engang en bok om å leve med en alkoholiker, der de pårørende ble betegnet som "medavhengige" - en betegnelse som illustrerer veldig godt hvilken rolle man er i.

På samme måte kan nok det å leve med en psykisk syk person kunne kalles "med-deprimert"

Hvis man tenker på denne måten, blir det kanskje litt lettere å fri seg fra den dårlige samvittigheten og ta det valget man synes er mest riktig.

For hvis det er dårlige utsikter til bedring, er det til syvende og sist bare du selv som kan gjøre noe for å få en bedre tilværelse.

Lykke til!

[PieLill]

Du har fått mange gode svar allerede. Og jeg forstår det som at det er din samvittighet ovenfor ham som også plager deg.

Vet du, jeg tror det å være sammen med en psykisk syk person på mange måter kan sammenlignes med å være sammen med en som har stoff, eller alkoholproblemer.

I begge tilfeller blir de nærmeste pårørende så kraftig affektert av hvilken tilstand den syke/misbrukeren befinner seg i, at det er vanskelig å leve et fullverdig liv for seg selv. Det er hele tiden sykdommen / misbruket som står i sentrum for tilværelsen. Og som pårørende sliter man seg helt ut på håp, oppgitthet, opp og nedturer.

Forskjellen er at hvis man forlater en narkoman/alkoholiker, så oppnår man respekt for å ha tatt et fornuftig valg og ha klart å tenke på seg selv.

Men hvis man forlater en psykisk syk person, kan man bli sett på som hjerteløs og egoistisk...

Jeg leste engang en bok om å leve med en alkoholiker, der de pårørende ble betegnet som "medavhengige" - en betegnelse som illustrerer veldig godt hvilken rolle man er i.

På samme måte kan nok det å leve med en psykisk syk person kunne kalles "med-deprimert"

Hvis man tenker på denne måten, blir det kanskje litt lettere å fri seg fra den dårlige samvittigheten og ta det valget man synes er mest riktig.

For hvis det er dårlige utsikter til bedring, er det til syvende og sist bare du selv som kan gjøre noe for å få en bedre tilværelse.

Lykke til!

Du har mange gode poeng her, men jeg synes du blir litt vel generell.

En del personer med psykiske lidelser blir som du beskriver.

Men det store flertallet beholder sin evne til å ta hensyn til omgivelsene og går fint an å leve med.

Personen som beskrives i hovedinnlegget passer godt inn i din beskrivelse, synes jeg.

mvh

[løvinne71]

Du har mange gode poeng her, men jeg synes du blir litt vel generell.

En del personer med psykiske lidelser blir som du beskriver.

Men det store flertallet beholder sin evne til å ta hensyn til omgivelsene og går fint an å leve med.

Personen som beskrives i hovedinnlegget passer godt inn i din beskrivelse, synes jeg.

mvh

Ja selvfølgelig har du helt rett i at dette ikke passer på alle med psykiske problemer!

Det finnes jo mange grader og varianter av hvor mye omgivelsene påvirkes.

Men jeg syntes det kunne sammenlignes i situasjonen som hun beskrev.

[PieLill]

Ja selvfølgelig har du helt rett i at dette ikke passer på alle med psykiske problemer!

Det finnes jo mange grader og varianter av hvor mye omgivelsene påvirkes.

Men jeg syntes det kunne sammenlignes i situasjonen som hun beskrev.

Beklager at jeg er litt flisespikkete.

Jeg synes sammenligningen din er både relevant, saklig og meget nyttig i denne sammenhengen.

Men fordi psykiske lidelser omfattes av så mye stigmatisering, fordommer og grove generaliseringer har jeg blitt litt nidkjær på språkbruken.

Jeg savnet antigeneraliseringsfrasene som '_enkelte_ psykisk syke', '_iblant_kan_ en psykisk lidelse', '_noen_ psykiske sykdommer' etc, etc.

De tar ikke mye plass i teksten og behøver ikke forstyrre for hovedpoenget, men de utgjør et hav av forskjell i bevisst og ubevisst holdningsformidling.

Så derfor denne flisespikkingen omkring et ellers særdeles konstruktivt innlegg.

mvh