Hvor langt skal man la det gå..

[Gjest mij]

Hver kveld er det styr med mat/bading/legging, og det ender ofte i hylskrik fra 3-åringen. Særlig er han blitt vanskelig ift å spise. Han vil som regel ha kveldsmat, men det blir en del tull. Enten ligger pålegget feil på skiva, eller noe annet typisk unger. Han får ikke mange sjansene med slikt tull før vi tar fra ham maten. Resultatet er da selvsagt hylskrik, gjerne i en time eller så etter at han har lagt seg.

Da kan ha skrike at han må få mat, han er sulten - og selvsagt er han det, men hvor langt skal vi la det gå med tull før vi tar vekk hele maten? Han har holdt på sånn i mange mnd nå, og det begynner å bli mildt sagt slitsomt. I kveld fikk han maten tilbake likevel etter ørti sjanser, fordi vi er slitne etter reise og ikke orker timevis med skrik.

[Gjest mij]

.. vi prøver å la ham beholde sin verdighet, men det blir en del kjefting likevel når han fortsetter å strekke strikken. Vi kjører en del konsekvenser - f.eks vi leser ikke bok dersom han slutter å tulle, han får ikke fluortablett, el.l.

Så vi prøver å være bevisste, men det har som sagt pågått i flere mnd nå, vi er lei..!

[linko]

Prøv å lage en ny situasjon rundt maten, nå har dere f.eks mulighet til å spise kveldsmat ute (finn dere en kveldsmat-stein el.l.) eller flytt på verandaen. Smør ferdig matpakke (la ungen være med å lage matpakken??) osv. Kan være verdt et forsøk ihvertfall.

[jubalong70]

Hva med å prøve å endre rutinene? Også kan det jo være greit å snakke med ham litt når det ikke er konflikt at det ikke er noe vits i å krangle om pålegg osv. At når dere lager mat, så må han spise det han får. Han bestemmer selv hvor mye han vil spise, men han må spise det som blir servert. En 3-åring klarer å forstå det.

Kanskje kan han være med å lage maten selv?

Spiser dere sammen med ham? Hvis ikke, så kanskje det kan hjelpe.

Er han overtrøtt? I så fall kanskje kveldsmaten kan komme litt før?

Prøv å se nye muligheter og andre måter å gjøre ting på. Plutselig så går det mye lettere igjen

[Gjest Sommer07]

.. vi prøver å la ham beholde sin verdighet, men det blir en del kjefting likevel når han fortsetter å strekke strikken. Vi kjører en del konsekvenser - f.eks vi leser ikke bok dersom han slutter å tulle, han får ikke fluortablett, el.l.

Så vi prøver å være bevisste, men det har som sagt pågått i flere mnd nå, vi er lei..!

Skjønner du er fortvilet, svært slitsomt med illsinte små bestemte rakkerunger:)

Derimot har jeg ikke tro på å "straffe" barnet ved f.eks la være å lese bok om kvelden. Prøv heller å "belønne" det dersom det er flink til å spise kveldsmaten sin. Ikke lag store reaksjoner rundt at det ikke spiser, da blir det ennå artigere å være vrang. Vet at dette ikke er enkelt, men det kan kasnkje hjelpe å bite sammen tennene gjennom denne fasen, de aller fleste har fått/skal gjennomgå nettopp slike faser.. Lykke til:)

[Gjest mij]

Skjønner du er fortvilet, svært slitsomt med illsinte små bestemte rakkerunger:)

Derimot har jeg ikke tro på å "straffe" barnet ved f.eks la være å lese bok om kvelden. Prøv heller å "belønne" det dersom det er flink til å spise kveldsmaten sin. Ikke lag store reaksjoner rundt at det ikke spiser, da blir det ennå artigere å være vrang. Vet at dette ikke er enkelt, men det kan kasnkje hjelpe å bite sammen tennene gjennom denne fasen, de aller fleste har fått/skal gjennomgå nettopp slike faser.. Lykke til:)

Det meste går over ja, men NÅR??! ;-)

[Gjest AveM]

Jeg har god erfaring med å avtale med barnet når stemningen er god. Snakk litt om de kjedelige situasjonene, og la han få være med å lage avtaler om hvor flott ting kan bli. Fortell han at du har stor tro på at han skal klare det. Når en liten ting da går bra neste gang kan du gi masse skryt og si at du visste nok at han kan. Dere kan også bli enige om konsekvensene, det gir forutsigbarhet, og du var da den som holdt deg til avtalen.

Jeg har dårlig erfaring med å snakke om slike ting mens vi er i situasjonen. Da vendes det døve øret til

[Gjest mij]

Jeg har god erfaring med å avtale med barnet når stemningen er god. Snakk litt om de kjedelige situasjonene, og la han få være med å lage avtaler om hvor flott ting kan bli. Fortell han at du har stor tro på at han skal klare det. Når en liten ting da går bra neste gang kan du gi masse skryt og si at du visste nok at han kan. Dere kan også bli enige om konsekvensene, det gir forutsigbarhet, og du var da den som holdt deg til avtalen.

Jeg har dårlig erfaring med å snakke om slike ting mens vi er i situasjonen. Da vendes det døve øret til

Vi avtaler og avtaler, og han er så enig, men likevel går det som regel skeis. Han anser det vel slik at det ikke var en del av avtalen at osten skulle stikke utenfor brødskiva..

;-)

[PieLill]

Jeg er enig i at det ikke nytter å dille fram og tilbake omkring mat. Samtidig gjør dere sikkert det dere kan for å unngå de verste konflikttriggerne omkring måltidet. Men når barn lager stadig mer detaljerte regler og ritualer for at verden skal henge sammen, blir det til slutt umulig å holde tritt.

Hva med å servere cornflakes eller lignende. Der kan det ikke være så mye som kan gjøres feil??? Og om det er noe han ikke er så vant med, bruker han forhåpentlig vis litt tid på å bygge opp regler og ritualer.

Jeg tror ikke enda mere snakk, løfter og forhandlinger tilfører noe positivt til en slik fastlåst situasjon.

Hva med rutinene for når han går av hengslene? Skaffer han seg masse negativ oppmerksomhet på det? Klarer han å holde dere i ånde i timesvis med hyl og skrik?

Kan dere klare å ikke konfrontere ham og dermed gi ham den krigen han er ute etter? Kan dere klare en mer følelsesløs/nøytral slik-blir-det-politikk? Ikke bli sint. Ikke true eller kjefte. _Bare_ gjennomfør. Ignorer, ignorer, ignorer. Bær han på rommet, ta på pysjen, puss tennene hans, bruk den fysiske makt som må til, men prøv å gjøre det på en likegyldig, uaffisert måte, omtrent som når man distre klør seg i hodet. (Pappamuskler kan komme godt med.) Snakk gjerne dere voksne imellom om helt hverdagslige ting som har null med den aktuelle situasjonen å gjøre. Ikke diskuter med barnet, ikke forhandle og for all del ikke forsøk å bligjøre. Gjennomfør og ignorer for øvrig. De goder som automatisk forsvinner, forsvinner bare uten videre kommentarer.

Legger ungen seg under bordet å uler, tar dere en kopp kaffe og setter dere og koseprater dere voksne i mellom i kjempehyggelig stemme. Ignorer hylingen helt og fullstendig. Ikke snakk høyere for å overdøve ham. Lat som ungen er luft. Går han løs på personer eller inventar holder dere han distre fast eller hva der må gjøre uten å se på ham eller si noe som helst.

Min teori er at denne maktkampen handler om hvem som kan få hvem til å gå fra konseptene. Så blir dere sinte, har barnet vunnet. Om dere derimot klarer å ikke løfte et øyelokk samme hva barnet forsøker å imponere med av utagering, er det ikke så gøy lengre.

Legger barnet seg under bordet og uler, er dere heldige. Det er rent praktisk svært enkelt å ignorere et barn som ligger i en krok og ikke gjør noe verre enn å hyle. Drit i så fall i mat, bad, leggerutiner og leggetid. La ungen hyle seg lei, møkk lei. Og ignorer _fullstendig_! Den alle minste blikkontakt, oppmuntrende ord, irettesettelse eller hva det nå er og dere er tilbake til start.

Min erfaring er at de da til slutt går lei, men det kan ta mer enn en time. Så reiser barnet seg opp og fortsetter livet som om ingen ting hadde skjedd. Da synes jeg det er best å henge seg på og gjøre gode miner til slett spill. Lat som om ingen ting har skjedd, følg barnets sinnstemning. Ikke vær overhyggelig. Ikke ripp opp i noe. Alt er hyggelig og helt greit.

Noen slike ignorerekurer har ofte forbausende god og rask effekt. Men fy så slitsomt mens det står på!

Jeg synes det er svært viktig å ikke forhandle med eller forsøke og oppmuntre eller bligjøre et barn som har gått av hengslene på helt usaklig grunnlag. For det første vil man da bekrefte barnets uriktige oppfatning av at h*n er utsatt for blodig urett. For det andre vil man tenne nytt håp hos barnet om at utageringsstrategien kan føre fram. For det tredie er det meste av fornuft og logikk slått av hos et rabiat barn, så det er fullstendig bortkastet å appelere til den biten.

Unger kan ha en absurd kapasitet på hyl og vræl og sprell. Der kan vi voksne, forhåpentlig vis, ikke konkurrere med dem. Men vi kan flytte kampen til vår hjemmebane ved å ignorere. Voksne som er fast bestemte på å stå løpet ut kan ignorere mye lengre enn et barn klarer å hyle.

;-)

En hestekur, men som regel vel verdt det.

mvh

[Gjest Mom33]

Jeg tror jeg ville prøvd å endre hele rutinen. Først snakke med barnet i hyggelige omgivelser om det som skal skje. Om dere vanligvis pleier å bade først og ta kveldsmat etterpå, så ville jeg byttet rekkefølge.

Og hva kveldsmaten angår, så ville jeg latt han gjøre det selv. Altså, smurt på brødskiva selv, så får han det slik han vil. Sett på bordet - eller helst la han gjøre det selv - og la han smøre kveldsmaten selv. Det har i alle fall fungert for våre tupper da de var inne i en slik "alt-du-gjør-blir-feil-uansett-hva-og-hvordan-du-gjør-det".

Forøvrig er jeg veldig enig med PieLill, dette er nok en maktkamp om hvem som tilter først.

Og som tidligere flagget mange ganger: Jeg tror på konsekvenser av både god og dårlig oppførsel, og jeg tror IKKE på dilling.

:-)

[Gjest AveM]

Vi avtaler og avtaler, og han er så enig, men likevel går det som regel skeis. Han anser det vel slik at det ikke var en del av avtalen at osten skulle stikke utenfor brødskiva..

;-)

Har vært gjennom samme runde for omtrent ett år siden, he he. Kjenner dette godt igjen. Jeg synes hun roet seg kjappere om jeg ga henne litt medlidenhet for at noe med maten ble feil. Det ble altså dumt for henne selv om jeg ikke var enig i at det var noen katastrofe. Jeg tok en litt humoristisk tone.

[Gjest mij]

Jeg er enig i at det ikke nytter å dille fram og tilbake omkring mat. Samtidig gjør dere sikkert det dere kan for å unngå de verste konflikttriggerne omkring måltidet. Men når barn lager stadig mer detaljerte regler og ritualer for at verden skal henge sammen, blir det til slutt umulig å holde tritt.

Hva med å servere cornflakes eller lignende. Der kan det ikke være så mye som kan gjøres feil??? Og om det er noe han ikke er så vant med, bruker han forhåpentlig vis litt tid på å bygge opp regler og ritualer.

Jeg tror ikke enda mere snakk, løfter og forhandlinger tilfører noe positivt til en slik fastlåst situasjon.

Hva med rutinene for når han går av hengslene? Skaffer han seg masse negativ oppmerksomhet på det? Klarer han å holde dere i ånde i timesvis med hyl og skrik?

Kan dere klare å ikke konfrontere ham og dermed gi ham den krigen han er ute etter? Kan dere klare en mer følelsesløs/nøytral slik-blir-det-politikk? Ikke bli sint. Ikke true eller kjefte. _Bare_ gjennomfør. Ignorer, ignorer, ignorer. Bær han på rommet, ta på pysjen, puss tennene hans, bruk den fysiske makt som må til, men prøv å gjøre det på en likegyldig, uaffisert måte, omtrent som når man distre klør seg i hodet. (Pappamuskler kan komme godt med.) Snakk gjerne dere voksne imellom om helt hverdagslige ting som har null med den aktuelle situasjonen å gjøre. Ikke diskuter med barnet, ikke forhandle og for all del ikke forsøk å bligjøre. Gjennomfør og ignorer for øvrig. De goder som automatisk forsvinner, forsvinner bare uten videre kommentarer.

Legger ungen seg under bordet å uler, tar dere en kopp kaffe og setter dere og koseprater dere voksne i mellom i kjempehyggelig stemme. Ignorer hylingen helt og fullstendig. Ikke snakk høyere for å overdøve ham. Lat som ungen er luft. Går han løs på personer eller inventar holder dere han distre fast eller hva der må gjøre uten å se på ham eller si noe som helst.

Min teori er at denne maktkampen handler om hvem som kan få hvem til å gå fra konseptene. Så blir dere sinte, har barnet vunnet. Om dere derimot klarer å ikke løfte et øyelokk samme hva barnet forsøker å imponere med av utagering, er det ikke så gøy lengre.

Legger barnet seg under bordet og uler, er dere heldige. Det er rent praktisk svært enkelt å ignorere et barn som ligger i en krok og ikke gjør noe verre enn å hyle. Drit i så fall i mat, bad, leggerutiner og leggetid. La ungen hyle seg lei, møkk lei. Og ignorer _fullstendig_! Den alle minste blikkontakt, oppmuntrende ord, irettesettelse eller hva det nå er og dere er tilbake til start.

Min erfaring er at de da til slutt går lei, men det kan ta mer enn en time. Så reiser barnet seg opp og fortsetter livet som om ingen ting hadde skjedd. Da synes jeg det er best å henge seg på og gjøre gode miner til slett spill. Lat som om ingen ting har skjedd, følg barnets sinnstemning. Ikke vær overhyggelig. Ikke ripp opp i noe. Alt er hyggelig og helt greit.

Noen slike ignorerekurer har ofte forbausende god og rask effekt. Men fy så slitsomt mens det står på!

Jeg synes det er svært viktig å ikke forhandle med eller forsøke og oppmuntre eller bligjøre et barn som har gått av hengslene på helt usaklig grunnlag. For det første vil man da bekrefte barnets uriktige oppfatning av at h*n er utsatt for blodig urett. For det andre vil man tenne nytt håp hos barnet om at utageringsstrategien kan føre fram. For det tredie er det meste av fornuft og logikk slått av hos et rabiat barn, så det er fullstendig bortkastet å appelere til den biten.

Unger kan ha en absurd kapasitet på hyl og vræl og sprell. Der kan vi voksne, forhåpentlig vis, ikke konkurrere med dem. Men vi kan flytte kampen til vår hjemmebane ved å ignorere. Voksne som er fast bestemte på å stå løpet ut kan ignorere mye lengre enn et barn klarer å hyle.

;-)

En hestekur, men som regel vel verdt det.

mvh

Jeg skal lese dette høyt for samboer, også skal vi se hva vi får til ;-)

[Gjest mij]

Har vært gjennom samme runde for omtrent ett år siden, he he. Kjenner dette godt igjen. Jeg synes hun roet seg kjappere om jeg ga henne litt medlidenhet for at noe med maten ble feil. Det ble altså dumt for henne selv om jeg ikke var enig i at det var noen katastrofe. Jeg tok en litt humoristisk tone.

Jepp, det funker iblant, men det begynner som regel på igjen. Nå skal han pinadø få smøre brødskiva si sjøl. (Fritt etter Jenny Jensen ;-)

[Gjest AveM]

Jepp, det funker iblant, men det begynner som regel på igjen. Nå skal han pinadø få smøre brødskiva si sjøl. (Fritt etter Jenny Jensen ;-)

Nå kom jeg på noe. I den vanskelige perioden fikk hun en skive på tallerkenet, en kniv, påleggsmør og 3 skiver ost på kanten på asjettet. Så fikk hun selv dandere pålegget på sin måte Noen påleggsorter utenom gjorde også susen.