Hvor lenge?

[blesha]

Er så sliten, og vet ikke hvor lenge jeg holder ut den krigen her. Trøtt, sliten og utafor nesten hele tida. Men samtidig syns det ikke utad, fordi jeg er så flink til å sette på "maska". Kan prate med folk om alt og ingenting, og ingen utenom min beste venninne greier å gjennomskue hvordan personen bak maska har det. Hvor lenge må jeg holde ut dette??

Midt oppi alt det vonde, så oppdaget jeg i dag et dikt som ble skrevet på et annet forum for en god stund siden. Vil gjerne dele det med dere. Hvis du som har skrevet det leser dette innlegget, håper jeg du syns det er greit at jeg skriver det her!

BECAUSE YOU'RE MY FRIEND

When you are sad,

I will dry your tears.

When you are scared,

I will comfort your fears.

When you are worried,

I will give you hope.

When you are confused,

I will help you cope.

And when you are lost

and can't see the light,

I shall be your beacon

shinign ever so bright.

This is my oath,

I pledge till the end.

Why you may ask?

- Because you're my friend!

[Gjest Celina]

Stå på blesha, du klarer det! Kjemp videre, det er verdt det, det er jeg sikker på! Selv om livet er beintøft nå, vil det bli bra en gang, og da vil kanskje andre ting virke så enkelt i forhold til å ha kjempet seg ut av en spiseforstyrrelse?

Det er slitsomt og dekke over seg selv hele tida og du fortjener så mye bedre. Er glad besteveninna de i hvertfall forstår deg!

Det var forresten et kjempefint dikt du hadde funnet. Rørende!

Kjemp videre, så vil du nok en vakker dag nå ditt mål...

Stor klem fra

[Gjest mania]

Det er ikke så lett å være den som holder maska alltid nei,men heldigvis finnes det gode venner som virkelig bryr seg.Uten mine to aller beste veninner hadde jeg ikke overlevd,er glad du og har noen å dele sorger(og gleder) med,alt blir lettere da-delt sorg er halv sorg.

For et vakkert dikt..

Sender deg mange klemmer,du kan-SKAL-greie det.

Tenker på deg.

[Gjest engelen]

Ikke la deg ødelegges av anorexiaen!!! Du fortjener så mye mye mer!! Og dersom du ønsker å bli frisk, er det du som må ta det første skrittet! jeg vet det er vanskelig, men du vil vel ikke at livet ditt skal ødlegges?? mennesker rundt deg ser din smerte, kanskje emr enn du tror.. Men du må være villig til å la dem hjelpe deg! Og stole på dem:))

*klemmer*

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære blesha! Hva med å jobbe litt med tankene om å våge å åpne opp ,- fortelle de du må spille skuespill for hvordan du egentlig strever? Det er ofte ekstra tøfft å slite alene og mange har vært glad den dagen hvor de valgte å ikke "spille skuespill" lenger!