Pleier psyk pasienter pasientrollen?

[Gjest Ufølsomme_gunde]

Jeg har alltid lurt på hvorfor pasienter vil gå i terapi år etter år. Hvorfor vi søker nettsteder, selv om vi har pleiere uten om. Samtidig tar vi gjerne offerrollen. De som vil høre på oss, får da åsså høre hvor fælt vi har det. Er vi noen sytere? Selv merker jeg at jeg liker (grøss og gru), å fortelle hele psykdomshistorien min når jeg får en ny behandler, og å diskutere hvilken diagnose som passer o.l. Vel jeg har bestemt meg for å tone ned offerrollen. Dette er ikke ment som hets, bare et ironisk sleivspark.

[Gjest Ufølsomme_gunde]

slett JEg snakker egentlig om meg selv. Var litt ufint.

[Gjest bibbabba]

Jeg gjør ikke det, men så er jeg også frisk idag, bruker medisiner i hemmelighet da.

Men er en del som pleier sykerollen, men siden du innser det selv (det er det få som gjør tror jeg!!) så er det jo håp om at du blir bra. At du diskuterer hvilke diagnoser som stemmer håper jeg er for å få behandling for den rette slik at du blir frisk.

[Gjest Androdine]

Jeg HATER å fortelle om historien min til nye folk hele tida. Jeg ORKER det ikke mer. Jeg er dritt lei av hvordan livet mitt har vært og jeg unner ikke min VERSTE fiende å være psykisk syk. Aldri! Jeg er opptatt av å IKKE ta offerollen, selv om jeg ofte blir hjelpeløs og livredd, og trenger noe osv. Men det er i KRISER. Jeg har hele tiden tatt tak i ting som jeg tror kan hjelpe meg, og jeg har aldri vært typen som legger meg ned for å dø. IKKE er det noe særlig attraktivt å være psykisk syk heller. Og ofte får man dårlig økonomi og ufør og all dritt det bærer med seg. NEI. OFFER skal du HA for meg!!

[rose23]

Måten en blir behandlet på i psykiatrien fører lett til at en nærmest en havner i en offerrolle og institusjonnalisert om en er innlagt. Jeg har i mange år vært bevisst på at jeg ikke skal bli det og lukket ørene for mye av det som behandlere og leger har sagt til meg. I mange år var jeg stemplet som bipolar etter en periode jeg oppførte meg "manisk". Men etter at jeg sluttet på medisiner, blånektet og gikk gjennom en tøff tid uten å bli manisk forandret de mening. Glad jeg ikke hørte på de som sa at jeg trolig kom til å bli verre med alderen og at jeg måtte regne med å gå på medisiner resten av livet.

Sist gang jeg var innlagt ble det storbaluba når jeg skrev meg ut. Men jeg valgte å ha tro på meg selv og nektet å høre på dem. Jeg begynte å jobbe igjen, prøver å være sosial og holde på med fritidsaktiviteter.

En skal ikke sluke rått alt de profesjonelle sier. Det beste er å ta til seg kloke ord og gullkorn, men lukke ørene når en blir dømt og fortsatt være positiv i troen. En kommer seg opp og fram ved å dyrke det friske i seg selv.

[Gjest bibbabba]

Måten en blir behandlet på i psykiatrien fører lett til at en nærmest en havner i en offerrolle og institusjonnalisert om en er innlagt. Jeg har i mange år vært bevisst på at jeg ikke skal bli det og lukket ørene for mye av det som behandlere og leger har sagt til meg. I mange år var jeg stemplet som bipolar etter en periode jeg oppførte meg "manisk". Men etter at jeg sluttet på medisiner, blånektet og gikk gjennom en tøff tid uten å bli manisk forandret de mening. Glad jeg ikke hørte på de som sa at jeg trolig kom til å bli verre med alderen og at jeg måtte regne med å gå på medisiner resten av livet.

Sist gang jeg var innlagt ble det storbaluba når jeg skrev meg ut. Men jeg valgte å ha tro på meg selv og nektet å høre på dem. Jeg begynte å jobbe igjen, prøver å være sosial og holde på med fritidsaktiviteter.

En skal ikke sluke rått alt de profesjonelle sier. Det beste er å ta til seg kloke ord og gullkorn, men lukke ørene når en blir dømt og fortsatt være positiv i troen. En kommer seg opp og fram ved å dyrke det friske i seg selv.

Hva har "stempelet" bipolar med å pleie sykerollen og være offer å gjøre egentlig??

Moren min var bipolar og jobbet som overlege.

Selv fikk jeg heldigvis riktig diagnose til slutt, nemlig bipolar lidelse, og med medisinene har jeg nå fullført skolen og kan bygge nøyaktig det livet jeg vil. Jeg er helt frisk, men ja, pga. medisiner. Er ingen forskjell fra å ta medisin mot bipolar enn insulin mot diabetes.

Føler ikke at jeg har noe "stempel" heller.

Jeg har en lidelse, den heter bipolar rapid cycling, og flaks for meg så fins det behandling som virker slik at jeg er et flott normalt liv.

[Gjest bare en]

Mange pleier pasientrollen godt og tuller seg godt inn i sin egen medlidenhet samtidig som de støtter seg 100% til hjelpeapparatet. Det triste er at hjelpeapparatet lar pasientene pleie pasientrollen sin istedet for å hjelpe vedkommende ut fra institusjonen og tilbake til et normalt liv.

[Gjest D*lilith]

Jeg liker ikke å være "syk"....har ikke tenkt å være i psykiatrien i mange å¨r fremover heller,har tenkt å ta meg en utdannelse og få en jobb

Vil bare fungere normalt,det er mitt høyeste ønske...

[Gjest profile]

Kansje det er slik at når noe har hjulpet så tenker en automatisk at mer av det samme vil hjelpe mer?

Når en har vært lenge innenfor psykisk helseværn så dreier mye seg om deg selv, en er liksom hovedrolleinnehaveren, det er leger og sykepleiere og miljøterapauter som er det for å hjelpe deg. Så har en de som ikke har noe nettverk utenom behandlingskontakter, klart de frykter å slippe taket de har jo ikke noen andre å prate med.

Jeg har ofte tenkt at det hadde vært fint å være innlagt på et psykiatrisk sykehus med et team av pleiere og leger som arbeider for at jeg skal få det bedre. Altid noen å prate med innen rekkevidde. Så slipper jeg å lage mat og slike kjipe andre ting. (Har aldri vært på et psyikatrisk sykehus, hverken som pasient eller pårørende, så det er bare slik jeg forestiller meg at det er.)

[Gjest Androdine]

Mange pleier pasientrollen godt og tuller seg godt inn i sin egen medlidenhet samtidig som de støtter seg 100% til hjelpeapparatet. Det triste er at hjelpeapparatet lar pasientene pleie pasientrollen sin istedet for å hjelpe vedkommende ut fra institusjonen og tilbake til et normalt liv.

Dette kan jeg ikke kjenne meg igjen i. Men det funker vel forskjellig. For meg har det hjulpet veldig å ha støtteapparatet der. Føler meg ikke hengende fast, men føler jeg kommer videre. De rundt meg tar ikke bort ansvaret jeg har for meg selv. De er der mer i bakgrunnen og jeg er den personen som må jobbe med meg selv hver dag. Det er jeg som må leve livet mitt. Ingen andre.