Lei av det

[Gjest D*lilith]

Lei av folk som tror psykisk syke dyrker sin sykdom,vi vil jo ikke være syke...hvem vil vel det?

Det vil ikke diabetikere heller det...

Måtte bare si det...

[frosken]

Mennesker er forskjellige - enten de har diabetes eller en psykisk lidelse :-)

[Gjest butterfly24]

enig i det!enkelte mener visst at psykisk syke velger det selv,er late etc...bare tull!

[Gjest Mange er slik]

Det har da vært nok av innlegg her inne der folk mener at de plutselig har det for bra, og det liker de ikke. Dermed kutter de ut medisinen, drikker seg full osv., bare slik at de kan bli syk igjen.

Jeg har aldri hørt om diabetespasineter som nekter å ta insulin bare for å bli mest mulig syk.

[Gjest D*lilith]

Det har da vært nok av innlegg her inne der folk mener at de plutselig har det for bra, og det liker de ikke. Dermed kutter de ut medisinen, drikker seg full osv., bare slik at de kan bli syk igjen.

Jeg har aldri hørt om diabetespasineter som nekter å ta insulin bare for å bli mest mulig syk.

Hø...man skal aldri si aldri....

[Gjest Mange er slik]

Hø...man skal aldri si aldri....

Nei, men svært sjelden. Her er det jo slike innlegg jevnlig.

[Gjest D*lilith]

Nei, men svært sjelden. Her er det jo slike innlegg jevnlig.

Ok,ja noen vil kanskje være syke,men det i seg selv er jo litt sykt da,er det ikke?

[PieLill]

Ikke mange vil være (p)syke.

Men en del kan nok like (p)sykdomsgevinstene.

Noen har kanskje ikke så mye annet å snakke om for øyeblikket enn (p)sykdom.

Folk med usynlige lidelser både fysiske og psykiske kan nok iblant føle seg tvunget til å snakke mer om sin sykdom enn de egentlig liker, fordi folk ikke vil akseptere at en som ser frisk ut kan ha sykdommer som gir begrensninger i hva h*n kan kjøre.

Der kan folk være skikkelig rare. På den ene siden vil de ikke akseptere at noen har f.eks. nedsatt arbeidskapasitet uten en grundig utleggning. Men når forklaringen kommer synes de at det blir for mye syting og sykdomsfiksering.

Jeg tror også at folk opplever det mye mindre truende og høre om en skadet minisk eller stukket lårmuskel enn angst og depresjon.

mvh

[Gjest D*lilith]

Ikke mange vil være (p)syke.

Men en del kan nok like (p)sykdomsgevinstene.

Noen har kanskje ikke så mye annet å snakke om for øyeblikket enn (p)sykdom.

Folk med usynlige lidelser både fysiske og psykiske kan nok iblant føle seg tvunget til å snakke mer om sin sykdom enn de egentlig liker, fordi folk ikke vil akseptere at en som ser frisk ut kan ha sykdommer som gir begrensninger i hva h*n kan kjøre.

Der kan folk være skikkelig rare. På den ene siden vil de ikke akseptere at noen har f.eks. nedsatt arbeidskapasitet uten en grundig utleggning. Men når forklaringen kommer synes de at det blir for mye syting og sykdomsfiksering.

Jeg tror også at folk opplever det mye mindre truende og høre om en skadet minisk eller stukket lårmuskel enn angst og depresjon.

mvh

Det er sant det ja,folk er rare sånn...

[rose23]

Ikke mange vil være (p)syke.

Men en del kan nok like (p)sykdomsgevinstene.

Noen har kanskje ikke så mye annet å snakke om for øyeblikket enn (p)sykdom.

Folk med usynlige lidelser både fysiske og psykiske kan nok iblant føle seg tvunget til å snakke mer om sin sykdom enn de egentlig liker, fordi folk ikke vil akseptere at en som ser frisk ut kan ha sykdommer som gir begrensninger i hva h*n kan kjøre.

Der kan folk være skikkelig rare. På den ene siden vil de ikke akseptere at noen har f.eks. nedsatt arbeidskapasitet uten en grundig utleggning. Men når forklaringen kommer synes de at det blir for mye syting og sykdomsfiksering.

Jeg tror også at folk opplever det mye mindre truende og høre om en skadet minisk eller stukket lårmuskel enn angst og depresjon.

mvh

Jeg tror ensomheten er årsaken til at mange forblir psyke. De greier seg ikke uten støtte og oppfølging. Nodmenn er også et kaldt folkeslag. Jeg har vært mye i Spania og der kunne det komme helt fremmede folk å stryke meg på ryggen eller ruske meg i håret. Ikke ofte en ser menn klemme hverandre på gaten når de treffest. Der er barna også mye mer sammen med de voksne. Det var godt å se storfamilier samlet rundt langbord på restauranter. De voksne småpimpet, men ble ikke fulle. Barna ble også viet mye oppmerksomhet og de så ut til å storkose seg.

Jeg hørte et foredrag en gang om noen studenter som hadde levd sammen med pur fattige familier i leirhytter. De eide ikke nåla i veggen og slet for å fø hele familien med mat, men det de reagerte på var at disse menneskene var lykkelige. De bodde oppå hverandre, sang, lo, klemte hverandre og fortalte historier rundt bålet om kvelden.