Tilgivelse - NHD eller evt.andre som kan svare

[Gjest Angela25]

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 5 aar gammel. Faren min var voldelig mot min mor, drakk mye og hadde fester,selv om min soster og jeg var hjemme. Min mor hadde ingentng hun skulle sagt.

Jeg var vitne til mye vold,slossing,krangling og braak. Mot meg var han ogsaa stygg, sa mye stygt til meg, var hardhendt, dro oss med ut paa gangen midt paa natten han kom hjem full. Vi fikk ikke sove i sengene vaare, osv osv...

Mamma ble etter disse opplevelsene deprimert og hadde angst. I 2001 dode hun av hjertesvikt. I oppveksten hadde vi ingen kontakt med vaar far. Han brot all kontakt, og skaffet seg ny familie.

Da jeg var 14 tok min soster og jeg kontakt med han, det ble mange skuffelser, og vi har siden da hadd sporadisk kontakt per telefon, og vi har besokt han en sjelden gang.

Han har hele livet vaert alkoholliker, og vaert plaget med "nervene". Han er utrolig selvsentrert, alt handler om han, og hans problemer. Han har ogsaa faatt kreft, og har vaert til cellegift behandling. Han skal snart paa CT og se om det er spredning.

Jeg vil gjerne tilgi han for alt han har gjort, og ikke gjort...Men det er saa vanskelig! Det plager meg at han har vaert slik, sviktet oss, mishandlet mamma,mm.

Jeg har ogsaa hatt mine ting og slitt med i oppveksten fram til i dag, og jeg tror noe av det har han skyld i. Men aldri har jeg faatt en forklaring, ei heller en unnskyldning for hans oppforsel. Han har jo ikke gjort noe galt...De sier han er psykopat, og det kan kanskje stemme. Han har mange likhetstrekk i allefall. I saafall vil han vel aldri forandre seg?

Dette er en sorg for meg. Og naa at han er kreft syk....Jeg onsker at alt skal bli ordnet opp i, men jeg er vel naiv hvis jeg skal tro det? Og enn hvis han dor naa,hvordan vil jeg reagere?

Jeg har mye sinne i meg, men viser han det ikke. Vi snakker sjelden sammen, og naar vi gjor det, er han full, eller under paavirkning av medisiner. Jeg tror han misbruker dop ogsaa. Han har flere brutte forhold bak seg, og naa bor han sammen med ei som ogsaa er alkoholliker. Han har sagt at han onsker hjelp, har tidligere lagt seg inn paa avvenning, men dratt fort ut igjen. Dama hans innser ikke deres problemer.

Jeg vil tilgi, for da forst kan jeg legge alt dette bak meg. Men hvordan tilgi han?

[Gjest AnnaMolina]

Jeg vil si at dette syns jeg var et uhyre interessant spørsmål. Jeg vet ikke svaret. Håper NHD svarer deg.-).

[PieLill]

For det første vil jeg si jeg er imponert over at du ønsker å tilgi og at du så klart ser sammenhengen mellom tilgivelse og å kunne legge det bak deg. Med den historien du har skal det en hel del til å klare noe slikt.

Jeg tror at et av problemene med tilgivelse er at hele begrepet er blitt uthulet. 'Tilgivelse' blir ofte brukt synnonymt med begreper som unnskylde og gjøre godt igjen.

Man får en opplevelse av at å tilgi er det samme som å si at det ikke var så farlig. En billig bortforklaring eller en lettvindt strek over det hele. Å gjøre uretten så liten at den ikke er noe å bry seg med. En slik "tilgivelse" gjør den som tilgir liten, verdiløs og rettighetsløs.

Men det er ikke småtteri og bagateller som trenger tilgivelse. Slikt dekkes godt opp av litt hverdagsoverbærenhet. Det er det vanskelige og "utilgivelige" som trenger tilgivelse.

Men det din far har gjort kan hverken unnskyldes eller bortforklares, spesielt ikke når han ikke vil ta ansvar for det selv.

Tilgivelse er nær sagt det motsatte av unnskyldninger, bortforklaringer og minimaliseringer. Tilgivelse handler om å erkjenne lengden, bredden og høyden på den urett som er begått uten å legge noe til eller trekke noe fra. Videre er tilgivelse å erkjenne den gjeld den som har forbrutt seg står i til en selv. For så å erkjenne sin soleklare rett til hevn og erstatning.

Når man har erkjent sin rett til å inndrive det den andre skylder, kan man så _velge_ å gi slipp på sine rettigheter om hevn og erstatning. Det er å tilgi. Å frivillig _velge_ å ettergi det noen skylder deg. Du kan gjøre det fordi du synes synd på din skyldner. Du kan gjøre det fordi din skyldner ber deg om det. Du kan gjøre det fordi du også kan trenge tilgivelse. Eller du kan gjøre det fordi der intet er å hente har selv keiseren tapt sin rett og du vil ikke bruke krefter på å forsøke å inndrive noe som ikke eksisterer.

Noen ganger kan man velge å tilgi en gang, og så er man ferdig med det. Andre ganger er tilgivelse et valg man stadig må minne seg selv om og gjøre på nytt og på nytt.

Men når du tilgir handler det alltid om ditt valg om å gi avkall på din soleklare rett til hevn og oppreisning. Da er du ikke lengre liten som når ditt tap blir bagatellisert bort. Da er det du som blir stor og får kontroll over situasjonen.

Og som du selv skriver ligger nøkkelen til å legge ting bak og bli ferdige med dem i tilgivelsen.

mvh

[Farmer]

Hei Angela25.

For at man skal kunne tilgi, må det komme en oppriktig unnskyldning først.

I dette tilfellet fra din far.

For det er veldig vanskelig å tilgi, hvis man ikke får en unnskyldning.

Man må jo gjøre seg fortjent til en tilgivelse også.

Men jeg får inntrykk av at faren din ikke er den med mest selvinnsikt,

så det høres ikke så enkelt ut, slik du beskriver situasjonen.

Jeg kunne skrevet mye mer om denne problemstillingen, for jeg har selv

hatt samme problem med mennesker nær meg.

Men jeg valgte å kutte dem ut av livet mitt. Tenkte at deres problemer ikke skulle være mine problemer, og at de ikke skulle få ødelegge mitt liv mer, at nok var nok, og jeg hadde mer enn nok med meg selv.

[Gjest twin1]

Personlig tror jeg aldri jeg ville greie å tilgi slike handlinger. Har en del "gørr" bak meg selv som jeg tror jeg nå har greid å lagt ifra meg, men jeg har aldri vurdert å tilgi disse handlingene.Men jeg ser jo også nå at de samme personene som gjorde meg mye vondt også har noe positivt i seg, men det blir aldri likevel aktuelt for meg og anstrenge meg for å få til et godt forhold igjen. Det vet jeg på forhånd er dødsdømt for mitt vedkommende.

En annen ting er å ta imot en unnskyldning og godta den. Hvis faren din er villig til å endre seg og starte med blanke ark her og nå, så kan du velge å godta dette, eller det som har skjedd sitter så hardt i deg at du ikke greier dette heller. Dette er det bare du som kan kjenne på/svare på.

[Gjest AnnaMolina]

For det første vil jeg si jeg er imponert over at du ønsker å tilgi og at du så klart ser sammenhengen mellom tilgivelse og å kunne legge det bak deg. Med den historien du har skal det en hel del til å klare noe slikt.

Jeg tror at et av problemene med tilgivelse er at hele begrepet er blitt uthulet. 'Tilgivelse' blir ofte brukt synnonymt med begreper som unnskylde og gjøre godt igjen.

Man får en opplevelse av at å tilgi er det samme som å si at det ikke var så farlig. En billig bortforklaring eller en lettvindt strek over det hele. Å gjøre uretten så liten at den ikke er noe å bry seg med. En slik "tilgivelse" gjør den som tilgir liten, verdiløs og rettighetsløs.

Men det er ikke småtteri og bagateller som trenger tilgivelse. Slikt dekkes godt opp av litt hverdagsoverbærenhet. Det er det vanskelige og "utilgivelige" som trenger tilgivelse.

Men det din far har gjort kan hverken unnskyldes eller bortforklares, spesielt ikke når han ikke vil ta ansvar for det selv.

Tilgivelse er nær sagt det motsatte av unnskyldninger, bortforklaringer og minimaliseringer. Tilgivelse handler om å erkjenne lengden, bredden og høyden på den urett som er begått uten å legge noe til eller trekke noe fra. Videre er tilgivelse å erkjenne den gjeld den som har forbrutt seg står i til en selv. For så å erkjenne sin soleklare rett til hevn og erstatning.

Når man har erkjent sin rett til å inndrive det den andre skylder, kan man så _velge_ å gi slipp på sine rettigheter om hevn og erstatning. Det er å tilgi. Å frivillig _velge_ å ettergi det noen skylder deg. Du kan gjøre det fordi du synes synd på din skyldner. Du kan gjøre det fordi din skyldner ber deg om det. Du kan gjøre det fordi du også kan trenge tilgivelse. Eller du kan gjøre det fordi der intet er å hente har selv keiseren tapt sin rett og du vil ikke bruke krefter på å forsøke å inndrive noe som ikke eksisterer.

Noen ganger kan man velge å tilgi en gang, og så er man ferdig med det. Andre ganger er tilgivelse et valg man stadig må minne seg selv om og gjøre på nytt og på nytt.

Men når du tilgir handler det alltid om ditt valg om å gi avkall på din soleklare rett til hevn og oppreisning. Da er du ikke lengre liten som når ditt tap blir bagatellisert bort. Da er det du som blir stor og får kontroll over situasjonen.

Og som du selv skriver ligger nøkkelen til å legge ting bak og bli ferdige med dem i tilgivelsen.

mvh

"Tilgivelse er nær sagt det motsatte av unnskyldninger, bortforklaringer og minimaliseringer. Tilgivelse handler om å erkjenne lengden, bredden og høyden på den urett som er begått uten å legge noe til eller trekke noe fra. Videre er tilgivelse å erkjenne den gjeld den som har forbrutt seg står i til en selv. For så å erkjenne sin soleklare rett til hevn og erstatning.

Når man har erkjent sin rett til å inndrive det den andre skylder, kan man så _velge_ å gi slipp på sine rettigheter om hevn og erstatning. Det er å tilgi. Å frivillig _velge_ å ettergi det noen skylder deg."

Dette partiet her syns jeg var meget interessant. Da jeg i min tid gikk i terapi så jobbet jeg mye med mitt sinne spesielt ovenfor min mor. Så kom en i en prosess, der jeg selv erkjenner hennes begrensninger men også hvor jeg forstår hva hun gjør fordi den voksne delen i meg kan også føle empati med henne. Der hun før kunne velte meg. Der rister jeg bare litt på hodet idag. Det rører meg ikke så sterkt lenger og jeg syns hun er kanskje separert fra meg og mitt liv på en annen måte. Men prosessen jeg har gått og sinnet jeg har følt tror jeg har vært nødvendig.

Dette ble kanskje rotete. Men jeg syns du skisserte dette veldig klart opp her.

[Gjest Jente31]

Hei Angela25.

For en vond historie du har. Jeg forstår din fortvilelse godt. Jeg håper virkelig at du finner utav det, og hva som er best for deg. Du fortjener en god fremtid. Den ligger der for dine føtter, og den er det bare du som kan gjøre noe med.

Jeg har selv en far som gjorde både min mor og oss barna mye vondt. De groveste ting man kan forestille seg..

Ingen av oss barna har noe godt forhold til han i dag. Kun rent overfladisk, basert på hei og hadet, hvordan været er osv.

Jeg vil nok aldri få tillit til han, selv om han ba om unnskyldning. Noe jeg ser for meg som umulig, da han ikke innrømmer noe som helst. Det er alle andre det er noe galt med. Men jeg tror nok han har litt dårlig samvittighet. Han merker nok at vi ikke har tillit til han. For han prøver å "kjøpe" oss, og hjelpe oss på div måter. Men hva hjelper vel det, når han i neste øyeblikk baksnakker oss osv.

Så jeg vet virkelig ikke om jeg hadde klart å tilgi. Han har aldri vært en farsfigur for oss. Jeg synes det er litt sent for det nå.. MEn det er meg. Jeg håper du finner ut det som er riktig for deg og din situasjon.

[løvinne71]

Hvorfor tilgi en som ikke har bedt om tilgivelse??

Utifra det du skriver, så virker det ikke engang som om faren din forstår

at han har oppført seg ille, eller ihvertfall ikke HVOR ille hans oppførsel har vært, og hvor mye skade han har gjort på deg.

For det du beskriver er, rett ut sagt; JÆVLIG, og hinsides alle akseptable grenser

for hva en far kan gjøre mot sine barn.

Ikke bare har han gitt deg grusomme barndomms opplevelser. Han har også fratatt deg muligheten til å vokse opp med en trygg og omsorgsfull far. Noe alle barn både fortjener og trenger.

Så uansett om man kan skylde på både alkoholmisbruk eller psykiske problemer, så kan jeg ikke se at dette er formildende omstendigheter.

Jeg synes det virker som det du egentlig ønsker, er fred med deg selv. Og du

regner med at du oppnår dette ved å tilgi faren din.

Men som sagt: En tilgivelse krever at det finnes en angrende part, som faktisk innser hva galt han har gjort, og som ber om, og oppriktig ønsker, din tilgivelse.

Dette fikk jeg ikke ikke inntrykk av at din far ønsker, eller har bedt om tilgivelse fra deg

Fred med deg selv, kan du også oppnå ved rett og slett å forsone deg med at tingene er som de er, og at det ikke er noe mere du kan gjøre!

Si til deg selv, at selvom dere har biologiske bånd, har du ingen "plikt" til å forholde deg til et menneske som har gjort deg så mye vondt! Hadde han vært en fremmed hadde du antagelig holdt deg langt unna en person som ham.

Han har sviktet deg på alle punkter, og du skylder ham ingenting.

Mange i din situasjon får det bedre den dagen de sier: "Nok er nok!

Jeg har gjort det jeg kan, men nå er det slutt! Jeg holder meg heller unna, enn å la den personen få anledning til å skuffe meg igjen"

At han nå er gammel og syk, kan du likevel ikke gjøre noe med. Og unskyld at jeg sier dette, verden blir et litt bedre sted den dagen han går bort.

Nå var jeg sikkert veldig hard!

Men folk som faren din, provoserer meg voldsomt!

De herjer gjennom livet og ødelegger folk på sin vei! Det er utrolig hvor mye ett eneste menneske kan klare å ødelegge for veldig mange...

Jeg ønsker deg alt godt. Og håper du finner en løsning som du kan leve videre med.

[PieLill]

Hei Angela25.

For at man skal kunne tilgi, må det komme en oppriktig unnskyldning først.

I dette tilfellet fra din far.

For det er veldig vanskelig å tilgi, hvis man ikke får en unnskyldning.

Man må jo gjøre seg fortjent til en tilgivelse også.

Men jeg får inntrykk av at faren din ikke er den med mest selvinnsikt,

så det høres ikke så enkelt ut, slik du beskriver situasjonen.

Jeg kunne skrevet mye mer om denne problemstillingen, for jeg har selv

hatt samme problem med mennesker nær meg.

Men jeg valgte å kutte dem ut av livet mitt. Tenkte at deres problemer ikke skulle være mine problemer, og at de ikke skulle få ødelegge mitt liv mer, at nok var nok, og jeg hadde mer enn nok med meg selv.

Om man gjør seg avhengig av å få en unnskyldning gjør man seg avhengig av andre for å kunne tilgi. Noen ganger trenger man å tilgi for sin egen del, uavhengig av hva andre erkjnner eller ikke.

Men å tilgi er ikke det samme som å gi fornyet tillit.

Tilgivelse kan man velge å gi uten villkår og forbehold. Tillit er alltid noe man må gjøre seg fortjent til. Tillit blir dermed noe man ikke kan vise bare fordi man har tilgitt.

mvh

[rose23]

Det er han som burde tilgi deg. Hva med å spørre han rett ut om han har dårlig samvittighet og ønsker å tilgi deg?

[Gjest AnnaMolina]

Det er han som burde tilgi deg. Hva med å spørre han rett ut om han har dårlig samvittighet og ønsker å tilgi deg?

Denne syns jeg var litt merkelig. For hva skulle han tilgi henne for?

Tror det må bety at vi tenker forskjellig om dette ordet.

[Gjest Happiness]

Det er han som burde tilgi deg. Hva med å spørre han rett ut om han har dårlig samvittighet og ønsker å tilgi deg?

Tenker du på å be henne om tilgivelse kanskje?

[Gjest twin1]

Det er han som burde tilgi deg. Hva med å spørre han rett ut om han har dårlig samvittighet og ønsker å tilgi deg?

Du kan da ikke mene at det er han som skal tilgi henne? Du mener vel at det er han som bør -be- henne om tilgivelse vel?

[Gjest AnnaMolina]

Om man gjør seg avhengig av å få en unnskyldning gjør man seg avhengig av andre for å kunne tilgi. Noen ganger trenger man å tilgi for sin egen del, uavhengig av hva andre erkjnner eller ikke.

Men å tilgi er ikke det samme som å gi fornyet tillit.

Tilgivelse kan man velge å gi uten villkår og forbehold. Tillit er alltid noe man må gjøre seg fortjent til. Tillit blir dermed noe man ikke kan vise bare fordi man har tilgitt.

mvh

Jeg fikk lyst til å svare deg her. Dette er et tema du åpenbart har en mye mer avklart forhold til enn meg.

Jeg tenker da litt privat selv om jeg over hodet ikke kan sammenligne min barndom med dette som blir beskrevet her.

Jeg var det sorte fåret. Jeg fikk skylda for alt. Mamma var dessuten veldig hissig og jeg følte meg redd henne.

Jeg har lest ett sted at du er ikke voksen før du har tillitt dine foreldre.

Jeg er en dame på 38 år. Først de siste årene har jeg bestemt meg for å forsone meg med mine foreldre. Det har aldri vært hard krig, men jeg har unngått dem.Jeg føler det som om det er endel av det å bli voksen(jeg er kanskje litt treg:-)).Eller ting har sittet litt lenge i meg.

Jeg har en eks som kanskje kan ligne litt på denne pappan her.

På ett plan er jeg ikke sint i det hele tatt. På ett annet plan er jeg fryktelig sint det også fordi jeg er redd. Hadde jeg visst at jeg kunne slappe av. At denne dårlige siden ved min eks var borte, ja så hadde jeg tillit han hele greia. Jeg hadde ikke gått tilbake, men jeg hadde samarbeidet med han på en annen måte enn jeg gjør idag. Idag kommuniserer vi kunn via sms.

Dette tema er vagt for meg dette med tilgivelse. Hva er funksjonen? Kan man se det på denne måten at ved å tilgi så gir man slipp og får frigjort en masse energi til seg selv. At sinnet som sitter fast i kroppen bare er til ødeleggelse for oss selv. Det å tilgi kan være en måte å frigjøre seg selv på?

Det virker ufattelig å tilgi noe slikt som trådstarter her har fortalt om.

[PieLill]

Jeg fikk lyst til å svare deg her. Dette er et tema du åpenbart har en mye mer avklart forhold til enn meg.

Jeg tenker da litt privat selv om jeg over hodet ikke kan sammenligne min barndom med dette som blir beskrevet her.

Jeg var det sorte fåret. Jeg fikk skylda for alt. Mamma var dessuten veldig hissig og jeg følte meg redd henne.

Jeg har lest ett sted at du er ikke voksen før du har tillitt dine foreldre.

Jeg er en dame på 38 år. Først de siste årene har jeg bestemt meg for å forsone meg med mine foreldre. Det har aldri vært hard krig, men jeg har unngått dem.Jeg føler det som om det er endel av det å bli voksen(jeg er kanskje litt treg:-)).Eller ting har sittet litt lenge i meg.

Jeg har en eks som kanskje kan ligne litt på denne pappan her.

På ett plan er jeg ikke sint i det hele tatt. På ett annet plan er jeg fryktelig sint det også fordi jeg er redd. Hadde jeg visst at jeg kunne slappe av. At denne dårlige siden ved min eks var borte, ja så hadde jeg tillit han hele greia. Jeg hadde ikke gått tilbake, men jeg hadde samarbeidet med han på en annen måte enn jeg gjør idag. Idag kommuniserer vi kunn via sms.

Dette tema er vagt for meg dette med tilgivelse. Hva er funksjonen? Kan man se det på denne måten at ved å tilgi så gir man slipp og får frigjort en masse energi til seg selv. At sinnet som sitter fast i kroppen bare er til ødeleggelse for oss selv. Det å tilgi kan være en måte å frigjøre seg selv på?

Det virker ufattelig å tilgi noe slikt som trådstarter her har fortalt om.

Om jeg bærer nag til noen, er det noe i meg som stadig vil søke å få et oppgjør, en godtgjøring en slags tilbakebetaling av en gjeld. Det kan være et meget legitimt og rettferdig krav.

Men den personen jeg bærer nag til, viser ingen som helst planer om å innrømme skyld eller anger. Jeg kan ikke tvinge fram noen som helst form for oppgjør. Det er tomt. Ingen ting å hente. Om jeg da fortsetter på ulike måter å likevel forsøke å inndrive mitt krav, gjør jeg tapet mitt stadig større. Om jeg derimot bestemmer meg for at denne oppreisningen og rettferdigheten gir jeg opp å få tak i, slipper jeg å jage noe som ikke finnes og taper i det minste ikke mer. Dette blir en ensidig tilgivelse, som ikke rommer forsoning og ny tillit.

Når en bank avskriver en gjeld er det ikke fordi den ikke synes den har krav på pengene, eller rett til dem. Det er ganske enkelt en vurdering av at det ikke er mulig å inndrive gjelden og dermed økonomisk ulønnsomt å forsøke.

Man stoler selvsagt ikke på noen som kontinuerlig viser seg upålitelig.

Forsoning og ny tillit krever gjensidighet og innrømmelser. En tilgivelse som bygger på dette kan få langt større positive konsekvenser enn en ensidig tilgivelse. Men får man ikke alle parter med, er det selvsagt ikke mulig.

Det er langt lettere å tilgi noe som ligger i fortiden enn noe som stadig rippes opp i ved at ugjerningen gjentas eller truer med å bli gjentatt.

En eks som er og blir en drittsekk må man ha et veloverveid og nøye avmålt forhold til. Ellers legger man hodet på blokka en gang til.

Corrie Teen Bom var en nederlandsk urmaker som under andre verdenskrig skjulte jøder sammen med sin far og søster. De ble angitt og havnet i konsentrasjonsleir. Både faren og søsteren omkom. Da hun ble løslatt begynte hun å jobbe for forsoning mellom nazistene og deres offer. Hun har blant annet skrevet boken "Skjulestedet". Den er også filmatisert. Det var en dame som hadde greie på tilgivelse.

mvh

[Gjest Jente31]

Om jeg bærer nag til noen, er det noe i meg som stadig vil søke å få et oppgjør, en godtgjøring en slags tilbakebetaling av en gjeld. Det kan være et meget legitimt og rettferdig krav.

Men den personen jeg bærer nag til, viser ingen som helst planer om å innrømme skyld eller anger. Jeg kan ikke tvinge fram noen som helst form for oppgjør. Det er tomt. Ingen ting å hente. Om jeg da fortsetter på ulike måter å likevel forsøke å inndrive mitt krav, gjør jeg tapet mitt stadig større. Om jeg derimot bestemmer meg for at denne oppreisningen og rettferdigheten gir jeg opp å få tak i, slipper jeg å jage noe som ikke finnes og taper i det minste ikke mer. Dette blir en ensidig tilgivelse, som ikke rommer forsoning og ny tillit.

Når en bank avskriver en gjeld er det ikke fordi den ikke synes den har krav på pengene, eller rett til dem. Det er ganske enkelt en vurdering av at det ikke er mulig å inndrive gjelden og dermed økonomisk ulønnsomt å forsøke.

Man stoler selvsagt ikke på noen som kontinuerlig viser seg upålitelig.

Forsoning og ny tillit krever gjensidighet og innrømmelser. En tilgivelse som bygger på dette kan få langt større positive konsekvenser enn en ensidig tilgivelse. Men får man ikke alle parter med, er det selvsagt ikke mulig.

Det er langt lettere å tilgi noe som ligger i fortiden enn noe som stadig rippes opp i ved at ugjerningen gjentas eller truer med å bli gjentatt.

En eks som er og blir en drittsekk må man ha et veloverveid og nøye avmålt forhold til. Ellers legger man hodet på blokka en gang til.

Corrie Teen Bom var en nederlandsk urmaker som under andre verdenskrig skjulte jøder sammen med sin far og søster. De ble angitt og havnet i konsentrasjonsleir. Både faren og søsteren omkom. Da hun ble løslatt begynte hun å jobbe for forsoning mellom nazistene og deres offer. Hun har blant annet skrevet boken "Skjulestedet". Den er også filmatisert. Det var en dame som hadde greie på tilgivelse.

mvh

bare et lite spm til deg:)

Hvis man ikke bærer nag til "overgriperen".. har man da tilgitt?

Om jeg har forstått deg riktig, er det en forskjell på det å tilgi å vise/gi tillit..

[Gjest AnnaMolina]

Om jeg bærer nag til noen, er det noe i meg som stadig vil søke å få et oppgjør, en godtgjøring en slags tilbakebetaling av en gjeld. Det kan være et meget legitimt og rettferdig krav.

Men den personen jeg bærer nag til, viser ingen som helst planer om å innrømme skyld eller anger. Jeg kan ikke tvinge fram noen som helst form for oppgjør. Det er tomt. Ingen ting å hente. Om jeg da fortsetter på ulike måter å likevel forsøke å inndrive mitt krav, gjør jeg tapet mitt stadig større. Om jeg derimot bestemmer meg for at denne oppreisningen og rettferdigheten gir jeg opp å få tak i, slipper jeg å jage noe som ikke finnes og taper i det minste ikke mer. Dette blir en ensidig tilgivelse, som ikke rommer forsoning og ny tillit.

Når en bank avskriver en gjeld er det ikke fordi den ikke synes den har krav på pengene, eller rett til dem. Det er ganske enkelt en vurdering av at det ikke er mulig å inndrive gjelden og dermed økonomisk ulønnsomt å forsøke.

Man stoler selvsagt ikke på noen som kontinuerlig viser seg upålitelig.

Forsoning og ny tillit krever gjensidighet og innrømmelser. En tilgivelse som bygger på dette kan få langt større positive konsekvenser enn en ensidig tilgivelse. Men får man ikke alle parter med, er det selvsagt ikke mulig.

Det er langt lettere å tilgi noe som ligger i fortiden enn noe som stadig rippes opp i ved at ugjerningen gjentas eller truer med å bli gjentatt.

En eks som er og blir en drittsekk må man ha et veloverveid og nøye avmålt forhold til. Ellers legger man hodet på blokka en gang til.

Corrie Teen Bom var en nederlandsk urmaker som under andre verdenskrig skjulte jøder sammen med sin far og søster. De ble angitt og havnet i konsentrasjonsleir. Både faren og søsteren omkom. Da hun ble løslatt begynte hun å jobbe for forsoning mellom nazistene og deres offer. Hun har blant annet skrevet boken "Skjulestedet". Den er også filmatisert. Det var en dame som hadde greie på tilgivelse.

mvh

Jeg tror du er inne på mye vesentlig. Jeg tror jeg vil lese denne boken du nevner her.

[PieLill]

bare et lite spm til deg:)

Hvis man ikke bærer nag til "overgriperen".. har man da tilgitt?

Om jeg har forstått deg riktig, er det en forskjell på det å tilgi å vise/gi tillit..

Hvis man ikke bærer nag, har man tilgitt, mener jeg. Iblant kan man få seg noen overraskelser når hatet og naget man trodde man var ferdig med spretter opp igjen. Så får man heller gå en ny runde.

Og jeg mener også at man ikke nødvendigvis må bevise sin tilgivelse med å vise tillit. En slik tillit kan i sin ytterste konsekvens være katastrofal om det f.eks. fører til nye overgrep på seg selv eller andre. Tillit er noe man må gjøre seg fortjent til.

Jeg tror ikke det er mulig å tilgi om man ikke først kjenner på såretheten, raseriet og forbitrelsen. Tilgivelse har ingen ting med fortregning å gjøre.

mvh

[Gjest AnnaMolina]

bare et lite spm til deg:)

Hvis man ikke bærer nag til "overgriperen".. har man da tilgitt?

Om jeg har forstått deg riktig, er det en forskjell på det å tilgi å vise/gi tillit..

hmmm morsomt spørsmål:-) Jeg har egentlig aldri følt at jeg egentlig er sint på min eks til tross for hva han har gjort. Jeg er bare sint når jeg blir redd han. Men jeg lurer litt på om denne mangelen på sinne kan være en hemsko også. Jeg har kjent i det siste at jeg føler mer og mer sinne i forhold til han. Jeg lurer på om det egentlig er ett godt tegn. Gi slipp på dette kan jeg gjøre senere liksom:-) Vet ikke:-)

[Gjest AnnaMolina]

Hvis man ikke bærer nag, har man tilgitt, mener jeg. Iblant kan man få seg noen overraskelser når hatet og naget man trodde man var ferdig med spretter opp igjen. Så får man heller gå en ny runde.

Og jeg mener også at man ikke nødvendigvis må bevise sin tilgivelse med å vise tillit. En slik tillit kan i sin ytterste konsekvens være katastrofal om det f.eks. fører til nye overgrep på seg selv eller andre. Tillit er noe man må gjøre seg fortjent til.

Jeg tror ikke det er mulig å tilgi om man ikke først kjenner på såretheten, raseriet og forbitrelsen. Tilgivelse har ingen ting med fortregning å gjøre.

mvh

Jeg tror mangelen på sinne og eventuellt nag kan ha ganske andre og dypere psykologiske mekanismer i seg enn egentlig det å tilgi.

Jeg klarer ikke forklare det her. det er en følelse. Jeg har ikke vært sint på min eks. Jeg har tvert imot hatt empati med en så hjelpesløs handling som å slå.

I det siste når jeg ser hva slags konsekvenser dette har hatt for meg. Det har tatt lang tid å innse. Også det å se hva slags konsekvenser det har hatt for ungene mine. Så kjenner at jeg blir sint og også redd for hva jeg kan finne på å tillate. Og jeg kjenner meg sint for at jeg er blitt behandlet så stygt og at det har ødelagt så mye på min selvfølelse etc.

Jeg er rede til å slippe han jeg. Men jeg er tvunget til å holde ett vaktsomt øye i den retningen. Min tillit er helt knust til han.

Det jeg mener å si er at jeg tror det er sunt å gå igjennom sinne før man klarer å tilgi. Nettopp fordi man skal vise seg selv den respekten man fortjener.

Litt famlende men jeg tror det er noe i det.