Skal jeg la han gå?

[Gjest Alene]

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart fire år nå. Vi har det til tider veldig fint sammen og han er en kjempeålreit fyr som jeg bare unner alt godt.

Problemet er at jeg føler meg så alene i forholdet. Da vi møttes hadde han, i en alder av 26 år, aldri hatt en forhold. Jeg har stussa litt på det, men tror jeg etterhvert har funnet ut hvorfor. Han har nok rett og slett ikke tid / er ikke villig til å prioritere et forhold.

Jeg har redusert stilling pga sykdom, så det er jo naturlig at jeg er en del hjemme alene. Men han er ofte borte hele kvelder og i helger. Dette er pga "karrieren", noe jeg har godtatt, men nå har de små periodene med mye å gjøre blitt lengre og lengre perioder med svært korte mellomrom.

Problemet er ikke så mye at han fysisk ikke er tilstede, men mer at jeg føler at jeg ikke har noen å dele livet med. Når han er hjemme er han sliten og fraværende. Han engasjerer seg lite i våre felles ting,

og vi har ikke noe sosialt liv sammen. Han har sine kontakter på jobben, og jeg har min familie og venner.

Jeg merker at han har dårlig samvittighet ovenfor meg fordi han ikke har tid/overskudd til å "dyrke kjærligheten". Jeg vil ikke bebreide han for mye heller, for jeg vet hvor døra er og er nok fri til å gå hvis jeg ikke er fornøyd i forholdet..

Og det er nettopp det jeg vurderer å gjøre..

Jeg er veldig glad i han, og synes vi har det bra sammen i de periodene han har overskudd. Men det finnes vel menn der ute med 8-16 jobber og tid til å være i et forhold også? Gjør det ikke?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du er fristet av å forlate samboeren din og jakte på nye menn som kanskje oppfyller dine ønsker bedre.

Men slik jeg oppfatter forholdet ditt, vil jeg råde deg til først å ta saken opp med din samboer før du forlater han. Jakt på løsninger i forholdet. Du sier at dere har det veldig fint sammen til tider.

Jeg ser at han ikke viser mye intiativ til samvær og fellesskap.

Men har du selv vært flink til å fortelle han hva du ønsker og vil?

Det er avgjørende for et samliv at partene vet om hverandres trivsel og misnøye. Men det må kommuniseres.

[ruffen23897]

Jeg er en mann som passer relativt godt inn i din beskrivelse. Selv er jeg forlatt to ganger etter lengre forhold, mye på grunn, tror jeg, av slike forhold som du er inne på. Selv synes jeg forholdene, spesielt mitt siste som tok slutt for et par måneder siden, hadde fortjent noe mer utholdenhet og vilje fra min samboers side. I vårt tilfelle er det også et felles barn med i bildet, noe som burde være enda en grunn til å ikke gi opp så fort.

Det er vondt å bli forlatt av en man elsker. Vet ikke om jeg er i stand til å gi noen gode råd, men kan stille noen spørsmål som sikkert sier litt om hvordan jeg føler.

Hvordan er det med økonomien? Er det du som legger press på ham direkte eller indirekte slik at han føler han må arbeide mye for å tjene nok penger til å forsørge dere? Bidrar du selv tilstrekkelig til det felles underholdet? Engasjerer du deg noe i hans hverdag, viser du at du bryr deg om hvordan han har det på jobb og hjemme?

Hvordan er det med felles venner? Har du engasjert deg i forhold til hans venner? Tillater du ham å gå ut med sine venner? Tillater du ham å ha egne interesser? Gjør du selv noe for å engasjere deg i interessante ting som kan live opp hverdagen, hobbyer etc. - det kan være fornuftig synes jeg om man ikke er sammen om alt - men selvsagt noen felles interesser bør man ha - om ikke annet så får man prøve å være med på ting selv om man egentlig ikke i utgangspunktet er så interessert. Hiv ut tv og data og gjør noe sammen.

[Gjest også mest alene]

Min mann er akkurat som din. Han jobber og jobber, og hvis han ikke jobber, så driver han med en altoppslukende hobby som tar resten av hans tid. Vi har et felles barn på 8 måneder, og det er mest pga ham at jeg ikke har funnet ut hvor døra er ennå... Hvis du har prøvd å gjøre som "ruffen" under her sier, og likevel ikke kommer noen vei, da er det bare å gå.

Det er lett å bli så opphengt i sine egne følelser at man ikke ser den andre lenger. Prøv å følge de rådene "ruffen" gir, - engasjer deg så mye som mulig i mannen din sitt liv og interesser. Man kan godt gjøre noe man egentlig ikke har lyst til for å føye hverandre av og til. Hvis du gir like mye som du vil ha (helst litt mer), så prøver du ihvertfall. Og hjelper ikke det, så er det jo ikke så mye _mer_ man kan gjøre.

Jeg har prøvd (og prøvd og prøvd...). Men ingenting har nyttet. Jeg er og blir den som er lettest å svikte for mannen min. Han er bare hjemme for å spise og sove...

Og jeg gidder ikke prøve lenger. Han forandrer seg aldri. Prioriteringene hans kommer aldri til å gå i vårt barns og min favør, og det må jeg bare finne meg i... Men det spørs hvor lenge det går.