Verdiløst med debrifing. Link.

[PieLill]

Hvem er du, som skriver under anonymt nick i dag?

Jeg snakker om _naturlige_ kriser som er en del av ethvert menneskes liv. Jeg snakker ikke om angst som patologisk tilstand, eller hva man skulle gjøre dersom man ble forelsket i en autoritetsperson.

Selv om det henger sammen, så mener jeg at man må akseptere å oppleve tap og ulykker i løpet av et liv. Jeg skiller mellom noe som altså er en del av livet, og noe annet som har utviklet seg til sykdom.

Det er ikke dermed sagt at man ikke skal få hjelp dersom man opplever vanskelige ytre ting, men det må vel være greit å se på hvor stor nytte folk har av det generelt sett.

Jeg synes det blir kunstig og skille mellom "naturlige" kriser og "patologisk" angst. Sykdom er også en naturlig del av livet.

Jeg mener at ting bør vurderes primært ut fra de symptomer, plager og problemer som framkommer på kort og lang sikt, ikke ensidig ut fra hva man anser som årsaken.

Det blir helt feil å gjøre "naturlig" ekvivalent med uproblematisk, ignorerbart og ikke nødvendig og behandle / lindre.

Hva som er god hjelp, blir en annen diskusjon. Men å hevde at noe ikke trenger behandling fordi man definerer det som "naturlig", er ingen god vei å gå.

mvh

[Gjest Happiness]

Jeg synes det blir kunstig og skille mellom "naturlige" kriser og "patologisk" angst. Sykdom er også en naturlig del av livet.

Jeg mener at ting bør vurderes primært ut fra de symptomer, plager og problemer som framkommer på kort og lang sikt, ikke ensidig ut fra hva man anser som årsaken.

Det blir helt feil å gjøre "naturlig" ekvivalent med uproblematisk, ignorerbart og ikke nødvendig og behandle / lindre.

Hva som er god hjelp, blir en annen diskusjon. Men å hevde at noe ikke trenger behandling fordi man definerer det som "naturlig", er ingen god vei å gå.

mvh

Ja, for hvordan vite akkurat når en sorg går over fra å være naturlig til patologisk?

Og enhver i sorg må prøve å forebygge slik at det ikke skjer.

Også her har samfunnet en oppgave, og det er jo en av grunnene til den formidable satsingen enkelte prestegjeld gjør på sorggrupper av ymse slag. Og utdanning av diakoner.

Det kan være en fin balansegang mellom det naturlige og det patologiske/usunne.

[PieLill]

Ja, for hvordan vite akkurat når en sorg går over fra å være naturlig til patologisk?

Og enhver i sorg må prøve å forebygge slik at det ikke skjer.

Også her har samfunnet en oppgave, og det er jo en av grunnene til den formidable satsingen enkelte prestegjeld gjør på sorggrupper av ymse slag. Og utdanning av diakoner.

Det kan være en fin balansegang mellom det naturlige og det patologiske/usunne.

Jeg tenker på sorg, eller litt mer generelt 'krisereaksjon', som omtrent det samme som en fysisk skade / ulykke. Man kan få noen blåmerker og skrubbsår. Man kan få forstuinger og sår som trenger og bli sydd. Man kan få kompliserte brudd og livstruende skader på indre organer. Men alt dette er like 'naturlig' som en psykisk sorg eller annen krisereaksjon.

Hendelsesforløpet kan si noe om den statiskiske muligheten for lettere eller mer alvorlig skade. Men man kan ikke stille diagnosen ved å bare undersøke ulykkesstedet. Det er ved å rette fokuset på personen det gjelder man kan bedømme skadeomfag.

Derfor synes jeg det blir meningsløst å kategorisere når man kan trenge profesjonell hjelp ut fra årsak i stedet for virkning.

Jeg har problemer med å skjønne at når man er sliten, nedstemt, umotivert og lei pga sorg skal man benytte nettverk og ikke belemre helsevesnet. Men når man har nøyaktig den samme sinnstemning av noe helsevesnet velger å definere som depresjon, må man på død og liv ikke ty til et inkompetent nettverk. Da er det bare proffen som gjelder.

Jeg synes grensene som trekkes blir temmelig kunstige.

mvh

[PieLill]

Ja visst - enig med deg. Jeg ville bare si noe positivt om kriseteamene generelt

Vel talt!

;-)

mvh

[PieLill]

Jeg syns det er flott at vi har et godt velfedssamfunn her i Norge som prøver å hjelpe alle når livet butter imot. Men bakdelen med at det offentlige skal gå inn og dekke alle behov er at i enkelte familier blir det slik at man liksom mener at det offentlige skal løse ALT. Det fratar oss mennesker alminnelig ansvar og mennesklig omsorg for hverandre.

Som min mor som mente at mine sønner trengte krisepsykiatri etter at deres søster forsøkte et selvmord. Nei svarte jeg. De trenger at noen bryr seg og viser det. de trenger at familien viser dem omsorg og nå som fokuset er sterkt på eldstemann hos meg så kunne kanskje besteforeldrene fokusert litt på de to andre. Sånn er det ikke i min familie. Mamma snakker om at de andre også trenger oppmerksomhet og at jeg derfor skal søke psykologhjelp til dem også. HALLO. Man går ikke til psykolog for å få oppmerksomhet.

Jeg kjenner jeg blir sint av den holdningen om at velferdsamfunnet skal ordne opp i alt mulig. Nettopp fordi min familie kanskje litt ekstremt forholder seg til det slik. Samfunnet kan umulig dekke inn det behovet mennesker har for omsorg seg imellom. Bare noen tanker. Vet ikke om det passer helt til tema.

Men jeg syns kanskje at det er litt sånn. Når folk kommer i krise så trenger man kanskje heller alminnelig og fin omsorg fra sine nærmeste. (om man har noen da)

Den støtter jeg.

Når man er i en traumatisk og sårbar situasjon er ikke nye mennesker å forholde seg til det man som regel lengter mest etter. Da ønsker man seg de som kjenner en så godt at man ikke trenger å forklare så mye.

Selv den dyktigste terapeut med de aller beste menneskelige egenskaper, kan da oppleves som en ubehagelig og forstyrrende inntrenger.

mvh

[Gjest Androdine]

Jeg synes det blir kunstig og skille mellom "naturlige" kriser og "patologisk" angst. Sykdom er også en naturlig del av livet.

Jeg mener at ting bør vurderes primært ut fra de symptomer, plager og problemer som framkommer på kort og lang sikt, ikke ensidig ut fra hva man anser som årsaken.

Det blir helt feil å gjøre "naturlig" ekvivalent med uproblematisk, ignorerbart og ikke nødvendig og behandle / lindre.

Hva som er god hjelp, blir en annen diskusjon. Men å hevde at noe ikke trenger behandling fordi man definerer det som "naturlig", er ingen god vei å gå.

mvh

Det var heller ikke det jeg hevdet. Men nå snakket vi om nyttverdien av krisehjelp - og jeg prøvde bare å belyse at noe tilhører livet, noe annet kan utvikles til patologi - og når det er fare for det, bør det ringe en varselklokke. Jeg har ikke sagt noe om at årsaken skal rettferdiggjøre behandlingen. Vi er jo så ulike.

[Gjest Androdine]

Jeg tenker på sorg, eller litt mer generelt 'krisereaksjon', som omtrent det samme som en fysisk skade / ulykke. Man kan få noen blåmerker og skrubbsår. Man kan få forstuinger og sår som trenger og bli sydd. Man kan få kompliserte brudd og livstruende skader på indre organer. Men alt dette er like 'naturlig' som en psykisk sorg eller annen krisereaksjon.

Hendelsesforløpet kan si noe om den statiskiske muligheten for lettere eller mer alvorlig skade. Men man kan ikke stille diagnosen ved å bare undersøke ulykkesstedet. Det er ved å rette fokuset på personen det gjelder man kan bedømme skadeomfag.

Derfor synes jeg det blir meningsløst å kategorisere når man kan trenge profesjonell hjelp ut fra årsak i stedet for virkning.

Jeg har problemer med å skjønne at når man er sliten, nedstemt, umotivert og lei pga sorg skal man benytte nettverk og ikke belemre helsevesnet. Men når man har nøyaktig den samme sinnstemning av noe helsevesnet velger å definere som depresjon, må man på død og liv ikke ty til et inkompetent nettverk. Da er det bare proffen som gjelder.

Jeg synes grensene som trekkes blir temmelig kunstige.

mvh

Jeg mente det ikke så "svart-hvitt". Men hvor mye behandling og kriseintervensjon kan hjelpe ved naturlige reaksjoner? Hva er nytteverdien, er det jeg lurer på. Kanskje bedre å si "naturlige reaksjoner", enn naturlige kriser. Vi er vel alle ulike, men det finnes vel grenseoppganger på hva som er en vanlig reaksjon og hva som blir en del av et sykdomsmønster.

[PieLill]

Jeg mente det ikke så "svart-hvitt". Men hvor mye behandling og kriseintervensjon kan hjelpe ved naturlige reaksjoner? Hva er nytteverdien, er det jeg lurer på. Kanskje bedre å si "naturlige reaksjoner", enn naturlige kriser. Vi er vel alle ulike, men det finnes vel grenseoppganger på hva som er en vanlig reaksjon og hva som blir en del av et sykdomsmønster.

For meg er kreft, fluesopp, harsj, brunost, beinbrudd, jordskjelv, blåsyre, sorg og psykisk sykdom akkurat like "naturlig". Jeg har allergi mot å definere noen deler av livet som naturlig og andre ikke. Er (p)sykdom, som rammer alle mennesker på en eller annen måte i løpet av livet, i så fall unaturlig.

Det er akkurat like naturlig at noen blir (p)syke som at noen dør. Jeg synes det blir helt feil å definere noen av de plagene og problemene som livet byr på som naturlige. Det at noe er "naturlig" betyr ikke at det er uproblematisk og at det beste er å "la naturen gå sin gang" uten å intervenere. All moderne medisin handler nettopp om å ikke la naturen gå sin gang uforstyrret, men å så langt det er mulig styre ting i den rettningen vi ønsker. Lege og _lindre_.

Når man bruker ordet 'naturlig' i denne sammenhengen menes det svært ofte 'hva folk bør tåle uten å kny'.

Mensplager og mange andre typiske kvinneplager har en tendens til å bli definert som 'naturlige', derfor finnes det minimal motivasjon i helsevesnet for å avhjelpe dette, selv om det for noen kan være invalidiserende.

Menns ereksjonsproblemer har aldri blitt definert som 'naturlige'. Derfor finnes det også hjelpemidler, medisiner, lite overpsykologisering og stadig ny forskning.

Derfor synes jeg det er svært uhelig å snakke om en 'naturlig' sorg, når det innbakt i konseptet hevdes at en depresjon ikke er like naturlig. Og det også impliseres at det er det "ikke naturlige" som skal avhjelpes.

"Naturlig" er for tiden et av de mest missbrukte begrepene som finnes.

mvh

[Gjest Happiness]

For meg er kreft, fluesopp, harsj, brunost, beinbrudd, jordskjelv, blåsyre, sorg og psykisk sykdom akkurat like "naturlig". Jeg har allergi mot å definere noen deler av livet som naturlig og andre ikke. Er (p)sykdom, som rammer alle mennesker på en eller annen måte i løpet av livet, i så fall unaturlig.

Det er akkurat like naturlig at noen blir (p)syke som at noen dør. Jeg synes det blir helt feil å definere noen av de plagene og problemene som livet byr på som naturlige. Det at noe er "naturlig" betyr ikke at det er uproblematisk og at det beste er å "la naturen gå sin gang" uten å intervenere. All moderne medisin handler nettopp om å ikke la naturen gå sin gang uforstyrret, men å så langt det er mulig styre ting i den rettningen vi ønsker. Lege og _lindre_.

Når man bruker ordet 'naturlig' i denne sammenhengen menes det svært ofte 'hva folk bør tåle uten å kny'.

Mensplager og mange andre typiske kvinneplager har en tendens til å bli definert som 'naturlige', derfor finnes det minimal motivasjon i helsevesnet for å avhjelpe dette, selv om det for noen kan være invalidiserende.

Menns ereksjonsproblemer har aldri blitt definert som 'naturlige'. Derfor finnes det også hjelpemidler, medisiner, lite overpsykologisering og stadig ny forskning.

Derfor synes jeg det er svært uhelig å snakke om en 'naturlig' sorg, når det innbakt i konseptet hevdes at en depresjon ikke er like naturlig. Og det også impliseres at det er det "ikke naturlige" som skal avhjelpes.

"Naturlig" er for tiden et av de mest missbrukte begrepene som finnes.

mvh

Jeg synes det er interessant det du skriver.

Etter dette samlivsbruddet har jo jeg gått igjennom noe som veldig mange mennesker har gått igjennom. Og det er som om selve ordet samlivsbrudd legger rammer for hva det innebærer i et menneskes liv. Så enkelt er det ikke. For uansett hva folk vil si om at dette er normalt og vanlig, vet jeg at dette har vært traumatisk for meg. Og i ordets rette forstand. Basert på hvem jeg er, min personlighet, min historie, mine diagnoser(PTSD og GADen)) og andre omstendigheter.

Likevel klassifiseres dette som en "naturlig" sorg, og det skal helst gå fint av seg selv. "Kjærlighetssorgbiten" er jeg enig i er temmelig allmennmenneskelig og sikkert gjengs for mange av oss. Men jeg har hatt mange depresjoner som har vært mindre hjelpetrengende enn denne "sorgen".

Det kan lett bli noe patologisk ut av denne sorgen og dette bruddet for meg(og det er det muligens også) og jeg jobber veldig hardt for at den ikke skal bli/forbli det. Spesielt siden den profesjonelle hjelpen ikke er der akkurat nå.

Mine venner sier det også, at dette trenger jeg profesjonell hjelp med. For mye som vever seg sammen til at de føler deres støtte er hjelpende nok. De føler de kommer til kort som støttespillere.

[Gjest Androdine]

For meg er kreft, fluesopp, harsj, brunost, beinbrudd, jordskjelv, blåsyre, sorg og psykisk sykdom akkurat like "naturlig". Jeg har allergi mot å definere noen deler av livet som naturlig og andre ikke. Er (p)sykdom, som rammer alle mennesker på en eller annen måte i løpet av livet, i så fall unaturlig.

Det er akkurat like naturlig at noen blir (p)syke som at noen dør. Jeg synes det blir helt feil å definere noen av de plagene og problemene som livet byr på som naturlige. Det at noe er "naturlig" betyr ikke at det er uproblematisk og at det beste er å "la naturen gå sin gang" uten å intervenere. All moderne medisin handler nettopp om å ikke la naturen gå sin gang uforstyrret, men å så langt det er mulig styre ting i den rettningen vi ønsker. Lege og _lindre_.

Når man bruker ordet 'naturlig' i denne sammenhengen menes det svært ofte 'hva folk bør tåle uten å kny'.

Mensplager og mange andre typiske kvinneplager har en tendens til å bli definert som 'naturlige', derfor finnes det minimal motivasjon i helsevesnet for å avhjelpe dette, selv om det for noen kan være invalidiserende.

Menns ereksjonsproblemer har aldri blitt definert som 'naturlige'. Derfor finnes det også hjelpemidler, medisiner, lite overpsykologisering og stadig ny forskning.

Derfor synes jeg det er svært uhelig å snakke om en 'naturlig' sorg, når det innbakt i konseptet hevdes at en depresjon ikke er like naturlig. Og det også impliseres at det er det "ikke naturlige" som skal avhjelpes.

"Naturlig" er for tiden et av de mest missbrukte begrepene som finnes.

mvh

Jo, forstår poenget ditt og er tildels enig. Men for at noe skal være unormalt, så må noe være normalt. For at noe skal være friskt, må noe være sykt, eller psykt. Kanskje jeg skal avklare hva jeg mener med begrepet naturlig.

Jeg mener at det kan være like naturlig å ha en psykisk lidelse som en sorg i kjølvannet av feks et dødsfall. Begge deler har opprinnelse i noe man kan forstå. Begge deler kan være like vanskelig.

Men skal man begynne å behandle alt som er en normal del av livet, så er jeg redd det blir et hysteri og en opphausing som ikke akkurat gjør det noe bedre for den det gjelder. Selvfølgelig reagerer vi veldig forskjellig siden vi er individer.

Jeg tror likevel en (uheldig) oppdeling av hva som er noenlunde normalt og hva som ikke er det kan være et godt verktøy i terapisammenheng. Men det blir jo feil om man skal bruke dette til å sette noen i en bås eller forhåndsdømme.

Jeg vet ikke hva som er rett eller feil. Bare noen tanker jeg fikk.

[Gjest Happiness]

Den støtter jeg.

Når man er i en traumatisk og sårbar situasjon er ikke nye mennesker å forholde seg til det man som regel lengter mest etter. Da ønsker man seg de som kjenner en så godt at man ikke trenger å forklare så mye.

Selv den dyktigste terapeut med de aller beste menneskelige egenskaper, kan da oppleves som en ubehagelig og forstyrrende inntrenger.

mvh

Har man derimot et veldig lite nettverk er det enda viktigere med profesjonell hjelp av et eller annet slag. Nye venner er stort sett ikke interessert i å være klagemur for noen som de nettopp har blitt kjent med.

Og de få en har kan en ikke bruke helt opp.

[Gjest Androdine]

Jeg synes det er interessant det du skriver.

Etter dette samlivsbruddet har jo jeg gått igjennom noe som veldig mange mennesker har gått igjennom. Og det er som om selve ordet samlivsbrudd legger rammer for hva det innebærer i et menneskes liv. Så enkelt er det ikke. For uansett hva folk vil si om at dette er normalt og vanlig, vet jeg at dette har vært traumatisk for meg. Og i ordets rette forstand. Basert på hvem jeg er, min personlighet, min historie, mine diagnoser(PTSD og GADen)) og andre omstendigheter.

Likevel klassifiseres dette som en "naturlig" sorg, og det skal helst gå fint av seg selv. "Kjærlighetssorgbiten" er jeg enig i er temmelig allmennmenneskelig og sikkert gjengs for mange av oss. Men jeg har hatt mange depresjoner som har vært mindre hjelpetrengende enn denne "sorgen".

Det kan lett bli noe patologisk ut av denne sorgen og dette bruddet for meg(og det er det muligens også) og jeg jobber veldig hardt for at den ikke skal bli/forbli det. Spesielt siden den profesjonelle hjelpen ikke er der akkurat nå.

Mine venner sier det også, at dette trenger jeg profesjonell hjelp med. For mye som vever seg sammen til at de føler deres støtte er hjelpende nok. De føler de kommer til kort som støttespillere.

Ja. Jeg synes ikke det er rart at et samlivsbrudd har vært traumatisk når du har en del problemer fra før. Det var sånn ca noe sånt som skjedde med meg og. Fikk kommentarer at nå har det gått 6. mnd siden og derfør burde jeg nå være ferdig med det. Men jeg måtte gå i behandling for å forstå at jeg reagerte naturlig på en unaturlig situasjon (om man kan si noe sånt) - så skjønner jo at det er vanskelige grenseoppganger. Et samlivsbrudd for deg vil kanskje bety noe helt annet enn om det skjedde meg, ut i fra fortid, tilleggsbelastninger, genetisk disposisjon, individuelle egenskaper osv osv osv..

Derfor synes jeg det er så utrolig flåsete når folk sier hvordan de mener jeg bør reagere, for da tenker jo de det bare ut i fra seg selv og sin egen synsvinkel.

[Gjest Androdine]

Den støtter jeg.

Når man er i en traumatisk og sårbar situasjon er ikke nye mennesker å forholde seg til det man som regel lengter mest etter. Da ønsker man seg de som kjenner en så godt at man ikke trenger å forklare så mye.

Selv den dyktigste terapeut med de aller beste menneskelige egenskaper, kan da oppleves som en ubehagelig og forstyrrende inntrenger.

mvh

Enig med deg. Om jeg har det virkelig vondt, så hjellper det meg ikke å ringe feks Mental Helse. Det hjelper sikkert mange, men jeg må snakke med noen jeg har et godt forhold til.

[Gjest Happiness]

Ja. Jeg synes ikke det er rart at et samlivsbrudd har vært traumatisk når du har en del problemer fra før. Det var sånn ca noe sånt som skjedde med meg og. Fikk kommentarer at nå har det gått 6. mnd siden og derfør burde jeg nå være ferdig med det. Men jeg måtte gå i behandling for å forstå at jeg reagerte naturlig på en unaturlig situasjon (om man kan si noe sånt) - så skjønner jo at det er vanskelige grenseoppganger. Et samlivsbrudd for deg vil kanskje bety noe helt annet enn om det skjedde meg, ut i fra fortid, tilleggsbelastninger, genetisk disposisjon, individuelle egenskaper osv osv osv..

Derfor synes jeg det er så utrolig flåsete når folk sier hvordan de mener jeg bør reagere, for da tenker jo de det bare ut i fra seg selv og sin egen synsvinkel.

Samtidig er det noe litt behagelig over å oppleve noe "normalt", synes jeg. Siden jeg har opplevd så mye som ikke har vært så vanlig for de fleste. Og som har vært vanskelig for mange å forholde seg til. Tross alt er det lettere for folk å kommunisere med meg oppe i denne livskrisen enn i enkelte andre jeg har hatt.

Så får det heller være at de bare ser en liten del av det. Jeg kan ikke gjøre så mye med det. Og det er jo greit også at en del mennesker ikke ser hele driten. Da er det lettere å feike en slags tilstand av oppegåenhet de dagene det er like før jeg legger inn årene:o)

Jeg føler at primærlegen min skjønner dette er hardt, for han setter opp timer i hytt og pine for å følge meg opp. Og det har han ikke gjort tidligere. Jeg tror han synes det har toppet seg vel mye opp i livet mitt nå. Han ser bruddet i sammenheng med andre ting som har skjedd de siste årene når jeg har gått hos ham. Det positive er at det virker som om han ser meg bedre og tar meg mer på alvor. Han er ikke nedlatende og bedrevitende på samme måte som jeg kanskje følte han var før.

[PieLill]

Har man derimot et veldig lite nettverk er det enda viktigere med profesjonell hjelp av et eller annet slag. Nye venner er stort sett ikke interessert i å være klagemur for noen som de nettopp har blitt kjent med.

Og de få en har kan en ikke bruke helt opp.

Helt enig.

Helsevesnet har et langt bedre system for å fange opp og ta seg av slike ting nå enn for bare noen år siden, selv om det ennå er en lang vei å gå. Det synes jeg er gledelig.

mvh

[PieLill]

Jo, forstår poenget ditt og er tildels enig. Men for at noe skal være unormalt, så må noe være normalt. For at noe skal være friskt, må noe være sykt, eller psykt. Kanskje jeg skal avklare hva jeg mener med begrepet naturlig.

Jeg mener at det kan være like naturlig å ha en psykisk lidelse som en sorg i kjølvannet av feks et dødsfall. Begge deler har opprinnelse i noe man kan forstå. Begge deler kan være like vanskelig.

Men skal man begynne å behandle alt som er en normal del av livet, så er jeg redd det blir et hysteri og en opphausing som ikke akkurat gjør det noe bedre for den det gjelder. Selvfølgelig reagerer vi veldig forskjellig siden vi er individer.

Jeg tror likevel en (uheldig) oppdeling av hva som er noenlunde normalt og hva som ikke er det kan være et godt verktøy i terapisammenheng. Men det blir jo feil om man skal bruke dette til å sette noen i en bås eller forhåndsdømme.

Jeg vet ikke hva som er rett eller feil. Bare noen tanker jeg fikk.

La du merke til hvordan du nesten umerkelig knyttet sammen "naturlig" og "normalt" og brukte dem som synonymer?

;-)

Både naturlig og normalt er ord som er befengt med utrolig mange bevisste og ubevisste assosiasjoner. Likedan våre forestillinger om hva som er traumatiserende og ikke.

Derfor er jeg en ivrig tilhenger av å beskrive hendelser og hvordan de påvirker et menneske framfor å putte de i standardiserte graderingsbåser som naturlig, normal, unormal etc. for å bedømme alvorlighetsgrad og hjelpebehov.

Et traumatisk dødsfall, sier mer enn bare dødsfall. En opprivende skillsmisse, forteller mer enn bare skillsmisse. I forhold til fysiske påkjenninger er vi langt flinkere til å gjøre slike nyanseringer.

Når man derimot skal forsøke å forstå sine reaksjoner i forhold til en påkjenning / et traume kan både normal og naturlig være gode begreper. Det kan være en lettelse å få vite at man ikke holder på å miste vettet, men at det tvert imot er en viktig bit i en god bearbeidingsstrategi og hvorfor. At noe er naturlig eller normalt kan gjøre det lettere å forstå, men det blir ikke av den grunn nødvendigvis noe lettere å håndtere.

mvh

[PieLill]

Jeg synes det er interessant det du skriver.

Etter dette samlivsbruddet har jo jeg gått igjennom noe som veldig mange mennesker har gått igjennom. Og det er som om selve ordet samlivsbrudd legger rammer for hva det innebærer i et menneskes liv. Så enkelt er det ikke. For uansett hva folk vil si om at dette er normalt og vanlig, vet jeg at dette har vært traumatisk for meg. Og i ordets rette forstand. Basert på hvem jeg er, min personlighet, min historie, mine diagnoser(PTSD og GADen)) og andre omstendigheter.

Likevel klassifiseres dette som en "naturlig" sorg, og det skal helst gå fint av seg selv. "Kjærlighetssorgbiten" er jeg enig i er temmelig allmennmenneskelig og sikkert gjengs for mange av oss. Men jeg har hatt mange depresjoner som har vært mindre hjelpetrengende enn denne "sorgen".

Det kan lett bli noe patologisk ut av denne sorgen og dette bruddet for meg(og det er det muligens også) og jeg jobber veldig hardt for at den ikke skal bli/forbli det. Spesielt siden den profesjonelle hjelpen ikke er der akkurat nå.

Mine venner sier det også, at dette trenger jeg profesjonell hjelp med. For mye som vever seg sammen til at de føler deres støtte er hjelpende nok. De føler de kommer til kort som støttespillere.

Du sier noe.

Våre definisjoner av normalt og naturlig er sterkt kulturelt betinget.

For så få år siden at jeg husker det syntes vi fryktelig synd på barn som hadde skilte foreldre. Det var en av de ultimate ulykker for et barn. Å splitte opp et barns hverdag med en uke her og en uke der, ville vært utenkelig. I dag er dette så vanlig at man regner det blant de ting man skal takle uten alt for store viderverdigheter.

I noen kulturer er voldtekt tragisk nok nesten normalt. De har nok en helt annen måte å forholde seg til det enn i vår kultur.

Rammen 'skillsmisse' hadde for få tiår tilbake et annet sett av forestillinger og forventninger enn det har nå. Kanskje ville du kjent deg igjen i en av de "gamle" definisjonene.

Konklusjonen min blir stadig vekk at det blir helt nødvendig og tenke individ framfor båser.

mvh

[Gjest Androdine]

La du merke til hvordan du nesten umerkelig knyttet sammen "naturlig" og "normalt" og brukte dem som synonymer?

;-)

Både naturlig og normalt er ord som er befengt med utrolig mange bevisste og ubevisste assosiasjoner. Likedan våre forestillinger om hva som er traumatiserende og ikke.

Derfor er jeg en ivrig tilhenger av å beskrive hendelser og hvordan de påvirker et menneske framfor å putte de i standardiserte graderingsbåser som naturlig, normal, unormal etc. for å bedømme alvorlighetsgrad og hjelpebehov.

Et traumatisk dødsfall, sier mer enn bare dødsfall. En opprivende skillsmisse, forteller mer enn bare skillsmisse. I forhold til fysiske påkjenninger er vi langt flinkere til å gjøre slike nyanseringer.

Når man derimot skal forsøke å forstå sine reaksjoner i forhold til en påkjenning / et traume kan både normal og naturlig være gode begreper. Det kan være en lettelse å få vite at man ikke holder på å miste vettet, men at det tvert imot er en viktig bit i en god bearbeidingsstrategi og hvorfor. At noe er naturlig eller normalt kan gjøre det lettere å forstå, men det blir ikke av den grunn nødvendigvis noe lettere å håndtere.

mvh

De er ikke synonymer, men det er lett å blande dem sammen. Det var derfor jeg skrev hva jeg mente de de forskjellige begrepene.

Det jeg prøver å si, eller jeg stiller spørsmål ved er i hvor stor grad krisepsykiatri er hensiktsmessig ved ting som _naturlig_ hører livet til, som feks dødsfall. Jeg mener at først når dette kan bli til et stort problem for vedkommende, at behandling er nødvendig. Hvorfor skal vi på død og liv behandle alt mulig? Kriser og tap er en del av livet. Jeg tror at det å utvikle medisiner for alt og drive overbehandling bare minker toleranseterskelen for hvilke forventninger vi har til å klare ting også selv. Det kan sammenlignes med dagens medisinindustri. Det finnes snart ikke noe som ikke kan bli behandlet med medisiner. Vi trenger støtte og hjelp til alt.

De fleste går gjennom livet, det være seg samlivsbrudd, tap ved dødsfall osv uten profesjonell hjelp. I disse tilfellene har kanskje vedk gode relasjoner til venner og familie som er en god støtte

Å oppleve sorgprosesser er noe de fleste bare må forholde seg til. Det har en naturlig inngang og naturlig utgang. Når sorgen blir patologisk, så er den ikke naturlig lenger, men har blitt til en sykdom. For å komme videre er det nødvendig med behandling.

Så klart er det vanskelig å skille mellom naturlig/unaturlig, normal/unormal, men det er likevel noe vi er avhengig av om terapi skal ha noen funksjon.

Vi er ulike og takler ting ulikt og til syvende og sist er det bare personen det gjelder som kan bestemme om han trenger profesjonell hjelp eller har nok støtte i familie og venner.

Jeg kan tenke meg følgende reaksjon: Dersom man ved en krise får tredd behandlingsapparatet nedover hodet, så er det lett å enten bli aggressiv, irritert, eller man kan bli usikker og tenke: "Dette klarer jeg ikke selv, dette må være virkelig ille, siden de sier at jeg trenger prof hjelp". Det blir stigmatisering på en måte.

Jeg vet ikke. Et samfunn hvor det er en medisin for alt og skal ha en behandling for, det blir et samfunn som egentlig stadig vil få det verre.

[Gjest Androdine]

Du sier noe.

Våre definisjoner av normalt og naturlig er sterkt kulturelt betinget.

For så få år siden at jeg husker det syntes vi fryktelig synd på barn som hadde skilte foreldre. Det var en av de ultimate ulykker for et barn. Å splitte opp et barns hverdag med en uke her og en uke der, ville vært utenkelig. I dag er dette så vanlig at man regner det blant de ting man skal takle uten alt for store viderverdigheter.

I noen kulturer er voldtekt tragisk nok nesten normalt. De har nok en helt annen måte å forholde seg til det enn i vår kultur.

Rammen 'skillsmisse' hadde for få tiår tilbake et annet sett av forestillinger og forventninger enn det har nå. Kanskje ville du kjent deg igjen i en av de "gamle" definisjonene.

Konklusjonen min blir stadig vekk at det blir helt nødvendig og tenke individ framfor båser.

mvh

Vi kan jo til slutt begynne å stille oss spørsmål om hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig. Det finnes ingen objektiv sannhet og det er kulturelle forskjeller. Men vi mennsker - i all får utrilstrekkelighet - har ikke noe annet valg enn å lage lover og regler, drive behandlig etter beste evne ut i fra visse kriterier.

Det er det som driver et samfunn fremover. I motsatt fall blir jo det anarki. Vi trenger "et lim" som holder det sammen, men hvor "sant" ting er, kan egentlig ingen svare på. Det er en subjektiv ting. Så vi prøver etter fattig evne, ved hjelp av forskning osv. Men mennesker, det er vi og det forblir vi.

[Gjest alt var mye bedre under krigen]

De er ikke synonymer, men det er lett å blande dem sammen. Det var derfor jeg skrev hva jeg mente de de forskjellige begrepene.

Det jeg prøver å si, eller jeg stiller spørsmål ved er i hvor stor grad krisepsykiatri er hensiktsmessig ved ting som _naturlig_ hører livet til, som feks dødsfall. Jeg mener at først når dette kan bli til et stort problem for vedkommende, at behandling er nødvendig. Hvorfor skal vi på død og liv behandle alt mulig? Kriser og tap er en del av livet. Jeg tror at det å utvikle medisiner for alt og drive overbehandling bare minker toleranseterskelen for hvilke forventninger vi har til å klare ting også selv. Det kan sammenlignes med dagens medisinindustri. Det finnes snart ikke noe som ikke kan bli behandlet med medisiner. Vi trenger støtte og hjelp til alt.

De fleste går gjennom livet, det være seg samlivsbrudd, tap ved dødsfall osv uten profesjonell hjelp. I disse tilfellene har kanskje vedk gode relasjoner til venner og familie som er en god støtte

Å oppleve sorgprosesser er noe de fleste bare må forholde seg til. Det har en naturlig inngang og naturlig utgang. Når sorgen blir patologisk, så er den ikke naturlig lenger, men har blitt til en sykdom. For å komme videre er det nødvendig med behandling.

Så klart er det vanskelig å skille mellom naturlig/unaturlig, normal/unormal, men det er likevel noe vi er avhengig av om terapi skal ha noen funksjon.

Vi er ulike og takler ting ulikt og til syvende og sist er det bare personen det gjelder som kan bestemme om han trenger profesjonell hjelp eller har nok støtte i familie og venner.

Jeg kan tenke meg følgende reaksjon: Dersom man ved en krise får tredd behandlingsapparatet nedover hodet, så er det lett å enten bli aggressiv, irritert, eller man kan bli usikker og tenke: "Dette klarer jeg ikke selv, dette må være virkelig ille, siden de sier at jeg trenger prof hjelp". Det blir stigmatisering på en måte.

Jeg vet ikke. Et samfunn hvor det er en medisin for alt og skal ha en behandling for, det blir et samfunn som egentlig stadig vil få det verre.

Jeg tror det er uhyre sjelden at folk blir pådyttet behandlingstilbud/støtte i etterkant av alvorlige hendelser i livet - og det bør de selvfølgelig heller ikke.

Mye av det du skriver er fornuftig, men tatt i betraktning andre ting du har skrevet her de siste ukene, så er det litt vanskelig å ikke lese det du skriver som en form for "det er slike som jeg som bør få tilbud om behandling, ikke de som bare har opplevd et dødsfall etc." Eller sagt med andre ord; "det er slike som meg som virkelig lider, ikke de andre".

Kanskje overbehandler helsevesenet også slike tilstander som den du lider av? Hvor mange år har du gått i behandling, hvor mange timer terapi har du fått ? Hvor mye krever du og hvor mye bidrar du?