Bør jeg søke profesjonell hjelp?

[moui]

Noen ganger får jeg det her jeg kaller for angstanfall. Jeg kan når som helst bare begynne å gråte og får en slags følelse av panikk. Jeg blir helt fortvilt og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg blir redd for alt. Disse anfallene har jeg hatt i mer eller mindre grad siden 12- 13 års alderen. Gikk også med selvmordstanker i tenårene. Hadde også et veldig dårlig forhold til min far i flere år. Jeg har pratet litt med mine nærmeste om dette problemet og de mener at når jeg er så ung ( 21 år ) så er det normalt at dette kan skje og at jeg vil " vekse" det av meg. Er dette riktg? Jeg syns det er et stort problem for det ødelegger hverdagen min ettersom jeg også har fått en grusom dødsangst og ikke helt klarer å ikke tenke på det. Bør jeg søke hjelp?

[Gjest motisaz]

høres ut som du lider av panikkangst. Hva syns du selv? føler du at du har behov for hjelp? ut i fra det du skriver, så høres det kanskje slik ut syns jeg, men jeg vet ikke .

[Gjest ho der]

Heisann!

Akkurat det du beskriver har også jeg hatt. Det er helt forferdelig. Føler deg helt fanget og vet ikke hva du skal gjøre for å "komme deg løs". Jeg har hatt det slik jeg også en eller to ganger. Jeg er 18 år. Jeg har egentlig hatt en god oppvekst, med en stabil mor,men en veldig ustabil far. Forholdet til min far har vært veldig opp og ned. Han har aldri vært "stygg" mot meg, men han har skadet meg veldig uten han selv har visst hva han har gjort. Nå begynner jeg å innse hva han har gjort og får klump i halsen bare jeg tenker på alt. Så, etter mange opp- og nedturer, har jeg fått en slags angst. Blir plutselig redd etter at jeg tenker på noe(...). Det jeg er redd for når jeg får angst (har jo bare fått det sånn skikkelig et par ganger), har egentlig ikke noe med min far å gjøre i det hele tatt. Det har egentlig ikke neo sammenheng, og det gjør meg egentlig bare redder, for da har jeg liksom ikke noen "unnskyldning" for å være redd. Men innerst inne vet jeg at det skyldes alt jeg har gjennomgått. Nå rabler jeg bare alt jeg tenker på . Du skjønner kanskje ikke noe av det jeg skriver, men.....

Jeg har også lurt mye på om jeg trenger hjelp. Min mor har jeg snakket om utrolig mye, hun har bare vært fantastisk. Hadde det ikke vært for henne, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Jeg har grenet,snakket, grenet, snakket og fått mye aggresjon ut. Jeg har faktisk snakket med min mor om alt. HUn har selv gått til psykolog, og kan derfor veldig mye. Jeg tror nok at jeg ikke er en av de som BØR gå til psykolog, men jeg kjenner nå at jeg bare har lyst tilå gråte, når jeg tenker på ALT!!! Det går bedre med meg nå, etter jeg har bearbeidet følelsene, men hadde det vært lurt å gått fått hjelp likevel? Bare forå gråte, få enda mer forståelse fra en som bryr seg, vil hjelpe meg, fra en utenforstående.Jeg kjenner at jeg har et sterkt behov for å vite at folk tenker på meg. At voksne som jeg ser opp til bryr seg om meg. Hva kommer det av? Jeg har så mange tanker og spørsmål. Hvorfor ikke bare snakke med min mor tenker du kanskje? Det kan jeg jo gjøre også, men man kommer til et punkt hvor jeg har snakket med så mye med henne. Jeg vil snakke med noen andre. Psykolog eller andre som BRYR seg!

Jeg håper noen kan svare meg på det forstår. Jeg har skrevet bare surr nå. Vet ikke hav jeg vil med dette innlegget. Gripe anledningen til å få ut litt tanker, kanskje......?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, du bør absolutt søke profesjonell hjelp snarest mulig.

Alt for mange psykiske lidelser "normalforklares" fordi en er ung. Nesten ingen av dem er normale ungdomsproblemer og ingen går over av seg selv.