Han har ikke lyst!

[Skyttejenta]

Jeg lever i et samboerforhold med en mann i midten av 30-årene, vi har vært sammen i 12 år. Jeg er i begynnelsen av 30-årene. Hans sexlyst går i bølgedaler, i veldige bølgedaler også. Han "skylder" på sykdommen sin, Bekhterevs, men jeg kjøper ikke den unnskyldningen lenger, ihvertfall ikke etter å ha møtt mange med samme sykdom som ikke har problemer med lysten av den grunn. Han er lite fysisk aktiv, trener ikke og er generelt ganske lat og bedagelig av seg (jeg trener relativt mye). Han har også full jobb som krever en del av han i tillegg til en hobby som også tar mye tid. Jeg registrerer at han er veldig uopplagt, sliten og trøtt i disse periodene, så det kan nok være en medvirkende årsak. Men slik har vi det jo alle sammen! Men sex setter man liksom likevel av tid til, i alle fall er det slik jeg ser på det. Enkelte perioder (spesielt når vi har vært borte fra hverandre en stund) kan vi ha masse sex flere dager på rad, men så kan det gå uker og måneder uten at han har lyst igjen. Det er liksom ingen mellomting med han, det er enten/eller. Vi kan ikke snakke om dette selv etter så mange år, fordi han blir oppfarende og sinna når jeg prøver å ta det opp, og trekker seg enda lenger unna meg. Men jeg har valgt å leve med det så lenge, for vi har det bra på alle andre måter. Og når vi først har sex så er det kjempebra. Men det blir selvfølgelig for lite for meg og jeg går ofte rundt veldig frustrert. Jeg har forsøkt alt, og jeg mener alt. Jeg presser han ikke, lar han komme til meg om han vil. Men i de periodene hvor han ikke vil så blir det fryktelig frustrerende for meg og jeg blir sur og grinete og er ikke så veldig imøtekommende for kos akkurat. Stort sett koser vi veldig mye, småkysser og stryker på hverandre, han er veldig kjærlig. Men når det kommer til klining og sex så er det noe helt annet. I starten av forholdet var vi som alle andre par, holdt på som kaniner hele tiden og kunne ikke få nok av hverandre. Slik er det også nå om han har vært bortreist noen uker, da er han helt "kanin" når han kommer hjem. Slikt får meg til å lure, når han kan "skru av" sånn helt plutselig uten grunn en uke etterpå. At han er slik gjør jo at jeg lurer på hva han skjuler for meg, men etter så mange år så vet jeg at han ikke har noen annen eller har en sær form for seksuell preferanse. Jeg har også sluttet å tro at det er meg det er noe galt med, for det vet jeg at det ikke er. Men det er like fullt frustrerende når det ikke bedrer seg, når han ikke ser ut til å ville ta tak i problemet sitt. Når han er på sitt "verste" sier han at det ikke er han som har et problem, men jeg. Slikt sårer noe voldsomt og i det siste har jeg igjen lurt på om det er verdt det, om jeg bør gå fra han. Vet det ikke er lett for deg å gi råd, men jeg trenger all den hjelp jeg kan få!

[Gjest Også frustert]

Det du skriver, kunne like gjerne ha vært skrevet av meg! Vi er i samme aldersgruppe, og forholdet vårt har vart omtrent like lenge.

I vårt tilfelle går det ikke så ekstremt opp og ned. Men det har vel heller gått jevnt nedover i løpet av de siste 4-5 årene.

Bortsett fra den første tiden av forholdet hvor vi var veldig aktive, så holdt nivået seg på 2-3 ganger per uke i mange år, før det jevnt begynte å dale ganske fort ned til 1-2 ganger i måneden hvor vi befinner oss nå.

Akkurat som deg, så føler jeg at det er mest han som har skyld i at det har blitt sånn.

Kanskje fordi han tok mye intiativ tidligere, og selvfølgelig alltid var imøtekommende hvis jeg tok intiativ.

Så kom hans intiativ stadig sjeldnere, og det hendte også at han avviste meg fordi han ikke orket.

Akkurat som deg, så ble jeg selvfølgelig frusterert av dette, og lurte på om det er meg det er noe galt med. Jeg følte at jeg måtte undertrykke mange av mine sexuelle følelser for ham, og sexlivet vårt ble unaturlig og anstrengt.

Vi har jo snakket om dette i forskjellige sammenhenger. Og ifølge ham selv begynte nedturen ved at han opplevde en litt tidlig "40-års krise" hvor han plutselig gikk litt tom for energi på flere områder i livet.

Han har alltid holdt på med et eller annet, og hatt mange prosjekter i hus og hjem.

Plutselig orket han ikke noe lenger, og er stadig trøtt og uopplagt. Det ble sofa og TV istedet for aktiviteter.

Han har også lengre dager på jobb enn han hadde før, og kombinert med at barna er større og er lengre oppe om kvelden, så blir det også mindre alenetid for oss til å pleie forholdet.

Men selvom det finnes 100 forklaringer på hvorfor det har blitt sånn, så er situasjonen likevel frustrerende!

Jeg føler at han kunne gjort mere for å holde sexlivet igang, og ikke bare sette seg ned å si at det bare "har blitt sånn"

Hvis jeg venter på hans intiativ, kan det ofte gå uker, og hvis jeg tar intiativet selv, får jeg av og til følelsen av at jeg maser.

Antagelig fordi han vet at jeg bebreider ham for det dårlige sexlivet, og han føler seg udugelig hvis han ikke orker å stille opp. Han har av og til gitt utrykk for at han foretrekker at jeg ikke er så pågående. Antagelig er det mere behagelig for ham å ikke bli konfrontert med at han ikke duger, men foretrekker heller å ta intiativet selv de gangene han er klar. Dermed opprettholder han vel lettere bildet han ønsker å ha av seg selv som en god elsker og casanova.?

Det er selvfølgelig veldig sårende å vite at mitt intiativ ikke er velkommen lenger.

Og det har gjort at jeg har trukket meg mere unna ham på andre områder også.

Jeg føler det er feil at sexlivet skal foregå bare på hans premisser. Derfor blir det ofte til at jeg avviser ham når han først tar intiativ, for ikke å gi inntrykk av at jeg alltid er klar og bare venter på ham.

Det sier seg selv at dette ikke gjør saken bedre, men jeg sliter med å ha et naturlig forhold til å ha sex med ham.

Må legge til at jeg langt ifra er noen nymfoman som stiller urimelige krav. Jeg har også en aktiv hverdag og kan være lite lysten i perioder, men jeg har jo forstått at man ikke får så mye gratis lenger. Og at det krever en større innsats og planlegging fra begges side for å holde forholdet igang.

Å planlegge sex høres ganske uromantisk ut. Men omstendighetene gjør det nærmest umulig å være impulsiv, og sannsynligheten for at man plutselig skal overmannes av uimotståelig lyst, samtidig, er vel også adskillig mindre etter 12-13 år!

Jeg har vel for lengst innsett, og lært meg å leve med, at det aldri vil bli som det var før. Det ser jeg forøvrig at ville blitt vanskelig uansett, siden det er mindre av både tid og overskudd nå enn tidligere. Men det som skuffer meg mest, er at han ikke PRØVER!

For jeg er fortsatt ung, og noenlunde attraktiv, så det gjør meg litt bitter og ergelig at jeg mister disse årene hvor jeg fortsatt kunne blitt begjært av en mann som kunne gitt meg et aktivt sexliv.

Men så er man gift og har barn da, så det er ikke bare bare å bryte ut av forholdet eller skaffe seg en elsker på si...

Det gir jo heller ikke særlige optimistiske tanker om fremtiden hvis kurven skal fortsette å dale og jeg skal leve med denne mannen i kanskje 40 år til...

Jeg har, som du skjønner, ingen råd å gi. Vil bare fortelle at du ikke er alene med den skjebnen.

Hvis du finner oppskriften, vil jeg gjerne ha den!