NHD -kan du gi en kommentar?

[Gjest Ødelagt]

Jeg har fulgt litt med på den ene diskusjonen her, -om religion og psykose.

Jeg håper at du nhd vil kommentere litt.

Jeg var 20 da jeg for første gang ble introdusert for "Guds utvalgte folk" -i en frimenighet. I starten var jeg nyskjerrig, men også skremt over alt det karismatiske. Tilsynelatende gale mennesker skrek og bar seg til Guden sin, de løftet hendene og så mot noe som jeg ikke så, og bablet uforståelige ord i tunger. De så henfallne ut til noe oppe i takplatene.

Senere ble også jeg hjernevasket. Etter noen år med konstant indoktrinering med åndelige ting begynnte jeg å tenke som de.

Jeg tvilte ofte på det de sa, men jeg lærte at tvilen var fienden (djevelen´s) verk, og man kunne bekjempe den med å lese i bibelen. Dessuten kunne man lære å be i tunger, for et slikt språk forstod ikke djevelen. Det var et språk mellom Gud og meg, og det var "ånden" i meg som talte med Gud.

Jeg fikk lære livets (eller rettere sagt dødens) realiteter. Hvis jeg ikke tok i mot Jesus i mitt hjerte så skulle jeg brenne i Helvete. Det skapte enorm angst og usikkerhet og ikke minst tankekjør og depresjon i hodet mitt.

Ofte fikk jeg ikke fred for tankene. Jeg MÅTTE jo tro fullt og helt,men det var enormt vanskelig. Dessuten ble jeg overopptatt av "det der oppe" (les:åndelige ting)

Av og til kunne jeg føle enorm lykke, og føle det som om jeg gikk på siden av Gud, at jeg hadde direkte taleforbindelse med han. Siden jeg ble så trygg da ble det til at jeg ikke tok ting som skjedde her på jorden så veldig alvorlig lenger. Åndelige ting måtte bli viktigere.

Jeg lærte å dele folkegrupper: de ikke-kristne (=onde) og de kristne (=gode)

Siden jeg fjernet meg fra normalt oppegåendes mennesker begynnte jeg å se på de ikke-kristne menneskene som onde, altså jeg tenkte steriotypier

hele tiden, selv om jeg vokste opp i et ikke-kristent miljø begynnte jeg å se ned på dem. Ta avstand, selv om jeg innerst inne visste at de ikke var onde og jeg var jo glad i dem. Etter flere år med hjernevask ble det bare sånn.

Jeg pendlet mellom tro og tvil. Jeg ble aldri god nok for gud, selv om jeg også lærte at det ikke talte. Jeg bekymret meg for familien min som kom til å brenne i helvete.

Jeg ble selvsagt "kjennt" med mange fra miljøet. De snakket bare om Gud. De diskuterte åndelige ting, som det å gå med Nirvana-bukser og det å ha en Uro til pynt hengende i taket (=djevelens verk)

Jeg kom meg ut av det (flyttet vekk) men prisen jeg betalte for nyskjerrigheten min er stadig dype depresjoner. Jeg faller ned i sorte hull i bevisstheten (de var der ikke før) Der jeg er helt fortapt. Jeg plages med tankekjør, og kan ikke spekulere i verken religion eller andre ting uten at jeg får det enormt vondt psykisk.

Jeg tør ikke fortelle dette til noen, fordi det er rett og slett for dumt.

Derfor skriver jeg her.

Er de reaksjonene som jeg har hatt normale, NHD?

[pip]

Hei!

Jeg regner med at NHD vil komme med et svar, men jeg tenkte jeg kunne bidra med noen linker til steder hvor de er opptatt av nettopp det du tar opp.

For det du sier er ikke dumt. Og du er (desverre) ikke alene. Det finnes tusenvis av mennesker også i Norge som har det slik som deg.

Her er en støttegruppe for folk som har vært borte i sekter:

http://home.online.no/~rune-hen/fri.html

En lignnende svensk side:

http://www.algonet.se/~sektinfo/

I Norge har Arne Tord Sveinall, som er ansatt ved instiuttt for sjelesorg ( http://www.modum-bad.no/ifs/index.htm ) jobbet mye med folk som har det slik som du har det. Han er en veldig all-right mann å snakke med, og han er det også greit å ringe anonynmt på telefon. ( 32 78 81 55 -instiutt for sjelesorg).

Han er også ansatt ved noe som heter egedeinstituttet, og har skrevet flere bøker, go også en artikkel som ligger på nett:

http://www.kirken.no/egede/sjeles.html

Mvh

[email protected]

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Reaksjonene dine er helt normale. Å bli utsatt for slike ekstreme og syke religiøse bevegelser kan sammenlignes med de verste psykiske traumer.

Jeg synes absolutt du skal oppsøke en lege for å bli henvist til psykoterapi. Slike oppgaver er ikke uvanlige i vårt fag.