Flytter snart sammen - igjen

[Gjest Spent og litt redd]

Etter 5 mnd. pause i forholdet skal vi nå ta en uke ferie sammen, og så flytte sammen igjen etter det. Mye har skjedd på disse mnd., men jeg kjenner at jeg er skeptisk. Skal gjøre mitt beste for å gjøre dette positivt. Uten det har jeg vel ingen mulighet til å fikse dette, og det er definitivt til det beste for barnet å ha to foreldre under samme tak.

Tar gjerne i mot gode råd til hva jeg bør gjøre for å klare dette:-)

[Gjest this is a signature]

Jeg har ikke noe råd til deg, men uansett lykke til:o)!. Håper det ordner seg for dere..

[Gjest Spent og litt redd]

Jeg har ikke noe råd til deg, men uansett lykke til:o)!. Håper det ordner seg for dere..

Takk for det:-)

[trissie]

Det blir sikkert en flott ferie for dere begge :-)

Du spør om råd, og da er det ganske nyttig å få råd fra noen som har gjort dette. Jeg har selv re-etablert forholdet og kjenner flere som har lykkes godt med dette. Faktisk har vi det mye bedre enn jeg vill drømt om.

Prøv å være bevisst på å ikke gjenta gamle synder, og FOR ALL DEL unngå å dra frem historien!

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe som var uvant for meg! Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende i stedet for å snakke i hjel forholdet.

Mange av oss kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss.

Mange av oss snakker i hjel forholdet i stedet for å være litt smart og tilrettelegge for at han skal ha lyst til å prate.

Dette med beskyttelse og støtte hvis vi er litt svake ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Så ikke prøv å løse noen problemer i ferien, det blir bare full krig!

Han vet kanskje instinktivt, at når du begynner å prate, henger han ikke med og alt vil føles som en anklage. Og han trekker seg tilbake, og da blir du fortvilet og pusher enda mer på med prat for å kompensere.

Ok, du når ikke inn, og må prøve enda litt sterkere…

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller. Ikke prøv det i ferien :-)

Man må "leve" bort problemene i handlinger og holdninger, nye måter å kommunisere på..

Gjør et lite forsøk for eksempel i ferien, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning fordi du heller vil prate ut ting. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Tenk litt, der du ellers ville ha svart eller reagert negativt. Kanskje du opplever situasjonen litt annerledes etter fem sekunder? Rask reaksjon er ofte feil reaksjon, ikke sant?

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Så legg bort pratesjuken litt, og gjør noen andre tiltak.

Normalt ønsker du sikkert som meg, at alt skal skje mye raskere enn det som er mulig.

Hvis du er litt klokere enn jeg var i starten (men jeg lærte meg *o* ), så starter du i alle fall enhver samtale om følelser med at du tenker over hva DU SELV har gjort galt. Gjør du det konsekvent nok, og beviser det i handling skal det mye til at ikke partneren begynner å tenke litt selv også.

For meg har det vært viktig å ta vare på ”kjæreste-følelsen” og å bygge opp den for framtida. Det er faktisk viktigere enn å ”gjøre opp” tidligere feil. Det er nemlig utrolig vanskelig å avgjøre hvem sine feil som har startet en dårlig kommunikasjon, og som regel vil åpenbar svikt som utroskap eller lignende bli et tema som kommer opp i en bedre setting enn et ”oppgjør” likevel.

Det å komme sammen igjen og være kjærester, må være mye viktigere enn å komme sammen og tenke på sin egen frykt. Det blir feil hvis du gjør det.

Dere må rett og slett bestemme dere for å kvitte dere med tanken ” vi prøver”!

Forsøk å ha fokus på at DET ER SÅ MYE FINT vi har å vinne, for oss selv, for barnet, at DETTE VIL VI! Ikke sant?

Det er heller ikke slik at det å være kjæreste, er noe jeg er. Det er noe jeg gjør!

Jeg kan ikke VÆRE min manns kjæreste, men jeg kan vise han at HAN er MIN kjæreste, ikke sant? Og med det, viser jeg han at jeg gjerne vil være hans kjæreste.

Og da gir jeg han respons som viser at han er mer enn en venn for meg, både i ord og handling.

Alle vil vel høre og kjenne at vi betyr noe for hverandre?

[Gjest Spent og litt redd]

Det blir sikkert en flott ferie for dere begge :-)

Du spør om råd, og da er det ganske nyttig å få råd fra noen som har gjort dette. Jeg har selv re-etablert forholdet og kjenner flere som har lykkes godt med dette. Faktisk har vi det mye bedre enn jeg vill drømt om.

Prøv å være bevisst på å ikke gjenta gamle synder, og FOR ALL DEL unngå å dra frem historien!

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe som var uvant for meg! Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende i stedet for å snakke i hjel forholdet.

Mange av oss kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss.

Mange av oss snakker i hjel forholdet i stedet for å være litt smart og tilrettelegge for at han skal ha lyst til å prate.

Dette med beskyttelse og støtte hvis vi er litt svake ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Så ikke prøv å løse noen problemer i ferien, det blir bare full krig!

Han vet kanskje instinktivt, at når du begynner å prate, henger han ikke med og alt vil føles som en anklage. Og han trekker seg tilbake, og da blir du fortvilet og pusher enda mer på med prat for å kompensere.

Ok, du når ikke inn, og må prøve enda litt sterkere…

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller. Ikke prøv det i ferien :-)

Man må "leve" bort problemene i handlinger og holdninger, nye måter å kommunisere på..

Gjør et lite forsøk for eksempel i ferien, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning fordi du heller vil prate ut ting. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Tenk litt, der du ellers ville ha svart eller reagert negativt. Kanskje du opplever situasjonen litt annerledes etter fem sekunder? Rask reaksjon er ofte feil reaksjon, ikke sant?

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Så legg bort pratesjuken litt, og gjør noen andre tiltak.

Normalt ønsker du sikkert som meg, at alt skal skje mye raskere enn det som er mulig.

Hvis du er litt klokere enn jeg var i starten (men jeg lærte meg *o* ), så starter du i alle fall enhver samtale om følelser med at du tenker over hva DU SELV har gjort galt. Gjør du det konsekvent nok, og beviser det i handling skal det mye til at ikke partneren begynner å tenke litt selv også.

For meg har det vært viktig å ta vare på ”kjæreste-følelsen” og å bygge opp den for framtida. Det er faktisk viktigere enn å ”gjøre opp” tidligere feil. Det er nemlig utrolig vanskelig å avgjøre hvem sine feil som har startet en dårlig kommunikasjon, og som regel vil åpenbar svikt som utroskap eller lignende bli et tema som kommer opp i en bedre setting enn et ”oppgjør” likevel.

Det å komme sammen igjen og være kjærester, må være mye viktigere enn å komme sammen og tenke på sin egen frykt. Det blir feil hvis du gjør det.

Dere må rett og slett bestemme dere for å kvitte dere med tanken ” vi prøver”!

Forsøk å ha fokus på at DET ER SÅ MYE FINT vi har å vinne, for oss selv, for barnet, at DETTE VIL VI! Ikke sant?

Det er heller ikke slik at det å være kjæreste, er noe jeg er. Det er noe jeg gjør!

Jeg kan ikke VÆRE min manns kjæreste, men jeg kan vise han at HAN er MIN kjæreste, ikke sant? Og med det, viser jeg han at jeg gjerne vil være hans kjæreste.

Og da gir jeg han respons som viser at han er mer enn en venn for meg, både i ord og handling.

Alle vil vel høre og kjenne at vi betyr noe for hverandre?

Mange VELDIG kloke ord her. Skal skrive ut denne og lese den flere ganger. Tusen takk for god oppmuntring:-)

Jeg har dessverre lite føleser for han, så det er nok en lang vei å gå. Mye har gått i stykker på en lang og humpete vei.

Kommunikasjonen derimot har nok aldri vært bedre. (Og JA, den har vært dårlig til tider)

[trissie]

Mange VELDIG kloke ord her. Skal skrive ut denne og lese den flere ganger. Tusen takk for god oppmuntring:-)

Jeg har dessverre lite føleser for han, så det er nok en lang vei å gå. Mye har gått i stykker på en lang og humpete vei.

Kommunikasjonen derimot har nok aldri vært bedre. (Og JA, den har vært dårlig til tider)

Det fine med følelser er at jeg kan påvirke de og bearbeide de.

Selv har jeg merket at følelsene for mannen min har endret seg utrolig, fra null til kjæreste.

Men det betyr også at jeg har vært nødt til å lære meg å ikke se etter det jeg VILLE se, men å registrere det jeg overså!

Han har SIN måte å reagere på, gi anerkjennelse, støtte og så videre, mens du har dine.

Hvis du bare leter etter respons som tilsvarer det DU ville gitt, risikerer du å bli skuffet. Men glemmer du det og heller registrerer en reaksjon som kan være positiv og god nok, men bare annerledes, så vil du se han med helt nye øyne!

Det er ofte noe av hemmeligheten bak det å se det spennende i forskjellene i stedet for å absolutt skulle forandre hverandre.

Tror du ikke?

[Gjest Spent og litt redd]

Det fine med følelser er at jeg kan påvirke de og bearbeide de.

Selv har jeg merket at følelsene for mannen min har endret seg utrolig, fra null til kjæreste.

Men det betyr også at jeg har vært nødt til å lære meg å ikke se etter det jeg VILLE se, men å registrere det jeg overså!

Han har SIN måte å reagere på, gi anerkjennelse, støtte og så videre, mens du har dine.

Hvis du bare leter etter respons som tilsvarer det DU ville gitt, risikerer du å bli skuffet. Men glemmer du det og heller registrerer en reaksjon som kan være positiv og god nok, men bare annerledes, så vil du se han med helt nye øyne!

Det er ofte noe av hemmeligheten bak det å se det spennende i forskjellene i stedet for å absolutt skulle forandre hverandre.

Tror du ikke?

Veldig mye sant i det. Takk for gode ord.

Men et av våre problem er jeg ikke interessert i å leve med. Her MÅ han forandre seg om det skal være noe håp. Han har alkoholproblemer, og jeg aksepterer ikke det når det er barn til stede. Men jeg tror han har bearbeidet (og ikke minst innsett) det problemet. Og så har han en sønn som jeg ikke går over ens med. Men han begynner å bli stor, og er ikke mye hos oss. Så det problemet er nok lite.

Men jeg skal begynne med følelsene for han, og prøve å være åpen for hva som faktisk er der.

Jeg ønsker jo å ha et godt liv, og vet jo at jeg selv må påvirke det for å oppnå akkurat det.

[trissie]

Veldig mye sant i det. Takk for gode ord.

Men et av våre problem er jeg ikke interessert i å leve med. Her MÅ han forandre seg om det skal være noe håp. Han har alkoholproblemer, og jeg aksepterer ikke det når det er barn til stede. Men jeg tror han har bearbeidet (og ikke minst innsett) det problemet. Og så har han en sønn som jeg ikke går over ens med. Men han begynner å bli stor, og er ikke mye hos oss. Så det problemet er nok lite.

Men jeg skal begynne med følelsene for han, og prøve å være åpen for hva som faktisk er der.

Jeg ønsker jo å ha et godt liv, og vet jo at jeg selv må påvirke det for å oppnå akkurat det.

Alkohol er jo som regel et surrogat og en flukt når vi ikke føler vi mestrer noe.

Kombinasjonen av at han nå kjenner sitt problem, men også at han får respons, mestrer livet og samlivet bedre kan sikkert være til stor hjelp.

Og får du samtidig gitt han følelsen av at HAN er du glad i, og at han er god nok, er det sikkert en helt annen tilværelse for han. Samtidig er det viktig at han veit tydelig det er uakseptabelt med alkoholmisbruk.

Hvis han FÅR den anerkjennelsen han trenger når han er uten alkohol blir fristelsen mindre også. Ingen av oss er dummere enn at vi ser forskjellen, sikkert ikke han heller.

[Gjest Spent og litt redd]

Alkohol er jo som regel et surrogat og en flukt når vi ikke føler vi mestrer noe.

Kombinasjonen av at han nå kjenner sitt problem, men også at han får respons, mestrer livet og samlivet bedre kan sikkert være til stor hjelp.

Og får du samtidig gitt han følelsen av at HAN er du glad i, og at han er god nok, er det sikkert en helt annen tilværelse for han. Samtidig er det viktig at han veit tydelig det er uakseptabelt med alkoholmisbruk.

Hvis han FÅR den anerkjennelsen han trenger når han er uten alkohol blir fristelsen mindre også. Ingen av oss er dummere enn at vi ser forskjellen, sikkert ikke han heller.

Tja, vet ikke om alkohol har vært en erstatning for noe annet. Han har alltid drukket. Begynte vel i 12-13 års alder da han serverte på foreldrene sine fester....

Men jeg har tro på at han nå har dette under grei kontroll, og det har jeg også fortalt han. (Og da ble han jo ordentlig glad:-)

Men jeg skal jobbe med å gjøre han betydningsfull. Der har virkelig jeg vært dårlig de siste årene. Nå skal jeg gi ros for de positive tingene han gjør, og håpe det sår mer positivt.

[trissie]

Tja, vet ikke om alkohol har vært en erstatning for noe annet. Han har alltid drukket. Begynte vel i 12-13 års alder da han serverte på foreldrene sine fester....

Men jeg har tro på at han nå har dette under grei kontroll, og det har jeg også fortalt han. (Og da ble han jo ordentlig glad:-)

Men jeg skal jobbe med å gjøre han betydningsfull. Der har virkelig jeg vært dårlig de siste årene. Nå skal jeg gi ros for de positive tingene han gjør, og håpe det sår mer positivt.

Lykke til!

Det er så flott å lese det du skriver!

Kanskje det nettopp var et surrogat for noe likevel, veit du? Hvis han måtte servere foreldrene for å bli sett, er det vel klart han har savnet anerkjennelse. Og det gir du han nå.

Ikke rart han blir et gladere menneske!

Og du må være et flott menneske selv også som klarer å se din egen endring og rolle nå *o*

[Gjest Silver Fairy]

Veldig mye sant i det. Takk for gode ord.

Men et av våre problem er jeg ikke interessert i å leve med. Her MÅ han forandre seg om det skal være noe håp. Han har alkoholproblemer, og jeg aksepterer ikke det når det er barn til stede. Men jeg tror han har bearbeidet (og ikke minst innsett) det problemet. Og så har han en sønn som jeg ikke går over ens med. Men han begynner å bli stor, og er ikke mye hos oss. Så det problemet er nok lite.

Men jeg skal begynne med følelsene for han, og prøve å være åpen for hva som faktisk er der.

Jeg ønsker jo å ha et godt liv, og vet jo at jeg selv må påvirke det for å oppnå akkurat det.

Jeg hadde ikke prøvd på nytt så lenge jeg fremdeles var skeptisk og i tillegg hadde mistet følelsene. Det skal mye til for å forandre seg, og for en alkoholiker skal det nok ekstra mye til. Jeg syns ikke du skal gå tilbake om det kun er for barnets skyld. Det vil være mer skadelig for barnet å vokse opp med en alkoholisert far, enn å bo hos skilte foreldre.

[Gjest Spent og litt redd]

Jeg hadde ikke prøvd på nytt så lenge jeg fremdeles var skeptisk og i tillegg hadde mistet følelsene. Det skal mye til for å forandre seg, og for en alkoholiker skal det nok ekstra mye til. Jeg syns ikke du skal gå tilbake om det kun er for barnets skyld. Det vil være mer skadelig for barnet å vokse opp med en alkoholisert far, enn å bo hos skilte foreldre.

Det er ikke aktuelt at han drikker mer. Det har han endelig innsett, og om han begynner igjen så er alt over.

Han har leid en leilighet fram til nå, og det er avtalt at det egentlig er han som skal ha huset. Så inn flytter han uansett. Jeg har da valget om å flytte ut først, eller prøve. Så jeg har derfor bestemt meg for å prøve.

Men det burde gått lengre tid...

[buzzy]

Jeg har ikke opplevd noe lignede som dette, men må likevel få si at jeg er mektig imponert over deg! Du gjør virkelig et helhjertet forsøk på å redde forholdet, og det må være utrolig tøft. Ønsker bare å si lykke til. Stå på! Håper du får en fin ferietur :-)

[Gjest Vekten87]

vil bare si lykke til, dere kjemper hvirkelig for å holde sammen. bra at dere tar det seriøst å prøver!

lykke til håper dere finner tonen

[Gjest Spent og litt redd]

Jeg har ikke opplevd noe lignede som dette, men må likevel få si at jeg er mektig imponert over deg! Du gjør virkelig et helhjertet forsøk på å redde forholdet, og det må være utrolig tøft. Ønsker bare å si lykke til. Stå på! Håper du får en fin ferietur :-)

Tusen takk:-)

Når det er barn innblandet, så bør man gjøre alt man kan. Men det skal ikke gå på bekostning av alle følelser man har. Man må faktisk ha det bra selv. Så jeg skal prøve så godt jeg kan å snu ting slik at dette blir et forhold som det er godt å være i.

[Gjest Spent og litt redd]

vil bare si lykke til, dere kjemper hvirkelig for å holde sammen. bra at dere tar det seriøst å prøver!

lykke til håper dere finner tonen

Tusen takk. Jeg håper selvsagt også dette skal gå bra. Føler at vi alle har alt å vinne på å "reparere" dette.