Mening?

[cathlin]

Er det noe mening i lidelse?

[Melba1365380968]

Nei, ikke som jeg kan se. Man kan snakke så mye man vil om at man kan bli sterkere av å oppleve og overleve kriser, men den erfaringen er så dyrekjøpt at jeg ikke ser noen mening i den. Personlig ville jeg mye heller vært foruten mine lidelser, enn å lide og så vente på å se om jeg ihvertfall kanskje vokser LITT av det... Æhh, kanskje svaret mitt er veldig negativt, men det er fordi jeg er veldig negativ idag!

[Orio]

Kanskje vi trenger å oppleve det for virkelig å sette pris på det som er godt i livet?

[Gjest Happiness]

Nei, ikke som jeg kan se. Man kan snakke så mye man vil om at man kan bli sterkere av å oppleve og overleve kriser, men den erfaringen er så dyrekjøpt at jeg ikke ser noen mening i den. Personlig ville jeg mye heller vært foruten mine lidelser, enn å lide og så vente på å se om jeg ihvertfall kanskje vokser LITT av det... Æhh, kanskje svaret mitt er veldig negativt, men det er fordi jeg er veldig negativ idag!

Er fullstendig på linje. Vokse og vokse fru blom. Hva med litt hverdagslykke heller. Også litt negativ i dag..

)

[Gjest Kallenavn er harry]

Det kommer vel an på hva du legger i "mening". Slik jeg ser det så er det jo alltid en underliggende årsak til alt som skjer, også lidelse.

Slik jeg ser det, så oppstår lidelse fordi det foreligger en slags "feil" i livet til den som lider, men som man (mer eller mindre bevisst) ønsker å bli kvitt (man vil jo såklart ha det best mulig).

Vel, dette sier vel egentlig seg selv. Men videre så tenker jeg på lidelsen som et slags "signal" som sier "nå får du søren snyte meg ta deg sammen å HANDLE, ellers får du smake pisken!".

Ikke misforstå. Jeg mener IKKE at mennesker som lider stiller for lave krav til seg selv (ofte virker det egentlig som de stiller høyere). Det jeg sier er at de på ETT ELLER NOEN områder har et problem\problemer de må løse, som er så vanskelig for de, at kroppen/hjernen erklærer unntakstilstand for å tvinge frem en løsning.

Dette skjer fordi ingenting i naturen står stille, alt er i bevegelse og vil videre.

Denne "unntakstilstanden" kan enten løse problemet, eller det kan gå galt eller bli verre. Poenget er ikke at smerten utelukkende er bra. Det er bare slik det er for levende vesener...

Denne tankegangen kan jo anvendes på alle områder for smerte. Om man f.eks. er i ferd med å tråkke over (belaster foten for hardt med for stor vinkel på ankelen), så vil man kjappt oppleve en smerte som gjør at man svikter med kneet (bøyer kneet slik at man vil falle litt til siden istedet for å ødelegge ankelen). Eller om man f.eks. behandler medmennesker som dritt, for så å få dårlig samvittighet når man blir alene. Man vil jo da ønske å skjerpe seg.

Ved "psykiske sykdommer" er det vel mye mer komplisert å være klar over hva som er årsaken til smerten. Men jeg tror det samme gjelder. Det er i alle fall slik jeg har opplevd det. Jeg har hatt det (psykisk) tøft de siste åra. Nå har jeg det ganske godt, og det tror jeg skyldes at jeg etter hvert klarte å innse at jeg hadde en del egenskaper som RESTEN AV MEG ikke var fortjent med, og klarte å gjøre en del med dette...

Så - etter mitt syn er det helt klart en (stor) mening med lidelse! Meningen er å få den som blir rammet av det til å innse forskjellige slags problemer i det aktuelle livet, og sette personen i stand til å klare å gjøre noe med disse.

Men, igjen, ikke misforstå. Jeg mener ikke at mennesker som lider er stappfulle av feil og mangler. For for det første er det jo snakk om ting som er et problem for den lidende, IKKE OMVERDENEN. For det andre trenger det heller ikke være snakk om personlighetstrekk. Problemet kan også være miljøet den lidende lever i. Tenk f.eks. på en kvinne som blir banket av sin psykopatiske, alkoholiserte mann. Jeg tror nok hun vil oppleve mye lidelse. Jeg tror dette kommer av at en eller annen mekanisme i kroppen/hjernen forsøker å få henne til å forstå at denne mannen ikke er bra for henne.

[frosken]

Det kommer vel an på hva du legger i "mening". Slik jeg ser det så er det jo alltid en underliggende årsak til alt som skjer, også lidelse.

Slik jeg ser det, så oppstår lidelse fordi det foreligger en slags "feil" i livet til den som lider, men som man (mer eller mindre bevisst) ønsker å bli kvitt (man vil jo såklart ha det best mulig).

Vel, dette sier vel egentlig seg selv. Men videre så tenker jeg på lidelsen som et slags "signal" som sier "nå får du søren snyte meg ta deg sammen å HANDLE, ellers får du smake pisken!".

Ikke misforstå. Jeg mener IKKE at mennesker som lider stiller for lave krav til seg selv (ofte virker det egentlig som de stiller høyere). Det jeg sier er at de på ETT ELLER NOEN områder har et problem\problemer de må løse, som er så vanskelig for de, at kroppen/hjernen erklærer unntakstilstand for å tvinge frem en løsning.

Dette skjer fordi ingenting i naturen står stille, alt er i bevegelse og vil videre.

Denne "unntakstilstanden" kan enten løse problemet, eller det kan gå galt eller bli verre. Poenget er ikke at smerten utelukkende er bra. Det er bare slik det er for levende vesener...

Denne tankegangen kan jo anvendes på alle områder for smerte. Om man f.eks. er i ferd med å tråkke over (belaster foten for hardt med for stor vinkel på ankelen), så vil man kjappt oppleve en smerte som gjør at man svikter med kneet (bøyer kneet slik at man vil falle litt til siden istedet for å ødelegge ankelen). Eller om man f.eks. behandler medmennesker som dritt, for så å få dårlig samvittighet når man blir alene. Man vil jo da ønske å skjerpe seg.

Ved "psykiske sykdommer" er det vel mye mer komplisert å være klar over hva som er årsaken til smerten. Men jeg tror det samme gjelder. Det er i alle fall slik jeg har opplevd det. Jeg har hatt det (psykisk) tøft de siste åra. Nå har jeg det ganske godt, og det tror jeg skyldes at jeg etter hvert klarte å innse at jeg hadde en del egenskaper som RESTEN AV MEG ikke var fortjent med, og klarte å gjøre en del med dette...

Så - etter mitt syn er det helt klart en (stor) mening med lidelse! Meningen er å få den som blir rammet av det til å innse forskjellige slags problemer i det aktuelle livet, og sette personen i stand til å klare å gjøre noe med disse.

Men, igjen, ikke misforstå. Jeg mener ikke at mennesker som lider er stappfulle av feil og mangler. For for det første er det jo snakk om ting som er et problem for den lidende, IKKE OMVERDENEN. For det andre trenger det heller ikke være snakk om personlighetstrekk. Problemet kan også være miljøet den lidende lever i. Tenk f.eks. på en kvinne som blir banket av sin psykopatiske, alkoholiserte mann. Jeg tror nok hun vil oppleve mye lidelse. Jeg tror dette kommer av at en eller annen mekanisme i kroppen/hjernen forsøker å få henne til å forstå at denne mannen ikke er bra for henne.

Den type betraktninger du gjør i forhold til fenomenet "lidelse" forutsetter at lidelsen kan opphøre gjennom menneskets valg og handling. Dette er ikke alltid tilfelle.

En del former for lidelse kan man ikke gjøre annet med enn å forsøke å overleve. I slike tilfeller er lidelsen kun et faktum; en del av et liv.

[frosken]

Jeg ser på lidelse som en del av tilværelsen; mennesker lider i større og mindre grad over hele verden. For meg blir det ikke meningsrylt å spørre om lidelse har mening generelt sett, eller da blir det i allefall nødvendig å ført utlegge hva man mener med "mening".

En helt annen ting er at lidelse kan være alt fra fullstendig destruktivt til konstruktivt for den personen som opplever det.

[Gjest Kallenavn er harry]

Den type betraktninger du gjør i forhold til fenomenet "lidelse" forutsetter at lidelsen kan opphøre gjennom menneskets valg og handling. Dette er ikke alltid tilfelle.

En del former for lidelse kan man ikke gjøre annet med enn å forsøke å overleve. I slike tilfeller er lidelsen kun et faktum; en del av et liv.

"Forutsetter at lidelsen kan opphøre gjennom valg og handlinger"?

Jeg er enig i at det finnes mange lidelser man ikke kan gjøre noe med. Men jeg er uenig i at jeg forutsetter at man alltid kan gjøre noe med det...

Som sagt tidligere ser jeg jo på lidelsen som en essensiell, naturlig reaksjon hos mennesker (og dyr) når det det er noe som er feil, et problem. Et problem som vil stenge for vår utvikling og vår higen etter lykke.

Likevel mener jeg at det er mange PROBLEMER man ikke kan gjøre noe med. Dette medfører jo at det ikke er noe man kan gjøre med lidelsen igjen...

For jeg mener ikke at det er lidelsen som forsøker å "fortelle hos hva som er feil" (kanskje jeg sa det, men en nyansering er i alle fall dette). Jeg tror lidelsen er en funksjon som kun kan si oss om noe er galt (og hvor stort dette problemet er). Det er opp til andre deler/mekanismer i deg til å finne ut hva som er feil, og hvordan man skal løse problemet.

Og siden vi (dyperst sett) aldri gir opp vår trang til å utvikle oss og skaffe oss lykke, så vil ikke lidelsen stoppe å fortelle oss at noe er galt, selv om vi ikke kommer oss videre mot en løsning (om denne løsningen nå finnes eller ikke, er nå irrelevant for lidelsen - så lenge vi ikke innser den).

Vel, det er i alle fall slik jeg ser det.

Om man f.eks. har kraftig migrene, og dette kanskje ikke er mulig å kurere med dagens viten, så kan løsningen ligge fremme i tid. Og siden de mekanismene jeg har beskrevet aldri gir opp etter min mening, så vil lidelsen vedvare - kanskje løsningen finnes.

Jeg syns ikke dette nedverdiger mennesker med kroniske lidelser - jeg sier jo ingenting om hvordan de er i forhold til "normale".

Alt jeg sier er vel at i akkurat det systemet den og den kronisk syke består av / er, så har det oppstått en skikkelig feil. Men man kan ikke si at dette er noe "dårligere" enn hva som er for "friske" mennesker - jeg mener at de ulike individene er så utrolig forskjellig oppbygd at det ikke er mulig å foreta objektive sammenligninger.

[cathlin]

Nei, ikke som jeg kan se. Man kan snakke så mye man vil om at man kan bli sterkere av å oppleve og overleve kriser, men den erfaringen er så dyrekjøpt at jeg ikke ser noen mening i den. Personlig ville jeg mye heller vært foruten mine lidelser, enn å lide og så vente på å se om jeg ihvertfall kanskje vokser LITT av det... Æhh, kanskje svaret mitt er veldig negativt, men det er fordi jeg er veldig negativ idag!

Noen dager er man negativ. :-)

[cathlin]

Kanskje vi trenger å oppleve det for virkelig å sette pris på det som er godt i livet?

Godt mulig:-)

Du hadde forresten rett i utslaget når det gjalt unikorn.

[cathlin]

Det kommer vel an på hva du legger i "mening". Slik jeg ser det så er det jo alltid en underliggende årsak til alt som skjer, også lidelse.

Slik jeg ser det, så oppstår lidelse fordi det foreligger en slags "feil" i livet til den som lider, men som man (mer eller mindre bevisst) ønsker å bli kvitt (man vil jo såklart ha det best mulig).

Vel, dette sier vel egentlig seg selv. Men videre så tenker jeg på lidelsen som et slags "signal" som sier "nå får du søren snyte meg ta deg sammen å HANDLE, ellers får du smake pisken!".

Ikke misforstå. Jeg mener IKKE at mennesker som lider stiller for lave krav til seg selv (ofte virker det egentlig som de stiller høyere). Det jeg sier er at de på ETT ELLER NOEN områder har et problem\problemer de må løse, som er så vanskelig for de, at kroppen/hjernen erklærer unntakstilstand for å tvinge frem en løsning.

Dette skjer fordi ingenting i naturen står stille, alt er i bevegelse og vil videre.

Denne "unntakstilstanden" kan enten løse problemet, eller det kan gå galt eller bli verre. Poenget er ikke at smerten utelukkende er bra. Det er bare slik det er for levende vesener...

Denne tankegangen kan jo anvendes på alle områder for smerte. Om man f.eks. er i ferd med å tråkke over (belaster foten for hardt med for stor vinkel på ankelen), så vil man kjappt oppleve en smerte som gjør at man svikter med kneet (bøyer kneet slik at man vil falle litt til siden istedet for å ødelegge ankelen). Eller om man f.eks. behandler medmennesker som dritt, for så å få dårlig samvittighet når man blir alene. Man vil jo da ønske å skjerpe seg.

Ved "psykiske sykdommer" er det vel mye mer komplisert å være klar over hva som er årsaken til smerten. Men jeg tror det samme gjelder. Det er i alle fall slik jeg har opplevd det. Jeg har hatt det (psykisk) tøft de siste åra. Nå har jeg det ganske godt, og det tror jeg skyldes at jeg etter hvert klarte å innse at jeg hadde en del egenskaper som RESTEN AV MEG ikke var fortjent med, og klarte å gjøre en del med dette...

Så - etter mitt syn er det helt klart en (stor) mening med lidelse! Meningen er å få den som blir rammet av det til å innse forskjellige slags problemer i det aktuelle livet, og sette personen i stand til å klare å gjøre noe med disse.

Men, igjen, ikke misforstå. Jeg mener ikke at mennesker som lider er stappfulle av feil og mangler. For for det første er det jo snakk om ting som er et problem for den lidende, IKKE OMVERDENEN. For det andre trenger det heller ikke være snakk om personlighetstrekk. Problemet kan også være miljøet den lidende lever i. Tenk f.eks. på en kvinne som blir banket av sin psykopatiske, alkoholiserte mann. Jeg tror nok hun vil oppleve mye lidelse. Jeg tror dette kommer av at en eller annen mekanisme i kroppen/hjernen forsøker å få henne til å forstå at denne mannen ikke er bra for henne.

Kroppen/hjernen ja. Du skiller mellom de?

Du har noen gode poenger.

[cathlin]

Jeg ser på lidelse som en del av tilværelsen; mennesker lider i større og mindre grad over hele verden. For meg blir det ikke meningsrylt å spørre om lidelse har mening generelt sett, eller da blir det i allefall nødvendig å ført utlegge hva man mener med "mening".

En helt annen ting er at lidelse kan være alt fra fullstendig destruktivt til konstruktivt for den personen som opplever det.

Det har du rett i!

[Gjest Kallenavn er harry]

Kroppen/hjernen ja. Du skiller mellom de?

Du har noen gode poenger.

Vel. Hjernen er jo bare en del av kroppen.

Og denne "unntakstilstanden" jeg snakker om (smerten) - den er jo både et produkt av forutgående tanker OG følelser.

Vi kan ikke føle med hjernen, selv om det sannsynligvis er der følelsene har sitt utspring.

Mine erfaringer med angst og depresjon kan fortelle om at det er i kroppen (nå snakker jeg om det som IKKE er hjerne) det er verst...

[Gjest konstruktivisme]

Ingenting gir mening i seg selv. Hvis en person finner mening i lidelse, ja så er det meningsfullt for vedkommende.

[cathlin]

Vel. Hjernen er jo bare en del av kroppen.

Og denne "unntakstilstanden" jeg snakker om (smerten) - den er jo både et produkt av forutgående tanker OG følelser.

Vi kan ikke føle med hjernen, selv om det sannsynligvis er der følelsene har sitt utspring.

Mine erfaringer med angst og depresjon kan fortelle om at det er i kroppen (nå snakker jeg om det som IKKE er hjerne) det er verst...

Vel vel.

Nic Wall sa på slutte av 50-tallet: ''Svært mange mennesker mener noe med hodet og føler noe annet med hjertet. Mange stenger helt av for hva de føler, når de tenker. Det kalles ofte å være logisk. Men hjertet har også sin logikk. Det sies lett av kvinner tenker med hjertet, som om det var foraktelig. Men hvis vi ikke tenker med hjertet idag, går verden til helvette.''

[cathlin]

Vel vel.

Nic Wall sa på slutte av 50-tallet: ''Svært mange mennesker mener noe med hodet og føler noe annet med hjertet. Mange stenger helt av for hva de føler, når de tenker. Det kalles ofte å være logisk. Men hjertet har også sin logikk. Det sies lett av kvinner tenker med hjertet, som om det var foraktelig. Men hvis vi ikke tenker med hjertet idag, går verden til helvette.''

(ikke Wall)